Er dette angst?

[amnesi]

Jeg har problemer med situasjoner hvor det ikke finns en mulighet for å vebege seg eller "flykte unna situasjonen". Rent konkret vil dette si at jeg har problemer med å sitte stille over tid, ta bussen dersom den ikke stopper med jevne mellomrom (omtrent hvert femte minutt) eller gå på kino. I den grad jeg går på kino er jeg avhengig av å sitte slik at jeg vet at jeg lett kan komme ut fra kinosalen.

Det som skjer i disse situasjonene er at jeg får en meget ubekvem og udefinerbar følelse i underlivet. Følelsen i seg er ikke veldig påtrengende, men det blir plagsomt å ha det over tid. Jeg har derfor i stor grad valgt å frastå fra aktiviteter hvor følelsen oppstår.

Jeg tror selv at det er en form for somatisert angst, problemet er at jeg savner mange av de andre symptomene på angst. Jeg begynner ikke å svette, tankene går ikke fort, pusten er helt normal og jeg føler ingen panikk. Det blir rett og slett for ubehagelig å bli sittende med den trykkende følelsen. Jeg skal understreke at jeg klarer å kontrollere meg og stå ut med det dersom jeg virkelig må, men det koster mye krefter å holde kontrollen på det over tid.

Utenom dette synes jeg livet er gøy, finner glede i mye og har mye energi til å gjøre saker jeg ønsker å gjøre. Jeg tror derfor ikke jeg er depressiv, som jo er nært knyttet til angst.

Det jeg lurer på er følgende:

1. Er dette en form for angst?

2. Kan det medisineres?

3. Dersom det kan medisineres, hvilken medisin er i så fall aktuell?

[Gjest klatrer]

Jeg har angst. Og jeg kjenner igjen det du sier. Jeg er ikke faglært og kan ikke si at det du har er angst. men det du beskriver er veldig angstlignende. Jeg har det i ulike grader. Alt fra å føle det trykkende til å få panikk og miste kontrollen. Man kan ha det i ulike grader utfra situasjon og sånn generelt. Det finnes nok medisiner, men de tar ofte vekk ubehager der og da - men fjerner ikke nagsten, for de lar deg ikke jobbe med den. Jeg har tro på å jobbe og kjempe og vise angsten at det er du som bestemmer og ikke den. Lett å si - jeg vet det. Og jeg har ofte holdt på å gi opp, men jeg nekter å gi opp helt. Noe jeg mener medisiner er med på. Kontakt en psykolog og prøv å få time. Evnt snakke med folk om hvordan du føler det. Og jobb med det. Bestem deg for å presse deg selvom det er ubehagelig - så vil du overvinne den. Om det er angst du har.

[Gjest Windsong]

Jeg har angst. Og jeg kjenner igjen det du sier. Jeg er ikke faglært og kan ikke si at det du har er angst. men det du beskriver er veldig angstlignende. Jeg har det i ulike grader. Alt fra å føle det trykkende til å få panikk og miste kontrollen. Man kan ha det i ulike grader utfra situasjon og sånn generelt. Det finnes nok medisiner, men de tar ofte vekk ubehager der og da - men fjerner ikke nagsten, for de lar deg ikke jobbe med den. Jeg har tro på å jobbe og kjempe og vise angsten at det er du som bestemmer og ikke den. Lett å si - jeg vet det. Og jeg har ofte holdt på å gi opp, men jeg nekter å gi opp helt. Noe jeg mener medisiner er med på. Kontakt en psykolog og prøv å få time. Evnt snakke med folk om hvordan du føler det. Og jobb med det. Bestem deg for å presse deg selvom det er ubehagelig - så vil du overvinne den. Om det er angst du har.

Heisann!

Ta et søk på agorafobi (angst for offentlige møtesteder), f.eks. på google.

Det er et problem man kan komme over ved hjelp av terapi og gradvis eksponering, og det er bra at du vil ta tak i problemet på et tidlig tidspunkt. Da blir det lettere å komme over enn om det får utvikle seg. Begynn med å snakke med allmennlegen din, som evt. kan henvise deg til videre behandling hos psykolog.

