Sånn....

[TRISTIAN]

...nå har jeg ikke vært ute av huset eller sett snurten av ett menneske siden ifjor...:-)

Det har vært greit, og det skremmer meg faktisk litt...det faktum at jeg ikke føler noe behov for å ha mennesker rundt meg...særlig nå...liksom.

En ting er at jeg har følt det nyttesløst å være i kontakt med mennesker i hittil, iogmed at jeg ikke forstår dem...men ØNSKET om å forstå dem og å være en av dem har jo som regel drevet meg ut ved anledninger som dette....

Men ikke nå...nå har jeg faktisk KOST meg , helt alene,puslet med hobbyer, lagd mat, spilt dataspill og stort sett gitt "beng" i verden utenfor....

Hva betyr det?

Har jeg kommet dithen at jeg så smått begynner å akseptere ensomheten..?

Er det forskjell på det å "trives i eget selskap" og det å akseptere sin ensomhet?

Eller er det to sider av samme sak?

Jeg vil nok tro det.

Akseptere seg selv til det fulle, alt inkludert....

Det bare er sånn....

Føler meg egentlig som en slags robot akkuret nå...

No feeling`s....er det slik antidepressiva skal virke..?..som en slags "dogood overkill"....?

Leste et sted at visse typer AD kan virke forsterkende på såkalte psykotiske lidelser?

Hva om jeg har en eller annen form for psykotisk lidelse i forhold til mennesker, som ikke har noen nær sammenheng med sosialfobien?

Sikkert ikke, jeg bare funderer...?

Men uansett, jeg føler hver dag et sterkere behov for å ha sagt noe som dere sikkert vet alle sammen :

Det psykriatiske helstilbudet i dette landet fungerer jo helt bakvendt...Det skulle absolutt vært en grei sak å komme seg til Psykolog FØRST som ; etter et visst antall samtaler , avgjorde hvorvidt man trengte medikamentell behandling eller ikke.

Sånn som det har fungert for for meg , føler jeg at jeg kommer inn bakveien...tar pillene først fordi jeg ikke klarer å vente på hjelp til psykologen er ledig....?

Dette er feil.

Så er det sagt...

Øresusen er forøvrig ENDA VERRE idag...det gir ikke Remeron store sjenser for morgendagen.....har fått sterkere skjelvinger i armene også....

Not good.

Not good at all...

[Gjest dukkelise]

Hei.

Er nok slik den ad virker.Den fjerner følelser....alle.....vonde som gode.Jeg sluttet ta de pga jeg sluttet føle noe,og er det noe jeg lever for så er det jo de gangene jeg føler det gode:-)

Synes ellers du kansje skulle byttet meds for kansje få vekk den grusomme lyden du har i ørene.....for å se om det hjelper da.

og du...nå er det snart jobb igjen og da går dagene fortere.Mindre tenking.

Håper du får det bedre og att fremtiden ligger i dette nye året:)

Klems fra meg..

[en_nn]

Hei..

Jeg er ganske ny her, så jeg vet ikke så mye om deg og hva du har skrevet før.. Men du svarte på mitt første innlegg her, så derfor kom jeg til å lese dette som du skrev i dag..

Som sagt så har jeg ikke fått fulgt med på deg, og det er mulig jeg misforstår eller har manglende kunnskap om hvar du mener.. Men det virker for meg som om du nærmest ikke har hatt kontakt med folk det siste året.. Det forundrer meg litt.. Etter det jeg har sett at du har skrevet her så virker det som om du har en utrolig god innsikt i mennesket, og er en menneskekjenner. Virker som du har alle forutsetninger for å forstå menneskene rundt deg.. Kanskje en sjelden evne til å forstå dine medmennesker bedre enn de fleste andre.. En evne til å kunne sette deg inn i andres situasjon..

Slik føler jeg det litt på meg selv.. Etter 4-5 år med depressive tanker og ved å grave meg inn i meg selv, så føler jeg at jeg nesten kan føle empati med de fleste.. At jeg lettere kan forstå mennesker og det de sliter med..

Jeg vet ikke.. kanskje jeg misforstår..

Ellers har jeg kommet meg hjem etter nyttårsfeiring hos tante og onkel.. Godt med et par dager der jeg kunne koble av noe, og ha litt fri fra meg selv. Men angsten og de deppressive tankene kom fort tilbake.. Men et lite pusterom var godt..

