Dårlige nyheter.....

[TRISTIAN]

...fikk jeg i dag.

Det finnes idag _ett_ menneske jeg med trygghet kan si at jeg liker. (bortsett fra ungene da, selvfølgelig..)

Hun er faktisk den eneste som kan få meg til å smile eller tilogmed le , uten å tenke over det...antagligvis det nærmeste jeg kan komme definisjonen " mitt livs lys"..ihvertfall nå for tiden....

Neida, jeg er ikke forelsket..jeg setter bare stor pris på det faktum at i hennes selskap ser ikke verden fullt så tung, grå og vanskelig ut...det er lett å sette fokus på hverdagslige ting...leve for øyeblikket...

Jeg trenger LANG tid med mennesker før jeg klarer å tillate meg selv å føle det slik...

Og idag fikk jeg beskjed om at også HUN kommer til å bli borte.....:-(

...nesten som alle andre jeg har brydd meg om..

Jeg lurer på om noen eller noe rett og slett er ute etter meg...akkurat som en eller annen kosmisk superdominator holder øye med meg og sier til sine "hjelpere":

"Nå begynner den mannen å komme for tett innpå et menneske, det kan vi bare ikke ha noe av...se å få henne fjernet....med en gang.!"....eller noe i den retning...

Når jeg tenker etter , så har det nesten alltid vært sånn; så fort jeg føler meg trygg på et menneske..(noe som kanskje delvis bunner i det faktum at jeg faktisk har tro på at akkurat det mennesket faktisk LIKER meg...?)...ja , så blir hun/han borte...av en eller annen sinnsyk grunn...

Enten dem kjøper seg bondegård og flytter til et eller annet berg-og dalføre i Norges land, reiser på jordomseiling, eller får et plutselig illebefinnende og reiser til Fillipinene for å bo i stråhytte resten av livet.....?

Hva f....er det som skjer?

Er det bare det at alle andre mennesker er i bevegelse, og lever ut sine drømmer , mens jeg står på stedet hvil...?

Sikkert.

Trist er det ihvertfall...

Må være et eller annet "kosmonaut" som har glede av å sparke folk som ligger nede....

Så her sitter jeg, da...overgitt til meg selv for ,om mulig..å bearbeide tanken på at hun skal bli borte....og dèt i en periode hvor jeg egentlig hadde trengt all den moralske støtte og oppmuntring jeg kan få.....

-ser svart ut, spør du meg...:-(

Forandringer, forandringer...

...akkurat når jeg trenger dem MINST....!

Typisk...

For det kan vel ikke være slik at mennesker faktisk rømmer fra MEG fordi jeg begynner å vise tegn til å like dem..?

Har jeg ikke lov til dèt,

eller..?

"So am I good or bad?..the way that things then turn out....it will only make ME sad..."

Jeg begynner å lure....?

Skal jeg gi opp?

Kommer "kosmonautet" alltid til å ha et "horn i siden" til meg?

Ikke vet jèg....

Jeg har flere ting som går på tverke for meg om dagen...men jeg skal ikke gå i detaljer.

Nok er nok.

Jeg har forøvrig ny legetime i morgen...håper nesten han har funnet et eller annet fatalt i blodprøvene han tok...så slipper jeg kanskje å fundere mer på livet, dets usynlige mål....og meningsløse konsistens....

Det er et eller annet "der ute" som ikke vil slippe meg ut i lyset likevel....

Jeg er henvist til livets skyggeside....og må nok regne med å bli der....

Tror jeg.

Lykkepiller eller ikke...

[rodell]

Har av og til tenkt som deg, men har kommet til at det nok er det at folk "er i bevegelse". Når man ikke har så mange å holde seg til, blir det ett veldig merkbart tap når en blir borte.

[Gjest ikke undertegnet]

Et godt og gammelt råd - som faktisk er et av de beste (det funker) - er å melde seg inn i en forening eller ta noen kurs.

Det er mye lettere å bli kjent med mennesker når en har andre ting enn det personlige å prate om. I en forening eller på et kurs er jo det gitt. Så du slipper å være flink til smalltalk.

På denne måten kan du skaffe deg mange bekjente. Noen kan kanskje utvikles til venner.

Det er viktig å ikke gjøre seg avhengig av ett menneske. Hvis dette mennesket 'føler presset', så kanskje det føler at 'oppgaven' blir for tung. Og trekker seg vekk.

Har selv en venninne som jeg nesten helt har kuttet kontakten med pga at hun 'ble for mye'. Det ble ikke plass for meg. Hun slet meg ut. Jeg hørte på alle hennes små og store problemer og gleder. Mine ble ikke en gang kommentert. Det ble jeg lei. Det må være en gjensidighet.

Har også opplevd at venninner har kuttet ut meg i perioder. Det skjønner jeg siden jeg vet at folk kan bli nervøse av meg når JEG er nervøs selv. Er da litt ubalansert, prater fort og høyt, og er ikke så flink til å lytte som ellers. Angst og depresjon smitter. Derfor beskytter folk seg når de merker at det begynner å gå ut over eget overskudd. Det er jo bare sunt.

Disse venninne mine har jeg derimot kontakt med i mine gode perioder. Siden jeg vet de ikke tåler (de kan jo ha problemer selv de ikke vil involvere meg i) meg når jeg er helt down, tar jeg ikke kontakt i disse periodene heller. Menjeg har mye glede av dem når jeg har det godt. Det er viktig å vite at det at de ikke orker depresjon og angst, ikke betyr at de ikke liker deg lenger. De holder bare ikke ut den psyke siden av deg annet enn i veldig små personer. Det kan jeg godt forstå. Jeg orker jo ikke meg selv heller i de periodene.

Og til slutt; på trenignsstudio, der er det veldig lett å få nye bekjente. Jo flere bekjente du får, jo mer øker sjansene for folk du kan omgås mer privat. Det er opp til hver enkelt.

Bare noen råd. Det virker jo ikke som om du har sosial angst. Så da kan du fint gjennomføre et slikt prosjekt.