Mvh

[amnesi]

Jeg har angst. Og jeg kjenner igjen det du sier. Jeg er ikke faglært og kan ikke si at det du har er angst. men det du beskriver er veldig angstlignende. Jeg har det i ulike grader. Alt fra å føle det trykkende til å få panikk og miste kontrollen. Man kan ha det i ulike grader utfra situasjon og sånn generelt. Det finnes nok medisiner, men de tar ofte vekk ubehager der og da - men fjerner ikke nagsten, for de lar deg ikke jobbe med den. Jeg har tro på å jobbe og kjempe og vise angsten at det er du som bestemmer og ikke den. Lett å si - jeg vet det. Og jeg har ofte holdt på å gi opp, men jeg nekter å gi opp helt. Noe jeg mener medisiner er med på. Kontakt en psykolog og prøv å få time. Evnt snakke med folk om hvordan du føler det. Og jobb med det. Bestem deg for å presse deg selvom det er ubehagelig - så vil du overvinne den. Om det er angst du har.

Utfra det du beskriver høres det ut som om jeg har en mild form for angst, for jeg får ikke panikk. Jeg synes det er ubehagelig, men det har hittil ikke medført at jeg har mistet kontrollen noen gang.

Jeg har vært i kontakt med psykolog, faktisk tre stykker i forskjellige omganger. Hver runde har medført at jeg har blitt selvmordsaktig og fått det virkelig vondt. Dette orker jeg ikke mer. Jeg ønsker ikke å prate om det, jeg vil bare få det bort. Jeg har også vært i kontakt med psykiater og han mente man kunne medisinere det, men han ville også prate om det. Det vil ikke jeg. Jeg har pratet nok, jeg orker ikke å utsette meg for det en gang til. Det eneste jeg ønsker er å få et eller annet medikament som fjerner dette.

[amnesi]

Heisann!

Ta et søk på agorafobi (angst for offentlige møtesteder), f.eks. på google.

Det er et problem man kan komme over ved hjelp av terapi og gradvis eksponering, og det er bra at du vil ta tak i problemet på et tidlig tidspunkt. Da blir det lettere å komme over enn om det får utvikle seg. Begynn med å snakke med allmennlegen din, som evt. kan henvise deg til videre behandling hos psykolog.

Mvh

Jeg kan med sikkerhet si at det ikke er agorafobi. Jeg har ingen problemer med å ferdes blant folk, snarere tvert imot. Jeg unngår verken folkemasser eller offentlige steder, mitt problem er situasjoner hvor jeg ikke fysisk kan flykte unna. Det er således ingen problemer å gå en tur i byen selv på de mest folksomme dager. Det skal også sies at "angsten" er veldig varierende, av og til er den ikke der i det hele tatt, av og til er den der. Denne ufortsigbarheten skjønner jeg meg heller ikke på.

Behandling hos psykolog er utelukket. Jeg har pratet nok om dette og ønsker nå kun medisin. Ellers takk for råd og tips

[lina1365380363]

Jeg kan med sikkerhet si at det ikke er agorafobi. Jeg har ingen problemer med å ferdes blant folk, snarere tvert imot. Jeg unngår verken folkemasser eller offentlige steder, mitt problem er situasjoner hvor jeg ikke fysisk kan flykte unna. Det er således ingen problemer å gå en tur i byen selv på de mest folksomme dager. Det skal også sies at "angsten" er veldig varierende, av og til er den ikke der i det hele tatt, av og til er den der. Denne ufortsigbarheten skjønner jeg meg heller ikke på.

Behandling hos psykolog er utelukket. Jeg har pratet nok om dette og ønsker nå kun medisin. Ellers takk for råd og tips

Hei!

Du skriver for lite hva du har angst for, derfor er det umulig å svare deg.

Hilsen...........

[amnesi]

Hei!

Du skriver for lite hva du har angst for, derfor er det umulig å svare deg.

Hilsen...........

Hei.

Det er et meget godt spørsmål du stiller når du lurer på hva jeg egentlig har angst for. Sannheten er at jeg ikke vet det selv. Jeg vet ikke hva som ligger bak angsten eller hvorfor den kommer. Det jeg derimot vet, er hvilke situasjoner den dukker opp i og hvordan den arter seg.

Det som skjer er at i situasjoner hvor jeg ikke fysisk kan flykte unna, ofte får en trykkende følelse i underlivet. Når jeg sier "flykte unna", så betyr det i klartekst at jeg må kunne bevege meg. "Angsten" består i at jeg blir livredd for å miste kontrollen over kroppen, det er den mest dekkende måten jeg kan beskrive det på.

Eksempler på situasjoner hvor dette aktiveres er lengre bussreiser, kinosaler, bryllup eller andre høytidlige begivenheter der jeg blir plassert på en måte som ikke muliggjør en rask flukt (for eksempel å bli plassert mitt inne blant folk). For å gjøre det enda mer komplisert blir den trykkende følelsen større dersom jeg sitter, og den avtar dersom jeg står.

