Om det å få barn i ung alder

[Gjest Donderi]

Jeg har alltid vært den som har sett dumt ¨på venner som har sagt at det ønsker seg barn i ung alder. Men nå i det siste har jeg tenkt at kanskje det ikke er så dumt alikevel. Ikke det at jeg vurderer å bli smelt på tjukka, men hadde jeg tilfeldigvis blitt gravid nå så hadde jeg nok beholdt det.

Grunnen er at jeg ønsker et mor datter forhold som også har samme verdier som eit vennine forhold. Hadde det blitt en gutt, ville jeg nok følt et stort behov for at det skulle få ha en farsfigur. Ble det jente kunne jeg godt ha oppdratt det alene. Vet det ville innebere voldsomt mye ansvar og det ville gå ut mitt sosiale liv. Men ikke nødvendigvis utdanningen, siden jeg alltids kunne tatt et fri år.

Men som sagt, jeg ønsker ikke å bli gravid. Sa alltid før at det første jeg ville ha gjort om noe sånt skulle skje var å ta abort. Men det ville jeg altså ikke ha gjort nå. Dette henger kanskje sammen med at jeg og moren min har et veldig distansiert forhold, og det ønsker jeg ikke at mine barn skal ha.

Vil ha et forhold som er basert på gjensidig respekt.Og det er jo logisk at dette er lettere å oppnå i et forhold der foreldrene nærmest er barn selv.

Er selfølgelig klar over alle bakdelene med å få barn i tidlig alder.

Hva mener dere? Visst dere hadde blitt gravide nå, hadde dere beholdt det? Og ville det være fordi dere er imot abort eller faktisk at dere hadde lyst til å ta dere av barnet?

Kos

[Gjest gutt på 22]

Jeg mener slett ikke å være spydig altså, men det høres nesten ut som du har lyst til beholde et eventuelt barn pga ditt dårlige forhold til din mor... Er det for din egen skyld?

[ArabianStar]

Jeg har en venninne som tok abort nylig. Det var fordi hun ville ikke at ungen skulle ha en sånn far!!!!!!(?)

DET syns jeg var unødvendig!

Jeg hadde uten tvil beholdt ungen. Jeg går rundt i bekymringens verden nå og er redd jeg er gravid(skal til helsesøster nå), men ER jeg det virkelig, da ER jeg det. Og da beholder jeg nok ungen...

Han som i tilfelle er faren, er en kjempegutt, men om han ville like det, vet jeg ikke... Må naturligvis høre på han og(man må jo være to for å danse tango), men ville fortalt han hvordan det er.

20 år er ingen skrekkelig alder, syns jeg... Verre er det når de får unger i 16-17 års alderen. DET liker jeg ikke! Har massevis av sånne tilfeller her hvor jeg bor, og jeg liker det like lite hver gang...

[Gjest Donderi]

Jeg mener slett ikke å være spydig altså, men det høres nesten ut som du har lyst til beholde et eventuelt barn pga ditt dårlige forhold til din mor... Er det for din egen skyld?

Om det ville være for min egen skyld? Ja selfølgelig, men også for barnets.

Vil ikke at det skal vokse opp med en mor som jeg har. Ikke det at hun har gjort en tvers igjennom dårlig jobb, men som eneste jente i familien har jeg nok savnet å hatt et nærere forhold til en kvinnelig omsorgsperson jeg kunne sett opp til. Fælt å si det, men jeg har aldri, på noe tidspunkt i livet mitt sett opp til moren min. Jeg har måttet respektere henne uten å få noe tilbake, nå klarer jeg nesten ikke å respektere henne eller.

Sånn vil jeg ikke at mine eventuelle barn skal ha det.

[Tornerose]

Respekt har ingenting med alder å gjøre, min mor var over 30 da hun fikk meg og vi har et veldig godt forhold. Jeg synes også det er pussig at du ønsker å oppdra et barn når du selv knapt er ferdig med å oppdras. Å ha barn handler ikke bare om respekt og å ha det moro sammen, har du råd til å ha et barn f.eks.? Er du forberedt på å takle eventuelle problemer som kan dukke opp, hva om barnet ditt får kolikk, hjerteproblemer eller andre alvorlige sykdommer?

[Gjest gutt på 22]

Om det ville være for min egen skyld? Ja selfølgelig, men også for barnets.

