IVF/Adopsjon (langt)

[Gjest anonym i kveld]

Hei!

Mange her har vært gjennom IVF/ICSI. Har noen prøvd dette etter at adopsjonsprosessen har startet? Vi er i gang med sosialrapporten og håper på å bli registert i BUFA på nyåret, men så ligger et ubrukt forsøk hos en privat klinikk i nOrge og lurer.... Vi føler at det skulle være forferdelig tungt å ta det forsøket nå, men det er så mange som spør om vi ikke vil angre at vi nå ikke klarer å kjenne etter hva vi vil. Sjansen for et barn er jo der- men er den stor nok til at det er verdt det??

hvordan er det å gjøre dette uten å informerer sos.kontoret eller adopsjonsforeninga? er vi de eneste som tenker slik? Hadde vi ikke betalt for det siste ville vi aldri ha kjøpt et nytt forsøk. Vi gleder oss til å til å bli adoptivforeldre, men vil vi noen gang tenke på det ene forsøket? Hadde jeg kunne ta det uten at det ødela eller stanset adopsjonsprosessen tror jeg nok at jeg ville ta det for å være sikker. Er redd at det på en måte er feil av oss å evt. ta det? det eneste vi vet er at vi ikke vil gjøre noe som utsetter eller ødelegger adopsjonsprosessen... hvordan stiller adopsjonsforeningene seg til dette?

henger dere fortsatt med?? takk for at du leste dette, måtte bare få det ut!

[flosshatt]

Så lenge dere ikke tar forsøk under adopsjonsprosessen, og tar det ene forsøket etterpå så er det jo opp til dere. Det hender jo at folk blir gravide av seg selv også. Det er jo greit å legge det på is, også kjenne etter hvordan det føles etter at dere har fått barnet deres via adopsjonen - det kan jo hende at det ikke er et ønske da, eller et sterkere ønske. Da gjør dere iallfall ikke noe galt.

[nedtelling]

Hei anonym i kveld

Vi har vært igjennom 2 1/2 IVF forsøk, avbrøt det siste da det viste seg å bare være en eggpose.. Det ble sagt at da kunne vi spare det siste forsøket til en annen gang! Men allerede da så bestemte vi oss for ikke å prøve noe mer- Vi har gjennom de to andre IVF og også før dette snakket om at vi ønsket å adoptere et barn fra Colombia! Skulle vi ha lyktes så ville vi alikevel adoptere.

Så nå har vi kanskje bare

9-10 mnd igjen før vi blir en familie på tre! Vi angrer ikke at vi ikke gikk for det siste forsæket, og vi gleder oss til neste høst.

Det med adopsjon er jo at det blir barn til slutt )

Klem fra en som driver med

[Gjest Yatzie]

Hei anonym i kveld. Vi hadde som deg valgets kval da vi begynte å vurdere adopsjon.Vi hadde hatt 3 IVF forsøk og kunne få ett forsøk til hvis vi ønsket det. Vi valgte å si stopp etter disse tre forsøkene, og har med hånden på hjertet aldri angret på det. Spesielt ikke når vi ser på vårt lille vidunder som vi fikk da hun var 5 mndr. gammel. Jeg vet ikke hva adopsjonsforeningene mener om å starte en adopsjonsprosess samtidig som man gjennomgår IVF, men barnevernet var i alle fall veldig opptatt av at vi skulle ha "gjennomarbeidet" og akseptert dette med at vi mest sannsynlig ikke kom til å få biologiske barn. Og man har vel kanskje ikke akseptert dette helt hvis man holder på med en IVF behandling samtidig som man starter en adopsjonsprosess?

