Klarer ingenting!!!

[snufseguri]

Jeg skulle liksom spørre psykiateren om journalen min i går, men jeg turde ikke... Pinglejente, asså!!!!!

Fy søren, så feig det går an å bli. Tør ikke å spørre om det en gang. Idiot. Hater!!!!

Nå er det like før jeg bryter sammen. Er så nervøs for de dumme familieselskapene at jeg dør. Er kvalm, har ymse magesmerter, er urolig, oppfarende og sint for ingenting. Hvorfor er livet mitt sånn???

Akkurat da jeg begynte å like meg selv og livet mitt, gikk det rett nedover.Gått kraftig opp i vekt de siste årene, og er stygg som juling. Helt sant. Andre sier at jeg er søt og pen , men det er nok bare for å trøste meg. Jeg gidder ikke å høre på dem.

Da er det like greit å fortsette med rispingen, for jeg er jo så stygg fra før av, at noen sår fra eller til ikke gjør noen forskjell. Så får jeg i hvertfall roet meg ned litt. Det virker som om både psykiateren, familien og samboeren min synes det er greit også. De mener vel at det er en del av psykdommen.

Men jeg lurer på om jeg begynner å bli litt ko-ko igjen. Våkner om nettene og har hallusinasjoner (eller hva jeg skal kalle de uforståelige bildene som svever foran øynene mine). Men det verste er at det ofte kjennes ut som om det er noen som stryker meg på hodet, eller holder hånden sin på hodet mitt (når som helst i døgnet). Det er ikke trekk, og det er heller ikke statisk elektrisitet. Så hva er det da??????

Hva feiler det meg?????????

Hater at folk sier jeg bør begynne å jobbe (selv om det ikke er jobber å oppdrive her). Jeg blir så nevøs og sint, da, for jeg føler at det er helt umulig, er så overfølsom og blir så fort sliten. Føler litt panikk bare ved å forestille meg selv i arbeid. Jeg skjønner jo at det ikke er sunt bare å være hjemme, men... Jeg vil helst være i fred, alene, i mørket... Orker ikke å være sosial, jeg...

Huuff... litt av et sippeinnlegg...

[0ne]

Hei snufseguri!

Vil bare høre om du har prøvd å gå til en naturterapaut?

Jeg har begynt hos ei selv nå, har bare hatt en time jeg så jeg kan ikke si noe om det hjelper eller ei.. men hører det skal være kjempe bra..

Les litt om det her davel: http://www.nnh.no/terpiformer/aromaterapi/aromaterapi.html

Btw..du er ikke alene, har store angst problemer selv..(ikke bare det)

Skal i bryllup til søndag, kanke akkurat si jeg gleder meg selvom det er moren min som skal gifte seg..

Er jo så sjenert atte :-(

Klarer ikke unngå å rødme..

klarer heller ikke fokusere i en samtale, begynner tenke "å faen ikke begynn å rødme, si noe forunuftig for FFFF.."

Good Luck! :-)

[Gjest Syrinx]

Hei du!

Er du i et hull, så ikke fortsett å grave. Veit åssen du har det. Har faktisk lyst til å skade meg sjøl jeg også. Men hva skal det tjene til. Prøvde å ta livet av meg i 1995 og ble lagt inn på psykiatrisk sykehus i tre måneder. Nok om det.

Du er ikke feig, og du er ikke dum. Du skriver inn, og det virker som du er flink til å ordlegge deg. Det er lov å være sinna og hate. Sørg bare for at du er sinna og hater de rette personene. Ikke deg sjøl. Det er ikke deg du skal være sinna på.

Du trenger ikke være redd for å be om journalen din. Den har du krav på å få kopi av. Faktisk! Og er det ting der som ikke stemmer, kan du kreve at det tilføyes et notat om dette. En journal kan nemlig ikke endres ved å fjerne det som står, men man kan føye til kommentarer. Det har du også krav på.

Bruker du noen medisiner? Da kan i så fall de være årsak eller medvirkende årsak til vektøkningen din. Be legen om en annen medisin.

Du og jeg hater begge familieselskaper. Men det er noe vi bare må gjennom en gang i blant. Samtidig må du huske at du har lov til å si fra at det ikke passer, og at du ikke ønsker å delta. Ingen kan tvinge deg til det. Det er en menneskerett å få lov til å velge hvem man omgås. Du har lov til å si nei takk, uten å få dårlig samvittighet. Du må ta vare på deg selv. Ingen kan gjøre det for deg.

Er du virkelig stygg? Jeg tror deg ikke. Har du tenkt over hvorfor du føler at du er stygg? Er det kanskje alt det vonde inni deg som gjør alt så nattsvart at du føler at du ikke fortjener å være normalt pen? Husk at svært få mennesker er velsignet med et vakkert ytre. De er som regel på film eller modellplakater.

Rispingen kan umulig gjøre deg penere, og jeg skulle ønske du kunne slutte med det. Slå en pute istedet. Skrik, gråt, ras og slipp det ut. Ikke la det pine deg.

Det er noe som heter skytsengler. Kanskje du er følsom nok til å se dem og kjenne dem. De er rundt deg og prøver å passe på deg hele tiden. La dem gjøre det. Du er ikke koko! Virker som du har vett i skallen.

Tillat deg sjøl å si til dem som peser om jobb at "det har du egentlig ikke noe med, og det hjelper ingenting om du maser på meg. For tiden er jeg ikke klar for en jobb, så vær så snill å la meg håndtere den saken selv." Det er vel verdt et forsøk, er det ikke?

For å ville være sosial, må man først trives i eget selskap. Prøv å gjøre noe du har lyst til, alene. Gi deg sjøl en sjanse til å puste.

Stå på - du er verdifull skjønner du. Uansett hva du tror, så er du ikke alene.

Klem fra en som skjønner deg veldig godt.

[snufseguri]

Hei du!

Er du i et hull, så ikke fortsett å grave. Veit åssen du har det. Har faktisk lyst til å skade meg sjøl jeg også. Men hva skal det tjene til. Prøvde å ta livet av meg i 1995 og ble lagt inn på psykiatrisk sykehus i tre måneder. Nok om det.

Du er ikke feig, og du er ikke dum. Du skriver inn, og det virker som du er flink til å ordlegge deg. Det er lov å være sinna og hate. Sørg bare for at du er sinna og hater de rette personene. Ikke deg sjøl. Det er ikke deg du skal være sinna på.

Du trenger ikke være redd for å be om journalen din. Den har du krav på å få kopi av. Faktisk! Og er det ting der som ikke stemmer, kan du kreve at det tilføyes et notat om dette. En journal kan nemlig ikke endres ved å fjerne det som står, men man kan føye til kommentarer. Det har du også krav på.

Bruker du noen medisiner? Da kan i så fall de være årsak eller medvirkende årsak til vektøkningen din. Be legen om en annen medisin.

Du og jeg hater begge familieselskaper. Men det er noe vi bare må gjennom en gang i blant. Samtidig må du huske at du har lov til å si fra at det ikke passer, og at du ikke ønsker å delta. Ingen kan tvinge deg til det. Det er en menneskerett å få lov til å velge hvem man omgås. Du har lov til å si nei takk, uten å få dårlig samvittighet. Du må ta vare på deg selv. Ingen kan gjøre det for deg.

Er du virkelig stygg? Jeg tror deg ikke. Har du tenkt over hvorfor du føler at du er stygg? Er det kanskje alt det vonde inni deg som gjør alt så nattsvart at du føler at du ikke fortjener å være normalt pen? Husk at svært få mennesker er velsignet med et vakkert ytre. De er som regel på film eller modellplakater.

Rispingen kan umulig gjøre deg penere, og jeg skulle ønske du kunne slutte med det. Slå en pute istedet. Skrik, gråt, ras og slipp det ut. Ikke la det pine deg.

Det er noe som heter skytsengler. Kanskje du er følsom nok til å se dem og kjenne dem. De er rundt deg og prøver å passe på deg hele tiden. La dem gjøre det. Du er ikke koko! Virker som du har vett i skallen.

Tillat deg sjøl å si til dem som peser om jobb at "det har du egentlig ikke noe med, og det hjelper ingenting om du maser på meg. For tiden er jeg ikke klar for en jobb, så vær så snill å la meg håndtere den saken selv." Det er vel verdt et forsøk, er det ikke?

For å ville være sosial, må man først trives i eget selskap. Prøv å gjøre noe du har lyst til, alene. Gi deg sjøl en sjanse til å puste.

Stå på - du er verdifull skjønner du. Uansett hva du tror, så er du ikke alene.

Klem fra en som skjønner deg veldig godt.

Takk for et fint innlegg, Syrinx! Det satte jeg virkelig pris på.

Det er nok kanskje noe i det du sier om å se på seg selv. At når man er langt nede, så ser en negativt på alt. For på gode dager føler jeg meg faktisk ikke fullt så stygg.

Går på Zoloft og Seroquel, men jeg la på meg de fleste kiloene før jeg begynte på dem. Har litt lavt stoffskifte og har begynt på medisiner (thyroksin) mot det. Jeg føler at det har hjulpet meg masse, rent fysisk. Jeg har mer energi. Men psyken min er den samme...

Jeg føler at jeg må gå i begge selskapene, det ene er dåp, så det er jo litt viktig. Hadde det vært min familie, så hadde jeg ikke gruet meg så veldig, men det er min samboers familie (og den er STOOOR). Så sjenert som jeg er så har jeg ikke blitt særlig kjent med noen av dem, egentlig. Men det verste er å skulle være der hele helgen (og helgen etter der også), folk rundt meg på alle kanter, rot og mas og prat og dårlig søvn (pga. unger som våkner tidlig...)

Så det blir ganske slitsomt, egentlig.

Jeg liker å tro at vi har skytsengler. Hadde jeg visst det sikkert, så hadde jeg følt meg mye tryggere. Jeg satser på at jeg har en eller flere... :-) Har prøvd å finne noe om dette på nettet, men har ikke lyktes ennå.

Uansett, du har gitt meg mange gode råd i innlegget. Skal prøve å følge dem... :-)

Også skal jeg prøve å "manne" meg opp og spørre om journalen...

Håper det går bra med deg!! :-)

[snufseguri]

Hei snufseguri!

Vil bare høre om du har prøvd å gå til en naturterapaut?

Jeg har begynt hos ei selv nå, har bare hatt en time jeg så jeg kan ikke si noe om det hjelper eller ei.. men hører det skal være kjempe bra..

