Hvorfor nå....?

[zorrina]

Jeg er nypå disse sidene... jeg har benyttet meg av Dr. Online før, men alltid oversett "Et barn for lite...", tenkt som så at hvis jeg ikke ser det, trenger jeg det ikke...

Jeg er en jente på 24 år. Heldig mamma til en på 2 1/2 år og verdens fineste samboer Jobb som jeg trives med og vi leker med tanken på en til.

Sånn presenterer jeg meg vanligvis. Det er sånn jeg vil tenke på meg selv, sånn har jeg tenkt på meg selv i syv år.

Helt til jeg leverer veslemor i barnehagen en dag, og personalet har akkurat fått beskjed om at en annen mor har vært i en trafikkulykke, og hun er jo gravid! De uffer seg og lurer på hvordan dette vil gå, de involverer meg i samtalen.

Dette slår til som en bombe i meg. Jeg merker jeg blir svimmel, jeg ser masse sorte firkanter forran øynene. Løper ut av barnehagen og hjem. Torsdag tok jeg ut min første egenmelding.

For åtte år siden var jeg lykkelig og 16 år. Blei gravid. Det var livets undergang, men i løpet av en uke eller to var det ikke så ille allikevel - vi begynte faktisk å glede oss

Ikke så lenge før jul var vi med svigers på hytta. Vi hadde en fin fur og på veien hjem sovnet jeg i bilen, som vanlig. Neste gang jeg lukker opp øynene er jeg inne i en ambulanse. Vi møtte en lastebil i feil kjørebane og svigerfar klarte ikke å styre unna.

Jeg var forslått, hjernerystelse, en brekt arm og lit tkutt her og der. Det var værre med svigermor, hun lå i koma. Etter to dager på sykehuset fikk jeg dra hjem. Dagen etter begynte jeg å blø, og dro til sykehuset. Fødselen var startet og de kunne ikke gjøre noe for å stanse den.

Fra jeg kom til sykehuset tok det under en time til barnet var født, en liten jente.

Hun var kun 28 uker, og det stod dårlig til med henne, lungene var umodne, hun var generelt umoden. Dagen etter fødselen fikk hun hjerneblødning. Etterhvert sprak milten, og hjertet sviktet, fire dager gammel døde hun. Svigermor fikk aldri møte henne, hun lå i koma og jeg fikk aldri holde henne ordentlig, da jeg var gipset fra under armen og ned...

Vi holdt en enkel minnestund for henne. Mormro og morfar var det, farfar og en tante på 10 år. Hun fikk en liten grav.

Jeg prioriterte skolen på våren, og årene etterpå. Gikk ut med gode karakterer og kom inn på studiet jeg ønsket.

Da jeg ble gravid igjen (nok en gang uplanlegt) var det en glede. Jeg fortrengte babyen jeg hadde mistet. Graviditeten gikk fint, fødselen og barseltiden gikk strålende. Jeg nevnte aldri at jeg hadde hatt et barn tidligere, og når noen slo det opp i en journal feide jeg det kort bort.

Hennes lille grav har stått alene i mange år. Tilsammen har jeg vel beslkt det mindre enn 10 ganger, innklusive urnenedsetelsen.

Så kom nyheten i barnehagen... syv år senere, en graviditet, en fødsel senere... og nå tenker jeg bare på lillejenta mi... jeg får ikke sove, klare rikke spise, har masse dårlig samvittighet. I kveld måtte samboeren min kjøre datteren vår til besteforeldrene, for jeg snakker ikke med noen, bare er her, tenker på bitte lille jenta mi som egentlig skulle vært stor skolejente nå...

Hvorfor kommer disse følelsene nå? Hvordan kan jeg gjøre det godt ovenfor henne igjen?

[save]

Kjære zorrina

Jeg vil bare si at jeg syns det var leit å lese historien din om den lille jenta du mistet.

Det var også leit å lese at du føler at du "skal gjøre det godt igjen" fordi du ikke har "sørget nok eller på en riktig måte". Ingen kan gi oss en oppskrift på hvordan man sørger "riktig" nok. En del av sorgprossessen relaterer seg til omverdenen og hva "samfunnet forventer" av mennesker i sorg. En annen og mer komplisert del handler om hvordan JEG lever med sorgen.