Dette er ikke ment som kritikk av dere som vurderer dette, kun noen trøtte kveldstanker fra meg. Ønsker dere lykke til hva dere enn måtte bestemme dere for :-)

[Gjest ikke undertegnet]

Dette er et noe følsomt tema som er oppe på DOL med jamne mellomrom. Vi valgte selv å prøve et ivt-forsøk mens vi ventet på Bufa. Som dere hadde vi ett forsøk igjen og øsnket oss BARN mer enn noe annet. Om barnet skulle komme fra magen eller være adoptert spilte ingen rolle. Men vi visste jo at om jeg klarte å bli gravid på dette forsøket så ville vi raskere bli foreldre. Forsøket lyktes ikke, og i motsetning til tidligere så var dette ingen nedtur for oss. Vi var jo på en måte gravide likevel... Vi ventet BUFA sin godkjenning i løpet av få uker.

Vi informerte ikke sosialkontoret om planene våre. Og har faktisk ingen dårlig samvittighet for den biten. De skulle vurdere oss som foreldre. Om vi skulle være mindre egnet fordi vi nylig hadde hatt ett ivf-forsøk, så vet ikke jeg... Alle snakker jo om at man skal ha bearbeidet dette at man ikke får egne barn. hva betyr det egentlig? At man slutter å tenke på det? At man starter med prevensjon for å være helt sikker på å ikke få på egenhånd? Jeg synes dette er vanskelig. Vi for vår del har ikke bearbeidet noen sorg over ikke å få egne barn. Vi er såkalla uforklarlig barnløse. Det finnes ingen fysisk årsak til vår barnløshet. Derfor vet vi at jeg kan oppleve å bli gravid når som helst. Når det er sagt så må jeg si at vi startet med prevensjon så fort vi var godkjente av BUFA. Da følte vi at prosessen var så godt i gang og vi visste at det muligens bare gikk kort tid før vi hadde en tildeling. Jeg er glad for at vi tenkte slik i den perioden. Ville nok tatt det tungt om jeg ble gravid etter at vi hadde fått en tildeling. Men mens man venter på byråkrati i Norge, en prosess som ofte tar over ett år, så var det ikke noe problem for oss å gjøre oss ferdig med ivf-forsøkene våre. Adopsjonsprosessen var så "fjern" i dette tidsrommet. Det var bare sosialkontor og skjemaer man hadde et forhold til. men tro meg, dette endrer seg etter at papirer sendes utlandet. Da kan ting skje veldig fort og man føler at man virkelig er på vei mot målet: et barn.

Hva som er riktig i deres situasjon er det bare dere som kan finne ut av. Men jeg vet at flere har gjort som meg, selv om de færreste har lyst til å stå frem med nick å fortelle dette. Vi har jo gjort noe som ikke er "lov". Mens andre føler at dette blir vanskelig følelsesmessig, og derfor gjør seg ferdig med all ivf før de starter en adopsjonsprosess. Det blir altså vanskelig å råde noen, men vit at inne på dette forumet også, så finnes de som har tenkt som dere.

Lykke til med valget:-)

[Gjest En anonym mamma i kveld]

Det er vanskelig å råde hva andre skal gjøre. Det skrives så mye om bearbeidelse, tenke gjennom og sorg bearbeidelse. Hvordan dette gjøres er opp til hver enkel. Noen trenger lang tid og andre kort tid. Vi er alle forskjellige.

Du skriver at dere har tatt kontakt med sosial kontoret. Dette kan ta lang tid, opptil et år enkelte plasser i landet. Jeg mener hva som skjer før rapporten blir behandlet i kommunen er opptil hver enkel å bestemme. Du vet selv hvor lang tid sos. rap.tar der du bor. Tar det kort tid, kan man velge å ikke si noe som du skriver. Jeg dømmer dere ikke for det. Sendes papirene til giverlandet derimot, da ville jeg ikke hatt to ting å tenke på. MAN TRENGER DEN TIDEN Å GLEDE SEG til at et lite menneske som kanskje er født på andre siden av jorden skal bli akkurat deres.Det er stort!

Hadde jeg vært dere (noe jeg selfølgelig ikke er)ville jeg forhørt meg om at siste forsøk kan ligge på vent i noen år. Du skriver at dere har betalt for det. Etter flere forsøk er man slitne. Det kan være vanskelig mange ganger å skjønne hva man egentlig vil.

Lykke til for hva dere enn beremmer dere for!