Hvordan bli voksen?

[Gjest rota]

Jeg har ikke skrevet her på lenge. Har det stort sett veldig bra nå, etter at jeg flyttet til en mye bedre bolig som jeg trives veldig godt i.

Men det er en ting som sliter veldig på meg, og som jeg ikke klarer å gjøre noe med, og håper derfor dere kan gi meg noen råd.

Jeg har en bror som er samboer og har nå to barn. Han og dama liker meg ikke, spesielt ikke hun. Har fått en overhøvling fordi jeg uttrykte sterkt en skuffelse en gang. Jeg er med andre ord et følelsesmenneske.

Resultatet blir da at jeg ikke blir delaktig i den familien og de barna.

Det hadde sikkert vært annerledes hvis jeg selv har hatt familie, men da jeg er enslig synes jeg det er vondt og ikke være en del av mine nærmeste. Pluss at jeg er skuffet over at de blander seg med mitt forhold til mine/våre foreldre. De har uttalt at jeg utnytter dem når jeg drar hjem til dem og får servert mat osv.

Mor lager altså maten, ikke jeg. Og far hjelper meg med bilen osv. Men mor og far liker og føle seg nyttige, da de er pensjonister og ikke har noe å gå til, og skjemmer da bort meg når jeg kommer. Men det gjør de jo også med min bror, så jeg skjønner ikke at det er verre at de skjemmer bort meg.

Da broren min fikk første barnet, ble jeg veldig lei meg da jeg ikke ble invitert når mor og far skulle se sitt første barnebarn for første gang. Jeg skulle så gjerne vært med på det jeg også. Jeg klarte ikke å unngå å spørre ham hvorfor jeg ikke kunne få være med, og fikk til svar at det var hans og jeg ikke hadde noe med det å gjøre. Jeg skjønner selvfølgelig det, men skulle så gjerne opplevd gleden da mine foreldre ble besteforeldre. Så klarte jeg og få det på avstand etterhvert, men nå kom altså nr. 2, og jeg blir heller ikke invitert til å se den ungen. Sender jeg meldinger til broren min, så svarer han ikke.

Så til kjernen i spørsmålet. Jeg klarer ikke å la være og nevne skuffelsen iblant til mor og far, og de blir da sinte fordi jeg oppfører meg sånn. Dette skjedde nå, da en venninne av meg også ble tante og fikk være en del av begivenheten. Da må jeg innrømme at jeg syntes veldig synd på meg selv en stund, og måtte da uttrykke det. Så blir jeg sint på meg selv etterpå fordi jeg ikke klarer og holde kjeft.

Mor sier at det er på tide at jeg blir voksen, og ikke reagerer på slike ting. Og det har hun nok rett i, hvis jeg hadde klart det. Men det er altså derfor jeg skriver her, at jeg ikke klarer og bli voksen nok til å la slike ting bare være som det er. Jeg føler meg så utenfor, og blir et barn. Føler da også at jeg blir en pest og en plage for mor og far siden jeg ikke klarer å leve normalt slik som dem. De er nok også litt skuffet over at broren min sin familie tilbringer mest tid hos hennes foreldre, men de er voksne nok til å holde det inni seg.

Hvordan skal jeg klare og bli like voksen? Jeg ødelegger jo bare for meg selv.

[Gjest mia-veronica]

Du kan ikke forandre broren din. Han ønsker avstand og det er vel det beste om du greier å akseptere det? Jeg tror at jo mer du presser på, jo mer vil han avvise deg?

Jeg skjønner at du syns dette er sårt. Men vil de ikke, så kan ikke du gjøre mer med det? Lag deg ditt eget liv, ta ansvar for hva du sier og gjør mot deg selv og andre. Da er du voksen "nok".

Med ønsker om alt godt fra mia

[Gjest ikke undertegnet]

Det som skaper problemer for deg er at du, ærlig og åpent, forteller om dine følelser til den som har såret deg. De fleste mennesker tør ikke være så direkte. Og mange mennesker orker ikke forholde seg til at noen kommer med slike følelsesladede problemstillinger hvor de slev er involvert.

De fleste mennesker ville bli såret i slike tilfeller du forteller om. Alle blir såret av og til.

Vanlig måte å takle slike problemer på er å bearbeide problemene med andre enn de som selv er blandet inn i det som har skjedd. En venninne, skolekamerat eller fjernere familie feks. På den måten får en bearbeidet det, og kanskje letter følelsen av å være såret når en har pratet om det.

Blir en ikke kvitt problemet, er en i hvertfall mer avdempet i sin holdning og har bearbeidet den helt akutte reaksjonen, slik at det kanskje ikke skaper så mye furore om en allikevel velger å ta det opp med den det gjelder.

Av erfaring fra egen slekt og familie virker det som å prøve å ordne opp i slike infløkte _familiegreier- ofte gjør vondt verre. Ingen har full oversikt over andres situasjon. Alle er ganske ulike også. Forskjellige meninger om mye og mangt.

Vi har derfor lært oss at familie omgås en med varsomhet. Gjør gode miner til slett spill og biter i seg mye. Det gjør at en kan ha det sånn noenlunde hyggelig når en _må_ treffes.

Noen ganger har det vært utblåsning fra en eller annen kant. Det har tatt lang tid å lege. Og var veldig slitsomt.

Familie er familie. Venner kan en velge. Alle familier har sine egne problemer av lignende art.

Selv så er jeg enebarn, og har ofte savnet søsken. Men av og til har jeg tenkt, at det er bedre å være alene og forholde seg til det, enn å ha søsken som en er uvenn med. Skjønner godt at det er sårt.

[hershel1365380410]

Tja, enkelte blir vel aldri voksne...

Men det er vel ikke dét det handler om, å bli voksen? Det er vel bare en slags unnskyldning for mangel av bedre ord.

Du trenger vel heller å tenke litt anderledes: Snu på flisa og begynn å invitere dine foreldre hjem til deg. Lag middag til dem. Kjøp inn litt vin, litt levende lys og litt god mat. Gjør noe koselig for foreldrene dine. Noe som du skulle ønske at andre gjorde for deg. Det trenger ikke være noen voldsomme greier. Lag bare noe enkelt. Meningen er bare at dere skal kunne kose dere sammen. Du vil vokse mye på å gjøre noe for andre. Slutt å tenk på at du ikke blir invitert til å se barna. Den tid kommer sikkert senere. Øv deg på å være sammen med andre uten å tenke på deg selv og dine problemer. Se på deg selv utenifra. Prøv å tenke på hvordan andre oppfatter det du sier. Kanskje virker det som om du klager for mye uten å være klar over det. Jeg vet ikke, men merker at det er lett å gjøre det (har nettopp oppdaget det hos megselv...)

Du trenger ikke bli voksen, bare få en litt mer positiv innstilling. Kanskje du med tid og stunder kan invitere HELE familien. F.eks på muffins og kakao. Det er lettvint og kan bli veldig hyggelig. Tenk på hva du kan gjøre for andre. Spesielt dine foreldre siden de gjør mye for deg. Små ting her og der sprer mye glede!

[Gjest rota]

Tja, enkelte blir vel aldri voksne...

Men det er vel ikke dét det handler om, å bli voksen? Det er vel bare en slags unnskyldning for mangel av bedre ord.

