"At tage een kugle for panden"

[en_nn]

Hei.

Jeg husker ikke hvor jeg har sitatet i overskriften fra.. men den ligger alltid i mitt hode. Alltid.

Men: jeg vet ikke om det er unormalt. Er det unormalt å daglig tenke (selv om det ikke er seriøse planer, men en slags tankelek): at det hadde vært deilig å hatt en revolver og bare blåst av hodet.. for alle tankene i hodet plager meg og gjør meg utrolig frustrert, å tenke at "det hadde vært best å tage en kugle for panden", eller "Uff.. jeg tar livet av meg. Det er ikke verdt det. Livet er meningsløst og jeg er ingenting".

Jeg vet ikke.. Alle mennesker tenker vel en eller annen gang at det hadde vært like greit å ikke leve.. Men er det normalt å tenke slik en til flere ganger daglig?

Jeg legger altså ingen konkrete planer. Jeg har ikke planlagt eller helt seriøst at nå vil jeg gjøre det. Egentlig vil jeg leve et godt liv. Men jeg klarer det ikke, selv om jeg materielt sett har det bra. Faktisk er jeg livredd døden, jeg har hatt en fæl dødsangst siden ungdomsskolen. Den kommer og går. Kommer som kraftig panikkangst. Så å tenke på å ta mitt liv er jo egentlig helt absurd..

Så likevel: er det unormalt å ha slike tanker daglig? Ofte flere ganger om dagen? Det er blitt en vanlig tanke, som jeg ikke reagerer på selv en gang. Den er en del av meg..

Jeg er redd for at tanken kan bli så vanlig at jeg i et urasjonelt øyeblikk der jeg er langt nede kan fullføre min tanke i praksis.. Jeg ønsker det ikke, men det skremmer meg..

Redd at min tanke skal bli så vanlig og kjær for meg at den kan ta overhånd..

(Og hvorfro skriver jeg egentilg her. Er jeg ute etter sympati? Er jeg psykisk hypokonder? Jeg vet ikke.. Jeg vet ingenting..)

[Gjest ikke undertegnet]

I perioder hvor en sliter er det helt vanlig med slike tanker. Det er allikevel (tror jeg) et stykke derfra til å planlegge selvmord.

Når jeg sliter som verst ville det, hvis en tenker veldig kort og kun på seg selv, selvfølgelig vært deilig å slippe hele dritten.

Men så kommer det gode perioder igjen. Det ville en jo gått glipp av. Etterhvert får en erfaring for at det kommer gode stunder av og til.

Og så er det tanken på de du ville gjøre vondt. Familien. Særlig hvis du har barn. Du ville jo påføre dem samme lidelse som du selv ikke utholder. Det er så feigt at det holder de fleste igjen tror jeg.

Men så er det de som er mye hardere rammet enn meg. De kan ikke jeg snakke for.

Jeg lider av generell angst og bekymring. Depresjon også. Noen ganger ser jeg ikke noen ende på problemene og ingen løsning. Da kan jeg i korte glimt skjønne tankegangen til dem som tar med hele familien i døden faktisk. En orker ikke livet selv, samtidig som en ikke orker å skape sorg og problemer for familien. Da blir løsningen å ta dem med i døden. Forståelig for en som har opplevd håpløsheten, men forferdelig som løsning. Det sier vel mye om dypden av fortvilelse hos mange mennesker.