Ha en fin dag!

[TRISTIAN]

Hei..

Jeg er ganske ny her, så jeg vet ikke så mye om deg og hva du har skrevet før.. Men du svarte på mitt første innlegg her, så derfor kom jeg til å lese dette som du skrev i dag..

Som sagt så har jeg ikke fått fulgt med på deg, og det er mulig jeg misforstår eller har manglende kunnskap om hvar du mener.. Men det virker for meg som om du nærmest ikke har hatt kontakt med folk det siste året.. Det forundrer meg litt.. Etter det jeg har sett at du har skrevet her så virker det som om du har en utrolig god innsikt i mennesket, og er en menneskekjenner. Virker som du har alle forutsetninger for å forstå menneskene rundt deg.. Kanskje en sjelden evne til å forstå dine medmennesker bedre enn de fleste andre.. En evne til å kunne sette deg inn i andres situasjon..

Slik føler jeg det litt på meg selv.. Etter 4-5 år med depressive tanker og ved å grave meg inn i meg selv, så føler jeg at jeg nesten kan føle empati med de fleste.. At jeg lettere kan forstå mennesker og det de sliter med..

Jeg vet ikke.. kanskje jeg misforstår..

Ellers har jeg kommet meg hjem etter nyttårsfeiring hos tante og onkel.. Godt med et par dager der jeg kunne koble av noe, og ha litt fri fra meg selv. Men angsten og de deppressive tankene kom fort tilbake.. Men et lite pusterom var godt..

Ha en fin dag!

Hei; -en_nn..

Hvis du henspeiler på innledningen i innlegget mitt om at jeg ikke har sett folk det siste året, -så er det mulig du misforsto meg..det var ment som en liten spøk...kanskje ikke så veldig god en..:-)...mente bare at jeg ikke hadde vært ute siden igår...eller i forigårs ,blir det vel nå....:-)

Når det gjelder meg som menneskekjenner....tja, da kan jeg vel ikke påstå at du har misforstått, samtidig som jeg ikke kan hevde å være en menneskekjenner...iogmed at jeg selv føler at det er så utrolig mye jeg ikke forstår.....om du forstår?

:-))...he-he..jeg tror jeg skal vikle meg ut av den litt fort....

Jo, jeg er full av empati for andre mennesker og deres situasjoner...det jeg ikke forstår er den generelle uviljen som hersker blant folk til å...rett og slett være ÆRLIGE med hverandre...si ting som de er...og da særlig i sosiale sammenhenger.....

Jeg kjenner jo mennesker som jeg kan prate med så sant jeg har dem på tomannshånd...men så fort det er flere mennesker tilstede er det plutselig INGEN som våger å være EKTE lenger....?

Det er vel en vesentlig del av problemet mitt: Følelsen av at absolutt alle er med i et form for spill....og later som de er noe de ikke er...takler ikke alle hemmelighetene som jeg vet at hvert enkelt menneske går og bærer på.....fordi det foreligger en "uskreven lov" om at "sånt snakker vi ikke om" så fort det befinner seg mer enn to mennesker i et rom....

Baktanker....det er dèt som er problemet....?

Hmm...der fikk jeg satt ord på dèt og , gitt...ikke så vanskelig igrunn....:-)

Jeg sitter egentlig bare og nærmest "stenograferer" tankene mine....det hender det dukker opp ting jeg ikke har fått satt den berømte "finger`n" på før..:-)

Var forøvrig ute blant folk idag....det var greit...spiste middag der, så en film..og reiste hjem.

Jeg har forøvrig ikke vært så altfor lenge på dette forumet selv....i ren desperasjon la jeg inn et innlegg her for knappe to mndr. siden.

Det skulle fortelle deg det meste om meg, og situasjonen jeg var/er i....hvis du er interessert kan du jo lese denne:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1449336

Ønsker Deg et riktig godt nytt år...og håper at det fører noe godt med seg for oss alle og enhver...:-)

[en_nn]

Hei; -en_nn..

Hvis du henspeiler på innledningen i innlegget mitt om at jeg ikke har sett folk det siste året, -så er det mulig du misforsto meg..det var ment som en liten spøk...kanskje ikke så veldig god en..:-)...mente bare at jeg ikke hadde vært ute siden igår...eller i forigårs ,blir det vel nå....:-)

Når det gjelder meg som menneskekjenner....tja, da kan jeg vel ikke påstå at du har misforstått, samtidig som jeg ikke kan hevde å være en menneskekjenner...iogmed at jeg selv føler at det er så utrolig mye jeg ikke forstår.....om du forstår?