Du trenger vel heller å tenke litt anderledes: Snu på flisa og begynn å invitere dine foreldre hjem til deg. Lag middag til dem. Kjøp inn litt vin, litt levende lys og litt god mat. Gjør noe koselig for foreldrene dine. Noe som du skulle ønske at andre gjorde for deg. Det trenger ikke være noen voldsomme greier. Lag bare noe enkelt. Meningen er bare at dere skal kunne kose dere sammen. Du vil vokse mye på å gjøre noe for andre. Slutt å tenk på at du ikke blir invitert til å se barna. Den tid kommer sikkert senere. Øv deg på å være sammen med andre uten å tenke på deg selv og dine problemer. Se på deg selv utenifra. Prøv å tenke på hvordan andre oppfatter det du sier. Kanskje virker det som om du klager for mye uten å være klar over det. Jeg vet ikke, men merker at det er lett å gjøre det (har nettopp oppdaget det hos megselv...)

Du trenger ikke bli voksen, bare få en litt mer positiv innstilling. Kanskje du med tid og stunder kan invitere HELE familien. F.eks på muffins og kakao. Det er lettvint og kan bli veldig hyggelig. Tenk på hva du kan gjøre for andre. Spesielt dine foreldre siden de gjør mye for deg. Små ting her og der sprer mye glede!

Takk for svar.

Joda, jeg gjør det jeg kan for å glede mine foreldre. Men de bor veldig langt unna, så når de kommer en sjelden gang må de overnatte og da deler de på broren min og meg. Da serverer jeg mat selvfølgelig og prøver og gjøre det koselig. Men de liker ikke at jeg skal betale mat for dem, de føler seg unyttige da, så de skal absolutt betale for det, og helst vaske opp og gjøre noe mens de er på besøk. Jeg vil gjerne be dem på restaurant men det vil de ikke. De føler seg mest vel, når de kan være til nytte på et eller annet vis. Mor blir rett og slett sur hvis jeg forlanger å få vaske opp selv hjemme hos meg selv. De er av den gamle generasjonen som skal gjøre noe nyttig hele tiden. De blir nesten sure i jula, for de synes jeg kjøper for dyre gaver til dem. Så det er ikke lett å glede de folka der. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Takk for innspill.

[Gjest rota]

Det som skaper problemer for deg er at du, ærlig og åpent, forteller om dine følelser til den som har såret deg. De fleste mennesker tør ikke være så direkte. Og mange mennesker orker ikke forholde seg til at noen kommer med slike følelsesladede problemstillinger hvor de slev er involvert.

De fleste mennesker ville bli såret i slike tilfeller du forteller om. Alle blir såret av og til.

Vanlig måte å takle slike problemer på er å bearbeide problemene med andre enn de som selv er blandet inn i det som har skjedd. En venninne, skolekamerat eller fjernere familie feks. På den måten får en bearbeidet det, og kanskje letter følelsen av å være såret når en har pratet om det.

Blir en ikke kvitt problemet, er en i hvertfall mer avdempet i sin holdning og har bearbeidet den helt akutte reaksjonen, slik at det kanskje ikke skaper så mye furore om en allikevel velger å ta det opp med den det gjelder.

Av erfaring fra egen slekt og familie virker det som å prøve å ordne opp i slike infløkte _familiegreier- ofte gjør vondt verre. Ingen har full oversikt over andres situasjon. Alle er ganske ulike også. Forskjellige meninger om mye og mangt.

Vi har derfor lært oss at familie omgås en med varsomhet. Gjør gode miner til slett spill og biter i seg mye. Det gjør at en kan ha det sånn noenlunde hyggelig når en _må_ treffes.

Noen ganger har det vært utblåsning fra en eller annen kant. Det har tatt lang tid å lege. Og var veldig slitsomt.

Familie er familie. Venner kan en velge. Alle familier har sine egne problemer av lignende art.

Selv så er jeg enebarn, og har ofte savnet søsken. Men av og til har jeg tenkt, at det er bedre å være alene og forholde seg til det, enn å ha søsken som en er uvenn med. Skjønner godt at det er sårt.

Ja det er nettopp det som er mitt problem, klarer ikke å la være å si hvordan jeg har det.

Var veldig flink lenge og holdt meg unna, helt til nå når det kom et nytt barn. Da kom alt opp igjen og jeg dummet meg ut igjen.

Men det er sant som du sier, at jeg må lufte det for andre enn dem. Jeg gjør også det, og hadde jeg ikke hatt anledning til det, så hadde det nok vært mye verre.

Jeg hadde nok klart å kuttet ut broren min dersom det ikke hadde vært for foreldrene våre. De synes det er trist at vi ikke har kontakt, og så er jeg den dumme som lager i stand tull fordi jeg da uttrykker dette. Er ærlig som du sier. Jeg må nok streve for å ikke ta dette så hardt, og la det skure og gå som det går.

Satse på venner og ha familien på avstand.

Takk for langt og godt svar. Skal huske på dette.

[Gjest rota]

Du kan ikke forandre broren din. Han ønsker avstand og det er vel det beste om du greier å akseptere det? Jeg tror at jo mer du presser på, jo mer vil han avvise deg?

Jeg skjønner at du syns dette er sårt. Men vil de ikke, så kan ikke du gjøre mer med det? Lag deg ditt eget liv, ta ansvar for hva du sier og gjør mot deg selv og andre. Da er du voksen "nok".

Med ønsker om alt godt fra mia

Ja, det har du rett i, jeg kan ikke presse meg til å bli venner med noen.

Jeg skal ta meg selv i nakken nå, og holde meg langt unna dem. Så får det bli opp til dem om de vil ha kontakt.

Tusen takk for at du skrev det jeg egentlig visste jeg måtte gjøre, men som er så tøft å gjøre.

[neuni]

eg synes du er voksnere og modnere enn både din bror og dine foreldre. å våge å vise følelser er IKKJE umodent.

om dei ikkje liker å sjå følelser hos andre, så er det deires problem, ikkje ditt. du skal ikkje ta andre sine problemer inn over deg.

vær stolt over korleis du er, for det er DEG. og eg kan vedde 100.000.000.000,- på at eg ville like DEG utrolig mykje bedre enn dei.

å ikkje våge å sjå andres følelser og reaksjoner - DET er feigt, det. særlig når det er ein i familien, da synes eg at man -iallefall- skulle sjå på kva som ligger bak følelsene hos den andre, snarere enn å avfeie det og plassere personen i samme rollemønster/bås som man alltid (idiotisk nok) har gjort.

sjølv har eg to eldre søsken. da søs fikk mann&barn, forsvant ho fra mitt liv omtrent totalt. no, mange år seinere, er vi på vei mot kvarandre igjen, og det er veldig godt )) men no er det da brodern som har fått kone&barn, og ikkje er å sjå lenger. eg blei fortvila over at søs forsvant for meg den gangen, men no med brodern veit eg at det kan ta seg opp igjen. å få kone&barn og å prioritere familielivet sitt så høgt, er hans valg, han får komme tilbake når han er klar.

kanskje har forholdet mellom deg og broren din vært anstrengt i lang tid? i så fall er det kanskje ikkje så gode utsikter til forbedring. men du er uansett deg, og er i din fulle rett til å være deg...i like stor grad som dei andre i familien.

vær ikkje redd for å vise følelser overfor dei. du er ikkje dum, du dummer deg ikkje ut, det er det dei som gjer. særlig foreldrene dine må sjå til å klare å takle at dattra deires faktisk har eit følelsesliv.