Kanskje føler du akkurat nå at sorgprossessen din burde gitt seg uttrykk på andre måter. Håper at du etter å få ta deg litt tid, ser at du ikke skal dømme deg selv så hardt.

Jeg kjenner ikke deg og sorgen din, det er umulig å si noe om hvordan du har hatt det i disse årene, og hvorfor du nå tenker på sorgen og datteren du mistet.

Jeg sender deg noen varme tanker og håper at du finner ro og kan gi deg selv litt avlat for tiden du har lagt bak deg. Den kan ingen av oss endre, vet du.

klem fra

[Angela1365380318]

Grunnen til at alt dette dukket opp nå er at du ikke jobbet deg gjennom sorget, men fortrengte den.

Du var helt sikert lei deg for å miste bebyen din, eg beskylder deg ikke for noen ting, dette er en helt normal forsvarsmekanisme eg har selv brukt mange ganger.

Problemet er bare det at ting du fortenger dukke ropp igjen, når du mist forventer det. Gjerne ikke før mange ti år etter.

Du skrev jo selv at etter dødsfallet konsentrerte du deg fullt om skolen, du erstattet på mange måter sorgen med noe annet for å holde tankene unna deg, og du greide deg fint.

Var det med din nå værende kjæreste du fikk barnet, vet han i det hele tatt om henne??

Du må snakke med han om det som sjer med det nå iallefall slik at han lettere forstår deg, og kan ta vare på deg i tiden som kommer.

Eg vil også anbefale deg å oppsøke profesjonell hjelp siden det er gått så lang tid før det plutselig slo tilbake på deg, for det som må til for at du skal komme deg er nok at du må gjenniomgå sorgen du aldri ble ferdig med.

Det betyr ikke at du skal glemme eller slutte å være lei deg, men at du må over den værest perioden. Visst du leser hva andre møder har skrevet er så skjønner du nok hva eg mener.

Til slutt vil eg si at det høres helt frytelig å måtte oppleve noe slikt som 16 åring. Dette er liksom ikke alderen for slikt alvor. Føler med deg og ønsker deg all hell og lykke for fremtiden ;-)

[Anitalor]

Kjære zorrina

Jeg vil bare si at jeg syns det var leit å lese historien din om den lille jenta du mistet.

Det var også leit å lese at du føler at du "skal gjøre det godt igjen" fordi du ikke har "sørget nok eller på en riktig måte". Ingen kan gi oss en oppskrift på hvordan man sørger "riktig" nok. En del av sorgprossessen relaterer seg til omverdenen og hva "samfunnet forventer" av mennesker i sorg. En annen og mer komplisert del handler om hvordan JEG lever med sorgen.

Kanskje føler du akkurat nå at sorgprossessen din burde gitt seg uttrykk på andre måter. Håper at du etter å få ta deg litt tid, ser at du ikke skal dømme deg selv så hardt.

Jeg kjenner ikke deg og sorgen din, det er umulig å si noe om hvordan du har hatt det i disse årene, og hvorfor du nå tenker på sorgen og datteren du mistet.

Jeg sender deg noen varme tanker og håper at du finner ro og kan gi deg selv litt avlat for tiden du har lagt bak deg. Den kan ingen av oss endre, vet du.

klem fra

Hei!

jeg er selv ny på disse sidene og har ikke tidligere vært inne i dette forumet tidligere. Har selv mistet en datter i 28. svangerskapsuke som døde under et minutt etter fødselen.Har sjelden vært på gravlunden, også fordi jeg i en lengre periode har bodd utenlands. Sitter nå og leser gjennom innlegg og tar meg selv i å sitte å gråte så tårene renner og føler meg vel kanskje litt dum. Sitter også selv med tanker om det er normalt det jeg har gjort og følt. Men hvem kan vel egentlig si hva som er normalt?? Jeg tror det er viktig at du får en slik reaksjon og det er viktig at du bearbeider deg ut av den. Den enenste gangen jeg har ( vet ikke helt hva jeg skal kalle det ) "slitt rundt det" var når jeg ble gravid med nummer to. Da lykken og gleden kom, kom også skyldfølelsen. Men jeg har en fantastisk mann( ikke faren til min datter) som hjalp meg noe helt fantastisk. La omgivelsene dine vite at dette er noe du sliter med, og la de hjelpe deg. Vet hva jeg selv skulle gjort uten mannen min. Lykke til videre!!