Det å være adoptert som forklaring på alt og ingenting

[snø]

Som (adoptiv-)mamma har jeg så klart gjort meg en god del tanker om hva det å være adoptert er og vil bety for vår datter. Jeg er fullstendig klar over at det kan komme perioder i livet hennes hvor dette blir et sårt og vannskelig tema. Og blir det sårt og vanskelig for henne, blir det nødvendigvis vondt for oss også. Det som smerter henne, vil automatisk smerte oss.

Jeg synes det er interessant å høre hva andre adopterte synes om det å være adoptert. Til nå har jeg hørt mange sider av samme sak. Adopterte som synes det er pyton å være adoptert, adopterte som synes det er flott. Adopterte som knapt tenker på at de er adoptert, adopterte som ikke gjør annet enn å tenke på det. Adopterte som aldri kunne tenke seg å adoptere selv, adopterte som har adoptert selv. Adopterte som selv har adoptert bort barn. Adopterte som er opptatt av opprinnelseslandet sitt, adopterte som ikke bryr seg katta. Konklusjon? Adopterte er like forskjellige som de som er vokst opp hos sine biologiske foreldre. Det de har til felles er at de er adoptert. Men hva det betyr for dem, er forskjellig fra person til person. Naturlig nok.

Om jeg hadde håpet at det fantes en fasit på hvordan det er å være adoptert, så kan jeg vel bare konkuldere med at den finnes _ikke_!Tenk så greit det hadde vært om våre søte små hadde kommet med en bok der Svarene på Livets Spørsmål stod.... ;o)

En ting som slår meg i adopsjonssammenheng, er at det at man er adoptert, gjerne brukes som en unnskyldning/forkklaring på alt og ingenting. Like ofte (oftere??) av foreldre som av barna. NB! ingen trenger å føle seg trufne, dette innlegget er skrevet ut fra generelle erfaringer, jeg tenker ikke på noen spesielt :-) Og NBB! Det er masse generealiseringer....

Når barna sover dårlig, så er det fordi de er adoptert. Er de åpne og utadvente, så er det fordi de er adoptert. Er de innesluttede, så er det fordi de er adoptert. Sliter de på skolen, så er det fordi de er adoptert. Blir de mobbet, så er det fordi de er adoptert. Blir de opprørske i tenårene, så er det fordi de er adoptert, osv. Jeg skal ikke underslå at det sikkert i mange tilfeller stemmer - men kan ikke dette lett bli en litt for _enkel_ forklaring på problemer? Og er ikke det å gi barna en litt for lett unnskyldning å ty til når livet får dem i mot? Og kanskje sørlig for oss foreldre: når våre barn blir vrange og opprørske, så er det ikke vår feil. Det er jo fordi de er adoptert....

Jeg sier _ikke_ at det å være adoptert kan by på mange problemer og være et reelt problem for mange. Og at et barn som er utadvent/innadvent/trassig/sover dårlig/blir mobbet osv, faktisk kan skyldes at det er adoptert. Men samtidig må man huske at barn man føder selv også kan få alle disse problemene, selv om de ikke er adoptert. Ikke-adopterte får til og med identitetsproblemer. Ikke-adopterte kan også i perioder hate foreldrene sine. Jeg husker jeg hadde mine perioder i tenårene hvor jeg lurte på om jeg ikke måtte være adoptert, så lite jeg hadde til felles med foreldrene mine. Eneste var jo den arvelige sykdommen jeg hadde etter faren min, da ;-))

Nei, jeg prøver ikke å bagetalisere de høyst reelle problemene det å være adoptert kan bety for mange. Jeg prøver ikke å si at man som adoptert ikke har en ekstra kilde til spørsmål, undring og bekymring. I tillegg til alt det ikke-adopterte har. Jeg bare lurer på om vi foreldre må være litt mindre snare med å bruke våre barns bakgrunn som forklaring på alt som skjer i deres liv. Jeg er redd for en slik "sykeliggjøring" av det å være adoptert kan være mer til last enn til hjelp.