Vil ikke at det skal vokse opp med en mor som jeg har. Ikke det at hun har gjort en tvers igjennom dårlig jobb, men som eneste jente i familien har jeg nok savnet å hatt et nærere forhold til en kvinnelig omsorgsperson jeg kunne sett opp til. Fælt å si det, men jeg har aldri, på noe tidspunkt i livet mitt sett opp til moren min. Jeg har måttet respektere henne uten å få noe tilbake, nå klarer jeg nesten ikke å respektere henne eller.

Sånn vil jeg ikke at mine eventuelle barn skal ha det.

Jeg skjønner godt hva du mener, og at det ikke har vært lett. Forhåpentligvis vil du bli en mye bedre mor pga at du har denne "ballasten" med deg.

Det eneste jeg stiller spørsmålstegn ved, er om du skulle sette et barn til verden bare fordi du tror ville være en god mor.

Hvis du skjønner hva jeg mener.

[Gjest Donderi]

Jeg skjønner godt hva du mener, og at det ikke har vært lett. Forhåpentligvis vil du bli en mye bedre mor pga at du har denne "ballasten" med deg.

Det eneste jeg stiller spørsmålstegn ved, er om du skulle sette et barn til verden bare fordi du tror ville være en god mor.

Hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg ville iallefall ikke gjort av den grunn at jeg ønsket å etablere meg, så ja kanskje. Hørest litt hjernedødt ut men.

[Gjest Donderi]

Respekt har ingenting med alder å gjøre, min mor var over 30 da hun fikk meg og vi har et veldig godt forhold. Jeg synes også det er pussig at du ønsker å oppdra et barn når du selv knapt er ferdig med å oppdras. Å ha barn handler ikke bare om respekt og å ha det moro sammen, har du råd til å ha et barn f.eks.? Er du forberedt på å takle eventuelle problemer som kan dukke opp, hva om barnet ditt får kolikk, hjerteproblemer eller andre alvorlige sykdommer?

Jeg mente ikke at jeg så inderlig ønsket å få barn, men at jeg hadde endret holdning til det om jeg skulle beholde barnet visst jeg uventet ble gravid.

Sier ikke at respekt nødvendigvis har noe med alder å gjøre, dessuten var kanskje forståelse et bedre ord.Men utelukker ikke at det i mange tilfeller kan vere en viktig faktor.

Fullstendig klar over at om noe sånt skulle skje så ville det gitt meg mye ansvar, og jeg hadde selvfølgelig forberedt meg på alle måter.

[-Riksklysa]

Jeg ville iallefall ikke gjort av den grunn at jeg ønsket å etablere meg, så ja kanskje. Hørest litt hjernedødt ut men.

høres ikke bare litt hjernedødt ut, det høres sykt ut...

dessverre tror jeg ikke du er klar over hva det vil si å oppdra et barn, spesielt ikke hvor mye du måttet ha ofret dersom du skulle ha oppdratt barnet i ensomhet. som du sier, din mor er ikke stort å skryte av, og hvem skulle sittet barnevakt, eller kommet løpende dersom det en dad skulle skje noe som gjør at du må dra en plass???

dersom du ved å lage deg en liste med mange (u)tenklige problemstillinger, og etter å ha lest disse fortsatt kan si at du har samme holdningen til dette som nå, ja da kanskje du begynner å nærme deg den modenheten og voksenheten som påkreves...

hvor gammel er du forøvrig?

[Helene Harepus]

Jeg leste innlegget ditt og forsøkte å se tingene fra din side.

Jeg har selv vokst opp med en mor som jeg ikke har hatt noe nært forhold til. Jeg har alltid sverget at jeg ikke skulle bli som henne, og at jeg skulle få et nært og fint forhold til mine barn.

Da jeg var yngre var ønsket om barn veldig sterkt! Jeg tror at jeg på mange måter underbevisst prøvde å bli gravid, men heldigvis ble det ikke sånn.

Jeg er 24 år i dag og har enda ingen barn. Jeg lever sammen med verdens herligste fyr som jeg ikke ville byttet bort mot noe. Jeg har fortsatt like lyst på barn som tidligere, men jeg har innsett at det er mye viktigere at barna mine får en stabil familiesituasjon og et godt hjem, enn at jeg skal være super-venninne med dem.