(er klar over den noget pågående tonen min her, men eg blir provosert av at dei har fått deg til å tru at det er DEG det er noko rart med)

[Gjest rota]

eg synes du er voksnere og modnere enn både din bror og dine foreldre. å våge å vise følelser er IKKJE umodent.

om dei ikkje liker å sjå følelser hos andre, så er det deires problem, ikkje ditt. du skal ikkje ta andre sine problemer inn over deg.

vær stolt over korleis du er, for det er DEG. og eg kan vedde 100.000.000.000,- på at eg ville like DEG utrolig mykje bedre enn dei.

å ikkje våge å sjå andres følelser og reaksjoner - DET er feigt, det. særlig når det er ein i familien, da synes eg at man -iallefall- skulle sjå på kva som ligger bak følelsene hos den andre, snarere enn å avfeie det og plassere personen i samme rollemønster/bås som man alltid (idiotisk nok) har gjort.

sjølv har eg to eldre søsken. da søs fikk mann&barn, forsvant ho fra mitt liv omtrent totalt. no, mange år seinere, er vi på vei mot kvarandre igjen, og det er veldig godt )) men no er det da brodern som har fått kone&barn, og ikkje er å sjå lenger. eg blei fortvila over at søs forsvant for meg den gangen, men no med brodern veit eg at det kan ta seg opp igjen. å få kone&barn og å prioritere familielivet sitt så høgt, er hans valg, han får komme tilbake når han er klar.

kanskje har forholdet mellom deg og broren din vært anstrengt i lang tid? i så fall er det kanskje ikkje så gode utsikter til forbedring. men du er uansett deg, og er i din fulle rett til å være deg...i like stor grad som dei andre i familien.

vær ikkje redd for å vise følelser overfor dei. du er ikkje dum, du dummer deg ikkje ut, det er det dei som gjer. særlig foreldrene dine må sjå til å klare å takle at dattra deires faktisk har eit følelsesliv.

(er klar over den noget pågående tonen min her, men eg blir provosert av at dei har fått deg til å tru at det er DEG det er noko rart med)

Tusen takk for svar Neuni.

Ja du er nok inne på kjernen i problemet. De har aldri taklet at jeg snakker om mine ting, hvis det har noe med andre ting enn det materielle.

Så det er nok de som i utgangspunktet har de største problemene, men det ender opp med å bli mine. For jeg har vært klar over dette i årevis at jeg ikke kan snakke om meg selv, og har blitt ganske flink til å unngå det i perioder. Hele tiden snakke om ting jeg vet de vil høre osv. Men så skjærer deg seg innimellom, og jeg snakker om meg selv til tross for at jeg vet det ikke funker, jeg vet det vil bli problemer ut av det. Og da blir jeg så irritert på meg selv, som ikke klarer å la være. Behovet blir vel for stort innimellom til å kunne mestre kanskje. Behov for å bli sett liksom, som noe annet enn en jente med leilighet, jobb og bil.

Men det er nå bare slik de er, og det må jeg ta hensyn til for min egen del, for det er jo bare meg det går utover til syvende og sist. De er jo enige om at det er jeg som er problemet, og det blir i grunnen riktig så lenge jeg vet hva som ikke er tillatt men likevel gjør det innimellom. Jeg kan rett og slett ikke være hele meg selv sammen med dem. De vil nok aldri kunne takle at datteren har et følelsesliv, når de ikke har gjort det enda. Derfor blir det meg som har ansvaret for husfreden, de gangene jeg besøker dem. Alt står og faller på meg, og må være den som tar hensyn. Jeg får lære meg og holde kjeft når behovet kommer for å nevne meg selv, og heller gå en lang tur.

Du har rett i at forholdet mellom min bror og meg aldri har vært nært i den forstand at vi har hatt noe felles utenom foreldrene, men vi hadde litt kontakt innimellom helt til han fikk egen familie.

Så kanskje vi får kontakt igjen når vi blir gamle, fint og høre at det bedrer seg etterhvert, slik som hos deg.

Takk for støtten

[neuni]

Tusen takk for svar Neuni.

Ja du er nok inne på kjernen i problemet. De har aldri taklet at jeg snakker om mine ting, hvis det har noe med andre ting enn det materielle.

Så det er nok de som i utgangspunktet har de største problemene, men det ender opp med å bli mine. For jeg har vært klar over dette i årevis at jeg ikke kan snakke om meg selv, og har blitt ganske flink til å unngå det i perioder. Hele tiden snakke om ting jeg vet de vil høre osv. Men så skjærer deg seg innimellom, og jeg snakker om meg selv til tross for at jeg vet det ikke funker, jeg vet det vil bli problemer ut av det. Og da blir jeg så irritert på meg selv, som ikke klarer å la være. Behovet blir vel for stort innimellom til å kunne mestre kanskje. Behov for å bli sett liksom, som noe annet enn en jente med leilighet, jobb og bil.

Men det er nå bare slik de er, og det må jeg ta hensyn til for min egen del, for det er jo bare meg det går utover til syvende og sist. De er jo enige om at det er jeg som er problemet, og det blir i grunnen riktig så lenge jeg vet hva som ikke er tillatt men likevel gjør det innimellom. Jeg kan rett og slett ikke være hele meg selv sammen med dem. De vil nok aldri kunne takle at datteren har et følelsesliv, når de ikke har gjort det enda. Derfor blir det meg som har ansvaret for husfreden, de gangene jeg besøker dem. Alt står og faller på meg, og må være den som tar hensyn. Jeg får lære meg og holde kjeft når behovet kommer for å nevne meg selv, og heller gå en lang tur.

Du har rett i at forholdet mellom min bror og meg aldri har vært nært i den forstand at vi har hatt noe felles utenom foreldrene, men vi hadde litt kontakt innimellom helt til han fikk egen familie.

Så kanskje vi får kontakt igjen når vi blir gamle, fint og høre at det bedrer seg etterhvert, slik som hos deg.

Takk for støtten

hm.

det er leit at det skal bli ditt ansvar at -dei- ikkje takler følelser. men eg forstår kva du meiner, at du ikkje kan være deg fordi da går det utover deg.

har du nokon gang tatt det opp med foreldrene dine? at du skulle ønske dei kunne sjå heile deg? det er ikkje sikkert dei forstår kva dei gjer...det kunne hende at dei ville ønske å gjere ting annerledes hvis dei i større grad var klar over kva det gjer med deg, kva dei utsetter deg for. og - sist, men på ingen måte minst - det kunne jo hende du ville ha noko å lære dei, som dei ville sette pris på..og ha behov for.. eg meiner - kanskje det er ein grunn til at nettopp du er nettopp deires datter...?

vel..uansett korleis du velger å håndtere det, så ønsker eg deg lykke til, og håper du har nok av andre folk rundt deg som ser heile deg!

*klem*

[Gjest distanser deg]

Ikke la familien din være en så stor del av livet ditt (og bekymringene dine).

Bruk energi på å lage det livet du vil ha sammen med de menneskene du har det bra sammen med.

Og så har du så mye / lite kontakt med familien din som er nok til å holde kontakten uten at du behøver å bekymre deg så mye over forholde deres.

Når du er hos foreldrene dine en gang i blant, så ikke gå inn i en barnerolle fordi du mener de liker å "dulle" med deg, lag mat, dekk bord, vask opp, rydd etter deg, ikke legg deg på sofaen osv. Så vil du; om en stund, slippe kommentarene fra broren din og hans familie. Og etter en stund (slike ting tar tid, og løsrivelsen burde skjedd for mange år siden) vil foreldrene dine se på deg og behandle deg som en voksen datter.

