Et år i dag.....

[Gjest maria- Marius mamma]

I dag den 28.12.02 er det 1 år siden min lille nydelig sønn ble født. Jeg hadde gått 2 uker over terminen og var sliten og spent. Alt hadde gått så bra i svangerskapet, både jeg og babyen var friske. Mine 2 andre barn gledet seg veldig til å få en lillebror, forventningene var store.

Jeg ble lagt inn etter en overtidskontroll og fødselen ble satt i gang. Det gikk fort etter at geleen var satt og veene starte hurtig. Men så var det noe som gikk veldig galt, sønnen min fikk for lite surstoff til hjernen under fødselsforløpet og han ble født med store hodeskader. Han fikk bare leve i en uke, da vi den 4 januar i år valgte å slå av respiratoren. Han var stor da han ble født, 4600 gr og 58 cm lang, helt velskap og perfekt, en nydelig gutt, prikk lik sin far.

Det er helt ubegripelig det som har skjedd, året som har gått virker som uvirkelig. Jeg var i lang tid sykemeldt, men er nå tilbake i full jobb. I lange perioder var det som om jeg var i en slags transe, "robottilværelese", en slags ikke tilstede tilværelse. Etter at Marius døde, døde noe i meg også- jeg blir aldri den samme igjen.

Vi skal nå gå til kirkegården og tenne lys, ha en stille stund der. Min andre sønn på 6 år skal synge bursdagssangen for han- noe jeg setter veldig pris på. Barn har sin egen måte å sørge på, og de må få lov til å uttrykke den.

Livet går videre, noen dager er igjen fylt med glede og latter, mens andre er tunge å komme seg igjennom. Sorgarbeidet tar tid, det er en hard "jobb".

I fremtiden ønsker vi oss også et barn til, men foreløpig er sorgen og savnet etter Marius så stor at vi velger å vente. Et barn til vil aldri kunne erstatte Marius, men det vil kunne være med på å gi livet mening igjen.

Marius- du skal vite at din mamma, pappa, storesøster og storebror tenker masse på deg- vi vil aldri glemme deg, du vår nydelig lillebror.

Klem fra maria- Marius mamma

[Gjest annlisa]

Blir helt "tom for ord" når jeg leser sånt. Har opplevd det samme selv, men jenta våres lever i dag. Hun døde da hun ble født og måtte gjenopplives.

I starten tenkte jeg mange ganger at det hadde vært bedre om hun fikk slippe dette livet.

Følte på mange måter at vi hadde mistet henne, selv om hun fikk leve. Vi mistet jo det barnet hun skulle vært.

Sorgen holder nå på å slippe taket og det er godt å kunne "leve" igjen. Men det er som du skriver, noe som er forandret for alltid.

Vil tenne et lys for deres Marius i kveld.

[Lillemamma]

Føler så inderlig med deg! Tenker på deg i kveld.

Disse merkedagene er tunge å komme i gjennom - fint at dere markerer det.

Varm klem fra

[Nestor sin mamma]

Kjære Maria!

Et år allerede!Tiden går så fort,og så uendelig sakte!!!Du(og Marius!) er stadig i tankene mine,livet er så urettferdig og tungt mange ganger...

Det skal nok bli godt å få markert Marius sin fødselsdag!Gikk det bra?Så koselig at Marcus ville synge bursdagsang for lillebror,da smilte helt sikkert Marius ned til dere!!

Har sendt deg en mail,håper du får lest den.Skal ha dere i tankene den 4.januar også!!Du er ikke alene,vet du!Jeg er her for deg!

En varm klem fra