Les litt om det her davel: http://www.nnh.no/terpiformer/aromaterapi/aromaterapi.html

Btw..du er ikke alene, har store angst problemer selv..(ikke bare det)

Skal i bryllup til søndag, kanke akkurat si jeg gleder meg selvom det er moren min som skal gifte seg..

Er jo så sjenert atte :-(

Klarer ikke unngå å rødme..

klarer heller ikke fokusere i en samtale, begynner tenke "å faen ikke begynn å rødme, si noe forunuftig for FFFF.."

Good Luck! :-)

Hei, One!

Jeg har faktisk fått time hos homeopat i februar. Vet ikke hva han kommer til å finne på, men det er jo et forsøk verdt. Har prøvd så mange medisiner nå, så da er det vel på tide å prøve noe annet.

Huff, jeg er ikke akkurat noe misunnelig på deg som skal i bryllup. Det er en av "verstingene" når det gjelder selskaper. Masse nye folk... Det verste er hvis brudeparet og familien står på rekke og rad utenfor kirken for å ta imot gratulasjoner. Da må jeg håndhilse på alle familiemedlemmene, presentere meg og gratulere... Det er ganske fælt, synes jeg, når man er så sjenert.

Gruer meg SÅ FÆLT til de to neste helgene så jeg er helt kvalm. Plutselig blir jeg "overveldet" av en diger sommerfuglsverm i magen, og får magesmerter. Æsj... skulle ønske det ikke var sånn. Heldigvis er jeg ikke særlig plaget av rødming, som du er.

Lykke til i bryllupet, da! Og takk for tipset om den siden på internett!

[Gjest Syrinx]

Takk for et fint innlegg, Syrinx! Det satte jeg virkelig pris på.

Det er nok kanskje noe i det du sier om å se på seg selv. At når man er langt nede, så ser en negativt på alt. For på gode dager føler jeg meg faktisk ikke fullt så stygg.

Går på Zoloft og Seroquel, men jeg la på meg de fleste kiloene før jeg begynte på dem. Har litt lavt stoffskifte og har begynt på medisiner (thyroksin) mot det. Jeg føler at det har hjulpet meg masse, rent fysisk. Jeg har mer energi. Men psyken min er den samme...

Jeg føler at jeg må gå i begge selskapene, det ene er dåp, så det er jo litt viktig. Hadde det vært min familie, så hadde jeg ikke gruet meg så veldig, men det er min samboers familie (og den er STOOOR). Så sjenert som jeg er så har jeg ikke blitt særlig kjent med noen av dem, egentlig. Men det verste er å skulle være der hele helgen (og helgen etter der også), folk rundt meg på alle kanter, rot og mas og prat og dårlig søvn (pga. unger som våkner tidlig...)

Så det blir ganske slitsomt, egentlig.

Jeg liker å tro at vi har skytsengler. Hadde jeg visst det sikkert, så hadde jeg følt meg mye tryggere. Jeg satser på at jeg har en eller flere... :-) Har prøvd å finne noe om dette på nettet, men har ikke lyktes ennå.

Uansett, du har gitt meg mange gode råd i innlegget. Skal prøve å følge dem... :-)

Også skal jeg prøve å "manne" meg opp og spørre om journalen...

Håper det går bra med deg!! :-)

Hei sjelefrende!

Jeg vet at du er beskyttet. Ikke vær redd. Du har tre skytsengler eller "fylgjer" som det heter. Den ene er kvinne, høy og meget slank. Hun har langt hår av en ubestemmelig farve. Stemmen hennes minner mest om en bekk som sildrer. Hun er den som er nærmest deg og forsøker å trøste den indre deg. Hun ønsker å fortelle deg dette: Du har holdt avstand til din utvalgtes familie fordi du har vært redd - for å bli avvist. Ikke vær redd. Når får du ellers en bedre sjanse til å vise noen som ikke kjenner deg med maske hvordan du er uten denne masken? Vær deg selv. Vær slik du ønsker å være. Tro at du har selvtillit, lat som du har masser av selvtillit og sjarme og du vil ha det. Alle vil få se den virkelige deg. Uten forkledning til en du må være sammen med dine egne. Du vil bli ønsket velkommen. Vær rolig.

Dette kom til meg nå nettopp. De to andre beskytterne dine er menn. En ung og en gammel. >

Og et siste råd fra meg: Hør på henne og følg hennes råd.

Meg går det akkurat nå veldig bra med. Jeg er litt i transe, og det kjennes som om jeg sitter og svever og fingrene går av seg selv på tastaturet.

Tidligere i dag gikk jeg tur med en venninne. Da vi begynte å gå var jeg veldig depressiv, men det ga seg da vi nærmet oss målet. Så bygget vi snøborg... Det var kjempegøy. Jeg fylte 29 den 6. og hun er 25... Jeg tryna i snøen to ganger, fordi den var så dyp. Snøføyka sto og jeg ble iskald og blaut. Men så godt har jeg ikke ledd på lenge. Etter en stund kom ei annen jente gående forbi på omtrent 25 og hun så på oss og smilte. Venninna mi bemerket noe om at vi bygde snøborg. Hun svarte at det så kjempegøy ut. Jeg ropte til henne fra langt inni borgen "skarruværrameeller?" og lo høyt.

Vi snakkes, frende

Tillat deg å føle ro.

[snufseguri]

Hei sjelefrende!

Jeg vet at du er beskyttet. Ikke vær redd. Du har tre skytsengler eller "fylgjer" som det heter. Den ene er kvinne, høy og meget slank. Hun har langt hår av en ubestemmelig farve. Stemmen hennes minner mest om en bekk som sildrer. Hun er den som er nærmest deg og forsøker å trøste den indre deg. Hun ønsker å fortelle deg dette: Du har holdt avstand til din utvalgtes familie fordi du har vært redd - for å bli avvist. Ikke vær redd. Når får du ellers en bedre sjanse til å vise noen som ikke kjenner deg med maske hvordan du er uten denne masken? Vær deg selv. Vær slik du ønsker å være. Tro at du har selvtillit, lat som du har masser av selvtillit og sjarme og du vil ha det. Alle vil få se den virkelige deg. Uten forkledning til en du må være sammen med dine egne. Du vil bli ønsket velkommen. Vær rolig.

Dette kom til meg nå nettopp. De to andre beskytterne dine er menn. En ung og en gammel. >

Og et siste råd fra meg: Hør på henne og følg hennes råd.

Meg går det akkurat nå veldig bra med. Jeg er litt i transe, og det kjennes som om jeg sitter og svever og fingrene går av seg selv på tastaturet.

Tidligere i dag gikk jeg tur med en venninne. Da vi begynte å gå var jeg veldig depressiv, men det ga seg da vi nærmet oss målet. Så bygget vi snøborg... Det var kjempegøy. Jeg fylte 29 den 6. og hun er 25... Jeg tryna i snøen to ganger, fordi den var så dyp. Snøføyka sto og jeg ble iskald og blaut. Men så godt har jeg ikke ledd på lenge. Etter en stund kom ei annen jente gående forbi på omtrent 25 og hun så på oss og smilte. Venninna mi bemerket noe om at vi bygde snøborg. Hun svarte at det så kjempegøy ut. Jeg ropte til henne fra langt inni borgen "skarruværrameeller?" og lo høyt.

Vi snakkes, frende

Tillat deg å føle ro.

Hei, Syrinx!

Det hørtes ut som om du og venninna di hadde det kjempegøy! Jeg synes det er gøy med snø selv, en blir aldri for voksen til å leke, vet du! : ) Jeg tror det er sunt å leke, jeg. Jeg er 27 år.

Det var da hyggelig å høre at jeg hadde tre skytsengler! Trodde det var vanlig med bare en, jeg, så jeg bør være veldig takknemlig! Nå kan jo jeg aldri vite om det er sant, men jeg velger å tro på det du sier. : ) Liker tanken på å ha noen ved min side som hjelper meg.

Det stemmer faktisk dette med at jeg er redd for å bli avvist. Jeg er livredd for at folk ikke skal like meg, og er redd for å bli sviktet. Spørs om jeg klarer å legge fra meg denne masken, da. Det er neimen ikke lett...

Er du en av de få heldige som kan se /høre skytsengler? Hvordan vet du alt dette om mine? Har du noen selv som du vet om? Er forferdelig interessert i dette med skytsengler, skjønner, du. : ) Har lest den boka til Margit Sandemo, "Vi er ikke alene". Tror det var det den het.

Har du noen råd om hvordan jeg skal komme i kontakt med skytsenglene? Hva jeg skal "se etter", liksom. Er jo ikke så sikkert du vet det, da. Kan man komme i kontakt med dem i drømmer, kanskje?

Ja, nå ble det vel litt mye mas fra meg. : ) Du trenger ikke å svare hvis du ikke har lyst.

Håper du får en kjempefin helg!

[Gjest Syrinx]

Hei, Syrinx!

Det hørtes ut som om du og venninna di hadde det kjempegøy! Jeg synes det er gøy med snø selv, en blir aldri for voksen til å leke, vet du! : ) Jeg tror det er sunt å leke, jeg. Jeg er 27 år.

Det var da hyggelig å høre at jeg hadde tre skytsengler! Trodde det var vanlig med bare en, jeg, så jeg bør være veldig takknemlig! Nå kan jo jeg aldri vite om det er sant, men jeg velger å tro på det du sier. : ) Liker tanken på å ha noen ved min side som hjelper meg.

Det stemmer faktisk dette med at jeg er redd for å bli avvist. Jeg er livredd for at folk ikke skal like meg, og er redd for å bli sviktet. Spørs om jeg klarer å legge fra meg denne masken, da. Det er neimen ikke lett...

Er du en av de få heldige som kan se /høre skytsengler? Hvordan vet du alt dette om mine? Har du noen selv som du vet om? Er forferdelig interessert i dette med skytsengler, skjønner, du. : ) Har lest den boka til Margit Sandemo, "Vi er ikke alene". Tror det var det den het.

Har du noen råd om hvordan jeg skal komme i kontakt med skytsenglene? Hva jeg skal "se etter", liksom. Er jo ikke så sikkert du vet det, da. Kan man komme i kontakt med dem i drømmer, kanskje?

Ja, nå ble det vel litt mye mas fra meg. : ) Du trenger ikke å svare hvis du ikke har lyst.

Håper du får en kjempefin helg!

Hei frende

Masken er satt på deg av andre mennesker og omstendigheter enn deg selv. Du velger selv om du vil den skal få beholde makten over deg.