Jeg kan også si at størrelsen på den eventuelle folkemengden er irrelevant, det er muligheten til å flukte som er problemet. Eksempelvis har jeg ingen problemer med å oppsøke store folkesamlinger, men jeg får problemer dersom jeg befinner meg i et rom og det føles som om en annen tilstedeværende vil "holde meg igjen" (om man skal snakke metaforisk). Jeg har ingen problemer med å snakke i forsamlinger (så lenge jeg har muligheten til å flykte derfra...), sannheten er snarere at jeg elsker å stå i sentrum og få den oppmerksomhet som forsamlinger utgjør.

Jeg har forsøkt å drive litt egen diagnostisering, men mde lite hell. Jeg tror ikke jeg har sosial fobi siden jeg ikke er redd for folkesamlinger som sådan. Jeg tror ikke jeg har klaustrofobi da jeg ikke har problemer med å oppholde meg i små rom. Jeg har ikke problemer med åpne plsser. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg får dene trykkende følelen i underlivet når jeg ikke kan flykte fra en situasjon.

Dersom du synes dette høres merkelig ut, så er jeg helt enig. Det er veldig merkelig. Jeg kan ikke forklare det på noen som helst måte og det plager meg å ikke kunne gjøre det. Jeg har nå kommet til det stadit at jeg ikke ønsker å oppklare hvorfor "ansgten" er der, jeg vil bare ha den bort.

Vennlig hilsen meg.

[lina1365380363]

Hei.

Det er et meget godt spørsmål du stiller når du lurer på hva jeg egentlig har angst for. Sannheten er at jeg ikke vet det selv. Jeg vet ikke hva som ligger bak angsten eller hvorfor den kommer. Det jeg derimot vet, er hvilke situasjoner den dukker opp i og hvordan den arter seg.

Det som skjer er at i situasjoner hvor jeg ikke fysisk kan flykte unna, ofte får en trykkende følelse i underlivet. Når jeg sier "flykte unna", så betyr det i klartekst at jeg må kunne bevege meg. "Angsten" består i at jeg blir livredd for å miste kontrollen over kroppen, det er den mest dekkende måten jeg kan beskrive det på.

Eksempler på situasjoner hvor dette aktiveres er lengre bussreiser, kinosaler, bryllup eller andre høytidlige begivenheter der jeg blir plassert på en måte som ikke muliggjør en rask flukt (for eksempel å bli plassert mitt inne blant folk). For å gjøre det enda mer komplisert blir den trykkende følelsen større dersom jeg sitter, og den avtar dersom jeg står.

Jeg kan også si at størrelsen på den eventuelle folkemengden er irrelevant, det er muligheten til å flukte som er problemet. Eksempelvis har jeg ingen problemer med å oppsøke store folkesamlinger, men jeg får problemer dersom jeg befinner meg i et rom og det føles som om en annen tilstedeværende vil "holde meg igjen" (om man skal snakke metaforisk). Jeg har ingen problemer med å snakke i forsamlinger (så lenge jeg har muligheten til å flykte derfra...), sannheten er snarere at jeg elsker å stå i sentrum og få den oppmerksomhet som forsamlinger utgjør.

Jeg har forsøkt å drive litt egen diagnostisering, men mde lite hell. Jeg tror ikke jeg har sosial fobi siden jeg ikke er redd for folkesamlinger som sådan. Jeg tror ikke jeg har klaustrofobi da jeg ikke har problemer med å oppholde meg i små rom. Jeg har ikke problemer med åpne plsser. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at jeg får dene trykkende følelen i underlivet når jeg ikke kan flykte fra en situasjon.

Dersom du synes dette høres merkelig ut, så er jeg helt enig. Det er veldig merkelig. Jeg kan ikke forklare det på noen som helst måte og det plager meg å ikke kunne gjøre det. Jeg har nå kommet til det stadit at jeg ikke ønsker å oppklare hvorfor "ansgten" er der, jeg vil bare ha den bort.

Vennlig hilsen meg.

Hei -amnesi!

Du har hvertfall ikke sosialfobi som du selv forstår.

Jeg kjenner til denne formen for angst, har hatt den selv i mangfoldige år før, men jeg er blitt mye tryggere på meg selv nå, så den har "mildnet".

Jeg kan heller ikke forklare hvorfor, det er sikkert en grunn, men jeg vet heller ikke.

