min lille gutt

[eli1365380416]

Hei!Jeg mistet min kjære lille gutt for snart to mnd. siden nå. Tarmslyng. Akkurat ti mnd. ble han. Beste gutten i verden! Han kom inn på sykehuset på en fredag med kramper i magen. Det gikk så fort. Koldbrann i tarmen,operasjoner,blodtilførsel, gjenopplivninger, respirator, forgiftning i hele kroppen... Nå har jeg mareritt hver natt. Tør ikke være alene hjemme om kvelden lenger. Jeg er 22 år og liksom student, men klarer ikke sette meg ned å lese. Har sånn skyldfølelse siden gutten min alltid har slitt med forstoppelse. Burde visst... Tror dere denne angsten for å være alene har kommet for å bli? Er så utrolig sliten...

[stini]

Kjære, kjære Eli.

Så forferdelig at du mistet din lille gutt.

Jeg gråter med deg kjære ukjente Eli...

Og så på en slik grusom måte du mistet han, å la deg føle deg så hjelpeløs.

Jeg føler sånn med deg, du har det utrolig tøft og vanskelig nå.

Ingen ord kan beskrive smerten ved å miste et barn.

Jeg mistet min datter i september i fjor. Hun døde i magen min i uke 34.

Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på den vesle engelen min.

Jeg savner henne noe helt forferdelig og har mistet en del av hjertet mitt for alltid.

Jeg kan si til deg at savnet og sorgen kommer alltid til å være der,men det blir -litt- lettere etterhvert.

Ingen i hele verden kan forvente at du skal kunne tenker på noe annet enn sønnen din, ikke tenk på studiene. De kan du ta senere, ta vare på deg selv og familien din i stedet.

Jeg tror at alle som mister et barn sliter veldig med skyldfølelse, det er helt vanlig.

Jeg tror ikke du bør føle noe skyld, jeg hadde heller ikke visst. Du kunne ikke vite.

Jeg er sikker på at du er en fantastisk mor og gjorde alt du kunne for gutten din.

Sorgen du skal igjennom nå er tøff og det er en lang vei å gå.Jeg vil dele et dikt med deg som jeg fikk da datteren min døde:

"Ser du stjernene, Liten?

fra der hvor du er?

Ser du månen som speiles i vannet?

Ser du vi gråter?

Vi har deg så kjær.

Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du liten - eller har du det godt?

Sprer du tannløse smil over verden?

Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?

Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten,

før du reiste fra oss?

Fikk du med deg alt det du trengte?

Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?

Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten?

Når tankene frem?

Kan du gi meg det svaret jeg trenger?

Er du omsvøpt i glede og varme og fred?

I hvile på dunmyke senger?

Elskede unge,

får vi treffes igjen?

Det er blitt så stille her hjemme.

Takk for den tiden vi hadde deg her

for alt det vi aldri skal glemme."

Dikt av Magdalene Langset

Jeg skal tenne et lys for gutten din.

Klem fra

[elingeir1365380372]

Kjære deg

Vi som har mistet et lite barn vil alltid bebreide oss selv: hva om jeg hadde gjort ting slik og så,hva om jeg ikke hadde gitt meg de gangene jeg var hos legen etc..... Tror mange av oss sliter med disse tankene.

Det er ikke din feil, du er ikke en fagperson som kunne vite at det var noe som ikke stemte.

I lange tider etter at jeg mistet Patrick var jeg redd for alt mulig, redd for å være hjemme aleme, redd for at det skulle skje noe med mine nærmeste hvis det var glatt på veien etc. Det er slitsomt og være redd hele tiden, angsten , sorgen og redslen jager gjennom kroppen , man får aldri hvile.

Synes Bjørn Eidsvåg sier det så bra: Det eneste hun ønsket seg var en solskinns dag en problemfri time.....

Kan bare si at det blir lettere å leve med etterhvert. Det tar lang, lang tid før hverdagen blir sånn noenlunde ok igjen.

Ønsker deg bedre dager!

http://homefree.sensewave.com/~s323334/

[eli1365380416]

Kjære deg

Vi som har mistet et lite barn vil alltid bebreide oss selv: hva om jeg hadde gjort ting slik og så,hva om jeg ikke hadde gitt meg de gangene jeg var hos legen etc..... Tror mange av oss sliter med disse tankene.