:-))...he-he..jeg tror jeg skal vikle meg ut av den litt fort....

Jo, jeg er full av empati for andre mennesker og deres situasjoner...det jeg ikke forstår er den generelle uviljen som hersker blant folk til å...rett og slett være ÆRLIGE med hverandre...si ting som de er...og da særlig i sosiale sammenhenger.....

Jeg kjenner jo mennesker som jeg kan prate med så sant jeg har dem på tomannshånd...men så fort det er flere mennesker tilstede er det plutselig INGEN som våger å være EKTE lenger....?

Det er vel en vesentlig del av problemet mitt: Følelsen av at absolutt alle er med i et form for spill....og later som de er noe de ikke er...takler ikke alle hemmelighetene som jeg vet at hvert enkelt menneske går og bærer på.....fordi det foreligger en "uskreven lov" om at "sånt snakker vi ikke om" så fort det befinner seg mer enn to mennesker i et rom....

Baktanker....det er dèt som er problemet....?

Hmm...der fikk jeg satt ord på dèt og , gitt...ikke så vanskelig igrunn....:-)

Jeg sitter egentlig bare og nærmest "stenograferer" tankene mine....det hender det dukker opp ting jeg ikke har fått satt den berømte "finger`n" på før..:-)

Var forøvrig ute blant folk idag....det var greit...spiste middag der, så en film..og reiste hjem.

Jeg har forøvrig ikke vært så altfor lenge på dette forumet selv....i ren desperasjon la jeg inn et innlegg her for knappe to mndr. siden.

Det skulle fortelle deg det meste om meg, og situasjonen jeg var/er i....hvis du er interessert kan du jo lese denne:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1449336

Ønsker Deg et riktig godt nytt år...og håper at det fører noe godt med seg for oss alle og enhver...:-)

Hei.

Ja,jeg misforstod nok innledningen din.. Nå har jeg også lest det innlegget du linket til..

Kjenner igjen en del av det. Men alt kan jeg ikke kjenne igjen fordi vi er noe ulike i alder og livssituasjon.. Jeg er ennå ungkar og student..

Jeg kjenner igjen delen med å føle seg utilpass i alle sosiale sammenhenger som ikke har med jobb (evnt studier) å gjøre. Der jeg ikke har min bestemte oppgave/rolle.

Jeg har kanskje løst det annerledes.. Jeg har kommet dit at det er meg helt likegyldig hva andre folk synes eller mener om meg. Så jeg går inn i enhver sosial sammenheng med en slags enorm konstruert selvtillit, der jeg er meg og hva andre mener om det bryr jeg meg ikke om. Slik at jeg ikke har behov for anerkjennelse fra noen. Det vil ikke si at jeg ikke bryr meg om mitt utseende eller oppførsel.. Men om jeg selv er fornøyd med meg, så er det det samme hva andre mener om meg. (Men nå stiller jeg også enorme krav til meg selv). Det er vel også en skummel måte å ordne det på... Slik går ingenting inn på meg av det som skjer rundt meg, og jeg kan bli ganske kynisk. Det kan bli slik at jeg er venner med folk, gir de oppmerksomhet av min egeninteresser.. Bortsett fra å tilfredsstille min egeninteresser har de ingen verdi..

Uff.. det her hørtes nesten verre ut enn jeg trodde.. Mulig noe av det jeg har skrevet er selvmotsigende også.. Jeg har for så vidt ennå ikke funnet meg selv..

Ha en fin dag!

[Gjest ikke undertegnet]

Hei; -en_nn..

Hvis du henspeiler på innledningen i innlegget mitt om at jeg ikke har sett folk det siste året, -så er det mulig du misforsto meg..det var ment som en liten spøk...kanskje ikke så veldig god en..:-)...mente bare at jeg ikke hadde vært ute siden igår...eller i forigårs ,blir det vel nå....:-)

Når det gjelder meg som menneskekjenner....tja, da kan jeg vel ikke påstå at du har misforstått, samtidig som jeg ikke kan hevde å være en menneskekjenner...iogmed at jeg selv føler at det er så utrolig mye jeg ikke forstår.....om du forstår?