Det bare ER slik, og jeg innfinner meg i situasjonen, om den skulle komme tilbake.

Jeg må altså også kunne "flykte", men har heller ikke klaustrofobi.

Jeg hadde dette i akkurat samme situasjoner som deg.

(Rom med mange folk, o.s.v.)

En ting er rart, bare det var noen vinduer åpen hjalp det utrolig. Er det ikke rart?

Det er en form for angst, men tilkpass deg om du kan, sitt ytterst, sitt nærmt døren.......Høres sprøtt ut ikke sant, og i det hele tatt, gjør det best mulig for deg selv, om du har mulighet til det.

Denne formen for angst kan være plagsom i situasjonen. men det går an å mestre den.

Dette hjalp ikke særlig mye for deg, vil bare si at det slett ikke er merkelig, det er faktisk mange med denne formen for angst.

Noen takler ikke buss f.eks. og må trene seg til å klare det.

Husk , oppsøk det du er redd for i den grad du klarer, og det vil garantert bli bedre etterhvert, med trening.

Hilsen fra...........

[amnesi]

Hei -amnesi!

Du har hvertfall ikke sosialfobi som du selv forstår.

Jeg kjenner til denne formen for angst, har hatt den selv i mangfoldige år før, men jeg er blitt mye tryggere på meg selv nå, så den har "mildnet".

Jeg kan heller ikke forklare hvorfor, det er sikkert en grunn, men jeg vet heller ikke.

Det bare ER slik, og jeg innfinner meg i situasjonen, om den skulle komme tilbake.

Jeg må altså også kunne "flykte", men har heller ikke klaustrofobi.

Jeg hadde dette i akkurat samme situasjoner som deg.

(Rom med mange folk, o.s.v.)

En ting er rart, bare det var noen vinduer åpen hjalp det utrolig. Er det ikke rart?

Det er en form for angst, men tilkpass deg om du kan, sitt ytterst, sitt nærmt døren.......Høres sprøtt ut ikke sant, og i det hele tatt, gjør det best mulig for deg selv, om du har mulighet til det.

Denne formen for angst kan være plagsom i situasjonen. men det går an å mestre den.

Dette hjalp ikke særlig mye for deg, vil bare si at det slett ikke er merkelig, det er faktisk mange med denne formen for angst.

Noen takler ikke buss f.eks. og må trene seg til å klare det.

Husk , oppsøk det du er redd for i den grad du klarer, og det vil garantert bli bedre etterhvert, med trening.

Hilsen fra...........

Hei Lina

Jo,det virker som om det hele er et mysterium for oss begge. ganske rart å ha angst for noe man ikke forstår seg på i det hele tatt. Det finns sikkert en eller annen grunn (dette kan da ikke være biologisk betinget angst??), men hva den grunnen eventuelt skulle være aner i alle fall ikke jeg.

Det rareste er at den er så fullstendig ulogisk. Jeg klarer jo alle mulige moment så lenge jeg vet at jeg kan flykte, men med en gang fluktmuligheten forsvinner blir det hele vanskeligere. Da må jeg jobbe med å fokusere på oppgaven og det tar jo krefter i det lange løp.

Jeg har i lengre tid prøvd å venne meg til slike situasjoner, men det har dessverre ikke hjulpet særlig. Det vil si, det har blitt betydelig bedre i forhold til de verste periodene, men det er fortsatt ubehagelig. Jeg antar at det kommer til å følge meg livet ut og det er ingen trivelig tanke. Livet hadde blitt såpass mye bedre dersom kroppen bare kunne lære seg å å holde kjeft )

Jaja, jeg får vel bare fortsette treningen og se hvordan det går. Du kjenner forresten ikke til noen form for medikamentell behandling av dette her?

[lina1365380363]

Hei Lina

Jo,det virker som om det hele er et mysterium for oss begge. ganske rart å ha angst for noe man ikke forstår seg på i det hele tatt. Det finns sikkert en eller annen grunn (dette kan da ikke være biologisk betinget angst??), men hva den grunnen eventuelt skulle være aner i alle fall ikke jeg.

Det rareste er at den er så fullstendig ulogisk. Jeg klarer jo alle mulige moment så lenge jeg vet at jeg kan flykte, men med en gang fluktmuligheten forsvinner blir det hele vanskeligere. Da må jeg jobbe med å fokusere på oppgaven og det tar jo krefter i det lange løp.