Det er ikke din feil, du er ikke en fagperson som kunne vite at det var noe som ikke stemte.

I lange tider etter at jeg mistet Patrick var jeg redd for alt mulig, redd for å være hjemme aleme, redd for at det skulle skje noe med mine nærmeste hvis det var glatt på veien etc. Det er slitsomt og være redd hele tiden, angsten , sorgen og redslen jager gjennom kroppen , man får aldri hvile.

Synes Bjørn Eidsvåg sier det så bra: Det eneste hun ønsket seg var en solskinns dag en problemfri time.....

Kan bare si at det blir lettere å leve med etterhvert. Det tar lang, lang tid før hverdagen blir sånn noenlunde ok igjen.

Ønsker deg bedre dager!

http://homefree.sensewave.com/~s323334/

Hei!Det er så sant det du sier; Om jeg bare hadde bare hadde presset litt på alle de gangene jeg tok gutten min, Mathias, med til legen. Ikke gitt meg med svaret: "dette forstoppelsesproblemet går snart over. Bare vent til han begynner å krype og bli litt mer aktiv. Da blir det bra." Tenkte at legen har jo greie på hva hen snakker om... Men han kunne jo ikke vite han heller. Det kunne jo ingen, men det er sånne ting jeg tenker på nå etterpå...

Det er godt å skrive litt her. Pappaen til Mathias jobber om dagen, og det gjør de fleste andre også. Hverdagen har kommet for de andre. Men ikke for oss...

På fredag den 20, er Mathias 1 år. Jeg gruer meg. Hadde jo planene klare. Hvilke kaker jeg skulle bake, hva han skulle få i bursdagspresang... Det er så sårt...

Varme hilsner Elisabeth

[Gjest Pås]

Kjære, kjære Eli.

Så forferdelig at du mistet din lille gutt.

Jeg gråter med deg kjære ukjente Eli...

Og så på en slik grusom måte du mistet han, å la deg føle deg så hjelpeløs.

Jeg føler sånn med deg, du har det utrolig tøft og vanskelig nå.

Ingen ord kan beskrive smerten ved å miste et barn.

Jeg mistet min datter i september i fjor. Hun døde i magen min i uke 34.

Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på den vesle engelen min.

Jeg savner henne noe helt forferdelig og har mistet en del av hjertet mitt for alltid.

Jeg kan si til deg at savnet og sorgen kommer alltid til å være der,men det blir -litt- lettere etterhvert.

Ingen i hele verden kan forvente at du skal kunne tenker på noe annet enn sønnen din, ikke tenk på studiene. De kan du ta senere, ta vare på deg selv og familien din i stedet.

Jeg tror at alle som mister et barn sliter veldig med skyldfølelse, det er helt vanlig.

Jeg tror ikke du bør føle noe skyld, jeg hadde heller ikke visst. Du kunne ikke vite.

Jeg er sikker på at du er en fantastisk mor og gjorde alt du kunne for gutten din.

Sorgen du skal igjennom nå er tøff og det er en lang vei å gå.Jeg vil dele et dikt med deg som jeg fikk da datteren min døde:

"Ser du stjernene, Liten?

fra der hvor du er?

Ser du månen som speiles i vannet?

Ser du vi gråter?

Vi har deg så kjær.

Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du liten - eller har du det godt?

Sprer du tannløse smil over verden?

Er du redd, er du ensom, kanskje savner du oss?

Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du, liten,

før du reiste fra oss?

Fikk du med deg alt det du trengte?

Fikk du omsorg og lykke og kjærlighet nok?

Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre meg, liten?

Når tankene frem?

Kan du gi meg det svaret jeg trenger?

Er du omsvøpt i glede og varme og fred?

I hvile på dunmyke senger?

Elskede unge,

får vi treffes igjen?

Det er blitt så stille her hjemme.

Takk for den tiden vi hadde deg her

for alt det vi aldri skal glemme."

Dikt av Magdalene Langset

Jeg skal tenne et lys for gutten din.

Klem fra

Det diktet er så fint...Jeg gråter hver gang jeg leser det. Synes du jeg kan sende det til en venninne som mistet barnet sitt under fødselen?

mvh