Jeg tror det blir feil å tro at bare man er ung nok så får man et så utrolig godt forhold til barna sine. Jeg tror i mange tilfeller at det kan være omvendt.

Når du er ung har du ikke erfart nok til å kunne ta de mest optimale beslutningene for ditt eget og ditt barns ve og vel.

Hadde jeg fått barn i veldig ung alder ville jeg ikke ha opplevd de tingene jeg har gjort og hatt en mye mer bundet ungdomstid.

Jeg har tatt lærdom av det jeg har vært igjennom og føler meg mye sterkere rustet nå til å ta i mot et barn enn det jeg gjorde for 5 år siden..

Jeg vil råde deg til å tenke godt gjennom det du skriver om her.

Det er så mye du har igjen å gjøre og leve ut før du binder deg til et annet menneske.

Mange TV-serier beskriver mor/datterforhold som den reneste glamor (ref. Gilmore Girls), men virkeligheten er en helt annen. Det er slitsomt og du må alltid sette deg selv i annen rekke.

Misforstå meg ikke. Et barn er alltid en velkommen gave i seg selv og uansett når det måtte komme vil en mor aldri angre på det.. Men, tenk på deg selv først..

Lev, reis, opplev, ras fra deg..

Når det gjelder moren din vil kanskje forholdet deres bli bedre etterhvert.

Jeg og mammaen min begynte ikke å snakke ordentlig sammen før jeg var 22.. Da tror jeg hun følte at jeg var voksen nok til å kunne forstå hvordan det var å være voksen og vi kom mye nærmere..

men, det tar to for å få det til å fungere.. Jeg må bite i meg mye som jeg ikke liker fra hennes side, og hun må respektere meg som jeg er..

Vi er ulike alle sammen..

Lykke til!

[asterix]

"Grunnen er at jeg ønsker et mor datter forhold som også har samme verdier som eit vennine forhold. Hadde det blitt en gutt, ville jeg nok følt et stort behov for at det skulle få ha en farsfigur. Ble det jente kunne jeg godt ha oppdratt det alene."

Du bør nok vente en del år før du får barn. Ditt syn på det å ha og oppdra et barn er veldig rosenrødt og romatisert.

Så klart kan en få et godt forhold til et barn slik at en når barnet blir eldre har et tilnærmet "venninne-forhold", men før en kommer så langt må en i åresvis være _mor_ og oppdrager. Trenger du en venninne de nærmeste 10-15 årene bør du skaffe deg nettopp det, og ikke et barn. Også etter dette er det stor forskjell på venninne/venninne forhold og mor/datter forhold uansett hvor nært forholdet er. "Gilmore girls" er et tv-show og ikke virkelighet, bør du huske. Og til og med deres fantasiverden er ikke konfliktfri, så hvordan tror du det er i virkeligheten?

Det er også en stor misforståelse at det bare er gutter som trenger en farsfigur i livet sitt. Jenter har faktisk ofte (spesielt i perioder) et langt næremere forhold til sin far enn sin mor. Og barn av begge kjønn trenger gode nære forbilder av _begge_ kjønn.

[Nemesis]

Om jeg hadde blitt gravid nå, hadde jeg tatt abort (er 24). For det første liker jeg ikke barn, og det passer aldeles ikke inn i livet mitt nå - eller på de nærmeste årene. Jeg har sett hvordan det har gått med venninner med rosenrøde forestillinger om det å ha barn valgte å beholde det når de ble uønsket gravide, i en alder av 22 og 23. Det har gått hardt ut over studier og andre interesser. De er jo glade i barna sine, men den ene, riktignok noe bedugget, sa hun ville valgt annerledes i dag om hun visste hvordan det skulle bli. Hvorfor ikke utsette det?

[Gjest ikke nå nei]

Jeg ville aldri vurdert å få barn nå (er 18 år), men hvis jeg hadde blitt uønsket gravid, ville jeg valgt å beholde det. Jeg og kjæresten min har snakket om det, fordi jeg glemte å ta pillen en dag. Han tok det veldig pent, men da jeg foreslo at jeg jo kunne ta en angrepille, var det han som gikk på apoteket å kjøpte den... *lol* skulle likt å være flue på veggen da han bad om å få angrepiller blant alle de gamle damene på apoteket...