Bekymret for mamman min...

[Gjest bekymra datter]

Jeg er ei jente på 20 år som har et nært forhold til mamma. Jeg bor ikke lenger hjemme, men er ofte på besøk. Familien vår består av meg, pappa, mamma og lillebror på 13 år.

Mamma sliter for tida. Jeg vil si hun har et sammenbrudd. Og ingen hjelper eller forstår henne. Hun sier jeg er den eneste som forstår og som hun kan snakke med.

For det første sliter hun fysisk med alle slags plager. Hun sliter med migrene, er ofte skikkelig dårlig pga dårlig immunforsvar, har magetrøbbel (legene tror det er magesår), er ofte svimmel, og det er bare noe av plagene. I tillegg har hun opplevd mye gjennom oppveksten, familieproblemer og litt av hvert. Tragiske dødsfall er noe.

For tia har hun og pappa en krise i forholdet. Det er så utrivelig å være hjemme. Dette går utover alle, men særlig mamma som føler hun ikke blir forstått av pappa. Han tror hun gjør alt dette med vilje, og kontrollerer depresjonen. Han har ikke peiling på psykiske problemer og depresjon, og er derfor mye sur... Jeg vil liksom ikke blande meg inn i dette, for da viser det bare at mamma har "sladret" til meg om forholdet deres.

Hun sliter også på jobben. Det er en jobb med mye bråk og leven, og siden hun måtte skifte arbeidplass, trives hun ikke. Det er en del psykisk nedbrytning fra noen ansatte, og det er trist og monotont som hun forklarer det. På den forrige arbeidsplassen var det mye tøys og gjorde miljøet mye lettere å være i. Hun har dessuten 100% stilling, og hun greier det rett og slett ikke.

Hun sier hun kanskje skal flytte, men det vil jo vise seg med tida framover.

Hun skulle hatt sykmelding for minst ett år, for å klare å overleve rett og slett. Men det å få sykmelding er ikke lett. Dessuten blir det problemer gjennom jobben hvis hun skal få sykmelding, for da må hun forklare foran alle at det er pga psykiske problemer. Og da går ryktene med en gang, siden vi bor i et lite samfunn.

Er det noen som har noen kommentarer, råd eller hva som helst, ikke nøl med å svare på dette. Jeg aner ikke hva mer jeg eller hun kan gjøre.

Jeg sliter selv med en form for depresjon, men det er ingenting i forhold til mammas plager. Hvis hun hadde fått det bedre, ville mye av min egen depresjon løst seg opp også. Mye av depresjonen min går ut på bekymringer for mamma og familien vår.

Vær så snill, skriv hvis det er noe du har på hjertet.

På forhånd takk...

[Gjest fghfghfg]

1.Få pappan din til å forstå alvoret hvis du kan. Bare det at han kan støtte bedre og forstå vil sikkert utgjøre mye! Gi han en bok hvis han er sta så han får lese selv hvordan det er. Eller send dem rett til familievernskontoret, eller (regner med hun går til psykolog?) la han få en time med psykologen hennes så psykologen kan råde han til hvordan han best støtter henne og får han til å forstå alvoret.

2. Hun har ikke noe plikt til å fortelle på jobb at det er psykiske plager - hvorfor ikke ta i bruk det berømte uttrykket "UTBRENT"!! Det begynner da å bli stuerent nå til dags så vidt jeg vet??

3. Liker hun hunder? Vil hun like å ta vare på en liten hund? Evt en skadet hund, forlatt hund, traumatisert hund?

4.Videreutdanning? Komme seg litt videre i livet og ikke stagnere på denne arbeidsplassen?

5. Planlegge en reise litt fram i tid?

6. Regner med hun går eller skal begynne på antidepressiva? Regner med hun har vært til utredning for sine somatiske symptomer og fått utelukket alvorlige sykdommer?

7. Har dere naturterapauter der dere bor? Vanlig og Farget lysterapi hjelper mange.

8. Med tiden tenke seg å melde seg på aktiviteter etc for å få et større nettverk som kan få henne til å føle seg bedre enn de mobberne på jobben får henne til å føle seg?? (fokusere på andre ting)

9. Kurbad??

10. Drite i hele bygda og flytte??

[Gjest Mauri]

Det første jeg tenkte var, så heldig denne moren er som har en så nydlelig og forsåelsesfull datter!

Får bare håpe din mor vet å verdsette din store forståelse og empati, og IKKE utnytter det. Prøv å distansere deg litt. Det er ikke riktig for deg å få høre alt for mye om problemer mellom din mor og far. Du ser jo alt at du reagerer på det med lett depresjon, som du selv sier. Beskytt deg mot deres problemer! DU skal ikke innta noen meglerrolle for dine foreldre. Det er skadelig for deg. Det er de som er de mest voksne, og det må de ta ansvar for. De skal pr. definisjon ikke være avhengig av deg nå før de blir så gamle at det 'snur'.