Bruk gode venner til å be om hjelp og til å snakke om følelser, ha et "greit" forhold til familien.

[Gjest rota]

Ikke la familien din være en så stor del av livet ditt (og bekymringene dine).

Bruk energi på å lage det livet du vil ha sammen med de menneskene du har det bra sammen med.

Og så har du så mye / lite kontakt med familien din som er nok til å holde kontakten uten at du behøver å bekymre deg så mye over forholde deres.

Når du er hos foreldrene dine en gang i blant, så ikke gå inn i en barnerolle fordi du mener de liker å "dulle" med deg, lag mat, dekk bord, vask opp, rydd etter deg, ikke legg deg på sofaen osv. Så vil du; om en stund, slippe kommentarene fra broren din og hans familie. Og etter en stund (slike ting tar tid, og løsrivelsen burde skjedd for mange år siden) vil foreldrene dine se på deg og behandle deg som en voksen datter.

Bruk gode venner til å be om hjelp og til å snakke om følelser, ha et "greit" forhold til familien.

Ja hadde det bare vært så greit som du beskriver her, så hadde det ikke vært noe problem. Ingenting hadde vært bedre enn om jeg fikk lov til å være til hjelp de gangene jeg besøker dem.

Jeg besøker dem ca. 4-5 ganger i året, og da må jeg sloss med mor hvis jeg skal vaske opp eller lignende. Har prøvd det, og det blir bare tull. Det er deres hjem og mors kjøkken, og de vil ikke ha noe hjelp. De har sagt klart ifra at de ønsker det slik, ellers føler de seg unyttige. Jeg sier at de må si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre, men det gjør de aldri. Hvis jeg foreslår noe jeg kan gjøre, får jeg beskjed om at det kan de klare selv.

De vil nok ha følelsen av at de strekker til enda, slik de har gjort i alle år, og det gjør de også. De er så spreke som bare det.

Det blir kanskje annerledes den dagen de simpelthen ikke klarer ting lenger, og må ha hjelp, da kan jeg kanskje være til nytte. Men jeg bor jo så langt unna, så ofte blir det jo ikke jeg kan hjelpe dem da heller.

Så problemet er ikke at jeg har for mye med dem å gjøre, jeg har bodd alene i 22 år, og klarer meg utmerket. Er veldig selvstendig og trenger ikke deres hjelp, noe de kanskje skulle ønske jeg gjorde mer. Slik at de kunne føle at de gjorde noe for barna sine, det er jo det de lever for.

Det jeg synes er trist er at jeg ikke får sjans til å bli kjent med de barna jeg tross alt er tante til. Grunnen til at det ble ekstra trist nå, er at en venninne ble tante samtidig og hun har god kontakt med sin brors familie. Da får man en periode sterkt ønske om at man hadde det slik selv.

Men det går nok over, og jeg skal nok klare meg uten dem i fremtiden også. En dag er mor og far døde, og da kan jeg like så godt venne meg til det allerede, og ikke ha noen nær familie

Kanskje har jeg tapt en del på og være så selvstendig som jeg er. Min venninne er ikke det, hun har trengt foreldrene mer, og har dermed et bedre og tettere forhold. Men når de er døde, så har jeg en fordel, at jeg er vant med å være alene og det kan jo være kjekt å tenke på. Aldri så galt at det ikke er godt for noe som det heter.

De synes jeg skulle besøkt dem mer enn jeg gjør, og jeg får da dårlig samvittighet både når jeg ikke besøker dem og når jeg gjør det og ikke klarer å unnlate og fortelle om mitt liv. Men de fleste gangene klarer jeg det, det bare skjærer seg innimellom og da skulle jeg ønske at jeg kunne bare forsvinne for godt.

Men livet er ikke evig heldigvis, så man får ta det som det kommer.

Om 100 år er allting glemt som det heter.

Takk for svar. Har allerede kommet over det verste av denne skuffelsen, ved hjelp av svarene jeg har fått her. Nå er jeg tilbake til det gamle snart, det var nok bare det at jeg ble tante som fikk meg til å tenke familie igjen. Jeg hadde vendt meg til å ikke kjenne den første, men så kom det en til, og da må jeg tilvennes igjen. hehe.

Nøkkelordet blir da som du skriver DISTANSE. Takk.

[Gjest rota]

hm.

det er leit at det skal bli ditt ansvar at -dei- ikkje takler følelser. men eg forstår kva du meiner, at du ikkje kan være deg fordi da går det utover deg.

har du nokon gang tatt det opp med foreldrene dine? at du skulle ønske dei kunne sjå heile deg? det er ikkje sikkert dei forstår kva dei gjer...det kunne hende at dei ville ønske å gjere ting annerledes hvis dei i større grad var klar over kva det gjer med deg, kva dei utsetter deg for. og - sist, men på ingen måte minst - det kunne jo hende du ville ha noko å lære dei, som dei ville sette pris på..og ha behov for.. eg meiner - kanskje det er ein grunn til at nettopp du er nettopp deires datter...?

vel..uansett korleis du velger å håndtere det, så ønsker eg deg lykke til, og håper du har nok av andre folk rundt deg som ser heile deg!

*klem*

Hei igjen Neuni

Joda, jeg har prøvd og forklare hvorfor osv. Men det er ikke lett og forklare uten at jeg da snakker om meg selv igjen, så da enten går de til et annet rom, eller ut. Hvis jeg forklarer for mye, slik at de ikke kan komme med de vanlige svarene om å bli voksen osv, så har mor en sikker vinner. Hun tar seg for hjertet og sier at jeg tar livet av henne med dette, og da er det best å slutte.

Dette har vært hennes reaksjonsmønster i alle år for å stoppe meg de gangene jeg har satt fokus på meg selv. For mange år siden sa hun at hvis hun døde tidlig så var det min skyld. Nå er hun heldigvis snart 70 så da er det vel ikke så tidlig lenger om hun skulle dø nå..hehe.

Men kanskje jeg skal takke henne, for at jeg har blitt så selvstendig som jeg har blitt, og for at jeg da gjennom livet har brydd meg så mye om andre, og hjulpet mange av venner og bekjente som trenger noen å snakke med. Jeg har fire venninner som alle kommer til meg dersom det oppstår problemer på en eller annen måte. Da får jeg brukt av meg selv, og det er nok der jeg må satse, for det er ingen større glede enn å gjøre andre glad.

Det at du nevner at det er en grunn til at akkurat jeg er mine foreldres datter, synes jeg var interessant. Jeg har også tenkt det noen ganger, at siden de har så vanskeligheter med følelser så har de fått en datter med nettopp masse av det. Så kanskje de lærer noe, men det sier de selvfølgelig ikke til meg..hehe. Men de trenger mye oppmerksomhet, de har egentlig en lav selvfølelse, så jeg prøver og si masse oppmuntrende ord i telefonen, de gangene jeg er flink å ikke snakke om meg selv. Prøver å spørre om noe jeg vet de er gode på, slik at de får en god følelse av å være til hjelp. Spesielt far liker det. Og han liker også at jeg ringer og prater om TV-program som jeg vet han har likt å sett på. F.eks programmet om Quisling. Han kan ikke snakke om det til mor, da de ikke har samme interesse slik at jeg gleder ham med å være den han kan dele slike ting med. Jeg vet hva han liker, og da passer jeg på og få med meg de programmene i tilfelle han ringer. Det gjør godt i min sjel.

