Når kan man starte prosessen?

[Gjest ikke undertegnet]

Har et ivf forsøk og masse hormonkurer bak oss. Skal vel etter planen ha tre offentlige forsøk også. Men nå lurer jeg på om vi MÅ vente til etter det igjen før vi kan begynne med adopsjonsprosessen..? Er blitt mer og mer klar for å adoptere.. Samtidig vil vi på en måte ta de tre forsøkene, men det tar jo hundre år! Kan dette på noen måte kjøres side om side?

[thaimor]

Selv om det tar "hundre år" er sannsynligheten stor for at både sos.rapport, bufagodkjennelse og oversending av papirer er unnagjort før de hundre årene har passert. Ville det føles riktig for dere selv tror du? Hva hvis både de to blå og en tildeling kom samtidig? Dere ville bli nødt å velge bort en av dem.

Hadde dere hatt ett forsøk igjen, som attpåtil var rett rundt hjørnet, ville det stilt seg litt annerledes synes jeg.

Min personlige mening er at dobbelkjøring ikke er av det gode. Begge deler blir halvhjertet. Dette er min mening, og den skal kanskje ikke sies høyt ;-)

[Gjest ikke undertegnet]

Selv om det tar "hundre år" er sannsynligheten stor for at både sos.rapport, bufagodkjennelse og oversending av papirer er unnagjort før de hundre årene har passert. Ville det føles riktig for dere selv tror du? Hva hvis både de to blå og en tildeling kom samtidig? Dere ville bli nødt å velge bort en av dem.

Hadde dere hatt ett forsøk igjen, som attpåtil var rett rundt hjørnet, ville det stilt seg litt annerledes synes jeg.

Min personlige mening er at dobbelkjøring ikke er av det gode. Begge deler blir halvhjertet. Dette er min mening, og den skal kanskje ikke sies høyt ;-)

Hei thaimor! Synes det er fint at du sier meningen din jeg, det er jo den jeg tross alt ber om!:-)

Mener egentlig å si at jeg ønsker å adoptere selv om jeg eventuelt skulle klare å bli gravid.. Har lyst på flere barn.. Og har fått veldig lyst til å adoptere uansett..

[Gjest ChiengMai]

Hei thaimor! Synes det er fint at du sier meningen din jeg, det er jo den jeg tross alt ber om!:-)

Mener egentlig å si at jeg ønsker å adoptere selv om jeg eventuelt skulle klare å bli gravid.. Har lyst på flere barn.. Og har fått veldig lyst til å adoptere uansett..

Det er vel noe som heter alt til sin tid. :-)

Jeg er enig med thaimor, det beste er nok å ta en ting om gangen.

Tror du skal tenke alvorlig gjennom den problemstillingen thaimor skisserer:

* Hva hvis dere har en tildeling rett rundt hjørnet og du så blir gravid?

* Hvordan vil du føle det når du må stoppe adopsjonsprosessen rett før du er i mål?

* Hva når du skal forklare dette ved neste fase, når dere skal få skrevet ny sosialrapport, dere kan jo nødvendigvis ikke fortelle at dere kjører dobbelt?

Det er en aldri så liten forskjell på ivf og å bli gravid på "vanlig måte" i løpet av en adopsjonsprosess, noe som trolig vil bli vektlagt når der endelig _kan_ adoptere. HVIS dere lykkes med ivf. Spørsmålet dere bør stille dere selv er nok hvor store sjanser dere er villig til å ta. Med adopsjon lykkes dere mest trolig i alle fall.

Uansett, lykke til i tenkeprosessen.

[Gjest juksa en liten stund]

Da vårt første av fire IVF forsøk ikke lyktes, bestemte vi oss for at vi skulle adoptere (noe vi hadde diskutert og gjort oss kjent med over tid). Min mann ville gjerne at vi skulle prøve våre IVF forsøk først, men vi tok kontakt med sos.kontoret og hadde en rapport klar og godkjent omtrent samtidig med at vårt siste og fjerde forsøk mislyktes. Jeg føler ikke at hverken det ene eller det andre var halvhjertet fra vår side; mer at det gjorde at jeg slappet mere av under IVF forsøkene da jeg visste at vi kom til å få barn sammen en gang uansett. Ventetiden på vårt hjertebarn ble også lettere og virket kortere siden det var flere positive og spennende ting som skjedde samtidig. Jeg vet at dette ikke er akseptert, hverken av andre adoptanter eller foreningene, men for oss var det det riktige å gjøre den gang (begynner å bli lenge siden). I dag har vi fått våre etterlengtede barn, og det enste vi er lei oss for er at vi brukte masse tid og energi på IVF forsøk i det hele tatt. Vi har jo fått de barna som var ment for oss; så nå sier vi "heldigvis at det gikk som det gikk" !!! Jeg skal ikke anbefale dere hva dere skal gjøre eller ikke gjøre, men det er viktig å man gjennomdiskuterer det med adopsjon kontra egenfødte på forhånd og har et klart forhold til det. Det ene skal ikke være en erstatning for det andre. Jeg er også imot at dokumentene sendes giverlandet mens man prøver å bli gravid enten med IVF eller på annen måte. Der var vi veldig påpasselige...! Vi ville hatt problemer med å trekke oss rett før eller etter en tildeling p.g.a. graviditet, og ville sett påd et som umoralsk. Hos oss har ikke adopsjon vært noe andrevalg men en annen måte å bli foreldre på.