Jeg kan ikke beskrive kontaktformen. Det er som om jeg går litt i bakgrunnen, og en annen bevissthet overtar. En slags transe om du vil. Dette har flere ganger reddet meg ut av situasjoner. Har også varme hender og er ekstremt følsom. Kan ikke direkte se skytsengler, men jeg mottar informasjon via følelser og fornemmelser mot kroppen. Slik kan jeg beskrive klær og andre detaljer. De er jo faktisk tilstede på/rundt meg. Da jeg så innlegget ditt med tråden Klarer ingenting, fikk jeg brennende behov for å lese det fordi jeg visste her var behov for svar.

Har gått gjennom mye rart sjøl, og da jeg først kasta maska en gang, ble det lettere og lettere. Om folk synes jeg er litt snål - so what? Og er dansegulvet tomt og jeg går ut uen venninner kan jeg danse så håret blir vått. Dersom noen ler så har jeg gjort en god gjerning den dagen også. Og det er utrolig hvor mange mennesker du vil få kontakt med dersom de forstår at du virkelig er ute alene og tør (jeg bare later som jeg har kroppen full av energi og varme og masse selvtillit)slå deg løs. Det vil utløse en foss av gode varme følelser. Nesten som kjærlighet. Og du er helt trygg.

Margit Sandemo er ei grepandes dame. Har snakket med henne to ganger.

Er ofte sanndrømt, og det er ikke bestandig like lett å takle. Dødsbudskap og adjø-drømmer er de verste.

Neida det er ikke masete å prate med deg! Jeg syntes det var godt å få æren av å gi noen jeg aldri har møtt en beskjed. Ellers så skjer det liksom mer direkte - første møte med min nåværende samboer var slik. Jeg tok hånden hans og visste masse om ham. Jeg sa til ham at "jeg oppfatter at du er på leting etter noe". Han sa ingenting, to sekunder etter visste jeg at det var meg han lette etter. Selvfølgelig turte jeg ikke si det høyt.

Dette er nå over 5 år siden. Vi har det fortsatt godt sammen, til tross for mye psykiske og fysiske plager. Selv om han er veldig skeptisk til disse tingene, skjønner han jo at noe rart er det. Og han er fortsatt overbevist om at jeg har forhekset ham. Man gjør ikke slikt. Leker ikke med kjærligheten.

Nå skal jeg slutte å bable i vei.

Ha en super weekend.

og husk og puste.

Klem med solskinn i til deg

[snufseguri]

Hei frende

Masken er satt på deg av andre mennesker og omstendigheter enn deg selv. Du velger selv om du vil den skal få beholde makten over deg.

Jeg kan ikke beskrive kontaktformen. Det er som om jeg går litt i bakgrunnen, og en annen bevissthet overtar. En slags transe om du vil. Dette har flere ganger reddet meg ut av situasjoner. Har også varme hender og er ekstremt følsom. Kan ikke direkte se skytsengler, men jeg mottar informasjon via følelser og fornemmelser mot kroppen. Slik kan jeg beskrive klær og andre detaljer. De er jo faktisk tilstede på/rundt meg. Da jeg så innlegget ditt med tråden Klarer ingenting, fikk jeg brennende behov for å lese det fordi jeg visste her var behov for svar.

Har gått gjennom mye rart sjøl, og da jeg først kasta maska en gang, ble det lettere og lettere. Om folk synes jeg er litt snål - so what? Og er dansegulvet tomt og jeg går ut uen venninner kan jeg danse så håret blir vått. Dersom noen ler så har jeg gjort en god gjerning den dagen også. Og det er utrolig hvor mange mennesker du vil få kontakt med dersom de forstår at du virkelig er ute alene og tør (jeg bare later som jeg har kroppen full av energi og varme og masse selvtillit)slå deg løs. Det vil utløse en foss av gode varme følelser. Nesten som kjærlighet. Og du er helt trygg.

Margit Sandemo er ei grepandes dame. Har snakket med henne to ganger.

Er ofte sanndrømt, og det er ikke bestandig like lett å takle. Dødsbudskap og adjø-drømmer er de verste.

Neida det er ikke masete å prate med deg! Jeg syntes det var godt å få æren av å gi noen jeg aldri har møtt en beskjed. Ellers så skjer det liksom mer direkte - første møte med min nåværende samboer var slik. Jeg tok hånden hans og visste masse om ham. Jeg sa til ham at "jeg oppfatter at du er på leting etter noe". Han sa ingenting, to sekunder etter visste jeg at det var meg han lette etter. Selvfølgelig turte jeg ikke si det høyt.

Dette er nå over 5 år siden. Vi har det fortsatt godt sammen, til tross for mye psykiske og fysiske plager. Selv om han er veldig skeptisk til disse tingene, skjønner han jo at noe rart er det. Og han er fortsatt overbevist om at jeg har forhekset ham. Man gjør ikke slikt. Leker ikke med kjærligheten.

Nå skal jeg slutte å bable i vei.

Ha en super weekend.

og husk og puste.

Klem med solskinn i til deg

Hei!

Så heldig du er som har møtt Sandemo! Også hele to ganger, da. Det må ha vært spennende å prate med henne.

Jeg ser veldig ofte skygger og sånn, særlig i "øyeroken". Ellers har jeg fundert litt over det med at det føles som om noen tar meg på hodet.Det føles så rart, som om det virkelig er noen der. Men det kan jo være innbildning, da og jeg har en ganske stor fantasi også, kan man si.

Flere ganger opp gjennom årene har jeg følt at jeg er blitt hjulpet av en usynlig hånd. Hvis jeg f. eks. har snublet i en trapp eller sklidd i dusjen, så har det føltes som om noen har rettet meg opp igjen, slik at jeg ikke falt.

Både jeg og moren min opplever vardøger. Særlig da jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, opplevde jeg det. At f. eks. jeg hørte at bilen til pappa kom opp bakken og kjørte inn i gården, og at jeg hørte han gikk opp trappen ved inngangsdøren, en stund før han virkelig kom hjem. Nå bor jeg sammen med kjæresten min, og det hender jeg hører ham komme hjem en stund før han egentlig kommer hjem.

Har prøvd flere ganger å få kontakt med mine eventuelle skytsengler, oftest ved å be dem om å gi meg et tegn på at de er der. Men jeg har aldri fått noen tegn ved en slik forespørsel. Jeg tror kanskje at de (hvis det er sånn at jeg virkelig har noen) ikke synes det er så lurt å la meg se dem eller høre dem. Men det er litt synd, for jeg har virkelig et behov for å vite at de er der.

Huff, tror ikke jeg er typen til å danse alene på dansegulvet. Kan jo ikke danse en gang. : ) Men det høres faktisk helt herlig ut å kunne slå seg løs på den måten. Men jeg er så pysete, atte... : )

Begynner å lure på om jeg skal holde meg hjemme neste helg. Det er helt uutholdelig å tenke på dette familieselskapet. Tenker på det hele tiden. Men helgen etter der igjen, så må jeg nesten være med, for da er det barnedåp.

Jaja. Håper du får en fin dag, Syrinx!

[Gjest Syrinx]

Hei!

Så heldig du er som har møtt Sandemo! Også hele to ganger, da. Det må ha vært spennende å prate med henne.

Jeg ser veldig ofte skygger og sånn, særlig i "øyeroken". Ellers har jeg fundert litt over det med at det føles som om noen tar meg på hodet.Det føles så rart, som om det virkelig er noen der. Men det kan jo være innbildning, da og jeg har en ganske stor fantasi også, kan man si.

Flere ganger opp gjennom årene har jeg følt at jeg er blitt hjulpet av en usynlig hånd. Hvis jeg f. eks. har snublet i en trapp eller sklidd i dusjen, så har det føltes som om noen har rettet meg opp igjen, slik at jeg ikke falt.

Både jeg og moren min opplever vardøger. Særlig da jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, opplevde jeg det. At f. eks. jeg hørte at bilen til pappa kom opp bakken og kjørte inn i gården, og at jeg hørte han gikk opp trappen ved inngangsdøren, en stund før han virkelig kom hjem. Nå bor jeg sammen med kjæresten min, og det hender jeg hører ham komme hjem en stund før han egentlig kommer hjem.

Har prøvd flere ganger å få kontakt med mine eventuelle skytsengler, oftest ved å be dem om å gi meg et tegn på at de er der. Men jeg har aldri fått noen tegn ved en slik forespørsel. Jeg tror kanskje at de (hvis det er sånn at jeg virkelig har noen) ikke synes det er så lurt å la meg se dem eller høre dem. Men det er litt synd, for jeg har virkelig et behov for å vite at de er der.

Huff, tror ikke jeg er typen til å danse alene på dansegulvet. Kan jo ikke danse en gang. : ) Men det høres faktisk helt herlig ut å kunne slå seg løs på den måten. Men jeg er så pysete, atte... : )

Begynner å lure på om jeg skal holde meg hjemme neste helg. Det er helt uutholdelig å tenke på dette familieselskapet. Tenker på det hele tiden. Men helgen etter der igjen, så må jeg nesten være med, for da er det barnedåp.

Jaja. Håper du får en fin dag, Syrinx!

Hei igjen venn

Jeg er litt spent på hvordan helgen din har vært. Kan du ikke fortelle litt? Var det så ille som du forventet eller var det verre? Kanskje du fant ut at det ikke var så verst, og at du takla det. Om det var verre enn verst, så kan jeg bare si en ting: Du VAR der! Da kan du være stolt av deg sjøl. Du kan være stolt av deg sjøl pga mange grunner. Belønn deg selv litt oftere. Når stemmen inni deg sier "taper", så be den stikke. Jeg håper at du kan finne den styrken. Det er en Gud, og om du er troende eller ikke, håper jeg du ikke tar det ille opp om jeg sier at jeg har bedt for deg nå.

Skytsåndene dine gir deg jo tegn hele tiden. Du leter kanskje på feil sted, og forventer andre tegn. Da blir det misforståelser vet du.

I og med at du har hatt slike opplevelser lenge, vil jeg nok tro at det burde være tegn nok. Du kan forsøke å få kontakt. Men du må lukke øynene og være tålmodig. Du kan si høyt til de at du har det kjempetøft nå, og at du har behov for trøst. Kanskje du etter en stund vil få ro i hjertet, og plass til å puste. Glem da ikke å takke dem fordi de er der for deg, og at du setter pris på dem.

Hvem vet? en skygge i øyekroken er mer enn de fleste andre kan se. Kanskje du vil få lov til å se mer etterhvert, men at du kanskje ikke er klar for det enda.

Men fortell nå hvordan det har gått. Uansett er jeg på din side. Fullt og helt. Jeg er helt sikker på at jeg støtter en god sak!