Jeg har i lengre tid prøvd å venne meg til slike situasjoner, men det har dessverre ikke hjulpet særlig. Det vil si, det har blitt betydelig bedre i forhold til de verste periodene, men det er fortsatt ubehagelig. Jeg antar at det kommer til å følge meg livet ut og det er ingen trivelig tanke. Livet hadde blitt såpass mye bedre dersom kroppen bare kunne lære seg å å holde kjeft )

Jaja, jeg får vel bare fortsette treningen og se hvordan det går. Du kjenner forresten ikke til noen form for medikamentell behandling av dette her?

Nei, jeg kjenner ikke til noen form for medikamenter på dette.

Det beste er vel å klare seg uten, hvis det er mulig for deg.

Det er mye verre når en har angst for alt mulig, uten å vite hvorfor.

Tror det har mye med en utrygghet å gjøre.

Hvids det en en slik form for angst som oppstår i mange situasjoner(ikke spesielle), er det gjerne nødvendig med medikamentell behandling, for det blir slik at en da har liten funkjsjon.

Du må nesten snakke med fastlegen din .

Jeg vil ikke uttale meg om medikamentell behandling.

Lykke til.

Masse hilsen fra.................

[Gjest angst-jenta]

hei,

jeg har det også slik og psykologen som jeg går til kaller det en form for klaustrofobi. Beste måte å bli kvitt det på er trening - flere ganger i uken bør man utsette seg for de tingene som er ubehagelig..

Ikke gøy, men nå tar jeg buss som om jeg aldri har gjort annet i mitt liv...

lykke til.

[Gjest angst-jenta]

Hei -amnesi!

Du har hvertfall ikke sosialfobi som du selv forstår.

Jeg kjenner til denne formen for angst, har hatt den selv i mangfoldige år før, men jeg er blitt mye tryggere på meg selv nå, så den har "mildnet".

Jeg kan heller ikke forklare hvorfor, det er sikkert en grunn, men jeg vet heller ikke.

Det bare ER slik, og jeg innfinner meg i situasjonen, om den skulle komme tilbake.

Jeg må altså også kunne "flykte", men har heller ikke klaustrofobi.

Jeg hadde dette i akkurat samme situasjoner som deg.

(Rom med mange folk, o.s.v.)

En ting er rart, bare det var noen vinduer åpen hjalp det utrolig. Er det ikke rart?

Det er en form for angst, men tilkpass deg om du kan, sitt ytterst, sitt nærmt døren.......Høres sprøtt ut ikke sant, og i det hele tatt, gjør det best mulig for deg selv, om du har mulighet til det.

Denne formen for angst kan være plagsom i situasjonen. men det går an å mestre den.

Dette hjalp ikke særlig mye for deg, vil bare si at det slett ikke er merkelig, det er faktisk mange med denne formen for angst.

Noen takler ikke buss f.eks. og må trene seg til å klare det.

Husk , oppsøk det du er redd for i den grad du klarer, og det vil garantert bli bedre etterhvert, med trening.

Hilsen fra...........

Hei,

det er utrolig rart å lese om andre som har det akkurat som en selv - som om jeg skulle ha skrevet det selv....

jeg trodde nemlig at jeg var den eneste i verden som måtte sitte ytterst, nærmest døren etc hele tiden.....

[lina1365380363]

Hei,

det er utrolig rart å lese om andre som har det akkurat som en selv - som om jeg skulle ha skrevet det selv....

jeg trodde nemlig at jeg var den eneste i verden som måtte sitte ytterst, nærmest døren etc hele tiden.....

Hei!

Neida, ta det helt med ro.

Det er utrolig mange former for angst, det kan jeg love deg.

Vet endel om det.

Situasjonsbetinget angst som f. eks. handle i butikk, sitte på buss etc. er det faktisk utrolig mange som har.

Noen av dem er plaget med depresjon, og må ta antidepressiva. Det er så forskjellig.

Hovedpoenget er at de må øve seg, trene, på å gjøre det de er redd for.

Det er nok pyton for dem i begynnelsen, men det går bedre etterhvert.

Håper du vil klare dette, det ror jeg.

Med tiden blir du tryggere på deg selv, det har noe med det å gjøre også, og da takler duting bedre også.

Man kan også ha angst for at angsten skal komme. Det er vanlig.

Da bygger man opp en angstsituasjon på forhånd, og angsten vil komme.

Det beste rådet er, innfinn deg med at nå ER det slik, men tenk for all del, dette kan BEDRE seg!

Masse hilsen fra, og lykke til................

