Nydelig og meget trist bok "Lille mann"

[Gjest ikke undertegnet]

Boka "Lille mann" av Inger Johanne Gaudernack har jeg for ca. 10 min, siden lest ut...

Snørr og tårer ble produsert tidlig i bokas hendelsesforløp, og toppet seg på slutten, da snørra tilslutt stod som bobler ut av nesen.

Måtte inn på nettet for å finne mer ut om denne Inger Johanne som har skrevet så bra om et lite barns kamp om livet og om en mors kamp for sitt barn. Fant ut at hun ikke hadde barn selv engang!!!

Trodde virkelig at hun hadde opplevd dette selv, men kanskje er det noen nær henne som har gjort det? Uansett var boka utrolig bra skrevet!

Her følger en anmeldelse av boka:

"Gripende dokumentarroman

av Yvonne Fagerli":

Maken til gripende roman er det sjeldent jeg har lest. Så intimt og personlig at det fort kunne føltes for privat og nært, men slik fremstår ikke denne perlen av en roman. En perle som også er Gaudernacks debut på den litterære scene og det gjør ikke dette noe mindre imponerende.

Gaudernack skildrer en mammas kamp for sitt nyfødte og hjerneskadde barn. Et barn unnfanget via prøverørsmetoden. Hennes selvopplevde møte med sykehuset og dens personale er reflekterende. Hun klandrer ingen, snarere viser en moden forståelse for at slik må det være. Dager med angst og frustrasjon blir til glede en periode før det igjen ender med nye frustrasjoner og mer angst. Innvendig rives hun i biter av den altomslukkende morskjærligheten hun føler og hjelpesløsheten, mens sønnen hennes, lille mann, kjemper tappert for å holde seg på denne siden av kloden.

Aldri har jeg selv følt meg så nær morsfølelsen. Det å bli kjent med dette lille barnet. Så uheldig, liten, herlig og uskyldig oppi det hele er usedvanlig sterkt.

Dette er virkelig en strålende debut og Gaudernack imponerer stort ved å klare å få meg, som ikke er mor engang, til å føle den enorme nærheten til gutten. Spenningen over hvordan det hele kommer til å utvikle seg gjør at man leser som besatt for å finne det ut.

Dette er en av disse bøkene man ikke skal lese så mye om, det er en av disse bøkene man tar med seg hjem for å nyte. Derfor har jeg ikke tenkt å si mer….

[gulle]

Det høres ut som en bok jeg kan kjenne meg igjen i.

Takk for tipset. Den skal jeg lese.

[laban]

Er du sikker på at det ikke er en selvopplevd historie boka bygger på?

Det er anmelderen, Yvonne Fagerli, som "ikke er mor engang".

I _denne_ omtalen ser det i hvert fall ut som om anmelderen vet at historien er (mer eller mindre) selvopplevd:

http://db.no/kultur/2002/04/08/323354.html

Men det viktigste er jo uansett at boka er troverdig og god. Jeg mener slett ikke å hakke på deg, altså.

[leonora]

Hei

Vil berre opplyse at den gripande historien om "Lille mann" er sann. Det er forfattaren sin sjølvopplevde tragedie.

Utruleg bra og gripande skriven, tårene silte og eg brukte massevis av lommetørkler når eg las boka!

[Lillemus]

Det er en utrolig god bok, jeg kjente meg så godt igjen at det gjorde vondt. Nå har poden hjertefeil og ikke den lidelsen om gutten i boka hadde, men han lå på gammel-Riksen og jeg så for meg alle rommene hun snakket om, inkl. det grusomme "pumperommet". Det var en underlig opplevelse å lese boka.

[Lillemus]

Er du sikker på at det ikke er en selvopplevd historie boka bygger på?

Det er anmelderen, Yvonne Fagerli, som "ikke er mor engang".

I _denne_ omtalen ser det i hvert fall ut som om anmelderen vet at historien er (mer eller mindre) selvopplevd:

http://db.no/kultur/2002/04/08/323354.html

Men det viktigste er jo uansett at boka er troverdig og god. Jeg mener slett ikke å hakke på deg, altså.

Joda, du har rett Laban, det er en dokumentarroman. Jeg tror ikke det er mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd det selv heller.

[Lillemus]

Boka er en dokumentarroman og jeg tror nok det er seg selv hun skriver om. Se bare på denne anmeldelsen fra www.forfatterne.net :

"Gaudernack skildrer en mammas kamp for sitt nyfødte og hjerneskadde barn. Et barn unnfanget via prøverørsmetoden. Hennes selvopplevde møte med sykehuset og dens personale er reflekterende"

[Gjest ikke undertegnet]

Det høres ut som en bok jeg kan kjenne meg igjen i.

Takk for tipset. Den skal jeg lese.

Hm, kanskje jeg har misforstått. Det kan godt være! Uansett, hvis den er sann, bygd på hennes historie fra virkeligheten, blir jeg enda mer lei meg når jeg tenker på alt det jeg leste. Stakkars, stakkars henne, pappa`n og den lille gutten deres...

Veldig bra skrevet, og jeg kan tenke meg at mens hun skrev boka ble nok mange, mange tårer felt. Uansett, allikevel, tror jeg at det å skrive ned sine tanker og følelser hjelper en til å komme et stykke vidre i sorgprosessen.

Klem til dere!