Uløselig problem...?

[SierDuDet]

Hadde man snakket om et vanlig rasjonelt menneske, så er dine konklusjoner korrekte.

Men vedkommende man snakker om her, er hverken vanlig eller rasjonell i det henseende. Jeg har en del kjennskap til mennesketypen fra før av vet du...derfor jeg er svært forsiktig i denne situasjonen.

Men jeg forsto forsåvidt at vi ikke snakket om et vanlig rasjonelt menneske, da ingen vanlige rasjonelle mennesker ville gjort det denne fyren har gjort.

Du vet selvsagt langt mer om denne typen mennesker enn hva jeg gjør, men uansett mennesketype så vil vel personen gjøre alt som står i sin makt for at ikke overgrepsmistanken skal komme ut og ødelegge resten av livet hans, og derfor vil jeg vel tro at så godt som alle - spesielt en fyr som tydligvis nettopp har etablert seg på nytt - vil gjøre sitt for at dette ikke skal komme ut. Og dermed holde seg unna.

Det er selvsagt en utrolig vanskelig situasjon med få fasitsvar, men uten å være noen slags ekspert på området så kan jeg ikke forstå at det at offeret til stadighet skal møte overgriperen kan bidra til annet enn å ødelegge henne mer og mer og mer...

Ergo må dere få denne fyren ut av deres liv, sånn at dere alle tre kan gå videre helt uten en gal mann som stadig hjemsøker dere.

[Dorthe]

SMI har sambo allerede kontakt med, og har hatt det en god stund.

Usikker på din konklusjon her - jeg er ikke sikker på at dette mennesket vil ligge lavt.

I og med at jeg har en del erfaringer med mennesketypen fra før av (se http://www.doktoronline.no/homepage/hawkwind/ ), så vet jeg at det er en del som definitivt ikke ligger lavt i terrenget etterpå.

Min erfaring tilsier at en skyldig overgriper blir liggende lavt. Og hva kan overgriperen ellers gjøre? Anmelde dere for injurier? Så lenge dere ikke har gått offentlig ut kan han ikke gjøre det.

Uansett synes jeg det er viktig å informere den nye familien. Jeg hadde blitt lykkelig dersom jeg var den nye kona. Dersom det er noen som helst sjanse for overgrep ovenfor barnet ditt hadde jeg skygget banen øyeblikkelig.

[Biffalo]

Noe av problemet om jeg nedlegger veto mot besøk, ved siden av at jeg da skaper en -stor- konflikt i forholdet, er at det vil medføre et virkelig massivt press mot både meg og sambo fra overgriper.

Det er slett ikke utenkelig at overgriper ville gått til rettsak mot oss, om vi nektet han samvær med sitt barnebarn.

Og jeg er svært usikker på hva min samboer ville greid å fortelle i en rettssak, da hun inntil ganske nylig stadig prøvde å forsvare det overgriper hadde gjort og sånn.

Menmen, jeg konstaterer at konfrontasjon er eneste løsningsalternativ - problemet da blir å få sambo med på det.

Besteforeldre har ingen juridisk rett til samvær med sine barnebarn. Tom trussel, ikke noe å engste seg for.

[Sør]

Besteforeldre har ingen juridisk rett til samvær med sine barnebarn. Tom trussel, ikke noe å engste seg for.

Hei,

Er du sikker på at de ikke har det i Norge? Mente at de har en eller annen "rett"?

Med vennlig hilsen

[Dorthe]

Hei,

Er du sikker på at de ikke har det i Norge? Mente at de har en eller annen "rett"?

Med vennlig hilsen

Nei, det har de ikke

[Sør]

Hei Hawk,

Jeg har tenkt og tenkt....

Det er minst 3 konkrete problemstillinger:

1) Skal den nye familien advares, mot sambos ønsker?

2) Hvordan takle hans ønske om kontakt med barnebarn/sambo?

3) Hvordan takle hans ønske om kontakt med deg?