Klem med masse vårfølelser i

[snufseguri]

Hei igjen venn

Jeg er litt spent på hvordan helgen din har vært. Kan du ikke fortelle litt? Var det så ille som du forventet eller var det verre? Kanskje du fant ut at det ikke var så verst, og at du takla det. Om det var verre enn verst, så kan jeg bare si en ting: Du VAR der! Da kan du være stolt av deg sjøl. Du kan være stolt av deg sjøl pga mange grunner. Belønn deg selv litt oftere. Når stemmen inni deg sier "taper", så be den stikke. Jeg håper at du kan finne den styrken. Det er en Gud, og om du er troende eller ikke, håper jeg du ikke tar det ille opp om jeg sier at jeg har bedt for deg nå.

Skytsåndene dine gir deg jo tegn hele tiden. Du leter kanskje på feil sted, og forventer andre tegn. Da blir det misforståelser vet du.

I og med at du har hatt slike opplevelser lenge, vil jeg nok tro at det burde være tegn nok. Du kan forsøke å få kontakt. Men du må lukke øynene og være tålmodig. Du kan si høyt til de at du har det kjempetøft nå, og at du har behov for trøst. Kanskje du etter en stund vil få ro i hjertet, og plass til å puste. Glem da ikke å takke dem fordi de er der for deg, og at du setter pris på dem.

Hvem vet? en skygge i øyekroken er mer enn de fleste andre kan se. Kanskje du vil få lov til å se mer etterhvert, men at du kanskje ikke er klar for det enda.

Men fortell nå hvordan det har gått. Uansett er jeg på din side. Fullt og helt. Jeg er helt sikker på at jeg støtter en god sak!

Klem med masse vårfølelser i

Hei!

Har ikke fått svart deg før nå, fordi samboeren min har levert PC`n for å oppgradere den litt. Men nå er den tilbake, og det er jeg også.

:-)

Tusen takk for at du bryr deg om meg! Det er hyggelig at du svarer meg. Jeg er dypt takknemlig!!!

Selvfølgelig gjorde det ikke noe at du ba for meg! Er ikke personlig kristen, men jeg tror nok at bønn kan sette i gang positive krefter.

Kanskje bønnen din hjalp, for helgen gikk helt fint! :-) Var et "nervevrak" på fredag, helt til vi var framme. Da fikk jeg vite at det ikke kom noen før selskapet begynte på lørdag, noe som gjorde at jeg slappet litt mer av. Det var mange mennesker i selskapet, og jeg hadde truffet alle før. Ingen spurte hva jeg drev med for tiden, muligens fordi min samboers foreldre har fått vite hvordan jeg har det, og dermed kanskje har nevnt det for noen av dem.

Uansett, hele helgen gikk så bra! Jeg var faktisk ganske rolig, trengte ikke å ta noen Sobril i det hele tatt. Folk var bare hyggelige, pratet med meg, ga meg komplimenter osv. Jeg følte meg så rolig og trygg! Og jeg hadde det veldig hyggelig.

Neste helg skal jeg i selskap igjen, med de samme menneskene. Men nå gruer jeg meg ikke, for det gikk jo så bra sist. :-)

Skal prøve å få kontakt med skytsåndene, jeg. Det ville vært en så fin følelse og trygghet å vite at de virkelig er der. Det er mulig at jeg har misforstått tegn de har gitt meg, vet ikke helt,jeg.

Jeg tror de kanskje ikke vil gi meg så altfor tydelige tegn, fordi jeg er i "psykisk ubalanse" nå, for å si det på den måten. Er nok en søkende sjel, og har en livlig fantasi. Men likevel håper jeg at jeg en gang får skikkelig kontakt.

Problemet mitt nå er at jeg er mer deprimert og engstelig igjen. Fordi jeg ikke BARE tenker på de skumle selskapene. Har ikke noe konkret å grue meg til nå, og da glir jeg liksom tilbake til det "gamle" igjen, og er trist og nedfor. Også er jeg så redd for alt, livredd for at fæle ting skal skje. Prøver å holde angsten i sjakk med de såkalte tvangshandlingene mine, men det nytter ikke. Ikke et minutt er fri for tvangstanker og handlinger. Blir veldig sliten av det.

Hadde jeg bare ikke vært så redd! :-(

Håper ihvertfall at du har det bra! Håper å høre fra deg igjen!

Klem fra

[Gjest Syrinx]

Hei!

Har ikke fått svart deg før nå, fordi samboeren min har levert PC`n for å oppgradere den litt. Men nå er den tilbake, og det er jeg også.

:-)

Tusen takk for at du bryr deg om meg! Det er hyggelig at du svarer meg. Jeg er dypt takknemlig!!!

Selvfølgelig gjorde det ikke noe at du ba for meg! Er ikke personlig kristen, men jeg tror nok at bønn kan sette i gang positive krefter.

Kanskje bønnen din hjalp, for helgen gikk helt fint! :-) Var et "nervevrak" på fredag, helt til vi var framme. Da fikk jeg vite at det ikke kom noen før selskapet begynte på lørdag, noe som gjorde at jeg slappet litt mer av. Det var mange mennesker i selskapet, og jeg hadde truffet alle før. Ingen spurte hva jeg drev med for tiden, muligens fordi min samboers foreldre har fått vite hvordan jeg har det, og dermed kanskje har nevnt det for noen av dem.

Uansett, hele helgen gikk så bra! Jeg var faktisk ganske rolig, trengte ikke å ta noen Sobril i det hele tatt. Folk var bare hyggelige, pratet med meg, ga meg komplimenter osv. Jeg følte meg så rolig og trygg! Og jeg hadde det veldig hyggelig.

Neste helg skal jeg i selskap igjen, med de samme menneskene. Men nå gruer jeg meg ikke, for det gikk jo så bra sist. :-)

Skal prøve å få kontakt med skytsåndene, jeg. Det ville vært en så fin følelse og trygghet å vite at de virkelig er der. Det er mulig at jeg har misforstått tegn de har gitt meg, vet ikke helt,jeg.

Jeg tror de kanskje ikke vil gi meg så altfor tydelige tegn, fordi jeg er i "psykisk ubalanse" nå, for å si det på den måten. Er nok en søkende sjel, og har en livlig fantasi. Men likevel håper jeg at jeg en gang får skikkelig kontakt.

Problemet mitt nå er at jeg er mer deprimert og engstelig igjen. Fordi jeg ikke BARE tenker på de skumle selskapene. Har ikke noe konkret å grue meg til nå, og da glir jeg liksom tilbake til det "gamle" igjen, og er trist og nedfor. Også er jeg så redd for alt, livredd for at fæle ting skal skje. Prøver å holde angsten i sjakk med de såkalte tvangshandlingene mine, men det nytter ikke. Ikke et minutt er fri for tvangstanker og handlinger. Blir veldig sliten av det.

Hadde jeg bare ikke vært så redd! :-(

Håper ihvertfall at du har det bra! Håper å høre fra deg igjen!

Klem fra

Hei smileguri! (Tok meg den frihet, for du sutrer ikke!

Ikke vær redd du. Du skjønner, det du viser utad, vi de andre forstå. Fordi de er like redde inne i seg selv som du er.

Du må late som om du eier stedet, prate med folk som om du ikke vet hva de holder på med. Hele tiden : Lek at du er mye mer selvsikker enn du er. De andre vil kanskje få en åpning de også. Det er en dør som først og fremst må åpne. Er du blond - fortell en blondinevits, er du brunette - fortell en brunettevits. Det bryter isen. Dessuten: En god latter forlenger livet, og gjør et selskap mye mer personlig.

Vær den du VIL være. Ikke den du tror de andre vil du skal være!!! Det styrker selvtilliten til alle rundt deg, og da vil de også forstå at det er rom for å være seg selv.

Husk at du har lov til å grue deg. Da blir de positive overraskelsene bare flere og større. Klumpen i magen og halsen vil forsvinne. Tro meg. Been there, done that.

Tvangstanker er også noe jeg kjenner til. Det jeg gjør, er å finne fram sopelima, tenner litt lavendelrøkelse og setter på noe lav, beroligende musikk.

Fei tvangstankene ut av huset, gjerne med full gjennomtrekk.Mens du feier, kan du si disse ordene "ut alle uønskede tanker, ut ut ut". Spill musikk, og syng av full hals. Dette er en renselse av både deg, huset og sjelen din. Hjelper ikke første gang, men jeg kan love deg at andre gang blir det andre boller. Du blir atter sjef over ditt eget domene.

Er det andre ting du plages av, så be det med deg til utgangsdøra, og si et skikkelig farvel. Legg så litt rosmarin under dørmatta, og ønsk "tingen" en god reise. Du må være mild og kjærlig. Da vil du straks bli roligere igjen.

Håper dette fungerer for deg. Hvis ikke kan du kontakte meg igjen. Og det var hyggelig å tastes med deg igjen. La oss prøve å holde kontakten, hva?

Masse klemmer fra

[snufseguri]

Hei smileguri! (Tok meg den frihet, for du sutrer ikke!

Ikke vær redd du. Du skjønner, det du viser utad, vi de andre forstå. Fordi de er like redde inne i seg selv som du er.

Du må late som om du eier stedet, prate med folk som om du ikke vet hva de holder på med. Hele tiden : Lek at du er mye mer selvsikker enn du er. De andre vil kanskje få en åpning de også. Det er en dør som først og fremst må åpne. Er du blond - fortell en blondinevits, er du brunette - fortell en brunettevits. Det bryter isen. Dessuten: En god latter forlenger livet, og gjør et selskap mye mer personlig.

Vær den du VIL være. Ikke den du tror de andre vil du skal være!!! Det styrker selvtilliten til alle rundt deg, og da vil de også forstå at det er rom for å være seg selv.

Husk at du har lov til å grue deg. Da blir de positive overraskelsene bare flere og større. Klumpen i magen og halsen vil forsvinne. Tro meg. Been there, done that.

Tvangstanker er også noe jeg kjenner til. Det jeg gjør, er å finne fram sopelima, tenner litt lavendelrøkelse og setter på noe lav, beroligende musikk.

Fei tvangstankene ut av huset, gjerne med full gjennomtrekk.Mens du feier, kan du si disse ordene "ut alle uønskede tanker, ut ut ut". Spill musikk, og syng av full hals. Dette er en renselse av både deg, huset og sjelen din. Hjelper ikke første gang, men jeg kan love deg at andre gang blir det andre boller. Du blir atter sjef over ditt eget domene.