:-))...he-he..jeg tror jeg skal vikle meg ut av den litt fort....

Jo, jeg er full av empati for andre mennesker og deres situasjoner...det jeg ikke forstår er den generelle uviljen som hersker blant folk til å...rett og slett være ÆRLIGE med hverandre...si ting som de er...og da særlig i sosiale sammenhenger.....

Jeg kjenner jo mennesker som jeg kan prate med så sant jeg har dem på tomannshånd...men så fort det er flere mennesker tilstede er det plutselig INGEN som våger å være EKTE lenger....?

Det er vel en vesentlig del av problemet mitt: Følelsen av at absolutt alle er med i et form for spill....og later som de er noe de ikke er...takler ikke alle hemmelighetene som jeg vet at hvert enkelt menneske går og bærer på.....fordi det foreligger en "uskreven lov" om at "sånt snakker vi ikke om" så fort det befinner seg mer enn to mennesker i et rom....

Baktanker....det er dèt som er problemet....?

Hmm...der fikk jeg satt ord på dèt og , gitt...ikke så vanskelig igrunn....:-)

Jeg sitter egentlig bare og nærmest "stenograferer" tankene mine....det hender det dukker opp ting jeg ikke har fått satt den berømte "finger`n" på før..:-)

Var forøvrig ute blant folk idag....det var greit...spiste middag der, så en film..og reiste hjem.

Jeg har forøvrig ikke vært så altfor lenge på dette forumet selv....i ren desperasjon la jeg inn et innlegg her for knappe to mndr. siden.

Det skulle fortelle deg det meste om meg, og situasjonen jeg var/er i....hvis du er interessert kan du jo lese denne:

http://forum.doktoronline.no/forum/bin/show.wa?msgid=1449336

Ønsker Deg et riktig godt nytt år...og håper at det fører noe godt med seg for oss alle og enhver...:-)

Kjenner godt igjen tankene rundt det med at folk kun er ærlige når en har dem på tomannshånd!

Slik opplever jeg det også. Og slik er det vel. Vi er alle forskjellige og derfor er det forskjellige ting vi er fortrolige om med de forskjellige mennesker. Derfro forsvinner ofte intimiteten når det er flere tilstede, og så blir det bare pjatt og fleip. Menneskene er bare slik.

Jeg har særlig en venninne som jeg har utrolig god kontakt med. Vi kan snakke ærlig og dypt om livets realiteter. Har stor glede av hverandre. Men når vi er sammen med andre blir hun (for meg) et totalt annet menneske. En fremmed. Fordi hun også takler den 'pjattepratet' som folk holder på med da. har lært meg å leve med det. har avfunnet meg med at det er jeg som er for dyp. Det er sunnere å kunne være litt mer omgjengelig på et overflatisk plan av og til. Slik som min venninne kan. Hun er heldig. Men ved å være så 'dyp' som jeg oppfatter meg selv som, så får jeg utrolige gode samtaler som overflatiske mennesker går glipp av. Da får jeg finne meg i å gå glipp av dette overflatiske samholdet.

Noe annet jeg har lært meg å leve med (som såret meg før) er samholdet med et par andre venninner jeg har. Vi tre er av og til sammen samtidig. Jeg har god kontakt med begge to hver for seg. Det er noen temaer som er forbeholdt den ene og andre temaer den andre. Siden de er så forskjellige. Men det rare er at når vi tre er sammen føler jeg meg totalt utenfor. Da er ingen av disse nevnte temaene aktuelle. Men de har sine felles ting som ikke jeg greier følge med på. Av en eller anneng runn faller jeg utenfor. Det er helt merkelig og helt pyton.

Jeg har derfor lært meg å unngå mest mulig at vi er sammen alle tre. Finner på en unnskyldning slik at de to kan prate uforstyrret. Og så nyter jeg dem hver for seg. Hvorfor gjøre livet vanskeligere enn det er. Det er ikke noe galt med noen av oss tre venninnene. En bruker bare de forskjellige venninner til forskjellige anledninger. Og noenganger er det en som faller utenfor, andre ganger en annen.

Men den følelsen av å være litt 'utenom normalen' er av og til vond. Skal innrømme det.

Men orker ikke bli et jattetype/sladretype for å unngå det. Heller en god samtale i måneden enn masse tomt pjatt annenhver dag. Bedre å være alene enn å føle seg utenfor blant venner.