Jeg begynner med 2, fordi det gir kanskje svarene til de andre to spørsmålene:

2)

Det er svært lett for andre og sitte og si "dere må aldri treffe ham igjen", og det kan selvsagt alle oss være enige i. Han fortjener å bli kastet i fengsel i utallige år. Osv.

Virkeligheten er ofte langt mer komplisert: på tross av all faenskapen han har utført, så er han fremdeles faren til sambo, og både du og jeg vet jo nettopp hva incest gjør med "logikken til offeret". Vi vet (offeret også) at hun "beskytter overgriper", men vi andre må forholde oss til at "dette er et fælt utslag av misbruket". Vi må dessverre "forvente" det. For vi kan ikke forvente at offeret skal bli "frist på dagen".

(Jeg tror heller ikke at man kan forvente at de som ikke har opplevd det på nært hold, kan forstå "logikken"; de vil alltid si "aldri treff ham".)

Utgangspunktet må altså være hvordan offeret har det nå (dags dato) og ikke hvordan hun "burde reagert. Så man forsøke å forandre på reaksjonen så fort som mulig (behandling hos psyk).

===

Ettersom dere tilsynelatende ikke kan bli "kvitt kreket", så (selv om jeg "hater det jeg skriver") er det kanskje bedre at han treffer dem under "kontrollerte former", enn "eksplosivt" (kidnapper, angriper, osv.). Jeg *tror* at det er mindre stressende for din sambo at han får treffe barnebarnet, enn å gå gjennom trusler og virkeligheten av en evt. rettssak. For *henne* (på det nåværende tidspunktet) er det trolig langt verre å "stå opp til ham og si NEI" enn å la ham treffe barnebarnet, så lenge det er "livvakter" der. Jeg tror ikke hun er sterk nok til en "nervekrig" nå.

Som du ser er dette svaret "fundert" på "hva som virker best for din sambo" akkurat nå. For hvis man skal "gå i krig" med ham, så må man være sikker på å vinne.... Hvis ikke må man utsette krigen litt. Men krigen kommer uansett...

Svaret er også under basert på premisset at "han vil tiltvinge seg kontakt uansett så lenge han vet hvor dere bor; da er det "mindre verre" at kontakt skjer under kontrollerte former med andre folk til stede.

Men samtidig med dette må man (omgående) tvinge SMI/sosialkontoret til å begynne "arbeidet" med at hun skal bli sterk nok til å kunne si "Nei". Neste høst er alt for lenge, og her må dere rett og slett mase dere til behandling.

Samtidig ville jeg seriøst vurdert flytting til en annen kant av landet. Er det mulighet for at din stilling kan "overføres", eller er den lokal?

===

1) Vedr. ny familie.

Her tror jeg bare det er én ting å gjøre: fortelle dem, selv om din samboer ikke liker det. Dette tror jeg hun er sterk nok til, fordi det innebærer ikke en "kontinuerlig nervekrig" over måneder og år. Har man fortalt det, så har man fortalt det. Og det trenger ikke være hun som forteller det, men andre (venner?).

Det er dog en j*vlig hake med dette også: hvis den nye samboeren forlater ham, så risikerer man jo at han får delt omsorg for barnene (hvis man ikke kan bevise overgrep), og det er jo kanskje enda verre... (Dog er han vel alene med dem allerede.)

Kanskje få en psyk til å intervjue barnene vedr. misbruk.

===

3) Han vil treffe deg.

Jeg forstår deg j*vlig godt. Jeg ville unngått å treffe ham; du har mer enn nok annet å bruke krefter på, og det ikke skal være å "berolige deg selv" og stoppe deg selv fra å fysisk angripe ham.

Si til sambo at "dette er min måte å indikere hva jeg synes om ham, og hva han har gjort deg".

===

Vet han at du vet?