Er det andre ting du plages av, så be det med deg til utgangsdøra, og si et skikkelig farvel. Legg så litt rosmarin under dørmatta, og ønsk "tingen" en god reise. Du må være mild og kjærlig. Da vil du straks bli roligere igjen.

Håper dette fungerer for deg. Hvis ikke kan du kontakte meg igjen. Og det var hyggelig å tastes med deg igjen. La oss prøve å holde kontakten, hva?

Masse klemmer fra

Hei, igjen!

Så hyggelig å høre fra deg igjen! :-)

Ja, nå er altså disse selskapene vel overstått, og det er deilig. Men det gikk så utrolig bra! Hadde det faktisk hyggelig. Var nok litt usikker og pratet ikke så mye, men det var jo bare hyggelige folk rundt meg på alle kanter, og det virket som om alle ville meg vel. Glemte nesten å være deprimert, hvis du skjønner. Hadde liksom så mye annet å tenke på.

Dessverre er jeg nå tilbake i hverdagen, og alle de vonde tankene er tilbake i fullt monn. Men jeg har en del positive tanker også, heldigvis. Men jeg er så redd for å føle lykke og glede, for det snur så veldig fort. Det er utrolig slitsomt når humøret snur hundre ganger i løpet av en dag... Har vært sykemeldt siden august, det er jo kjedelig å være bare hjemme, men jeg er blitt så engstelig og selvtilliten har om mulig blitt enda dårligere enn før. Klarer ikke å se for meg selv i arbeidslivet igjen. Men det er ikke bare fysisk jeg sliter, er i det hele tatt ikke frisk. Men nå er det nok depping her!

Du, jeg skal virkelig forsøke de rådene dine, jeg. Feie ut tvangstankene, altså. :-) Det hørtes interessant ut! Er uansett nødt til å gjøre rent i leiligheten snart, og da kan jeg jo feie litt i samme slengen...

Får vel kjøpe litt rosmarin, tror ikke jeg har det i skapet, nei. Men jeg har mye annet krydder, men det fungerer kanskje ikke så bra med oregano? Hehe... :-)

Skulle ønske jeg klarte å late som om jeg har selvtillit, men det er så vanskelig, synes jeg. Og de som kjenner meg fra før, vet jo hvordan jeg er.

Men hvordan går det med deg, da? Håper at du har det bra! Du virker som en veldig hyggelig person, jeg er heldig som er blitt litt "kjent" med deg. :-)

PS! Det er klart du kan kalle meg Smileguri! For det hender at jeg smiler... :-)

Klem fra

[Gjest Syrinx]

Hei, igjen!

Så hyggelig å høre fra deg igjen! :-)

Ja, nå er altså disse selskapene vel overstått, og det er deilig. Men det gikk så utrolig bra! Hadde det faktisk hyggelig. Var nok litt usikker og pratet ikke så mye, men det var jo bare hyggelige folk rundt meg på alle kanter, og det virket som om alle ville meg vel. Glemte nesten å være deprimert, hvis du skjønner. Hadde liksom så mye annet å tenke på.

Dessverre er jeg nå tilbake i hverdagen, og alle de vonde tankene er tilbake i fullt monn. Men jeg har en del positive tanker også, heldigvis. Men jeg er så redd for å føle lykke og glede, for det snur så veldig fort. Det er utrolig slitsomt når humøret snur hundre ganger i løpet av en dag... Har vært sykemeldt siden august, det er jo kjedelig å være bare hjemme, men jeg er blitt så engstelig og selvtilliten har om mulig blitt enda dårligere enn før. Klarer ikke å se for meg selv i arbeidslivet igjen. Men det er ikke bare fysisk jeg sliter, er i det hele tatt ikke frisk. Men nå er det nok depping her!

Du, jeg skal virkelig forsøke de rådene dine, jeg. Feie ut tvangstankene, altså. :-) Det hørtes interessant ut! Er uansett nødt til å gjøre rent i leiligheten snart, og da kan jeg jo feie litt i samme slengen...

Får vel kjøpe litt rosmarin, tror ikke jeg har det i skapet, nei. Men jeg har mye annet krydder, men det fungerer kanskje ikke så bra med oregano? Hehe... :-)

Skulle ønske jeg klarte å late som om jeg har selvtillit, men det er så vanskelig, synes jeg. Og de som kjenner meg fra før, vet jo hvordan jeg er.

Men hvordan går det med deg, da? Håper at du har det bra! Du virker som en veldig hyggelig person, jeg er heldig som er blitt litt "kjent" med deg. :-)

PS! Det er klart du kan kalle meg Smileguri! For det hender at jeg smiler... :-)

Klem fra

Tro meg, jeg vet hvordan du har det. Hatt det slik i halvparten av mitt liv. Gått sykmeldt lenge. Men jeg har ikke stressa opp meg sjøl med å presse med å tenke på arbeidslivet. Det vil ordne seg på et vis uansett. Det vi må tenke på er at vi ikke er alene, og at vi egentlig har fått en sjanse til å se livets bakside. Kanskje vi er ment å skulle hjelpe de som plutselig havner der og ikke vet noe om det i det hele tatt fra før? Uansett har du og jeg fått flere erfaringer enn de som ikke har gått i skyggen noen gang. Vi har sjansen til å ta ut det sterkeste i oss selv og virkelig bruke det. Du hadde ikke opplevd dette dersom du ikke hadde masse følelser i deg. Og følelser er et av menneskets mange ressurser, og etter min mening den sterkeste. Vilje, stahet, mot, styrke, alt det hører hjemme under følelsene vi har ovenfor oss selv. Du er en løve når du tør å face alle de negative følelsene. Da kan du styre livet litt lettere. Sliter fremdeles litt med det der, men det er ikke så lenge siden jeg innså det heller. Nå forteller jeg deg det, så slipper du kanskje å vente så lenge på denne vissheten som det jeg har gjort.

Fortiden er som en tung ryggsekk. Tar vi den av, og lar den være det den er ment til - fortid, vil vi få en frihetsfølelse lik den siste dagen på skolen før en ferie, eller en vel overstått prøve eller eksamen.

Takk for komplimentet. Er nok ikke så fantastisk som du tror. Har mange feil, men også gode sider. Sterk vilje og stor omsorg er to ting jeg ikke ville overlevd uten. Begynner å forstå at omsorg også må omfatte meg selv. Fordi jeg fortjener det! Uten den kan jeg ikke bli hel. Uten viljen kan jeg ikke vokse nok til å ta et trinn til. Fremover.

Godt å høre at du takla selskapene. Vær stolt av det, og tillat deg å ha tillit til det du følte som var godt. Nemlig at alle ville deg vel. Det ga deg et glimt av hvordan du ønsker at det skal være. Det kan bli sånn også. Hvis du vil det.

Husk at for å få pakket en koffert, må man kanskje omorganisere ting et par ganger. Justere litt her og der, og til slutt kan man få på lokket uten å stå på det mens det låses. Sånn er det med livet vårt også. Vi må lære oss at mennesker forandrer seg hele tiden. Det er ikke lett når man ikke godtar den man er fra før. Men da kan ikke de gode endringene få plass heller. Ta farvel med det som ikke er så fint, og gi slipp på det som er helt forferdelig. Da har du gjort plass til nye egenskaper som du VIL ha inni deg. Da er det fritt valg på øverste hylle, og det er DU som bestemmer. Da har du vokst mye. De som kjenner deg vil godta at du forandrer deg, for det er jo noe som skjer hele tiden, sikkert med dem også. Så kan du utvikle disse nye egenskapene i tillegg til de gode du har fra før, og bygge opp deg sjøl igjen. Du kan bli hel! Men du må velge det. Ingen kan tvinge deg, lære deg, eller fortelle deg hva du skal dumpe eller hva du skal plukke opp. Det velger du. Husk at det er lov å sørge, men det du dumper er jo tross alt ting du har erfart noe av. Uansett vil jo erfaringene være en del av deg. Innse det, og glem resten.

Høres jeg ut som en sånn "Klara Klok" nå eller? Sorry, ikke meninga å virke "kjempevoksen-kan alt og litt til" for slik er jeg virkelig ikke.

Har bare vondt av at noen skal ha det sånn og at ingen kan si noe om det.

Vel, jeg har erfaringene, motet, viljestyrken og ydmykheten til å skrive til deg. Rett fra hjertet, med respekt og tillit. Dersom du kan få noe ut av mine ord, er det det viktigste.

Du fortjener å ha det godt. Uansett hva du tror.

Gå nå til speilet, og smil til deg selv. Eller du kan smile til deg selv uten speil (det gjør jeg... og det hjelper meg å kjenne meg selv bedre.) Hvorfor må man ha en bestemt grunn for å smile eller le?

Husk at jeg tenker på deg, og at du absolutt ikke er alene om disse følelsene. Snakk med noen når du er moden for det. Du er enestående - det er derfor vi kalles individer. Ingen er helt lik deg. Det er ganske bra det.

Jeg ville iallfall ikke likt å vært en dårlig kopi av noen andre. Heller en god original som meg sjøl.

Klemmer fra Lise aka Syrinx

ps- oregano er best på Pizza

[snufseguri]

Tro meg, jeg vet hvordan du har det. Hatt det slik i halvparten av mitt liv. Gått sykmeldt lenge. Men jeg har ikke stressa opp meg sjøl med å presse med å tenke på arbeidslivet. Det vil ordne seg på et vis uansett. Det vi må tenke på er at vi ikke er alene, og at vi egentlig har fått en sjanse til å se livets bakside. Kanskje vi er ment å skulle hjelpe de som plutselig havner der og ikke vet noe om det i det hele tatt fra før? Uansett har du og jeg fått flere erfaringer enn de som ikke har gått i skyggen noen gang. Vi har sjansen til å ta ut det sterkeste i oss selv og virkelig bruke det. Du hadde ikke opplevd dette dersom du ikke hadde masse følelser i deg. Og følelser er et av menneskets mange ressurser, og etter min mening den sterkeste. Vilje, stahet, mot, styrke, alt det hører hjemme under følelsene vi har ovenfor oss selv. Du er en løve når du tør å face alle de negative følelsene. Da kan du styre livet litt lettere. Sliter fremdeles litt med det der, men det er ikke så lenge siden jeg innså det heller. Nå forteller jeg deg det, så slipper du kanskje å vente så lenge på denne vissheten som det jeg har gjort.

Fortiden er som en tung ryggsekk. Tar vi den av, og lar den være det den er ment til - fortid, vil vi få en frihetsfølelse lik den siste dagen på skolen før en ferie, eller en vel overstått prøve eller eksamen.