Jeg har selv en evig føler ute. Veldig var på alle kommentarer/handlinger som kan såre min datter. Jeg prøver også å være bevisst på ting og situasjoner som kan være vanskelige for henne. Jeg lærer som sagt masse av å lytte til andre adoptertes erfaringer (jeg har feks en navnesøster som jeg lærer masse av - takk til deg :-)))

Men jeg har bestemt meg for å gjøre min beste for at Bella ikke skal bruke sin bakgrunn som adoptert som unnskyldning for alt som går galt i hennes liv.

Bare ikke spør meg hvordan jeg skal hindre at så skjer.... ;-)

Dette ble himla langt, ser jeg....

Forresten kjekt å høre hva adopterte mener om mine tanker. Er jo ikke helt sikker på om Leenie er adoptert, siden hun ikke kom på Stavanger-treffet og lot oss rive henne i hårte og skrubbe henne i ansiktet ;-))

Beste hilsen fra en grublende

[muangthai]

Der fikk du sagt det jeg mang en gang har tenkt.

Kommentarer utover dette er overflødig fra min side

Ha en god kveld og ei fin uke !

[Gjest BlirMammaSnart!]

Fint innlegg, snø!

Selv må jeg innrømme at mange av de samme tankene har slått meg.

Vennlig hilsen en ikke adoptert, men kommede adoptiv mamma.

[Vanedis]

Veldig bra skrevet, snø.

Eneste kommentaren er til denne: "Blir de opprørske i tenårene, så er det fordi de er adoptert, osv.". Det har vist seg at adopterte er underrepresentert innen barnevernet frem til tenårene, da er de derimot overrepresentert (kilde: Foreldre og Barn, nr. 8/99). Årsaken til dette kan selvfølgelig diskuteres, og de barna som idag er i tenårene kom til landet for 10-18 år siden. Mye har endret seg siden den gang, så det er vanskelig å spå og si at dette også vil skje i fremtiden )

Uansett, man bør ikke fokusere for mye på adoptivbarns problemer - som du er inne på )

[MsSophie]

;-)

[miluppa]

Heisann!

Flott innlegg du. Kunne ha skrevet noe liknende selv. Jeg er ganske lei av at alle adopterte puttes i en stor fellessekk med merkelapp 'adoptert'. Vi er like forskjellige som alle andre mennesker, nemlig!

Klem fra meg som både er adoptert og nå også har en liten adoptivsønn.

[Koreagull]

Der fikk du sagt det jeg mang en gang har tenkt.

Kommentarer utover dette er overflødig fra min side

Ha en god kveld og ei fin uke !

-

[Gjest morentilfire]

Dette var langt og følelsesladet. Hvorfor skrev du dette innlegget akkurat nå. Er det skjedd noe? Du og dere virker ellers så utrolig lykkelige. Hva har provosert deg nå?

Til saken du reiser: Enkelte , men ikke alle incestofre , kommer i faser hvor overgrepet kjennes stort og får skylden for livets nederlag. Det samme gjelder barn av alkoholikere, dopmisbrukere, o.a. Barn som er blitt forlatt, vanskjøttet, misbrukt, har pr definisjon en unskyldning , en grunn, for sine følelsesmessige smerter.

Adoptivmødre, fosterforeldre, kan bare bidra med alle sine beste ressurser.

Som regel går det bra med adoptivbarna. Ha mot, snø!

[leenie]

Å, guri, glemte det der treffet!! Neste gang, jeg lover å stille med nødvendig dokumentasjon!

[Gjest malun]

Jeg har ikke så mange kommentarer til innlegget ditt, snø - nettopp fordi du skriver temmelig _nøyaktig_ det samme jeg selv har tenkt mange ganger!

Takk for et velformulert og godt innlegg, håper mange leser det.