Problemet med å fortelle ham at du vet, er at han da trolig vil starte "nervekrigen mot sambo" umiddelbart, hvor han presser henne (slik at hun risikerer sammenbrudd) og så påstår: "hun er så psyk at hun ikke er tilregnelig"....

Jeg tror hemmeligheten her er å utsette "nervekrigen" (som kommer, uansett) til man er sterk nok til å vinne den. For hvis man taper den krigen, så stiller man svakere (selvtillit) ved neste krig....

Ønsker dere alt godt.

*klemmer*

[citoyen]

Hei Hawk,

Jeg har tenkt og tenkt....

Det er minst 3 konkrete problemstillinger:

1) Skal den nye familien advares, mot sambos ønsker?

2) Hvordan takle hans ønske om kontakt med barnebarn/sambo?

3) Hvordan takle hans ønske om kontakt med deg?

Jeg begynner med 2, fordi det gir kanskje svarene til de andre to spørsmålene:

2)

Det er svært lett for andre og sitte og si "dere må aldri treffe ham igjen", og det kan selvsagt alle oss være enige i. Han fortjener å bli kastet i fengsel i utallige år. Osv.

Virkeligheten er ofte langt mer komplisert: på tross av all faenskapen han har utført, så er han fremdeles faren til sambo, og både du og jeg vet jo nettopp hva incest gjør med "logikken til offeret". Vi vet (offeret også) at hun "beskytter overgriper", men vi andre må forholde oss til at "dette er et fælt utslag av misbruket". Vi må dessverre "forvente" det. For vi kan ikke forvente at offeret skal bli "frist på dagen".

(Jeg tror heller ikke at man kan forvente at de som ikke har opplevd det på nært hold, kan forstå "logikken"; de vil alltid si "aldri treff ham".)

Utgangspunktet må altså være hvordan offeret har det nå (dags dato) og ikke hvordan hun "burde reagert. Så man forsøke å forandre på reaksjonen så fort som mulig (behandling hos psyk).

===

Ettersom dere tilsynelatende ikke kan bli "kvitt kreket", så (selv om jeg "hater det jeg skriver") er det kanskje bedre at han treffer dem under "kontrollerte former", enn "eksplosivt" (kidnapper, angriper, osv.). Jeg *tror* at det er mindre stressende for din sambo at han får treffe barnebarnet, enn å gå gjennom trusler og virkeligheten av en evt. rettssak. For *henne* (på det nåværende tidspunktet) er det trolig langt verre å "stå opp til ham og si NEI" enn å la ham treffe barnebarnet, så lenge det er "livvakter" der. Jeg tror ikke hun er sterk nok til en "nervekrig" nå.

Som du ser er dette svaret "fundert" på "hva som virker best for din sambo" akkurat nå. For hvis man skal "gå i krig" med ham, så må man være sikker på å vinne.... Hvis ikke må man utsette krigen litt. Men krigen kommer uansett...

Svaret er også under basert på premisset at "han vil tiltvinge seg kontakt uansett så lenge han vet hvor dere bor; da er det "mindre verre" at kontakt skjer under kontrollerte former med andre folk til stede.

Men samtidig med dette må man (omgående) tvinge SMI/sosialkontoret til å begynne "arbeidet" med at hun skal bli sterk nok til å kunne si "Nei". Neste høst er alt for lenge, og her må dere rett og slett mase dere til behandling.

Samtidig ville jeg seriøst vurdert flytting til en annen kant av landet. Er det mulighet for at din stilling kan "overføres", eller er den lokal?

===

1) Vedr. ny familie.

Her tror jeg bare det er én ting å gjøre: fortelle dem, selv om din samboer ikke liker det. Dette tror jeg hun er sterk nok til, fordi det innebærer ikke en "kontinuerlig nervekrig" over måneder og år. Har man fortalt det, så har man fortalt det. Og det trenger ikke være hun som forteller det, men andre (venner?).