Takk for komplimentet. Er nok ikke så fantastisk som du tror. Har mange feil, men også gode sider. Sterk vilje og stor omsorg er to ting jeg ikke ville overlevd uten. Begynner å forstå at omsorg også må omfatte meg selv. Fordi jeg fortjener det! Uten den kan jeg ikke bli hel. Uten viljen kan jeg ikke vokse nok til å ta et trinn til. Fremover.

Godt å høre at du takla selskapene. Vær stolt av det, og tillat deg å ha tillit til det du følte som var godt. Nemlig at alle ville deg vel. Det ga deg et glimt av hvordan du ønsker at det skal være. Det kan bli sånn også. Hvis du vil det.

Husk at for å få pakket en koffert, må man kanskje omorganisere ting et par ganger. Justere litt her og der, og til slutt kan man få på lokket uten å stå på det mens det låses. Sånn er det med livet vårt også. Vi må lære oss at mennesker forandrer seg hele tiden. Det er ikke lett når man ikke godtar den man er fra før. Men da kan ikke de gode endringene få plass heller. Ta farvel med det som ikke er så fint, og gi slipp på det som er helt forferdelig. Da har du gjort plass til nye egenskaper som du VIL ha inni deg. Da er det fritt valg på øverste hylle, og det er DU som bestemmer. Da har du vokst mye. De som kjenner deg vil godta at du forandrer deg, for det er jo noe som skjer hele tiden, sikkert med dem også. Så kan du utvikle disse nye egenskapene i tillegg til de gode du har fra før, og bygge opp deg sjøl igjen. Du kan bli hel! Men du må velge det. Ingen kan tvinge deg, lære deg, eller fortelle deg hva du skal dumpe eller hva du skal plukke opp. Det velger du. Husk at det er lov å sørge, men det du dumper er jo tross alt ting du har erfart noe av. Uansett vil jo erfaringene være en del av deg. Innse det, og glem resten.

Høres jeg ut som en sånn "Klara Klok" nå eller? Sorry, ikke meninga å virke "kjempevoksen-kan alt og litt til" for slik er jeg virkelig ikke.

Har bare vondt av at noen skal ha det sånn og at ingen kan si noe om det.

Vel, jeg har erfaringene, motet, viljestyrken og ydmykheten til å skrive til deg. Rett fra hjertet, med respekt og tillit. Dersom du kan få noe ut av mine ord, er det det viktigste.

Du fortjener å ha det godt. Uansett hva du tror.

Gå nå til speilet, og smil til deg selv. Eller du kan smile til deg selv uten speil (det gjør jeg... og det hjelper meg å kjenne meg selv bedre.) Hvorfor må man ha en bestemt grunn for å smile eller le?

Husk at jeg tenker på deg, og at du absolutt ikke er alene om disse følelsene. Snakk med noen når du er moden for det. Du er enestående - det er derfor vi kalles individer. Ingen er helt lik deg. Det er ganske bra det.

Jeg ville iallfall ikke likt å vært en dårlig kopi av noen andre. Heller en god original som meg sjøl.

Klemmer fra Lise aka Syrinx

ps- oregano er best på Pizza

Har ikke svart på innlegget ditt før nå, formen har ikke vært den beste denne uken. Men nå er jeg her igjen!

Tusen takk for alle de fine rådene du gir meg. Jeg har dessverre så lav selvfølelse at jeg ikke synes at jeg fortjener å få det bedre. Andre kommer i første rekke, det har de alltid gjort for meg. Vet at jeg bør tenke litt på meg selv også, men det er så vanskelig. Og nå for tiden så har jeg veldig problemer med å tenke positivt.

Det hender jeg smiler til meg selv i speilet, hvis jeg har en god dag. Enkelte ganger er jeg faktisk fornøyd med meg selv. Men det går dessverre fort over! Men jeg smiler til andre, selv om jeg ikke har lyst. Vil liksom ikke slippe folk inn på meg, vil ikke at de skal mase på meg.

Jeg har ikke prøvd å feie bort tankene ennå, jeg. Tør liksom ikke, er så redd for at det ikke hjelper. Jeg synes det er vanskelig å virkelig TENKE tankene helt ut liksom, men det er vel det jeg bør gjøre for å bli kvitt dem.

Har vært hos homeopat i dag. Han virket veldig optimistisk og vil prøve akupunktur på meg. Fikk også noen "medisiner", eller kosttilskudd, som han velger å kalle dem.

Det som var litt dumt er at han mener jeg bør slutte med medisinene som jeg får av de andre legene mine, bl.a Zoloft og tyroksin... Jeg blir helt forvirret, har bare lyst til å gråte, for nå blir jeg jo dratt i to forskjellige retninger. Og jeg som helst vil gjøre alle til lags, tør jo ikke å la være å gjøre som de vil.

Han mener faktisk at jeg har fått helt feil behandling, og det gjør meg trist. Jeg synes jo ikke selv at medisinene har hjulpet meg noe særlig, og nå får jeg vite at de bare er noe TULL, attpåtil...

Jeg vil atter en gang takke for din støtte og forståelse! Det betyr veldig mye for meg. Er glad for at du er her! :-)

Kanskje jeg også etterhvert kan komme med råd og tips til deg og andre også, håper det.

Jeg prater dessverre for mye om meg selv her. :-(

Huff, nå må jeg gå, for tårene presser på... Er så frustrert nå, bare.

Håper du har det bra! :-)

Klem fra

[Gjest Syrinx]

Har ikke svart på innlegget ditt før nå, formen har ikke vært den beste denne uken. Men nå er jeg her igjen!

Tusen takk for alle de fine rådene du gir meg. Jeg har dessverre så lav selvfølelse at jeg ikke synes at jeg fortjener å få det bedre. Andre kommer i første rekke, det har de alltid gjort for meg. Vet at jeg bør tenke litt på meg selv også, men det er så vanskelig. Og nå for tiden så har jeg veldig problemer med å tenke positivt.

Det hender jeg smiler til meg selv i speilet, hvis jeg har en god dag. Enkelte ganger er jeg faktisk fornøyd med meg selv. Men det går dessverre fort over! Men jeg smiler til andre, selv om jeg ikke har lyst. Vil liksom ikke slippe folk inn på meg, vil ikke at de skal mase på meg.

Jeg har ikke prøvd å feie bort tankene ennå, jeg. Tør liksom ikke, er så redd for at det ikke hjelper. Jeg synes det er vanskelig å virkelig TENKE tankene helt ut liksom, men det er vel det jeg bør gjøre for å bli kvitt dem.

Har vært hos homeopat i dag. Han virket veldig optimistisk og vil prøve akupunktur på meg. Fikk også noen "medisiner", eller kosttilskudd, som han velger å kalle dem.

Det som var litt dumt er at han mener jeg bør slutte med medisinene som jeg får av de andre legene mine, bl.a Zoloft og tyroksin... Jeg blir helt forvirret, har bare lyst til å gråte, for nå blir jeg jo dratt i to forskjellige retninger. Og jeg som helst vil gjøre alle til lags, tør jo ikke å la være å gjøre som de vil.

Han mener faktisk at jeg har fått helt feil behandling, og det gjør meg trist. Jeg synes jo ikke selv at medisinene har hjulpet meg noe særlig, og nå får jeg vite at de bare er noe TULL, attpåtil...

Jeg vil atter en gang takke for din støtte og forståelse! Det betyr veldig mye for meg. Er glad for at du er her! :-)

Kanskje jeg også etterhvert kan komme med råd og tips til deg og andre også, håper det.

Jeg prater dessverre for mye om meg selv her. :-(

Huff, nå må jeg gå, for tårene presser på... Er så frustrert nå, bare.

Håper du har det bra! :-)

Klem fra

Hei tilbakepå du!

Hva gikk galt med formen da? Og er du bedre nå?

Dersom du synes rådene fra meg kanskje kan hjelpe er det noe av det beste jeg har gjort i mitt liv.

Om du fikk lov å plukke to egenskaper for mennesker fra øverste hylle, hvilke ville de bli?

Fremhev de to egenskapene, skap dem slik du ville formet en keramikkvase.Du virker veldig moden, og du viser tydelige tegn på intelligens.

Hvorfor skulle ikke du - som de fleste andre mennesker få ha det godt?

Selvtillit er noe du

må "vokse" inn i. Da har du jo i mellomtiden de to spesielt utvalgte egenskapene å jobbe aktivt med.

Jeg er glad fordi du har store evner til å ordlegge deg. Det, min venn, kan faktisk gi deg en diplomatstilling....

Og en hel bønsj jeg ikke orker ramse opp nå.

Du trenger som sagt ikke å stå foran et speil Det som er viktigst er at hjernen blir "lurt" og derved blir det økt motstandskraft mot depresjonen og angsten.

homeopat har jeg også gått hos, og det hjalp svært mye.

Satte han nålene på innsiden av utsiden? I håndleddet da seff.

Hvor lenge har du brukt Zoloft? Tyroksin?

Du må få legen og homeopaten i samtale,og si frem hva du vil skal skje.

Tusen takk for mail

Takk for deg

Lykke til

ps

Sov godt. :) Ikke glem dette: grunnen til at Gud skapte torsk og sei fordi han ikke kunne gjøre alle til laks........ hehe ds

Vi tastes

Katla

[snufseguri]

Hei tilbakepå du!

Hva gikk galt med formen da? Og er du bedre nå?

Dersom du synes rådene fra meg kanskje kan hjelpe er det noe av det beste jeg har gjort i mitt liv.

Om du fikk lov å plukke to egenskaper for mennesker fra øverste hylle, hvilke ville de bli?

Fremhev de to egenskapene, skap dem slik du ville formet en keramikkvase.Du virker veldig moden, og du viser tydelige tegn på intelligens.

Hvorfor skulle ikke du - som de fleste andre mennesker få ha det godt?

Selvtillit er noe du

må "vokse" inn i. Da har du jo i mellomtiden de to spesielt utvalgte egenskapene å jobbe aktivt med.

Jeg er glad fordi du har store evner til å ordlegge deg. Det, min venn, kan faktisk gi deg en diplomatstilling....

Og en hel bønsj jeg ikke orker ramse opp nå.

Du trenger som sagt ikke å stå foran et speil Det som er viktigst er at hjernen blir "lurt" og derved blir det økt motstandskraft mot depresjonen og angsten.

homeopat har jeg også gått hos, og det hjalp svært mye.

Satte han nålene på innsiden av utsiden? I håndleddet da seff.