Så får jeg håpe at det blir lengre og lengre mellom hver gang jeg får behov for å snakke om meg selv igjen.

Nå har jeg jo dekt litt av det i de svarene jeg har gitt dere her, så da blir det nok bra.

Tusen takk skal du ha. Du har vært her lenge har jeg sett. Har lest det meste av hva du har skrevet tror jeg. Du virker veldig reflektert.

Ha en riktig god helg.

[neuni]

Hei igjen Neuni

Joda, jeg har prøvd og forklare hvorfor osv. Men det er ikke lett og forklare uten at jeg da snakker om meg selv igjen, så da enten går de til et annet rom, eller ut. Hvis jeg forklarer for mye, slik at de ikke kan komme med de vanlige svarene om å bli voksen osv, så har mor en sikker vinner. Hun tar seg for hjertet og sier at jeg tar livet av henne med dette, og da er det best å slutte.

Dette har vært hennes reaksjonsmønster i alle år for å stoppe meg de gangene jeg har satt fokus på meg selv. For mange år siden sa hun at hvis hun døde tidlig så var det min skyld. Nå er hun heldigvis snart 70 så da er det vel ikke så tidlig lenger om hun skulle dø nå..hehe.

Men kanskje jeg skal takke henne, for at jeg har blitt så selvstendig som jeg har blitt, og for at jeg da gjennom livet har brydd meg så mye om andre, og hjulpet mange av venner og bekjente som trenger noen å snakke med. Jeg har fire venninner som alle kommer til meg dersom det oppstår problemer på en eller annen måte. Da får jeg brukt av meg selv, og det er nok der jeg må satse, for det er ingen større glede enn å gjøre andre glad.

Det at du nevner at det er en grunn til at akkurat jeg er mine foreldres datter, synes jeg var interessant. Jeg har også tenkt det noen ganger, at siden de har så vanskeligheter med følelser så har de fått en datter med nettopp masse av det. Så kanskje de lærer noe, men det sier de selvfølgelig ikke til meg..hehe. Men de trenger mye oppmerksomhet, de har egentlig en lav selvfølelse, så jeg prøver og si masse oppmuntrende ord i telefonen, de gangene jeg er flink å ikke snakke om meg selv. Prøver å spørre om noe jeg vet de er gode på, slik at de får en god følelse av å være til hjelp. Spesielt far liker det. Og han liker også at jeg ringer og prater om TV-program som jeg vet han har likt å sett på. F.eks programmet om Quisling. Han kan ikke snakke om det til mor, da de ikke har samme interesse slik at jeg gleder ham med å være den han kan dele slike ting med. Jeg vet hva han liker, og da passer jeg på og få med meg de programmene i tilfelle han ringer. Det gjør godt i min sjel.

Så får jeg håpe at det blir lengre og lengre mellom hver gang jeg får behov for å snakke om meg selv igjen.

Nå har jeg jo dekt litt av det i de svarene jeg har gitt dere her, så da blir det nok bra.

Tusen takk skal du ha. Du har vært her lenge har jeg sett. Har lest det meste av hva du har skrevet tror jeg. Du virker veldig reflektert.

Ha en riktig god helg.

ha ei riktig god helg, du også!

[PieLill]

Du beskriver deg selv som et følelsesmenneske. Prototypen på følelsesmesseske slik jeg ser det, er en person som ofte har følelsene utenpå og ikke har så mange sperrer for å vise dem. Et følelsesmenneske trives ofte best og føler seg bekreftet når det er greit å vise mange og sterke følelser, og når omgivelsene også gjør det. Følelsesmennesket føler seg lett avvist og til overs når det ikke er rom for de sterke følelsene. Hvor mye av denne beskrivelsen som passer på deg, er jo du den beste til å bedømme.

Følelsesmenneskets motstykke er den reserverte, som kan ha minst like mye følelser som følelsesmennesket, men som foretrekker å holde dem for seg selv og at andre gjør det samme. Den reserverte trives best med selvkontroll og forutsigbarhet. Sterke følelsesuttrykk kan virke truende. Den reserverte setter skarpere grenser, og er som regel mer opptatt av å hevde disse enn følelsesmennesket. Den reserverte føler seg lett avvist og utrygg om grensene ikke sees og respekteres.

Når disse to møtes er det altså duket for konflikt. Følelsesmennesket (F) kan gjøre tabben å gå til angrep på den Reservertes ® grenser, fordi F opplever de som feil og føler seg avvist av disse. R vil parere ved å bli ytterligere tilbaketrukken. R kan gå i fellen å se ned på Fs mange følelser og karakterisere disse som ulogiske og ubalanserte. Fs svar blir da å forsterke sitt følelsesuttrykk gjerne med sårethet eller sinne. Krigen er i gang. Låter dette kjent?

Kanskje du er en type F og broren din, og evt. din svigerinne, en type R. Du kan ikke gjøre noe med broren din, bare deg selv. Er det mulig at du har vært for påtrengende fra hans/deres ståsted? Er det mulig at du direkte eller indirekte har krevd av dem at de skal praktisere de grenser som er naturlig for deg, men som blir helt feil for dem? Hvis det er tilfellet vil de garantert avvise deg og holde avstand til deg.

Mennesker er veldig forskjellig i sin grense-setting. Ofte kan vi oppleve at folk setter grenser som vi ikke skjønner noe av og som kan virke urimelige. Men vår jobb er ikke å bedømme, men å respektere, uansett. Hvis ikke får vi konflikt.

Din bror var, hold deg fast, i sin fulle rett til å inviter og ekskludere hvem han ville da han fikk barn. Han har ingen forpliktelser overfor deg til å forsvare eller forklare dette. Du har ingen rett til plass i din brors liv ut over hva han velger å gi deg. Visst er det sårt å føle seg utenfor, men du må likevel akseptere det. Du har ingen krav hos din bror, hva enn dine venninner tilgodeses med. ”Å bli voksen” handler kanskje om å akseptere dette uten å fortrekke en mine.

Man sier aldri BARE hva man føler. Alt man uttrykker vekker følelser og reaksjoner hos de som hører på. Når du fortsatt uttrykker skuffelse over det du ikke fikk være med på kan det av din familie oppfattes som at du ikke respekterer din brors avgjørelse og at du ønsker å forandre hans grenser og prioriteringer. Det er ikke bare bare!

Kan det være lurt å holde dine foreldre utenfor konflikter mellom deg og din bror og visa versa? Kan det være bra for deg å få flere følelsesmessige ben og stå på som ikke involverer din familie? Hvis smerten og skuffelsen over hva din familie er eller ikke er for deg blir for stor, er det kanskje bedre å ta det opp med noen som ikke har noe med familien din å gjøre?

Dette var kanskje ikke hva du ønsket å høre. Muligheten for at jeg tar fullstendig feil er selvsagt til stedet. Håper at det kan være til hjelp.

mvh

[Gjest rota]

Du beskriver deg selv som et følelsesmenneske. Prototypen på følelsesmesseske slik jeg ser det, er en person som ofte har følelsene utenpå og ikke har så mange sperrer for å vise dem. Et følelsesmenneske trives ofte best og føler seg bekreftet når det er greit å vise mange og sterke følelser, og når omgivelsene også gjør det. Følelsesmennesket føler seg lett avvist og til overs når det ikke er rom for de sterke følelsene. Hvor mye av denne beskrivelsen som passer på deg, er jo du den beste til å bedømme.