Det er dog en j*vlig hake med dette også: hvis den nye samboeren forlater ham, så risikerer man jo at han får delt omsorg for barnene (hvis man ikke kan bevise overgrep), og det er jo kanskje enda verre... (Dog er han vel alene med dem allerede.)

Kanskje få en psyk til å intervjue barnene vedr. misbruk.

===

3) Han vil treffe deg.

Jeg forstår deg j*vlig godt. Jeg ville unngått å treffe ham; du har mer enn nok annet å bruke krefter på, og det ikke skal være å "berolige deg selv" og stoppe deg selv fra å fysisk angripe ham.

Si til sambo at "dette er min måte å indikere hva jeg synes om ham, og hva han har gjort deg".

===

Vet han at du vet?

Problemet med å fortelle ham at du vet, er at han da trolig vil starte "nervekrigen mot sambo" umiddelbart, hvor han presser henne (slik at hun risikerer sammenbrudd) og så påstår: "hun er så psyk at hun ikke er tilregnelig"....

Jeg tror hemmeligheten her er å utsette "nervekrigen" (som kommer, uansett) til man er sterk nok til å vinne den. For hvis man taper den krigen, så stiller man svakere (selvtillit) ved neste krig....

Ønsker dere alt godt.

*klemmer*

En (desverre realistisk) problemstilling til:

Hva skjer dersom den nye familien ikke tror på historien etter en evt. konfrontasjon?

[Taj Mahal]

Problemet med en konfrontasjon her, er å kunne bevise det.

Såfremt man kun har et indisegrunnlag, og man risikerer et søksmål mot seg for injurierende påstander, er det vanskelig å gjøre noe.

Hadde jeg hatt håndgripelige beviser her - hadde jeg tatt affære uansett hva min samboer hadde sagt til det.

I den rettningen tenkte ikke jeg... Trodde denne personen ville forstå og tro det når hun ble fortalt det. I og med at de er så knyttet til hverandre.

Men ser jo nå hvordan det kan bli problemer ja

Men kan noen rette et søksmål mot noen som forteller dem noe i all fortrolighet og på tomans hånd? Og om man ikke klarer eller takkler og ha kontakt med gjernings mannen, er det da noen som kan forlange beviser?

Er det nødvendig og si helt hvorfor det er vanskelig og ha kontakt med gjernings mannen, men bare fortelle at din sambo eller dere begge rett og slett ikke ønsker kontakt med ham, men at dere gjerne vil opprettholde kontakten med hans kone/kjereste?

Ingen kan forlange en forklaring og hvis hun selv ikke vil ha kontakt med dere og ikke kan akseptere det...er hun da så knyttet til dere?

jeg er sikker på at dere ikke er de eneste som har hatt slike problemer og håper de som har vært borti lignende kan gi råd og hjelp.

Beste ønsker til dere begge Hawk, håper dere finner en løsning på dette som er god for dere. Alt godt!

Klem fra

[Sør]

En (desverre realistisk) problemstilling til:

Hva skjer dersom den nye familien ikke tror på historien etter en evt. konfrontasjon?

Hei Citoyen,

Ja, det er (dessverre) en realistisk mulighet. Men selv om det skulle skje, så vil ikke barnene være i en verre posisjon enn de var før. Istedet kan man jo bare håpe på at moren "våkner opp", blir litt mistenksom og følger med...

Med vennlig hilsen

[Hawkwind]

Hei Hawk,

Jeg har tenkt og tenkt....

Det er minst 3 konkrete problemstillinger:

1) Skal den nye familien advares, mot sambos ønsker?

2) Hvordan takle hans ønske om kontakt med barnebarn/sambo?

3) Hvordan takle hans ønske om kontakt med deg?

Jeg begynner med 2, fordi det gir kanskje svarene til de andre to spørsmålene:

2)

Det er svært lett for andre og sitte og si "dere må aldri treffe ham igjen", og det kan selvsagt alle oss være enige i. Han fortjener å bli kastet i fengsel i utallige år. Osv.