Hvor lenge har du brukt Zoloft? Tyroksin?

Du må få legen og homeopaten i samtale,og si frem hva du vil skal skje.

Tusen takk for mail

Takk for deg

Lykke til

ps

Sov godt. :) Ikke glem dette: grunnen til at Gud skapte torsk og sei fordi han ikke kunne gjøre alle til laks........ hehe ds

Vi tastes

Katla

Hei, Syrinx!

Hvordan går det med deg, da? Bare bra, håper jeg!

Nei, formen var ikke noe særlig sist jeg skrev, og den er enda verre nå. Dessverre. Føles som om jeg mister kontrollen over meg selv og mitt humør. Med dårlig form mener jeg at jeg er skikkelig nedfor, deprimert. Humøret svinger fra minutt til minutt, jeg kan være overglad den ene stunden, og like etterpå er alt svart. Og nå er alt svartere enn noensinne. Har rispet meg flere ganger denne uken, for å få ut litt av alt dette svarte. Når jeg er som verst klarer jeg dessverre ikke å tenke klart, og det eneste jeg klarer er å skade meg selv. Og etterpå så angrer jeg, selvfølgelig.

Har vært hos psykiateren to ganger denne uken, og så skal jeg dit i morgen også. Men han gjør liksom ingenting for å hjelpe meg, synes jeg. Tidligere i uken fikk jeg et "utbrudd" hos ham, slang en resept jeg hadde fått i gulvet og skrek at jeg bare vil dø... Så sa jeg ikke mer, bare stengte alt ute. Så jeg fikk en "akuttime" dagen etter, og da var moren min med. Jeg sa ingenting. Det som skjedde da var at han sa jeg skulle halvere Zoloft-dosen (spør meg ikke hva det er godt for!). Så nå går jeg bare på 50mg, og humøret er like ille. Stakkars samboeren min, han får virkelig gjennomgå om dagen! Enten så kjefter og smeller jeg, gråter eller sier absolutt ingenting.

Du spør meg hvor lenge jeg har gått på medisinene. Zoloft begynte jeg på i juni i fjor, thyroksin for 2-3 mnd. siden. Thyroksinen har virkelig hjulpet meg rent fysisk. Nå orker jeg å gjøre litt husarbeid og å gå et par turer i uka. Og det er jo kjempefint! Hadde bare psyken blitt litt "jevnere" også, og ikke så enten eller, hvis du skjønner.

Huff, nå prater jeg for mye om meg selv igjen... Det er bare det at jeg ikke har noen å snakke med, eller rettere sagt: jeg vil ikke snakke med noen. Da er det litt lettere å gjøre det her, synes jeg. Det kan jo hende det er mange andre som leser dette også, men det gjør ingenting.

Akupunktøren satte 12 nåler i meg totalt. Følte meg som en nålepute. Han satte dem på hendene, på innsiden av håndleddene, i leggene (au!) og på føttene (tror jeg, så ikke hvor han satte dem).Jo, også på armene. Mens nålene satt i skulle jeg tenke på alle tvangstankene og de negative tankene. Jeg tenkte så det nærmest kom røyk ut av ørene på meg, men jeg har ikke merket noen forskjell. Men jeg har jo bare vært der en gang, da. Men jeg skal dit på tirsdag igjen.

Jeg tror ikke jeg tør å si til psykiateren at jeg prøver akupunktur, jeg... Tenk om har blir sint! Dessuten skal han slutte, så jeg får en ny psykolog pluss en psykiater som skal følge opp medisineringen. Gjett om jeg gruer meg! Det blir jo som å begynne helt på nytt. Men det er jo bra at jeg får ny behandler med en gang, da. SÅ jeg er jo egentlig heldig.

Hmm... to egenskaper, sier du... Da ville jeg valgt evnen til å være en god venn (jeg ser på meg selv som et godt venne-emne, men kan sikkert bli enda bedre), og evnen til å hevde meg selv i forhold til andre mennesker. Dette tror jeg er viktige egenskaper, og jeg bør nok arbeide hardt med den sistnevnte egenskapen! Men med en nettvenn som deg som er så oppmuntrende og hjelpsom, så klarer jeg kanskje å ta fatt på den lange veien.

Nå må jeg gå og spise litt kveldsmat! Håper jeg ikke har maset for mye om meg selv her! Fortell gjerne om hvordan du har hatt det i det siste, jeg lytter så gjerne, og ha det fint!

[Gjest Syrinx]

Hei, Syrinx!

Hvordan går det med deg, da? Bare bra, håper jeg!

Nei, formen var ikke noe særlig sist jeg skrev, og den er enda verre nå. Dessverre. Føles som om jeg mister kontrollen over meg selv og mitt humør. Med dårlig form mener jeg at jeg er skikkelig nedfor, deprimert. Humøret svinger fra minutt til minutt, jeg kan være overglad den ene stunden, og like etterpå er alt svart. Og nå er alt svartere enn noensinne. Har rispet meg flere ganger denne uken, for å få ut litt av alt dette svarte. Når jeg er som verst klarer jeg dessverre ikke å tenke klart, og det eneste jeg klarer er å skade meg selv. Og etterpå så angrer jeg, selvfølgelig.

Har vært hos psykiateren to ganger denne uken, og så skal jeg dit i morgen også. Men han gjør liksom ingenting for å hjelpe meg, synes jeg. Tidligere i uken fikk jeg et "utbrudd" hos ham, slang en resept jeg hadde fått i gulvet og skrek at jeg bare vil dø... Så sa jeg ikke mer, bare stengte alt ute. Så jeg fikk en "akuttime" dagen etter, og da var moren min med. Jeg sa ingenting. Det som skjedde da var at han sa jeg skulle halvere Zoloft-dosen (spør meg ikke hva det er godt for!). Så nå går jeg bare på 50mg, og humøret er like ille. Stakkars samboeren min, han får virkelig gjennomgå om dagen! Enten så kjefter og smeller jeg, gråter eller sier absolutt ingenting.

Du spør meg hvor lenge jeg har gått på medisinene. Zoloft begynte jeg på i juni i fjor, thyroksin for 2-3 mnd. siden. Thyroksinen har virkelig hjulpet meg rent fysisk. Nå orker jeg å gjøre litt husarbeid og å gå et par turer i uka. Og det er jo kjempefint! Hadde bare psyken blitt litt "jevnere" også, og ikke så enten eller, hvis du skjønner.

Huff, nå prater jeg for mye om meg selv igjen... Det er bare det at jeg ikke har noen å snakke med, eller rettere sagt: jeg vil ikke snakke med noen. Da er det litt lettere å gjøre det her, synes jeg. Det kan jo hende det er mange andre som leser dette også, men det gjør ingenting.

Akupunktøren satte 12 nåler i meg totalt. Følte meg som en nålepute. Han satte dem på hendene, på innsiden av håndleddene, i leggene (au!) og på føttene (tror jeg, så ikke hvor han satte dem).Jo, også på armene. Mens nålene satt i skulle jeg tenke på alle tvangstankene og de negative tankene. Jeg tenkte så det nærmest kom røyk ut av ørene på meg, men jeg har ikke merket noen forskjell. Men jeg har jo bare vært der en gang, da. Men jeg skal dit på tirsdag igjen.

Jeg tror ikke jeg tør å si til psykiateren at jeg prøver akupunktur, jeg... Tenk om har blir sint! Dessuten skal han slutte, så jeg får en ny psykolog pluss en psykiater som skal følge opp medisineringen. Gjett om jeg gruer meg! Det blir jo som å begynne helt på nytt. Men det er jo bra at jeg får ny behandler med en gang, da. SÅ jeg er jo egentlig heldig.

Hmm... to egenskaper, sier du... Da ville jeg valgt evnen til å være en god venn (jeg ser på meg selv som et godt venne-emne, men kan sikkert bli enda bedre), og evnen til å hevde meg selv i forhold til andre mennesker. Dette tror jeg er viktige egenskaper, og jeg bør nok arbeide hardt med den sistnevnte egenskapen! Men med en nettvenn som deg som er så oppmuntrende og hjelpsom, så klarer jeg kanskje å ta fatt på den lange veien.

Nå må jeg gå og spise litt kveldsmat! Håper jeg ikke har maset for mye om meg selv her! Fortell gjerne om hvordan du har hatt det i det siste, jeg lytter så gjerne, og ha det fint!

Dumt at formen ikke er noe særlig. Men jeg er nå her uansett åssen du føler det jeg.

I dag har jeg funnet flere ting å være glad for. Prøver liksom å finne i hvert fall en ting hver dag - som jeg kan glede meg over, og gjerne ikke har noe med meg personlig å gjøre (som regel har det noe med meg personlig å gjøre likevel, men det er lettere å finne ting når jeg ser det slik.)

Det er herlig vær, jeg spiller musikk, døren til balkongen står oppe. Kattene ligger og dovner seg i sola. Himmelen er helt klar og blå. Fikk sove i natt, og vet at jeg får sove igjen i kveld. Har vært ute av huset en tur, etter å ha samlet mot et par timer... Stolt likevel.

Laget meg kakao. Har en nettvenn som jeg kan prate med om alt nårsomhelst (les: deg)

Bor ikke i et krigsherjet land. Sulter ikke. Har råd til å unne meg luksusen å ta en røyk. Ikke videre sunt, men jeg gjør det likevel. Noe galt må jeg også få lov til å gjøre. Sant? Er da ikke så skinnhellig at jeg ikke innrømmer mine feil. Og dem er det mange av, men likevel: De er med på å gjøre meg til den jeg er som person. Og hadde de feilene ikke vært der, hadde jeg kanskje ikke vært såpass ydmyk overfor andre mennesker. Som også selvfølgelig har sine feil. Som jeg ikke bryr meg om fordi jeg ser hele mennesket som ett.

Nå har jeg skrevet meg helt vekk. Men det gjør ikke noe. Skal ikke lese gjennom dette innlegget før det sendes, for da plukker jeg det bare i stykker og lar være å svare. Og det har ingen godt av.