[Gjest Lanken]

Hei Lina

Jo,det virker som om det hele er et mysterium for oss begge. ganske rart å ha angst for noe man ikke forstår seg på i det hele tatt. Det finns sikkert en eller annen grunn (dette kan da ikke være biologisk betinget angst??), men hva den grunnen eventuelt skulle være aner i alle fall ikke jeg.

Det rareste er at den er så fullstendig ulogisk. Jeg klarer jo alle mulige moment så lenge jeg vet at jeg kan flykte, men med en gang fluktmuligheten forsvinner blir det hele vanskeligere. Da må jeg jobbe med å fokusere på oppgaven og det tar jo krefter i det lange løp.

Jeg har i lengre tid prøvd å venne meg til slike situasjoner, men det har dessverre ikke hjulpet særlig. Det vil si, det har blitt betydelig bedre i forhold til de verste periodene, men det er fortsatt ubehagelig. Jeg antar at det kommer til å følge meg livet ut og det er ingen trivelig tanke. Livet hadde blitt såpass mye bedre dersom kroppen bare kunne lære seg å å holde kjeft )

Jaja, jeg får vel bare fortsette treningen og se hvordan det går. Du kjenner forresten ikke til noen form for medikamentell behandling av dette her?

At du føler ubehag ved å ikke kunne komme vekk, skulle vel tilsi at du har vært i en slik situasjon en gang tidligere. Og at det ble såpass traumatisk at du kanskje har fortrengt det.

Kan være noe så enkelt at noen har holdt deg fast bare for å tulle med deg mens du var ganske liten feks.

[carma]

At du føler ubehag ved å ikke kunne komme vekk, skulle vel tilsi at du har vært i en slik situasjon en gang tidligere. Og at det ble såpass traumatisk at du kanskje har fortrengt det.

Kan være noe så enkelt at noen har holdt deg fast bare for å tulle med deg mens du var ganske liten feks.

Det trenger absolutt ikke å ligge noen fortrengt, traumatisk opplevelse bak angst!

[Gjest trrrish]

prøv et SSRI, f.eks Fontex. Det har tatt vekk all angst jeg har hatt. Jeg hadde ikke slik angst som deg, men den jeg hadde var også litt rar og uvanlig, kjente meg liksom ikke igjen i noen form for beskrivelser av angst. Men etter noen måneder med Fontex, så er det borte! Skjønner GODT at du ikke vil prate mer om det.. Det er HELVETE å prate med psykiatere/psykologer og sånt!

[amnesi]

prøv et SSRI, f.eks Fontex. Det har tatt vekk all angst jeg har hatt. Jeg hadde ikke slik angst som deg, men den jeg hadde var også litt rar og uvanlig, kjente meg liksom ikke igjen i noen form for beskrivelser av angst. Men etter noen måneder med Fontex, så er det borte! Skjønner GODT at du ikke vil prate mer om det.. Det er HELVETE å prate med psykiatere/psykologer og sånt!

Heisan.

Takk for tipset. Jeg planlegger å ta en ny tur til psykiateren og si at jeg kun er interessert i medisiner og ikke vil snakke. Sist gang jeg var der sa han at man kunne medisinere det, men at han synes det absolutt var en fordel å prate i tillegg. Jeg sa jeg skulle tenke på det, og så kontaktet jeg han ikke mer. Jeg satser på at det blir bedre denne gangen

[amnesi]

Hei,

det er utrolig rart å lese om andre som har det akkurat som en selv - som om jeg skulle ha skrevet det selv....

jeg trodde nemlig at jeg var den eneste i verden som måtte sitte ytterst, nærmest døren etc hele tiden.....

Hei

Det er rart med det, man kan gå i mange år og være redd for at noen skal oppdage ens lille problem, og plutselig så viser det seg at man slettes ikke er ensom om å ha problemet.

Kunnskap og samhørighet gir styrke.

[amnesi]

At du føler ubehag ved å ikke kunne komme vekk, skulle vel tilsi at du har vært i en slik situasjon en gang tidligere. Og at det ble såpass traumatisk at du kanskje har fortrengt det.

Kan være noe så enkelt at noen har holdt deg fast bare for å tulle med deg mens du var ganske liten feks.

Det er en tanke jeg selv har vært inne på og jeg har utforsket dette eventuelle sporet med mine foreldre. Jeg husker dessverre lite fra min barndom så jeg er avhengig av deres hukommelse for å finne noe. De kunne ikke huske noe som tyder på at jeg noen gang har vært innesperret noe sted, ei heller at jeg noen gang har pratet om noe sånt.