Virkeligheten er ofte langt mer komplisert: på tross av all faenskapen han har utført, så er han fremdeles faren til sambo, og både du og jeg vet jo nettopp hva incest gjør med "logikken til offeret". Vi vet (offeret også) at hun "beskytter overgriper", men vi andre må forholde oss til at "dette er et fælt utslag av misbruket". Vi må dessverre "forvente" det. For vi kan ikke forvente at offeret skal bli "frist på dagen".

(Jeg tror heller ikke at man kan forvente at de som ikke har opplevd det på nært hold, kan forstå "logikken"; de vil alltid si "aldri treff ham".)

Utgangspunktet må altså være hvordan offeret har det nå (dags dato) og ikke hvordan hun "burde reagert. Så man forsøke å forandre på reaksjonen så fort som mulig (behandling hos psyk).

===

Ettersom dere tilsynelatende ikke kan bli "kvitt kreket", så (selv om jeg "hater det jeg skriver") er det kanskje bedre at han treffer dem under "kontrollerte former", enn "eksplosivt" (kidnapper, angriper, osv.). Jeg *tror* at det er mindre stressende for din sambo at han får treffe barnebarnet, enn å gå gjennom trusler og virkeligheten av en evt. rettssak. For *henne* (på det nåværende tidspunktet) er det trolig langt verre å "stå opp til ham og si NEI" enn å la ham treffe barnebarnet, så lenge det er "livvakter" der. Jeg tror ikke hun er sterk nok til en "nervekrig" nå.

Som du ser er dette svaret "fundert" på "hva som virker best for din sambo" akkurat nå. For hvis man skal "gå i krig" med ham, så må man være sikker på å vinne.... Hvis ikke må man utsette krigen litt. Men krigen kommer uansett...

Svaret er også under basert på premisset at "han vil tiltvinge seg kontakt uansett så lenge han vet hvor dere bor; da er det "mindre verre" at kontakt skjer under kontrollerte former med andre folk til stede.

Men samtidig med dette må man (omgående) tvinge SMI/sosialkontoret til å begynne "arbeidet" med at hun skal bli sterk nok til å kunne si "Nei". Neste høst er alt for lenge, og her må dere rett og slett mase dere til behandling.

Samtidig ville jeg seriøst vurdert flytting til en annen kant av landet. Er det mulighet for at din stilling kan "overføres", eller er den lokal?

===

1) Vedr. ny familie.

Her tror jeg bare det er én ting å gjøre: fortelle dem, selv om din samboer ikke liker det. Dette tror jeg hun er sterk nok til, fordi det innebærer ikke en "kontinuerlig nervekrig" over måneder og år. Har man fortalt det, så har man fortalt det. Og det trenger ikke være hun som forteller det, men andre (venner?).

Det er dog en j*vlig hake med dette også: hvis den nye samboeren forlater ham, så risikerer man jo at han får delt omsorg for barnene (hvis man ikke kan bevise overgrep), og det er jo kanskje enda verre... (Dog er han vel alene med dem allerede.)

Kanskje få en psyk til å intervjue barnene vedr. misbruk.

===

3) Han vil treffe deg.

Jeg forstår deg j*vlig godt. Jeg ville unngått å treffe ham; du har mer enn nok annet å bruke krefter på, og det ikke skal være å "berolige deg selv" og stoppe deg selv fra å fysisk angripe ham.

Si til sambo at "dette er min måte å indikere hva jeg synes om ham, og hva han har gjort deg".

===

Vet han at du vet?

Problemet med å fortelle ham at du vet, er at han da trolig vil starte "nervekrigen mot sambo" umiddelbart, hvor han presser henne (slik at hun risikerer sammenbrudd) og så påstår: "hun er så psyk at hun ikke er tilregnelig"....

Jeg tror hemmeligheten her er å utsette "nervekrigen" (som kommer, uansett) til man er sterk nok til å vinne den. For hvis man taper den krigen, så stiller man svakere (selvtillit) ved neste krig....

