Stemor....

[Tinarina]

lurte på hvordan dere takler å være det? er tålmodgheten like stor - alltid?

noen som kan fortelle meg litt om egne erfaringer ang. det følelsesmessige?

f.eks. klarer der å skille ordentlig mellom egene og ikke egne?

takker for svar (-:

[Gjest selje]

Det kan være SÅ vanskelig. Jeg er det sjøl (voksne barn nå, alle)og til tider syntes jeg det var fryktelig, mest fordi jeg følte meg som en drittsekk når jeg ble sur eller forbanna på stebarna. Man "skal" jo ikke det. Selv søsteren min sa: "Men snille deg, de er jo bare barn, ingen er vel sinte på barn! De kan da ikke noe for at de ..." osv. Hjalp noe kjempemessig på drittsekkfølelsen, ikke sant. Og klart jeg kjente forskjellig for det egne og de andre. Og kjente meg som drittsekk på grunn av det også. Og barnefaren var utilsnakkelig om dette. For han ble det et sammensurium av umulige følelser på alle kanter. Mitt råd: Finn deg noen å snakke med, som du kan lufte de vanskelige følelsene for. Ikke snakk med slekta! Ikke regn med at partneren takler de negative følelsene dine, heller.

Trøst: Mine barn er nærmere enn søsken flest nå som voksne, alle tre. Jeg har fått "snakket ut" med de to stebarna, og vi har et godt og fint forhold nå. Det ordner seg, Tinarina! Det e rikke bare deg som syns sånt er vanskelig! Men det er så klart forskjell på å slippe til de vanskelige følelsene og innrømme dem for seg sjøl, og innrømme retten til å ha dem - og å ta det ut på ungene!

:-)

[Tinarina]

Det kan være SÅ vanskelig. Jeg er det sjøl (voksne barn nå, alle)og til tider syntes jeg det var fryktelig, mest fordi jeg følte meg som en drittsekk når jeg ble sur eller forbanna på stebarna. Man "skal" jo ikke det. Selv søsteren min sa: "Men snille deg, de er jo bare barn, ingen er vel sinte på barn! De kan da ikke noe for at de ..." osv. Hjalp noe kjempemessig på drittsekkfølelsen, ikke sant. Og klart jeg kjente forskjellig for det egne og de andre. Og kjente meg som drittsekk på grunn av det også. Og barnefaren var utilsnakkelig om dette. For han ble det et sammensurium av umulige følelser på alle kanter. Mitt råd: Finn deg noen å snakke med, som du kan lufte de vanskelige følelsene for. Ikke snakk med slekta! Ikke regn med at partneren takler de negative følelsene dine, heller.

Trøst: Mine barn er nærmere enn søsken flest nå som voksne, alle tre. Jeg har fått "snakket ut" med de to stebarna, og vi har et godt og fint forhold nå. Det ordner seg, Tinarina! Det e rikke bare deg som syns sånt er vanskelig! Men det er så klart forskjell på å slippe til de vanskelige følelsene og innrømme dem for seg sjøl, og innrømme retten til å ha dem - og å ta det ut på ungene!

:-)

Takk for svar. Det er betryggende å høre at jeg ikke er alene om mine følelser...(-:

Et annet problem oppå alt dette her, er at vi har slitt noen år selv for å få felles barn... Og det gjør situasjonen ganske tilspisset til tider, - da jeg opplever hans barn som opprivende og såre. Du har ikke tilfeldigvis litt erfaring på dette området også?

Kjempe-fint at du tok deg tid til å svare meg. (-:

Klemmer

[Gjest selje]

Takk for svar. Det er betryggende å høre at jeg ikke er alene om mine følelser...(-:

Et annet problem oppå alt dette her, er at vi har slitt noen år selv for å få felles barn... Og det gjør situasjonen ganske tilspisset til tider, - da jeg opplever hans barn som opprivende og såre. Du har ikke tilfeldigvis litt erfaring på dette området også?

Kjempe-fint at du tok deg tid til å svare meg. (-:

Klemmer

Nei, desverre. Eller heldigvis. Skjønt på en annen måte ble det litt sårt, da: Vi fikk vårt felles barn mens han av div. grunner hadde mye aleineansvar for to nokså små (2 og 5 år) og dermed gikk jeg, som hadde ventet veldig på mitt første barn, nesten alltid aleine...uhu. Jeg husker den vinteren som veldig svart og kald, puffet blytung barnevogn med snø på hjula, alt som "min" baby gjorde av merkverdigheter, hadde han sett før. Men sånn er det jo, tenk på før i tida, da døde jo folk i ett vekk fra unger, og stemor eller stefar trådte til. Jeg tror forskjellen på i dag, er at vi venter så mye er av tilværelsen. Men en ting var fint med å ha en barnefar som hadde "sett det før" - han var veldig rolig når det skjedde katastrofale ting (kutta finger, kusma, kullseiling...)

Fortsett med å prøve å få barn, du, og vær sår og lei når du må, men ikke bli uvenner med mannen din, om du klarer å la vær. Pust med magen og tenk på at det kommer nye tider, andre tider!

Klem,

[Tinarina]

Nei, desverre. Eller heldigvis. Skjønt på en annen måte ble det litt sårt, da: Vi fikk vårt felles barn mens han av div. grunner hadde mye aleineansvar for to nokså små (2 og 5 år) og dermed gikk jeg, som hadde ventet veldig på mitt første barn, nesten alltid aleine...uhu. Jeg husker den vinteren som veldig svart og kald, puffet blytung barnevogn med snø på hjula, alt som "min" baby gjorde av merkverdigheter, hadde han sett før. Men sånn er det jo, tenk på før i tida, da døde jo folk i ett vekk fra unger, og stemor eller stefar trådte til. Jeg tror forskjellen på i dag, er at vi venter så mye er av tilværelsen. Men en ting var fint med å ha en barnefar som hadde "sett det før" - han var veldig rolig når det skjedde katastrofale ting (kutta finger, kusma, kullseiling...)

Fortsett med å prøve å få barn, du, og vær sår og lei når du må, men ikke bli uvenner med mannen din, om du klarer å la vær. Pust med magen og tenk på at det kommer nye tider, andre tider!

Klem,

takk for svar igjen!

Ja, jeg må puste litt med magen - og håpe på det beste nå!

Ønsker deg og dine en kjempe-fin jul!

Klem