Teori & Praksis

[Utafor]

I teorien vet jeg hva jeg gjør feil, hva jeg må gjøre for å få det litt bedre med meg selv.. men jeg klarer ikke gjennomføre det. Jeg blir bare gående dag ut og dag inn i min egne onde sirkel. Terapi 3-4 ganger i måneden, jeg prøver å sette ord på angsten min, men klarer ikke å svare på hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet heller ikke hvordan den utarter seg. Mine angstanfall er som svarte hull, de er uvirkelige i ettertid, men et sant helvete mens de pågår. Psykiatreren min forteller meg hva jeg skal gjøre når jeg sliter, jeg vet så inderlig vel hva jeg skal gjøre, men når situasjonene oppstår klarer jeg ikke tenke..

Blir så frustrert. I snart 2 år har jeg gått i terapi, men jeg føler ikke vi kommer noen vei. Han fokuserer på mine negative leveregler, mens jeg helst har lyst til å finne løsning istedenfor årsak.. Jeg er ikke misfornøyd men han, men jeg føler ikke at ting går fremover..

Er det noen av dere som har noen gode råd til hvordan man skal klare å omsette teori til praksis når man føler seg totalt blokket i handling og følelser?

Mvh

[Gjest ikke undertegnet]

Kjenner meg igjen i innlegget ditt. Jeg gikk hos en psykiater i 2 år. Han fant ut av meg på en måte, men han fokuserte hele tiden på at problemet var at jeg ble så følelsesmessig satt ut av den minste ting at jeg slet meg helt ut.

Det visste jo jeg før jeg begynte. Det var jo derfor jeg søkte hjelp. Jeg visste også at jeg måtte forandre det, men hvordan? Det fikk jeg ikke noe hjelp til.

Så byttet jeg behandler til psykolog. Og nå føler jeg at jeg får hjelp til å finne ut av hvordan jeg kan finne nye reaksjonsmønstre. Han gir meg kanskje et eksempel på en reaksjonsmåte, og spør om jeg tror dette kunne være noe for meg. Så diskuterer vi det hvis jeg synes det passer. Og så prøver jeg det neste gang problemet oppstår.

At vi har rare reaksjoner det vet vi psyke selv. Det er liten hjelp for behandlerne i bare å peke på hva vi ikke må gjøre. Og også det å fortelle hvorfor vi blir utslitt... Det vet vi også ofte selv.

Hele cluet er å hjelpe oss til å endre tanke- og reaksjonsmønstre, tror jeg.

Er det ikke det som kalles kognitiv terapi tro? Er ikke helt sikker, men i såfall er det virksomt. (Du kan jo ta et søk på det hvis du er interessert. Så kan du be om den terapiformen. Kanskje du må bytte behandler.)

[Utafor]

Kjenner meg igjen i innlegget ditt. Jeg gikk hos en psykiater i 2 år. Han fant ut av meg på en måte, men han fokuserte hele tiden på at problemet var at jeg ble så følelsesmessig satt ut av den minste ting at jeg slet meg helt ut.

Det visste jo jeg før jeg begynte. Det var jo derfor jeg søkte hjelp. Jeg visste også at jeg måtte forandre det, men hvordan? Det fikk jeg ikke noe hjelp til.

Så byttet jeg behandler til psykolog. Og nå føler jeg at jeg får hjelp til å finne ut av hvordan jeg kan finne nye reaksjonsmønstre. Han gir meg kanskje et eksempel på en reaksjonsmåte, og spør om jeg tror dette kunne være noe for meg. Så diskuterer vi det hvis jeg synes det passer. Og så prøver jeg det neste gang problemet oppstår.

At vi har rare reaksjoner det vet vi psyke selv. Det er liten hjelp for behandlerne i bare å peke på hva vi ikke må gjøre. Og også det å fortelle hvorfor vi blir utslitt... Det vet vi også ofte selv.

Hele cluet er å hjelpe oss til å endre tanke- og reaksjonsmønstre, tror jeg.

Er det ikke det som kalles kognitiv terapi tro? Er ikke helt sikker, men i såfall er det virksomt. (Du kan jo ta et søk på det hvis du er interessert. Så kan du be om den terapiformen. Kanskje du må bytte behandler.)

Heisann, takk for respons.

Det er vel kognitiv terapi jeg er i. Og jeg vet vel at det er jeg selv som må endre handling- og tankemønstret mitt for at jeg skal få det bedre.. jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det når jeg "mister hodet" hver gang jeg havner i en såkalt problemsituasjon.

Mvh