Følelsesmenneskets motstykke er den reserverte, som kan ha minst like mye følelser som følelsesmennesket, men som foretrekker å holde dem for seg selv og at andre gjør det samme. Den reserverte trives best med selvkontroll og forutsigbarhet. Sterke følelsesuttrykk kan virke truende. Den reserverte setter skarpere grenser, og er som regel mer opptatt av å hevde disse enn følelsesmennesket. Den reserverte føler seg lett avvist og utrygg om grensene ikke sees og respekteres.

Når disse to møtes er det altså duket for konflikt. Følelsesmennesket (F) kan gjøre tabben å gå til angrep på den Reservertes ® grenser, fordi F opplever de som feil og føler seg avvist av disse. R vil parere ved å bli ytterligere tilbaketrukken. R kan gå i fellen å se ned på Fs mange følelser og karakterisere disse som ulogiske og ubalanserte. Fs svar blir da å forsterke sitt følelsesuttrykk gjerne med sårethet eller sinne. Krigen er i gang. Låter dette kjent?

Kanskje du er en type F og broren din, og evt. din svigerinne, en type R. Du kan ikke gjøre noe med broren din, bare deg selv. Er det mulig at du har vært for påtrengende fra hans/deres ståsted? Er det mulig at du direkte eller indirekte har krevd av dem at de skal praktisere de grenser som er naturlig for deg, men som blir helt feil for dem? Hvis det er tilfellet vil de garantert avvise deg og holde avstand til deg.

Mennesker er veldig forskjellig i sin grense-setting. Ofte kan vi oppleve at folk setter grenser som vi ikke skjønner noe av og som kan virke urimelige. Men vår jobb er ikke å bedømme, men å respektere, uansett. Hvis ikke får vi konflikt.

Din bror var, hold deg fast, i sin fulle rett til å inviter og ekskludere hvem han ville da han fikk barn. Han har ingen forpliktelser overfor deg til å forsvare eller forklare dette. Du har ingen rett til plass i din brors liv ut over hva han velger å gi deg. Visst er det sårt å føle seg utenfor, men du må likevel akseptere det. Du har ingen krav hos din bror, hva enn dine venninner tilgodeses med. ”Å bli voksen” handler kanskje om å akseptere dette uten å fortrekke en mine.

Man sier aldri BARE hva man føler. Alt man uttrykker vekker følelser og reaksjoner hos de som hører på. Når du fortsatt uttrykker skuffelse over det du ikke fikk være med på kan det av din familie oppfattes som at du ikke respekterer din brors avgjørelse og at du ønsker å forandre hans grenser og prioriteringer. Det er ikke bare bare!

Kan det være lurt å holde dine foreldre utenfor konflikter mellom deg og din bror og visa versa? Kan det være bra for deg å få flere følelsesmessige ben og stå på som ikke involverer din familie? Hvis smerten og skuffelsen over hva din familie er eller ikke er for deg blir for stor, er det kanskje bedre å ta det opp med noen som ikke har noe med familien din å gjøre?

Dette var kanskje ikke hva du ønsket å høre. Muligheten for at jeg tar fullstendig feil er selvsagt til stedet. Håper at det kan være til hjelp.

mvh

Hei og tusen takk for et interessant svar.

Du har veldig mye rett.

Min bror er helt klart en R.

Han har ikke så lett for å snakke med andre slik som jeg som er en F. Min mor har alltid sagt at min bror sier jo ikke så mye. Han har liksom ikke noe og fortelle noen gang. For han kan jo ikke fortelle så mye om jobben til våre foreldre, for det skjønner de ikke så mye av. Andre utenom familien har uttrykt at han er vanskelig å skjønne seg på, de vet ikke hvor de har ham.

Men min svigerinne er nok en F slik som jeg. Hun kan reagere kraftig og har få sperrer, til og med mindre sperrer enn meg. For er det noe jeg har respekt for så er det små barn. Hun var rasende på meg en gang og uttrykte det veldig kraftig mens hennes barn lå ved siden av og våknet av bråket. Jeg prøvde da og snakke veldig rolig i håp om at hun skulle roe seg ned, med hensyn til barnet. Siden det har jeg ikke kontaktet dem. Jeg vil ikke si at jeg var påtrengende, men jeg skal innrømme at jeg har bedt dem på min bursdag til middag og kake et par ganger, samt bedt dem med ut på restaurant en gang, da jeg fikk penger på jobb til å spise ute for. Det var jo ment godt fra min side, men etter det du skrev, har jeg tenkt tilbake og kanskje det ble litt for påtrengende for dem, da de muligens syntes de måtte komme, selv om de ikke hadde lyst. Min bror var da kanskje for reservert til å fortelle meg at de ikke egentlig ville komme. Men jeg har aldri besøkt dem, utenom den gangen jeg ble invitert. Bortsett fra en gang da jeg ringte og spurte om jeg kunne få låne dusjen, da de har tatt vannet i min blokk. Fra min side var det en kriseløsning, men fra deres side var det sikkert en inntregning i deres private sfære.

Så det er kanskje ikke så lett når to F'er møtes heller, med en R i midten på en måte. Min svigerinne liker heller ikke dama til kameraten til broren min, så de er ikke så mye sammen lenger. Mulig den dama også er en F, vet ikke da jeg ikke kjenner henne.

Jeg tror ikke at jeg har sterke følelser sånn i det daglige, sammen med folk, men når jeg først reagerer så reagerer jeg kraftig. Det var det jeg gjorde når min bror og svigerinne blandet seg borti mitt forhold til mine foreldre. Da gikk de over grensen for hva jeg tålererte. Jeg sa da klart ifra at de hadde sin fulle rett til å mislike meg, jeg kan ikke forlange at alle skal like meg, men at de ikke hadde noen rett til å blande seg inn i mitt forhold til andre mennesker. Jeg reagerte som sagt kraftig da, og den reaksjonen gikk over deres grense for hvordan man har lov til å reagere. Da satte sikkert jeg en grense som for dem var helt urimelig. De mente de hadde sin fulle rett til å blande seg inn, jeg mente det motsatte, og da er konflikten et faktum.

Ja, du har helt rett, min bror har sin fulle rett til å holde meg unna sitt liv. Og det må jeg respektere. Problemet ligger i våre foreldre, som synes at det er trist at vi ikke har kontakt. Da kommer F'en i meg frem igjen, og skulle ønske at mor og far kunne dø med en visshet om at deres barn hadde kontakt. Men det kan jeg bare glemme. Det får de nok aldri oppleve.

Siden du så lett kan sette deg inn i dette, lurer jeg på om du har en tilsvarende problematikk i din familie, som du har løst ved å holde deg langt unna. Da hadde det vært artig og høre hvordan du klarte å leve uten familie i det lange løp.

Jeg har et spørsmål til, om du gidder og svare.

For en stund siden giftet en fetter av oss seg, og da ringte min bror for å høre om jeg skulle dit. Jeg skulle det, og da kom ikke min svigerinne. Nå skal en annen fetter gifte seg, og da lurer jeg på hvordan jeg skal takle det. Hvis jeg går dit, så vil sikkert ikke min svigerinne gå, og da ødelegger jeg for den familien igjen. Hvis jeg holder meg unna bryllupet så kan de gå og ha det hyggelig sammen. Synes du jeg skal la være og gå for å unngå å lage problemer igjen, eller skal jeg blåse en lang marsj i dem, og gå i bryllupet. Hva ville du ha gjort?

