bør jeg fortsette?

[Gjest tristjente]

Jeg går til en psykiater. I begynnelsen følte jeg at det var både litt spennende og givende. Men nå synes jeg det er ubehagelig og er begynt å grue meg til timene. Har til og med droppen en av de. Sa jeg var syk. Samtidig er jeg ikke klar til å si at jeg ikke vil gå til han lenger....

Jeg er inne i en rimelig god periode nå og føler da at det å sitte og fokusere på alle vanskeligheter og ting jeg sliter med og dårlig selvbilde kanskje blir litt dumt. Jeg gråter sjelden. Men når han skal vrenge og vri i sjelen min og grave i alle de vonde følelsene mine så får jeg det verre enn jeg hadde det i utgangsapunktet.

Jeg sliter med bulimi pluss at jeg har hatt endel selvskadingsepisoder og noen få selvmordsforsøk. Alle disse episodene har vært når jeg har vært overstadig beruset.

Ellers greier jeg å ha rimelig kontroll.. Og når jeg passer på å ikke drikke så mye at jeg blir overstadig beruset finner jeg ikke på sånne drastiske ting. Ja jeg er lei meg og deppa ganske mye og det kan gå ut over ting som sosialt liv og skole..men aldri noe så drastisk som det som skjer i fylla...

trenger bare noen råd nå.. Vet ikke om jeg skal forsette hos denne psykiateren, Kan nevne at kjemien er bra og kommer godt overens..så det er ikke det...

[Gjest mia-veronica]

Jeg syns du skal snakke med legen din før du tar noen drastisk avgjørelse. Kanskje du kunne ta en kopi av innlegget og vise h*n? Jeg tror det er vanlig at man har lyst til å kutte ut timene når man har fått det bedre. Men det kan være lurt å "safe" litt, for bedringen kommer litt i bølger. Du vil derfor kunne få en tøffere periode igjen om en stund. Da er det kanskje godt å ha timene?

Lykke til!

[Gjest ikke undertegnet]

Psykaiteren min fortalte at noen kunne ha god nytte av en pause på en to-tre måneder eller kanskje lenger når det begynte å butte imot. Da var de ofte mer motivert når de kom tilbake.

Ellers så er det en vanlig oppfatning at hvis en pasient begynner å stritte imot så er det kanskje fordi en nærmer seg et spesielt sårbart punkt i behandlingen. Noe som kunne blitt et gjennombrudd hvis en hadde fortsatt.

Mange slutter på det punktet, hos behandler etter behandler. Det er vel noe i underbevisstheten som beskytter oss mot å ta fatt i det vonde vi ikke orker forholde seg til.

Men de som kommer over dette punktet, det er de som kan bli virkelig bra eller helt friske.