"Barnets beste??"

[Gjest ikke undertegnet]

Har lest masse om adopsjon idet siste. Saken er bare at jeg sitter igjen med et bilde av at adopterte barn skulle ønske de ikke var blitt adoptert? Er dette tilfelle hos de fleste? Eller er det bare disse jeg har funnet stoff om, som ikke representerer flertallet? Hva mener dere? Blir jo nesten skremt jeg..

[Gjest undertegnet]

Jeg kjenner _godt_ fem voksne adopterte som alle er glade fordi de ble adopterte. Tre av disse er utenlandsadopterte. Det er disse fem jeg _kjenner_, og ingen av dem er imot adopsjon eller at dette "ble deres skjebne". De har alle i følge seg selv hatt en god oppvekst. Ellers har jeg nok hørt om begge deler, ja. hva som er representativt er dermed ikke så selvsagt for meg å si noe om, men som de fleste hører jeg nok mer på dem jeg kjenner enn på dem jeg bare leser om eller hører vagt om.

[Gjest ikke undertegnet]

Kom bare på en ting under tiden jeg leste innlegget ditt.

og det er at .. det er jo klart at ingen skulle (i utgangspunktet) ønske at de var adoptert..? Det er jo først når en begynner å sammenligne med hva alternativet ville være, at adopsjon blir en bra ting? Dette er jo også nedfelt i FN`s barnedeklarasjon?

Kanskje litt dumt å komme med dette, men...

Jeg har også lest en del om adopsjon, men sitter ikke inne med den samme følelsen som du har. Imidlertid tror jeg at i en del tilfeller må vi jo innse at en del adopterte ikke har det godt, og i de tilfellene det skyldes det faktum (eller forhold relatert til -) at de er adoptert (dette er det også vanskelig å finne ut av...) så er det grusomt for de det gjelder (?).

Jeg mener at forskning viser at det går "vel så bra" med adopterte mennesker, som med mennesker som har vokst opp med biologiske foreldre.

Problemet er vel nettopp at forskningenn nettopp er så generell, og for individer som har det vanskelig, spiller den ingen rolle. Det finnes mange som har det vanskelig, både adopterte og ikke-adopterte. Det finnes mange eksempler innen begge kategorier.

Kanskje sier dette noe om hvor kritiske vi må være til all informasjon vi tilegner oss? Jeg stiller meg ut for hogg her, og venter spent på kommentarer som vil komme, og beklager da om innlegget ble litt keitete...

Ønsker alle lesere det beste!

[snø]

Heisann,

hvis du tenker på informasjon du leser på diskusjonssider på internett, så tror jeg at de sidene trekker til seg de som sliter med det å være adoptert, mens de som er "lykkelig adopterte" ikke har behov for slike diskusjonssider. Hvis du forstår hva jeg mener?

Så klart er det adopterte som sliter, og kanskje spesilet i perioder av livet hvor de er ekstra sårbare.

Det gjør vondt å lese om disse som sliter og har det vondt, men samtidig så tror jeg at vi har godt av å lese det. Å være adoptgert trenger ikke å være bare rosenrødt. Men det er heller ikke bare sorgen! Adopterte er forskjellige, de som alle andre.

Beste hilsen fra

[Angela1365380318]

Det finnes "biologiske" barn som ønsker at de ikke var født eller hadde de foreldrene de har også!

Noen ganger kan de ha gode grunner feks incest, andre ganger bare vanlig tennårings opprør!

Du må jo sjønne det at hvær gang livet går en i mot og man må ha noe å skylde på så tar man gjerne de mest patetiske grunner fordi man vet at de sårer, og å si til mammaen sin at eg hater deg eller skulle ønske at du ikke var mammaen miner jo nesten som å stikke en kniv inn i hjertet deres.

For såvdit er det et poeng i det du skriver,alle barn har det best hos foreldrene. Men det ville vært om vi levde i en barbie verden der alt var perfekt. Sannheten er at det er verden langt fra, noen er fattige mens andre lever et liv i luksus, noen foreldre klarer ikke å bo sammen, noen er voldelige drikker og slår, er i sitvasjoner der det absolutt ikke passer å få barn, mens andre ønsker det seg så sterkt at de er villig til å gjøre alt for å få ønsket sitt oppfylt. Noen inser at de ikke er i stand til å gi barnet sitt det livet de fortjener eller at de ikke er istand til å ta ordentlig vare på det, mens andre barn må andre gripe inn i å få fjernet fra de mest grusomme hjem.

Sefølgelig ville det beste vært om alle barn kunne sitte hjemme i sofaen fra ikea mellom foreldrene å spise kvelds mens foreldrene fortalte hvor glad de er i barnet, men slik er ikke virkligheten!

Når man ser på alternativet til å bli adobtert, så er den i de fleste tilfeller å følge foreldrenes fotsopr og danne en ond sirkerl. Ingen skole, dårlig betalte eller ingen jobber, lite mat, ingen prevansjon, bli gravis, typen stikker av osv..

Nå er ikke eg adobtert, men har mangen venner som er det, var eg en liten foreldre løs kineser jente så hadde eg "fått" valget mellom å bli stuet vekk på et barnehjem, uten kjærlighet, stimulasje, og oppmerksomhet, måtte ligge i min egen avførig og urin flere timer av gangen osv. eller kunne bli adobtert bort til feks norge, til et hjem som ønsket og hadde lengtet etter meg, der hvor eg fikk utvikle meg, gå på skole, kansje gjøre det bra få en god jobb og tjene masse penger.

Da kunne eg kommet tilbake å hjelpe "mitt folk", kunne brytt kontaktet med foreldrene mine om eg ville, hadde eg ikke fått jobb hadde staten likevel tatt vare på meg, sjønner tegningen?

Uansett (dersom det ikke foreligger noe unormalt som vold eller misbruk i hjemmet) så ville eg fått det best av å bli adobtert. kansje blitt mobbet litt på skolen ja, men alle barn blir det en eller annen gang, de fleste tar ikke skade av det men er med på å mobbe en annen neste dag.

Når man først blir mobbet spiller det vel ingen rolle om grunnen er at eg er farget eller om det er fordi eg er feit, dum, leser dårlig, bruker briller, fattige klær eller faren min er homo, alt er like sårt.

Håper du er ening i noe av dette i allefall, vurderer du å adobtere?