ho var bare 7...

[Gjest Arkangel]

Jeg er ei jente på 17, som var sammen med en herlig fyr. Han mistet storesøstera si når ho bare var 7 år gammel, da de var ute og akte i snøen. EN bil kjørte på ho, og ho omkom. dette er flere år siden nå, men han snakker lite om det. Jeg vet ikke hva jeg skal si til han, eller familien... Men jeg interesserer meg for det, siden jeg har kjent dem hele livet og sånn. Vi er fortsatt veldig gode venner, jeg og han, og tror kanskje at vi blir sammen igjen... Når jeg var med dem på ferieturer og sånn følte jeg meg som en erstatning for ho de mista, siden jeg er like gammel, og også jente. De har fått ei jente, og et tvillingpar etter at hun omkom. Skal jeg prøve å snakke med ham om henne, eller skal jeg bare la det være? Jeg vil jo gjerne vite litt mer om ho...

[save]

Ser at det ikke er så mange som har svart deg Arkangel, og det er vanskelig å gi generelle råd om hva mennesker som man ikke kjenner skal gjøre.

Sorg og hvordan vi lever med den er like forskjellig som vi er ulike mennesker.

Det som føles riktig for meg, kan være feil for andre. Så lett og så vanskelig.

Jeg har en mann som opplevde å miste søsteren sin da han var åtte (hun var to). Vi har snakket sammen om lille Anne, men han tar ikke initiativ til dette i stor grad selv. Jeg har snakket med svigermor også, særlig etter at vi opplevde å miste lille Stine. Svigermor sier at det var som om hjertet ble revet ut av kroppen. Hvordan og hvorfor skal vi snakke med andre om dette vanskelige hvis det ikke er for at vi selv føler det er riktig?

Jeg tror at den lille barnedressen på veggen i mange, mange år etter at Anne døde sier litt om sorgen som familien føler over å miste sin lille skatt. Selv om du kan ha ett vitebegjær, ett ønske om å dele sorgen sammen med dem, delta i familielivet og i sorgen over den datteren de hadde, tror jeg du skal vente til "tiden er riktig". Tror du vil komme til å vite når det kan være selv. Kanskje når dere har giftet dere, kanskje når barnebarnet eventuelt er født, eller når de selv vil snakke om det.

Mange klemmer fra

[Angela1365380318]

Heisann!

Skjønner hvordan du har det, er på en måte i samme sitvasjon selv.

Du må lære deg å skille nysjerrigheten din fra medfølesen din, vil du snakke om dette fordi du vil at han skal fortelle ting eller fordi du vil at han skal vite at du er lei deg på hans vegne?

Eg var nok skyldig på begge pungter. Eg prøvde flere ganger å ta initativet til en samtale, han svarte visst eg spurte han men det ble alltid korte samtaler.

Folk reagerer på dødsfall forsjellig, noen begynner å gråte og får et stort behov for trøst andre søker mer inn i seg selv , men begge to kan være like lei seg. Noen kommer "over" dødsfallet fort, andre gjør det aldri. Noen føler for mye sorg lang tid etter,a ndre føler skyld fordi de ikke føler sorg etter en stund.

Noen overlever og går videre med de "virkelige" minnene, de gode de fikk delt med avdøde, mens andre bare tenker på døden når de tenker på denne personen.

Kjæresten din var bare 7 år da han mistet henne, kansje var det vondt der og da men nå tenker han ikke mer på det?

Ikke gi han skyldfølese eller få han til å brette ut om noe han føler ikke er noe å brette ut om. Kansje føler han ikke for å dele dette med deg for den slags skyld.

For å fortelle historien min ferdig, eg ble nokså overrasket da eg oppdaget måten kjæresten min sørget på, med den er like rett som den måten eg sørger på.

Eg fikk han liksom ikke til å snakke, noe som iriterte meg siden eg mente dette var viktig pluss var nysjerrig.

Tilslutt bestemte eg meg for å slutte å bringe opp temaet og gjorde det.

Og etter noen månder da vi var enda mer knyttet til hværandre så begynte han helt plutselig å fortelle selv.

Det viktigeste er at du viser og forteller at du bryr deg, det får de nok aldri nok av;-)