Ble lei meg da jeg leste at du har rispa deg opp. Ikke kun fordi du har gjort det, men fordi jeg vet hvor vondt du har hatt det i forkant. Skulle ønske jeg var kjent med deg irl (in real life) fordi da skulle vi prata i flere døgn i strekk om det var nødvendig for å få ut alt det nattsvarte. Skjønner også at du sier stakkar samboern, for jeg sier også det om min samboer. Men han sier at jeg må stole nok på at han klarer å bestemme sjøl hvor mye han tar inn og ikke. Jeg må slutte å ta avgjørelser og tenke for ham. For det vil jeg ikke klare likevel. Alt jeg gjør da, er å bli mer paranoid enn nødvendig. Og tro meg : Det trengs ikke. LOL

Men det jeg kan si til deg nå er noe jeg faktisk har lært av å ha det vondt (ikke le, det er helt sant ) er at jeg ikke er alene om det. Uansett hvor bunnløst fortapt jeg måtte føle meg, så er det alltid noen som har det minst like ille, og kanskje tilogmed på akkurat samme vis som meg. Jeg er ikke alene. Du er ikke alene. Tankene du tenker har jeg sikkert tenkt tusen ganger allerede. Men husk det: Du er IKKE alene. Jeg er her. Og om det gir deg mot til å gå den lange veien, så klor deg fast til at jeg er her. Og jeg har gått deler av den veien.

Må avslutte nå. Ble langt dette her. Men håper det ikke plager deg. Liker å skrive touch, og det eneste jeg bryr meg om å gjøre på nett om dagen nå, er å svare deg. Det er viktig for meg å kunne det. Ikke forsvinn, vær så snill. Neste gang det står klarer ingenting, kan det være meg som trenger deg. Fikser du det?

Håper du husker meg i de mørke øyeblikkene. Og at du istedet for å rispe deg selv kan skrive det til meg. Hva du føler inni deg. Det skulle jeg ønske. Sånne risp setter andre arr enn de som du kan se etter at det er grodd.

Klem fra meg til deg

1 for hvert risp, og 1 for hver onde tanke om deg sjøl. (Om det blir mange klemmer, så er det fordi du fortjener det!)

Din venn i mørket og i lyset,

[snufseguri]

Dumt at formen ikke er noe særlig. Men jeg er nå her uansett åssen du føler det jeg.

I dag har jeg funnet flere ting å være glad for. Prøver liksom å finne i hvert fall en ting hver dag - som jeg kan glede meg over, og gjerne ikke har noe med meg personlig å gjøre (som regel har det noe med meg personlig å gjøre likevel, men det er lettere å finne ting når jeg ser det slik.)

Det er herlig vær, jeg spiller musikk, døren til balkongen står oppe. Kattene ligger og dovner seg i sola. Himmelen er helt klar og blå. Fikk sove i natt, og vet at jeg får sove igjen i kveld. Har vært ute av huset en tur, etter å ha samlet mot et par timer... Stolt likevel.

Laget meg kakao. Har en nettvenn som jeg kan prate med om alt nårsomhelst (les: deg)

Bor ikke i et krigsherjet land. Sulter ikke. Har råd til å unne meg luksusen å ta en røyk. Ikke videre sunt, men jeg gjør det likevel. Noe galt må jeg også få lov til å gjøre. Sant? Er da ikke så skinnhellig at jeg ikke innrømmer mine feil. Og dem er det mange av, men likevel: De er med på å gjøre meg til den jeg er som person. Og hadde de feilene ikke vært der, hadde jeg kanskje ikke vært såpass ydmyk overfor andre mennesker. Som også selvfølgelig har sine feil. Som jeg ikke bryr meg om fordi jeg ser hele mennesket som ett.

Nå har jeg skrevet meg helt vekk. Men det gjør ikke noe. Skal ikke lese gjennom dette innlegget før det sendes, for da plukker jeg det bare i stykker og lar være å svare. Og det har ingen godt av.

Ble lei meg da jeg leste at du har rispa deg opp. Ikke kun fordi du har gjort det, men fordi jeg vet hvor vondt du har hatt det i forkant. Skulle ønske jeg var kjent med deg irl (in real life) fordi da skulle vi prata i flere døgn i strekk om det var nødvendig for å få ut alt det nattsvarte. Skjønner også at du sier stakkar samboern, for jeg sier også det om min samboer. Men han sier at jeg må stole nok på at han klarer å bestemme sjøl hvor mye han tar inn og ikke. Jeg må slutte å ta avgjørelser og tenke for ham. For det vil jeg ikke klare likevel. Alt jeg gjør da, er å bli mer paranoid enn nødvendig. Og tro meg : Det trengs ikke. LOL

Men det jeg kan si til deg nå er noe jeg faktisk har lært av å ha det vondt (ikke le, det er helt sant ) er at jeg ikke er alene om det. Uansett hvor bunnløst fortapt jeg måtte føle meg, så er det alltid noen som har det minst like ille, og kanskje tilogmed på akkurat samme vis som meg. Jeg er ikke alene. Du er ikke alene. Tankene du tenker har jeg sikkert tenkt tusen ganger allerede. Men husk det: Du er IKKE alene. Jeg er her. Og om det gir deg mot til å gå den lange veien, så klor deg fast til at jeg er her. Og jeg har gått deler av den veien.

Må avslutte nå. Ble langt dette her. Men håper det ikke plager deg. Liker å skrive touch, og det eneste jeg bryr meg om å gjøre på nett om dagen nå, er å svare deg. Det er viktig for meg å kunne det. Ikke forsvinn, vær så snill. Neste gang det står klarer ingenting, kan det være meg som trenger deg. Fikser du det?

Håper du husker meg i de mørke øyeblikkene. Og at du istedet for å rispe deg selv kan skrive det til meg. Hva du føler inni deg. Det skulle jeg ønske. Sånne risp setter andre arr enn de som du kan se etter at det er grodd.

Klem fra meg til deg

1 for hvert risp, og 1 for hver onde tanke om deg sjøl. (Om det blir mange klemmer, så er det fordi du fortjener det!)

Din venn i mørket og i lyset,

Hei! Hyggelig å høre fra deg! Som alltid!

I dag har jeg hatt en ganske god dag, faktisk. Det er disse dagene jeg lever for, de dagene hvor jeg faktisk føler glede. Du har skrevet om forskjellige ting som gjør deg glad, og det burde kanskje jeg også prøve på. Jeg har jo litt lett for å tenke svart og pessimistisk for tiden, og da er det nok lurt å skrive ned ting som gleder meg.

Hmm... Skal forsøke... OK... Nyvaskede vinduer gjør meg glad! Og jeg har faktisk vasket vinduer i dag. Ganske stolt! Sola skinte og det var 13 grader (i sola), så da løp jeg ut og pusset vinduene. Tror aldri jeg har pusset vinduer så raskt før! Måtte jo forte meg før sola gikk ned igjen og det ble kuldegrader igjen.

Kattene mine gjør meg glad. Leste at du også hadde katter! Det er jo verdens koseligste dyr.

Hmm... mormor gjør meg glad! Hun er alltid strålende blid, og den fødte optimist. Skulle ønske jeg var som henne!

Også er jeg selvfølgelig glad for at du finnes! Er alltid hyggelig å "snakke" med deg!

Hm, kommer ikke på mer. *jernteppe*

Huff, ja, jeg vet det er dumt å rispe seg. Og gjett om jeg angrer etterpå. En klem for hvert risp, sier du? Hehe... *teller* Det blir ca. 40 klemmer det. Takk skal du ha! *sender deg dobbel dose med klemmer tilbake*

Og du trenger ikke å være redd for at jeg skal forsvinne herfra. Dette forumet er omtrent det eneste jeg ser fram til i løpet av en dag. Og selvfølgelig er jeg her for deg også, når du trenger det! Selv om jeg selv er i dårlig form, så klarer jeg nok å muntre deg opp når du ikke har det bra.

Ha det bra, da!

Klem fra

[Gjest Syrinx]

Hei! Hyggelig å høre fra deg! Som alltid!

I dag har jeg hatt en ganske god dag, faktisk. Det er disse dagene jeg lever for, de dagene hvor jeg faktisk føler glede. Du har skrevet om forskjellige ting som gjør deg glad, og det burde kanskje jeg også prøve på. Jeg har jo litt lett for å tenke svart og pessimistisk for tiden, og da er det nok lurt å skrive ned ting som gleder meg.

Hmm... Skal forsøke... OK... Nyvaskede vinduer gjør meg glad! Og jeg har faktisk vasket vinduer i dag. Ganske stolt! Sola skinte og det var 13 grader (i sola), så da løp jeg ut og pusset vinduene. Tror aldri jeg har pusset vinduer så raskt før! Måtte jo forte meg før sola gikk ned igjen og det ble kuldegrader igjen.

Kattene mine gjør meg glad. Leste at du også hadde katter! Det er jo verdens koseligste dyr.

Hmm... mormor gjør meg glad! Hun er alltid strålende blid, og den fødte optimist. Skulle ønske jeg var som henne!

Også er jeg selvfølgelig glad for at du finnes! Er alltid hyggelig å "snakke" med deg!

Hm, kommer ikke på mer. *jernteppe*

Huff, ja, jeg vet det er dumt å rispe seg. Og gjett om jeg angrer etterpå. En klem for hvert risp, sier du? Hehe... *teller* Det blir ca. 40 klemmer det. Takk skal du ha! *sender deg dobbel dose med klemmer tilbake*

Og du trenger ikke å være redd for at jeg skal forsvinne herfra. Dette forumet er omtrent det eneste jeg ser fram til i løpet av en dag. Og selvfølgelig er jeg her for deg også, når du trenger det! Selv om jeg selv er i dårlig form, så klarer jeg nok å muntre deg opp når du ikke har det bra.

Ha det bra, da!

Klem fra

Tusen takk for klemmene. Det er godt å få en klem.

Nå sitter eldste guttepus i kjøkkenvinduet og "skravler" med fuglene. Han er så snål og så god. Jeg elsker katter. Skulle gjerne starta et slags "animal shelter" - kun for katter. Det er jo lov å drømme.

Synes gratulasjoner er på sin plass. Du har begynt å gå den lange veien. Men du har en fordel. Du fant ikke bare EN, men mange ting som du kunne glede deg over i løpet av samme dag. Det klarte ikke jeg i begynnelsen, men det har bare kommet etterhvert.

Fint å høre at du ikke vil forsvinne. Og jeg takker for at du ønsker å være der for meg. Selv når du har det vondt.

Bare det forteller mye om deg. Blant annet at du er et dugandes venne-emne.

Dersom du har noe slags chatprogram på datan, kan vi møtes (privat og kun vi to vet hva det blir snakket om.)

mirc, msn, icq er de jeg har på min maskin.

Da kan vi få en mer direkte kontakt - bare dersom du ønsker det. Jeg ville tro dt kunne gitt oss begge mye.

Solen har stått opp, himmelen er lys lys blå, og jeg er egentlig altfor tidlig oppe. Menmen, da får jeg mer ut av dagen.

Klem fra din nettvenn,