Jeg fikk mye og tenke på nå, og du hjalp meg til å gjøre det jeg har mest lyst til, nemlig å glemme de folka der. Det er det beste i det lange løp. Jeg må slutte og tenke på ham som en bror, men begynne og tenke på ham som en hvilken som helst person som jeg tilfeldigvis vokste opp sammen med. Det har jo ingen betydning nå lenger, det er historie. Nå er det fremtiden som gjelder, og der hører ikke han med, det er det som har vært problemet for meg og innse. Det blir min oppgave nå, og slette ham fra min fremtid. Tusen takk for at du hjalp meg inn på det sporet.

[PieLill]

Hei og tusen takk for et interessant svar.

Du har veldig mye rett.

Min bror er helt klart en R.

Han har ikke så lett for å snakke med andre slik som jeg som er en F. Min mor har alltid sagt at min bror sier jo ikke så mye. Han har liksom ikke noe og fortelle noen gang. For han kan jo ikke fortelle så mye om jobben til våre foreldre, for det skjønner de ikke så mye av. Andre utenom familien har uttrykt at han er vanskelig å skjønne seg på, de vet ikke hvor de har ham.

Men min svigerinne er nok en F slik som jeg. Hun kan reagere kraftig og har få sperrer, til og med mindre sperrer enn meg. For er det noe jeg har respekt for så er det små barn. Hun var rasende på meg en gang og uttrykte det veldig kraftig mens hennes barn lå ved siden av og våknet av bråket. Jeg prøvde da og snakke veldig rolig i håp om at hun skulle roe seg ned, med hensyn til barnet. Siden det har jeg ikke kontaktet dem. Jeg vil ikke si at jeg var påtrengende, men jeg skal innrømme at jeg har bedt dem på min bursdag til middag og kake et par ganger, samt bedt dem med ut på restaurant en gang, da jeg fikk penger på jobb til å spise ute for. Det var jo ment godt fra min side, men etter det du skrev, har jeg tenkt tilbake og kanskje det ble litt for påtrengende for dem, da de muligens syntes de måtte komme, selv om de ikke hadde lyst. Min bror var da kanskje for reservert til å fortelle meg at de ikke egentlig ville komme. Men jeg har aldri besøkt dem, utenom den gangen jeg ble invitert. Bortsett fra en gang da jeg ringte og spurte om jeg kunne få låne dusjen, da de har tatt vannet i min blokk. Fra min side var det en kriseløsning, men fra deres side var det sikkert en inntregning i deres private sfære.

Så det er kanskje ikke så lett når to F'er møtes heller, med en R i midten på en måte. Min svigerinne liker heller ikke dama til kameraten til broren min, så de er ikke så mye sammen lenger. Mulig den dama også er en F, vet ikke da jeg ikke kjenner henne.

Jeg tror ikke at jeg har sterke følelser sånn i det daglige, sammen med folk, men når jeg først reagerer så reagerer jeg kraftig. Det var det jeg gjorde når min bror og svigerinne blandet seg borti mitt forhold til mine foreldre. Da gikk de over grensen for hva jeg tålererte. Jeg sa da klart ifra at de hadde sin fulle rett til å mislike meg, jeg kan ikke forlange at alle skal like meg, men at de ikke hadde noen rett til å blande seg inn i mitt forhold til andre mennesker. Jeg reagerte som sagt kraftig da, og den reaksjonen gikk over deres grense for hvordan man har lov til å reagere. Da satte sikkert jeg en grense som for dem var helt urimelig. De mente de hadde sin fulle rett til å blande seg inn, jeg mente det motsatte, og da er konflikten et faktum.

Ja, du har helt rett, min bror har sin fulle rett til å holde meg unna sitt liv. Og det må jeg respektere. Problemet ligger i våre foreldre, som synes at det er trist at vi ikke har kontakt. Da kommer F'en i meg frem igjen, og skulle ønske at mor og far kunne dø med en visshet om at deres barn hadde kontakt. Men det kan jeg bare glemme. Det får de nok aldri oppleve.

Siden du så lett kan sette deg inn i dette, lurer jeg på om du har en tilsvarende problematikk i din familie, som du har løst ved å holde deg langt unna. Da hadde det vært artig og høre hvordan du klarte å leve uten familie i det lange løp.

Jeg har et spørsmål til, om du gidder og svare.

For en stund siden giftet en fetter av oss seg, og da ringte min bror for å høre om jeg skulle dit. Jeg skulle det, og da kom ikke min svigerinne. Nå skal en annen fetter gifte seg, og da lurer jeg på hvordan jeg skal takle det. Hvis jeg går dit, så vil sikkert ikke min svigerinne gå, og da ødelegger jeg for den familien igjen. Hvis jeg holder meg unna bryllupet så kan de gå og ha det hyggelig sammen. Synes du jeg skal la være og gå for å unngå å lage problemer igjen, eller skal jeg blåse en lang marsj i dem, og gå i bryllupet. Hva ville du ha gjort?

Jeg fikk mye og tenke på nå, og du hjalp meg til å gjøre det jeg har mest lyst til, nemlig å glemme de folka der. Det er det beste i det lange løp. Jeg må slutte og tenke på ham som en bror, men begynne og tenke på ham som en hvilken som helst person som jeg tilfeldigvis vokste opp sammen med. Det har jo ingen betydning nå lenger, det er historie. Nå er det fremtiden som gjelder, og der hører ikke han med, det er det som har vært problemet for meg og innse. Det blir min oppgave nå, og slette ham fra min fremtid. Tusen takk for at du hjalp meg inn på det sporet.

Takk for et hyggelig svar.

Jo, du har rett. Mine familieforhold kan bli litt kompliserte iblant, selv om en del ting nok er annerledes enn dine. Jeg begynte ganske tidlig å finne min følelsesmessige trygghet, tilhørighet og bekreftelse fra andre kanter. Går ikke til familien når jeg har det vanskelig. Har i stedet brukt krefter på å bygge mitt eget nettverk. Men jeg har ofte ønsket at familien var annerledes. Synes forsatt det er litt leit.

I forhold til familien prøver jeg å tenke på hva som er realistisk i stedet for hva som er ideelt. Hvilke grenser er det verdt bryet og trubulense og sette? Hva er enklest å bare bite i seg? Hvor mye kan jeg treffe dem uten at det blir katastrofe?

Det jeg også prøver å ha klart for meg er hva som er min skyld og mitt ansvar, OG HVA SOM IKKE ER DET. Prøver å ikke ta inn over meg uberettiget skyldfølelse. Iblant lykkes jeg.... ;-)

Jeg kan heller ikke ta ansvaret for at mine foreldre aldri kommer til å bli helt fornøyd. Jeg kan ikke innfri uppnåelige ønsker.

Et problem i en del sammenhenger er når det er den som påpeker problemet som blir skyldig, i stedet for den som årsaker det. Hvem ødela den hellige stemning?!!!! Slitsomt å være slektens salattråkker...;-}

Forstår godt at du ba din bror hodle seg utenfor ditt forhold til dine foreldre. Det handler om å være voksen for alle tre parter.

Slik du beskriver det virker det nesten som om din svigerinne ikke vil ha noe med deg å gjøre. Du er hvis i så fall i godt selskap, om det er til noen trøst. Forstår godt om du synes det er leit. Men kanskje det ikke er noe å gjøre med det.