Ønsker dere alt godt.

*klemmer*

En stor takk for et gjennomtenkt og godt svar.

Det er denne type input jeg søkte - å se problemstillingen litt fra sidelinjen med andre løsninger enn de åpenbart enkle sort/hvitt sløningene.

Dette ga mye til ettertanke :-)

[punkyB]

En stor takk for et gjennomtenkt og godt svar.

Det er denne type input jeg søkte - å se problemstillingen litt fra sidelinjen med andre løsninger enn de åpenbart enkle sort/hvitt sløningene.

Dette ga mye til ettertanke :-)

Sør hadde et svar med mange forslag til løsninger - og noen spørsmål til deg - hadde jo vært interessant å høre dine konkrete kommentarer til det?

Hva har dere selv tenkt konkret å gjøre ? Og hva har dere gjort ?

[Sør]

Sør hadde et svar med mange forslag til løsninger - og noen spørsmål til deg - hadde jo vært interessant å høre dine konkrete kommentarer til det?

Hva har dere selv tenkt konkret å gjøre ? Og hva har dere gjort ?

Hei PunkyB,

Du skriver: "Hva har dere selv tenkt konkret å gjøre ? Og hva har dere gjort ?"

Hva med å la Hawk skrive så mye eller lite han vil? Man kan ikke forlange slike svar.

Med vennlig hilsen

[Sør]

En stor takk for et gjennomtenkt og godt svar.

Det er denne type input jeg søkte - å se problemstillingen litt fra sidelinjen med andre løsninger enn de åpenbart enkle sort/hvitt sløningene.

Dette ga mye til ettertanke :-)

Hei Hawk,

Takk for tilbakemelding.

Litt mer om (3):

Jeg hadde ikke fått med meg at "forespørselen" om å treffes kom per brev.

Det enkleste er simpelthen å skrive et brev, hvor det står: "Jeg ønsker ikke å ha noen kontakt med deg (hverken per brev, telefon eller å treffe deg), og forventer du respekterer dette."

Ikke oppgi noen begrunnelse, fordi da vil han ha "noe" å krangle om (og bruke i retten, selv om det er veldig lite sannsynlig han vil komme noen vei i Norge).

Med vennlig hilsen

[punkyB]

Hei PunkyB,

Du skriver: "Hva har dere selv tenkt konkret å gjøre ? Og hva har dere gjort ?"

Hva med å la Hawk skrive så mye eller lite han vil? Man kan ikke forlange slike svar.

Med vennlig hilsen

Nei men man kan spørre !!??

Jeg synes du kom med mange forslag og synspunkter og faktisk konkrete spørsmål - og er bare nysgjerrig på hva Hawkind har å si til dem.

Jeg vil vel forvente at siden han spør her så har han tenkt å prøve å gjøre noe med problemet.

Men dette kan Hawkwind sikkert svare på selv.

[Hawkwind]

Sør hadde et svar med mange forslag til løsninger - og noen spørsmål til deg - hadde jo vært interessant å høre dine konkrete kommentarer til det?

Hva har dere selv tenkt konkret å gjøre ? Og hva har dere gjort ?

For å ta det enkleste først: Det vi har gjort, er at vi i høst flyttet til nytt sted, og sørget for hemmelig adresse og telefonnummer dit - samt at sambo ga sin far (overgriper) tildels misvisende informasjom om hvor vi konkret bodde.

Takket være våre gode venner i Telenor holdt ikke det lenge. De er relativt flinke til å ikke følge opp en del rutiner der i gården.

Når da far dukker opp her jevnlig, har vi så langt ordnet det slik at jeg har sørget for å være langt vekk når han kommer, samtidig som at sambo har hatt minst ett menneske hos seg som "livvakt".

Men det fungerer selvsagt ikke i lengden. Derfor innlegget.

