sukk !

[Gjest litchi]

Vi har akkurat opplevd spontanabort nr. tre, og planen var at vi skulle gi oss med egne forsøk etter tre aborter. Har et egenfødt barn fra før, og tanken på å la ungen vår vokse opp uten søsken er simpelthen ikke til å bære. Også skulle vi ha en stor familie, da - vi planla liksom det....

Men jeg blir helt MATT av bare tanken på å gå i gang med en adopsjonsprosess, tenk om vi ikke blir godkjent, tenk om vi får et barn med "spesielle behov", tenk om den som kommer til oss blir utsatt for rasisme eller kommer til å ha store problemer med å være adoptert....for ikke å snakke om at den laaaange ventetiden virker umulig å holde ut...

Jeg merker at jeg er veldig selvsentrert, for øyeblikket, orker ikke flere "fighter" nå, og mannen min er ennå ikke helt overbevist, samtidig som jeg synes vi burde "komme i gang" slik at aldersforskjellen ikke blir altfor stor mellom barna våre. Vår Gudegave, som forresten er det flotteste, fineste, deiligste, morsomste menneske i universet (desom noen i sin villfarelse tror at det fineste, flotteste osv lever under deres tak..... ), blir tre år i vår.

Noen som har vært her/der tidligere, og som har noen gode råd ?

[hikko]

Vet ikke helt om jeg har noen gode råd men...

Vi har nr 1 som er egenfødt. Senere har vi adoptert to som nå er 3 og 5. Adopsjon var en fullverdig måte å få barn på for oss. Om vi skal tenke på alt barnet kan bli utsatt for så tenker jeg at da burde vi ikkr fått biologiske barn heller. For de kan jo også bli utsatt for mobbing osv. Ved å gi en god omsorg og støtte opp om den barnet er og være stolt av sin opprinnelse tror jeg er med på å forebygge for hva barn kan stå i mot og forhindre mobbing osv.

Vi har selvsagt aldri angret adopsjonene. Uansett om en har biologiske- eller adopterte barn med annerledes utseende vil det hele vegen være bekymringer og utfordringer. Kvaliteten på omsorgen og tilstedeværelse er jo da meget viktig. Og klart det er en lang prosess å sette i gang med adopsjon, tiden kan virke lang men jeg mener den er nødvendig. Og hvorfor skal ikke dere bli godkjent. Jeg pleide å spørre meg selv om hva skal til for at vi blir godkjent? Og hva skal til for at vi ikke blir godkjent. Er man samstemt, begge ønsker adopsjon? Hos oss var det kona som dro i gang prosessen og jeg var mer nølende til å begynne med. I dag angrer jeg ingenting og er meget glad og stolt over barna.

Så langt har det vært mang en diskusjon og tidvis slitsomt, men det gir utrolig mye. Jeg ville aldri vært det forruten.

[thaimor]

Du tenker som en ekte adoptant!

Tror du ikke jeg har vært der også, med alle slags underlige tanker og funderinger? Joda, det hører liksom med det. Så langt har alle mine bekymringer blitt gjort til skamme, og jeg tror nok jeg kan snakke for flere enn meg selv også

Å bestemme seg for adopsjon er en modningsprosess. Det _er_ en annen måte å få barn på, men slettes ikke et dårligere alternativ. En adopsjon tar ca. to år +- og vi er faktisk ganske mange som har overlevd både en, to, tre... slike ventetider ;-) Det som holder oss oppe er vissheten om at det venter et barn i den andre enden.

Når det gjelder barn med "spesielle behov" kan man tildels styre den biten selv. Det er bare å velge ja eller nei i "søknaden". Spesielle behov her og i giverlandene er ofte to forskjellige ting. Det dreier seg om lidelser det går an å rette på/leve med, under kjærlig omsorg og kyndig hjelp. Dessuten blir man alltid forespurt på forhånd. Glem bare ikke at vi aldri har garantier verken for oss selv eller barna våre, samme hvor de kommer fra. Når man endelig har fått dem (først ved tildeling, og så i hus) blir alt annet så uvesentlig. Det er jo akkurat _dette_ barnet vi har ventet på hele livet!

[Gjest wook]

Hei jeg har vært der du er nå. Da vi endelig bestemte oss for adopsjon hadde jeg vært igjenom tre spontanabborter (vi hadde da ei egenfødt jente på 6 år). Vi hadde vært igjenom div utredninger vedr.barnløshet uten å finne noen forklaring. Vi fikk egentlig ganske klar beskjed om at adposjon ville være et godt alternativ for oss.

Dattern vår på 6 var ikke særlig innstilt på å få søsken som var ulik henne selv, hun ville ikke ha en brun baby. Men eterhvert som vi snakket om saken og lot tiden jobbe for oss ble vi veldig klar for adposjon. Hele prosessen tok nøyaktig 11 mnd fra vi startet til vi hentet lillebror i Korea.

Dette er nå 4 år siden, og vi to flotte unger som er kjempegode venner og krangler og sloss som søskenn flest.

La tingne modnes og tas tiden til hjelp er det beste rådet jeg kan gi.

[Mamta]

Kjære litchi.

Har nok vært igjennom mange av de tankeprosessene du beskriver. Som de andre sier, du er nok på god vei til å modnes som vordende adoptant.

Da vi hadde gjennomført adopsjon nr.1, var jeg sikker på at jeg aldri ville orke det samme engang til. Mye fordi prosessen var så lang (2år, 4 mnd.) og vi møtte på mange vanskeligheter, særlig her på berget*grr*.

Men nå er vi altså igang med nr.3 (fatter det enda ikke...), så det er helt klart at man overlever både lang ventetid og alt annet. Min erfaring er at man får styrke og pågangsmot etterhvert som man trenger det i løpet av prosessen. For manges vedkommende, ser jo alt ut til å gå på skinner, og det kan man jo ikke vite noe om på forhånd.

Vårt første barn var forøvrig et barn med såkalte spesielle behov. MEN det har ikke vært mer krevende enn vi har maktet. Man kan også, som thaimor sier, reservere seg mot barn med helseproblemer utover det som regnes som "normalt".

Når det gjelder å bli utsatt for rasisme, så er det en sjanse vi tar. Men det er også mye vi kan gjøre for at barna våre skal stå sterkere rustet til å takle slike ting. Og ikke minst, være aktive i nærmiljø og offentlig sammenheng for å forebygge rasisme.

Ønsker deg lykke til videre itenkeprosessen, litchi!

P.S. Jasså, du har en Gudegave du også, altså? Vi har nå to...og de ER verdens skjønneste;-)

Hilsen fra