Jeg synes ikke du skal holde deg borte fra et selskap du vitterligen er invitert til av hensyn til din svigerinne. Om hun ikke klarer å være i samme rom som deg, blir det hennes problem. Det er i så fall hun som ødelegger for hele familien ikke du. Er det ikke din fetter som gifter seg, ikke hennes?

Fortsett å tenke på din bror som en bror, selv om det blir minimal kontakt. Kanskje krever det at du redefinerer begrepet bror. Fortsett å være glad i ham, selv om du bruker energien på andre mennesker som slipper deg til i livet sitt. Send julegaver og bursdagsgaver til tanteungene, selv om du aldri får noen takk.

Men gi slipp på alle forventninger i forhold til din bror. Da beskytter du deg selv mot skuffelser. Om dine foreldre beklager seg over manglende kontakt, får du si rett ut at det er opp til ham og ikke deg.

Når venninnen blir supertanter får du finne deg en småbarnsfamilie som setter pris på noen som setter pris på ungene deres.

Slike ting vil nok alltid være sårt. Den beste kuren for meg er å plassere mine største verdier og tilhørighet andre steder enn hos familien. Det hjelper også å tenke på det jeg har og ikke så mye på det jeg ikke har. Det holder frustrasjonsnivået lavt.

Håper du finner noe du trives med.

mvh

[Gjest rota]

Takk for et hyggelig svar.

Jo, du har rett. Mine familieforhold kan bli litt kompliserte iblant, selv om en del ting nok er annerledes enn dine. Jeg begynte ganske tidlig å finne min følelsesmessige trygghet, tilhørighet og bekreftelse fra andre kanter. Går ikke til familien når jeg har det vanskelig. Har i stedet brukt krefter på å bygge mitt eget nettverk. Men jeg har ofte ønsket at familien var annerledes. Synes forsatt det er litt leit.

I forhold til familien prøver jeg å tenke på hva som er realistisk i stedet for hva som er ideelt. Hvilke grenser er det verdt bryet og trubulense og sette? Hva er enklest å bare bite i seg? Hvor mye kan jeg treffe dem uten at det blir katastrofe?

Det jeg også prøver å ha klart for meg er hva som er min skyld og mitt ansvar, OG HVA SOM IKKE ER DET. Prøver å ikke ta inn over meg uberettiget skyldfølelse. Iblant lykkes jeg.... ;-)

Jeg kan heller ikke ta ansvaret for at mine foreldre aldri kommer til å bli helt fornøyd. Jeg kan ikke innfri uppnåelige ønsker.

Et problem i en del sammenhenger er når det er den som påpeker problemet som blir skyldig, i stedet for den som årsaker det. Hvem ødela den hellige stemning?!!!! Slitsomt å være slektens salattråkker...;-}

Forstår godt at du ba din bror hodle seg utenfor ditt forhold til dine foreldre. Det handler om å være voksen for alle tre parter.

Slik du beskriver det virker det nesten som om din svigerinne ikke vil ha noe med deg å gjøre. Du er hvis i så fall i godt selskap, om det er til noen trøst. Forstår godt om du synes det er leit. Men kanskje det ikke er noe å gjøre med det.

Jeg synes ikke du skal holde deg borte fra et selskap du vitterligen er invitert til av hensyn til din svigerinne. Om hun ikke klarer å være i samme rom som deg, blir det hennes problem. Det er i så fall hun som ødelegger for hele familien ikke du. Er det ikke din fetter som gifter seg, ikke hennes?

Fortsett å tenke på din bror som en bror, selv om det blir minimal kontakt. Kanskje krever det at du redefinerer begrepet bror. Fortsett å være glad i ham, selv om du bruker energien på andre mennesker som slipper deg til i livet sitt. Send julegaver og bursdagsgaver til tanteungene, selv om du aldri får noen takk.

Men gi slipp på alle forventninger i forhold til din bror. Da beskytter du deg selv mot skuffelser. Om dine foreldre beklager seg over manglende kontakt, får du si rett ut at det er opp til ham og ikke deg.

Når venninnen blir supertanter får du finne deg en småbarnsfamilie som setter pris på noen som setter pris på ungene deres.

Slike ting vil nok alltid være sårt. Den beste kuren for meg er å plassere mine største verdier og tilhørighet andre steder enn hos familien. Det hjelper også å tenke på det jeg har og ikke så mye på det jeg ikke har. Det holder frustrasjonsnivået lavt.

Håper du finner noe du trives med.

mvh

Tusen takk for nok et hjelpende svar.

Ja så du har det litt komplisert du også ja, det er nok mange slike tilstander rundt omkring. Har du en svigerinne som du ikke går sammen med også kanskje?

Det med realistisk istedenfor ideelt er nok veldig viktig ja. Må fokusere på den.

Ja gjett om jeg har vært familiens salattråkker, det var et fint begrep. De andre skyver ting under teppet,og jeg tar det frem igjen. Da blir det selvfølgelig jeg som ødelegger den hellige stemningen.

Du har rett, det er jo ikke mitt ansvar at min svigerinne kanskje ikke dukker opp om jeg går i bryllupet. Det blir jo hennes problem.

Ja jeg skulle gjerne hatt en småbarnsfamilie rundt meg, men det er dårlig med det. De fleste på min alder har ikke lenger småbarn. Jeg hadde veldig god kontakt med en venninnes barn, og har det forsåvidt fremdeles. Men han er snart 20 år og langt ifra noe barn lenger. Men jeg føler meg som en tante for den gutten. Har fulgt ham hele livet. Vi har en veldig spesiell kontakt. Siden jeg selv ikke har barn, så har jeg lyst til å testamentere det som måtte bli igjen etter meg til ham. Ihvertfall mye av det. Jeg er ikke så rik nå, men som død blir jeg det. Da vil jeg at noen som jeg bryr meg om skal arve meg.

Er redd at kanskje arv er noe som ligger i bunnen av dette også. For min bror og jeg kommer fra en gård hvor han er odelsgutt. Før eller siden skal han overta og må kjøpe ut meg. Han må altså betale meg en pen liten sum. På en måte så er jeg litt ødeleggende for ham uten at jeg vil det. Arveloven er jo slik at han må betale selv om jeg hadde sagt at han kunne slippe. Jeg tror ikke at han bevisst tenker slik altså, men det kan ligge i en slags underbevisst tanke kanskje.

Nei, min svigerinne har nok aldri hatt noe direkte til overs for meg noen gang. Jeg fikk aldri helt kontakt med henne i begynnelsen. Først trodde jeg hun var litt sjenert, men det ble aldri annerledes. Nå er som sagt jeg den som prater i hytt og vær, så det kan hende hun ikke takler slike typer, og tok avstand fra første stund.

Det virker som du har klart å finne en slags gylden middelvei i å takle dine ting på. Hva du må gjøre og ikke gjøre for at det skal rusle og gå uten katastrofer av større eller mindre grad. Det er fint, og jeg tror jeg skal klare det jeg også. Absolutt ingen forventninger er nok tingen ja.

Livet skal ikke være enkelt du, men vi skal nok klare oss minst like godt som de frustrerende familiemedlemmene. Jeg tenker ofte nå at jeg er glad for det jeg har og for den jeg er, så for andre leve sitt liv.

Hyggelig å høre fra deg, skriv gjerne igjen dersom du har lyst, virker som du har mye og komme med.

Nå må jeg gå, vaktmesteren kommer og kaster meg ut fra jobb.

Hadet riktig bra.