Jeg antar at dette ender opp med at vi skriver brev - til hennes fars samboer. Et felles brev. Vi ender trolig opp med å fortelle en del om mareritt og flashbacks sambo har hatt (på generelt grunnlag, uten å gå i detaljer), og at dette nå skal følges opp videre av systemet for å evaluere dette.

Trolig vil vi også la det eksplisitt skinne igjennom at sambo har enkelte vage minner, og det vil antagelig være best å lyve litt i brevet, og la det fremkomme at sambo her forsvarer sin fars rolle i dette - og tar på seg skyld for det som evt. har skjedd.

Selv om akkurat det stadiet stort sett er tilbakelagt hos sambo, vil det lettere kunne føre til at hennes fars sambo ikke går direkte i forsvar når hun leser brevet.

Vil vil endelig avslutte med at vi håper sambos far kan holde seg unna ihvertfall inntil en evaluering foreligger - da den nåværende situasjonen er belastende for oss alle, men at fars sambo og hennes datter er velkommen.

Det er ihvertfall tankene så langt. Om det er dette som blir sluttresulatet, er ikke helt sikkert ennå, men det er mest sannsynlig akkurat nå.

Videre vil vi fortsette å kjempe for et godt tilbud til sambo, og trolig henvende oss til kommunen hvor vi bor for muligheten til etableringslån/støtte, slik at vi kan få tak i et eget bosted og dermed ha kontroll over dette.

Etterhvert som barnet blir større, vil det også være høyaktuelt å aktivt bruke en del tilbud om støtte fra ideelle/frivillige organisasjoner - både hver for oss og sammen.

Da det er mye, mange og sterke følelser her, kan litt hjelp i å håndtere dem være bra for oss som familie.

Jeg håper det besvarer noen av de spørsmål du hadde her...?

[punkyB]

For å ta det enkleste først: Det vi har gjort, er at vi i høst flyttet til nytt sted, og sørget for hemmelig adresse og telefonnummer dit - samt at sambo ga sin far (overgriper) tildels misvisende informasjom om hvor vi konkret bodde.

Takket være våre gode venner i Telenor holdt ikke det lenge. De er relativt flinke til å ikke følge opp en del rutiner der i gården.

Når da far dukker opp her jevnlig, har vi så langt ordnet det slik at jeg har sørget for å være langt vekk når han kommer, samtidig som at sambo har hatt minst ett menneske hos seg som "livvakt".

Men det fungerer selvsagt ikke i lengden. Derfor innlegget.

Jeg antar at dette ender opp med at vi skriver brev - til hennes fars samboer. Et felles brev. Vi ender trolig opp med å fortelle en del om mareritt og flashbacks sambo har hatt (på generelt grunnlag, uten å gå i detaljer), og at dette nå skal følges opp videre av systemet for å evaluere dette.

Trolig vil vi også la det eksplisitt skinne igjennom at sambo har enkelte vage minner, og det vil antagelig være best å lyve litt i brevet, og la det fremkomme at sambo her forsvarer sin fars rolle i dette - og tar på seg skyld for det som evt. har skjedd.

Selv om akkurat det stadiet stort sett er tilbakelagt hos sambo, vil det lettere kunne føre til at hennes fars sambo ikke går direkte i forsvar når hun leser brevet.

Vil vil endelig avslutte med at vi håper sambos far kan holde seg unna ihvertfall inntil en evaluering foreligger - da den nåværende situasjonen er belastende for oss alle, men at fars sambo og hennes datter er velkommen.

Det er ihvertfall tankene så langt. Om det er dette som blir sluttresulatet, er ikke helt sikkert ennå, men det er mest sannsynlig akkurat nå.

Videre vil vi fortsette å kjempe for et godt tilbud til sambo, og trolig henvende oss til kommunen hvor vi bor for muligheten til etableringslån/støtte, slik at vi kan få tak i et eget bosted og dermed ha kontroll over dette.