Jeg antar at mitt inlegg vil skap irritasjon og kommentarer fra andre; men sånn var det engang hos oss - og vellykket har det blitt for oss alle!

Lykke til !

[thaimor]

Hei thaimor! Synes det er fint at du sier meningen din jeg, det er jo den jeg tross alt ber om!:-)

Mener egentlig å si at jeg ønsker å adoptere selv om jeg eventuelt skulle klare å bli gravid.. Har lyst på flere barn.. Og har fått veldig lyst til å adoptere uansett..

Ja det var vel egentlig det du ba om ;-) (meningen min altså)

Vil du ha en til?

Nå uttaler jeg meg uten helt å vite hvordan systemet fungerer i dag. Må dere ta tre forsøk fortløpende? Hvis ikke, kunne dere vel starte med _ett_. Se hvordan det går, hvordan det føles osv. osv.

Det er naturlig å ville prøve de tilbud som finnes, selv om noen hopper rett på adopsjon. Mange finner også ut i løpet av en IVF-prosess, at dette her gidder vi ikke mer. Nå er det adopsjon som gjelder! Det er vel dette som kalles modningsprosess ;-) Dessuten trenger man å få ting ut av systemet.

Følelsen å vite med 100% sikkerhet at _nå_ vil jeg adoptere, er utrolig deilig og befriende. Om det skjer før IVF, etter IVF, før eller etter bio.barn spiller ingen rolle. Det er vissheten om at dette er riktig for oss, som teller. Og det er _den_ vissheten jeg ønsker for alle som er i tenkeboksen

Dette ble skrevet med "Vaselina" og to halvkranglende gutter som akkompagnement. Ikke rart det ble rotete, men det er godt ment ;-)

[thaimor]

Da vårt første av fire IVF forsøk ikke lyktes, bestemte vi oss for at vi skulle adoptere (noe vi hadde diskutert og gjort oss kjent med over tid). Min mann ville gjerne at vi skulle prøve våre IVF forsøk først, men vi tok kontakt med sos.kontoret og hadde en rapport klar og godkjent omtrent samtidig med at vårt siste og fjerde forsøk mislyktes. Jeg føler ikke at hverken det ene eller det andre var halvhjertet fra vår side; mer at det gjorde at jeg slappet mere av under IVF forsøkene da jeg visste at vi kom til å få barn sammen en gang uansett. Ventetiden på vårt hjertebarn ble også lettere og virket kortere siden det var flere positive og spennende ting som skjedde samtidig. Jeg vet at dette ikke er akseptert, hverken av andre adoptanter eller foreningene, men for oss var det det riktige å gjøre den gang (begynner å bli lenge siden). I dag har vi fått våre etterlengtede barn, og det enste vi er lei oss for er at vi brukte masse tid og energi på IVF forsøk i det hele tatt. Vi har jo fått de barna som var ment for oss; så nå sier vi "heldigvis at det gikk som det gikk" !!! Jeg skal ikke anbefale dere hva dere skal gjøre eller ikke gjøre, men det er viktig å man gjennomdiskuterer det med adopsjon kontra egenfødte på forhånd og har et klart forhold til det. Det ene skal ikke være en erstatning for det andre. Jeg er også imot at dokumentene sendes giverlandet mens man prøver å bli gravid enten med IVF eller på annen måte. Der var vi veldig påpasselige...! Vi ville hatt problemer med å trekke oss rett før eller etter en tildeling p.g.a. graviditet, og ville sett påd et som umoralsk. Hos oss har ikke adopsjon vært noe andrevalg men en annen måte å bli foreldre på.

Jeg antar at mitt inlegg vil skap irritasjon og kommentarer fra andre; men sånn var det engang hos oss - og vellykket har det blitt for oss alle!

Lykke til !

Vet ikke om jeg skal tørre å gi en kommentar. Da tror du vel jeg er irritert

Da vi startet med adopsjon drømte jeg om det fremtidige barnet vårt fra dag en. Hvem h*n var, om h*n var født osv. osv. i det vide og det brede. Du vet?

Det samme var tilfellet da vi holdt på med IVF, men da var selvfølgelig spørsmålene litt annerleder. Vi visste bl.a. at h*n _ikke_ var født

Men altså, tankene kretset rundt det vi hadde begitt oss ut på...

Siden jeg ikke har prøvd det selv lurer jeg på hvordan det _er_ å holde på med to ting samtidig. Hvem tenker man på da, hvem drømmer man om, legger planer for osv. Er det ikke vanskelig å gi 100% til begge prosjekt?