Skal du absolutt hjelpe til med noe, så kanskje du kan gjøre det ved å ta med broren din ut av hjemmet på kino, McDonalds el., eller kanskje la han være hos deg en helg.

Om hun ikke har psykolog, kan hun, alene eller sammen med din far og/eller bror, oppsøke familieterapeut. Du kan også være med på enkelte samtaler der hvis du har behov for det.

Få din mor til å skjønne at DU ikke kan ta ansvar her. Om hun ikke vil, så må du sette grenser, og si at hvis hun ikke søker hjelp, så vil du ikke komme innom på en stund, siden du ikke tåler det for egen helses skyld. Det eneste du kan tilby for å avlaste nå, er å bestille lege-/familieterapeut-time for henne.

Lykke til!

[PieLill]

Så godt at du har et nært forhold til mammaen din. Så vondt det er når noen man er veldig glad i strever sliter. Man ønsker så inderlig man hadde mirakelkuren.

Har du lært noe om livredning til sjøss. Noe av det man terper mest på er hvordan man skal klare å berge noen uten og drukne selv. Det er lov å få skrubbsår, blåmerker, bli kald, kanskje til og med brekke en fot. Det er et menneskeliv verdt. Men om du slurver med din egen sikkerhet, slik at du drukner selv, kan du jo ikke berge noen.

Skal man svømme noen i land er det ideelle at man unngår kroppskontakt, ved f.eks å bruke en livbøye imellom. Den som er i fare for å drukne kan ha panikk og ikke tenke fornuftig. Dermed kan h*n dra dere begge ned om h*n klynger seg for mye til deg. En viss avstand er tryggest for begge parter.

Tar du metaforen? Skal du hjelpe din dyrebare mamma, MÅ du ha klart for deg hva som er mulig og ikke mulig for deg å gjøre. Du må skaffe deg redskaper til å holde den riktige distansen. Ikke minst for din mammas skyld.

Det er fint at din mor føler du forstår henne. Men du er ikke den eneste i verden som kan forstå henne. Oppmunter henne til å finne andre som kan forstå henne, for eksempel i form av lege, psykolog, prest etc. I verset fall, krev det av henne. Du er hennes datter og kan aldri bli hennes terapaut. En terapaut skal være en person man ellers har distanse til. Din mor trenger flere enn deg. Og hun må selv være med på å skaffe seg det. Hun må gjøre seg avhengig av andre enn deg.

Du gjør helt rett i å ikke blande deg inn i dine foreldres ekteskap og konflikter. For det første er du for ung til å fungere som ekteskapsrådgiver, mangler både kunnskaper, erfaring og troverdighet. For det andre blir det stort sett aldri bra når familie blander seg inn i samlivsproblemer. Nøytral tredieperson er den som kan gå inn i slike kontlikter. Ikke la deg firste til å gjøre det. Det blir bare bråk.

Du kan ikke gjøre noe med hennes arbeidssituasjon. Hun må enten bytte jobb, eller skaffe seg en sykemelding på fysisk eller psykisk grunnlag. Arbeidsgiver har ikke krav på å vite diagnosen. Vil hun ikke gjøre noe med det, bygdesladder eller ikke, bør hun slutte og klage og heller holde ut.

Den som bør forklare din far om din mors problemer er hennes lege eller psykolog. Ikke du.

Din mor har det tøft og det vil ta tid å få rettet på alt. Hvor lang tid det tar og hvordan det går kommer mye an på hva hun gjør selv. Om hun er villig til å ta imot hjelp fra de rette kanaler.

Du kan være hennes datter, og det er ikke rent lite. Noe av det beste du kan gjøre for din familie er å ta var på deg selv og ha det bra. Du kan lytte til din mor, oppmuntre henne til å gjøre de riktige tingene. Du kan gjøre praktiske ting for henne og sammen med henne. Du kan prøve å spa opp en grepa fastlege og psykolog. Men du kan ikke og skal ikke bære henne. Du kan ikke ta ansvaret for hennes problemer og smerte. Det vil bli ødeleggende for dere begge og for det nære forholdet dere har.

Det er lett å rote seg inn i en solidaritetsdepresjon. Siden mamma har det så fælt bør ikke jeg heller være glad. Du hjelper ingen på den måten, særlig ikke din mamma. Det er enkelt å si det, men prøv å ikke ta ansvaret for det du ikke kan gjøre noe med. Prøv å velge å tenke på hyggelige ting iblant, i stedet for din mors problemer. Du svikter henne ikke om du gjør det.

Håper du finner ut av det, og at det går bedre med din mor etter hvert.

Om du lurer på noe av det jeg har skrevet, eller er uenig med meg, vil jeg gjerne høre det.

Mange klemmer fra en som er mor og har en mor.