Etterhvert som barnet blir større, vil det også være høyaktuelt å aktivt bruke en del tilbud om støtte fra ideelle/frivillige organisasjoner - både hver for oss og sammen.

Da det er mye, mange og sterke følelser her, kan litt hjelp i å håndtere dem være bra for oss som familie.

Jeg håper det besvarer noen av de spørsmål du hadde her...?

Takk for svar.

Håper du ikke tolket mitt innlegg som at jeg anklager eller mistror dere så det er sagt.

Det var vel en del ting i Sør sitt innlegg som jeg syntes det var interessant å få et svar på.

Det er lett for oss som sitter utenfor å si at man skal kutte kontakten. ER jo også veldig spesielt siden det er hennes far.

Et brev er jo en god ide. Dere skylder den nye familien å vite om hva som har skjedd. Om hun ikke tror dere vil hun være oppmerksom slik at han ikke kan gjøre det samme mot deres som dere gjorde mot samboeren din. Dere kan få støtte og hjelp av det offentlige - men det blir jo tøft for dere selv også .

Det er vel viktig at du står på ditt , og at du tar ansvar - og handler - siden samboeren din har blandete følelser siden hun tross alt er i slekt med mannen.

Så får vi håpe dere får hjelp slik at dere etterhvert kan leve et normalt liv.

[Hawkwind]

Takk for svar.

Håper du ikke tolket mitt innlegg som at jeg anklager eller mistror dere så det er sagt.

Det var vel en del ting i Sør sitt innlegg som jeg syntes det var interessant å få et svar på.

Det er lett for oss som sitter utenfor å si at man skal kutte kontakten. ER jo også veldig spesielt siden det er hennes far.

Et brev er jo en god ide. Dere skylder den nye familien å vite om hva som har skjedd. Om hun ikke tror dere vil hun være oppmerksom slik at han ikke kan gjøre det samme mot deres som dere gjorde mot samboeren din. Dere kan få støtte og hjelp av det offentlige - men det blir jo tøft for dere selv også .

Det er vel viktig at du står på ditt , og at du tar ansvar - og handler - siden samboeren din har blandete følelser siden hun tross alt er i slekt med mannen.

Så får vi håpe dere får hjelp slik at dere etterhvert kan leve et normalt liv.

Det viktige her er primært at vi tar aksjon - og at vi gjør det sammen.

Det å ha en felles front og et felles budskap her vil nok på mange måter være viktigere enn selve budskapet.

Det å signalisere til dette mennesket at vi er en enhet, er nok svært vitalt.

Og ja - et normalt liv ja....det er noe jeg har øsnket for meg og mine i mange år nå. En dag får jeg kanskje det ønsket oppfylt og ;-)

[Sør]

Det viktige her er primært at vi tar aksjon - og at vi gjør det sammen.

Det å ha en felles front og et felles budskap her vil nok på mange måter være viktigere enn selve budskapet.

Det å signalisere til dette mennesket at vi er en enhet, er nok svært vitalt.

Og ja - et normalt liv ja....det er noe jeg har øsnket for meg og mine i mange år nå. En dag får jeg kanskje det ønsket oppfylt og ;-)

Hei,

Normalitet er oppskrytt! ;-)

Jeg mener også at det er veldig viktig for dere å "stå sammen" om dette. Sett fra den vinkelen ville det selvsagt vært best hvis dere to var enige om hvor mye/lite dere skulle treffe ham. Men jeg tror ikke det er realistisk. Dog er det kanskje andre måter å gjøre seg "synlig sammen" på.

*klem*

[Biffalo]

Hei,

Er du sikker på at de ikke har det i Norge? Mente at de har en eller annen "rett"?

Med vennlig hilsen

Besteforeldre som nektes å ha kontakt med sine barnebarn etter samlivsbrudd eller død har i enkelte tilfeller fått rett til samvær med sine barnebarn. Men dette er i spesielle tilfeller og ikke relevant i denne saken. God jul!!