Mistet igjen

[Estelle]

Kjære alle sammen

Det er ganske lenge siden jeg har skrevet her selv, men jeg har fulgt godt med. Jeg mistet en datter, Camilla, for litt over to år siden. Og i går mistet jeg enda et svangerskap. Det var mye tidligere enn sist, uke 12 nå, men veldig tungt for det. Minnene fra da jeg mistet Camilla, savnet over den babyen jeg trodde vi skulle få til sommeren... Ja, dere vet hvordan det er. Jeg har det fryktelig vondt nå. Føler meg så liten og sårbar.

Klem fra Estelle

[adriel]

Kjære Estelle!

Så trist å lese. Hvorfor skal det være så himla vanskelig å få et levende barn? Jeg gikk selv og gledet meg til barn på sensommeren, men den gang ei.

Min Viktoria skulle blitt 1 år nå i februar, og jeg som trodde at den dagen skulle bli litt lettere å komme igjennom med et lite søsken i magen. Det er vel minimale sjanser for at det skal kunne skje nå.

Livet er ikke for amatører!!

Stor klem fra Tina, mamma til Viktoria.

http://www.viktoria-dahl.net

[save]

Kjære Estelle.

Jeg har også opplevd det samme som deg. Mistet Stine i jan/feb 2001, ble gravid igjen i mars 2002, men mistet i mai etter ca. 10 uker. Det var trist, men jeg syns liksom det var litt lettere at det gikk galt så tidlig. Jeg hadde ikke engang fått tatt inn over meg at jeg var gravid igjen! (Husk at jeg mener ikke at de som mister tidlig ikke skal få sørge, men det er bare det at jeg klarte ikke å ha en "full" sorgprosess over den lille spiren også....)

Det som var tungt er at spørsmålet om man "kan" få barn og redselen for at det alltid går galt ble så sterk fordi vi mistet igjen.

Legen sa at vi "burde vente minst 6 måneder før vi forsøkte å bli gravid igjen". Jeg tenkte: "6 måneder, og så går det 6 måneder å bli gravid som sist, og i tillegg 9 måneder (minst)...." Årene bare fløy gjennom hodet mitt, og muligheten for å få flere barn ble fjernere.

Jeg hadde en sterk følelse av at "vi må få rede på hva som feiler oss" og hjelp, men det får man jo liksom ikke før man aborterer ett visst antall ganger (har en "vane" å abortere (habituell abort)). Så vi forsøkte igjen tidligere enn "anbefalt". Jeg ble gravid etter to måneder, og er nå i uke 27. Det ser ut til å gå bra, men jeg er ofte veldig engstelig for denne lille som ser ut til å være ei lita jente til. Etter uke 24 (grensen for å potensielt kunne "overleve", har redselen tiltatt.

Livet har vel gjort meg/oss sånn?

Kjære Estelle. Håper du ikke gir opp, selv om alt er vanskelig. Bruk den tiden som trengs for å vurdere hva dere ønsker å gjøre. Dyrk om mulig det gode i livet, selv om det er vanskelig eller umulig å få øye på. Og la håpet få litt næring av historier du finner litt håp i.

Mange klemmer fra

[stini]

Kjære Estelle

Så trist at di mistet den lille spiren din.

Et slik tap er trist og leit -jeg mistet en gang i uke 8.

Det kan jo ikke sammenlignes med å miste Camilla eller Selma (uke 34)..

Og følelsene etter Camilla, klart det er vanskelig når de kommer opp igjen.

Ikke mist troen på at du skal få et levende barn igjen.

Jeg håper og tror at det skal skje.

Ta sorgen etter denne lille spiren på alvor - det er hardt nok.

Forstår godt at du er lei deg, skulle ønske jeg kunne gi deg en klem.

Ta godt vare på deg selv, Estelle.

Mange, mange klemmer fra

[Estelle]

Kjære Save og Adriel

Tusen takk for de to fine svarene deres. Det hjalp godt. Jeg har det tungt nå, gråter mye, men det kan ikke sammenlignes med da jeg mistet Camilla. Det er tross alt lettere når det går galt tidlig (enig med deg Save). Gynekologen min sa at vi kunne begynne å prøve igjen etter to menstruasjoner (seks måneder var da veldig lenge...). Men jeg tror nok kanskje jeg trenger litt mer tid. Er så redd det skal gå galt igjen.

Men jeg har vært heldig å fikk en sønn mellom Camilla og dette siste svangerskapet, og han er solstrålen i livet mitt. Og Save, jeg krysser fingrene for den lille du har i magen nå. Jeg vet hvor engstelig du må være, men tenk nå har du jo ihvert fall kommet et godt stykke på veien. Og Adriel, jeg ønsker deg også alt godt. Som du sa liver er virkelig ikke for amatører!!!

Stor klem fra Estelle

[Estelle]

Kjære Estelle

Så trist at di mistet den lille spiren din.

Et slik tap er trist og leit -jeg mistet en gang i uke 8.

Det kan jo ikke sammenlignes med å miste Camilla eller Selma (uke 34)..

Og følelsene etter Camilla, klart det er vanskelig når de kommer opp igjen.

Ikke mist troen på at du skal få et levende barn igjen.

Jeg håper og tror at det skal skje.

Ta sorgen etter denne lille spiren på alvor - det er hardt nok.

Forstår godt at du er lei deg, skulle ønske jeg kunne gi deg en klem.

Ta godt vare på deg selv, Estelle.

Mange, mange klemmer fra

kjære stini

Så koselig å få innlegg fra deg... Jeg har ofte tenkt på deg og Selma, og lurt på hvordan du har det nå. Jeg er helt enig med deg i at det å miste tidlig er vondt, men selvsagt kan det ikke sammenlignes med å miste et levedyktig barn. Jeg har jo fått en sønn etter Camilla, og han får meg til å smile selv om jeg er lei meg. Det hjelper godt.

Dessverre var jeg helt alene da jeg begynte å abortere (mannen min er i USA med jobben), og det var ekstra tungt å måtte reise til klinikken alene. Siden jeg gikk på blodfortynnede medisiner, blødde jeg fryktelig mye, så det hele føltes litt dramatisk. Men jeg ble tatt inn på operasjonsstua med en gang, og gynekologen min tok seg en time fri fra "jobben/kontoret", så det var hun som foretok utsrapningen. Luksus (det er Sveits, rådyrt, men du blir behandlet som en dronning).

Håper å høre mer fra deg.

Stor klem fra Katrine