Det å huske på en...

[Nestor sin mamma]

Det var ingen! som husket dagen da Nestor kom til(unntatt dere her inne,da.),17.januar....Ikke mannen min,ikke en venninne,ikke søster,ingen!!!Jeg vet godt jeg ikke kan forlange at man gjør et stort "nummer" ut av det,men et aldri så lite ord el. en klem,el.NOE....

Jeg orket ikke dra meg til minnelunden en gang,istedet gikk jeg og kjempet med tårene og handlet mat til familien.Prøvde å finne gule roser i blomsterbutikken,men det hadde de ikke...Så fikk jeg ikke DET heller!Ved urnenedsettelsen i februar ifjor fikk Nestor med seg i jorden gule roser+at vi la 2 stk oppå graven,itillegg har jeg tørket en og jordmor som var tilstede under fødselen fikk en;så gule roser er spesielle for meg...Kan nesten ikke se på gule roser nå uten at tårene presser på!På torsdag er det et år siden minnestunden i kapellet og han ble ført til krematoriet og kirkegården,og da håper jeg å få til å være der med rosene mine!!

Det er så VONDT! ikke å bli husket,spesielt av de nærmest en!Jeg krever egentlig ingenting,men jeg håper jo..Av noen er det egentlig ikke for mye forlangt å bli husket på en eller annen måte,eller venter /håper jeg for mye?

Hvordan har dere opplevd spesielt 1årsdagen(og andre årsdager) for fødsel/dødsfall av englene deres,det å bli husket kontra ikke husket?Hva kan/bør man vente seg,evt. ikke vente seg, av de rundt en?

Jeg ble ihvertfall grundig skuffet og svært lei meg,enten det nå er grunn til det eller ei,men trist er jeg nå enda...

Beste ønsker fra

[Liljekonvall]

Kjære Nestor sin mamma.

Det var trist å høre at ingen av dine nærmeste, verken familie eller venner husket lille Nestors bursdag. For deg er han, og vil alltid være, gutten din. Du kan kanskje lukke øynene og se han for deg, kanskje til og med kjenne huden hans under fingrene dine. Han er sønnen din. Din sønn. Ingen husker han eller savner han så mye som du. Du er den som kjente han best, siden du bar han så nær hjertet ditt, den tiden dere fikk beholde han. Ingen kan elske han så høyt som du. Likevel, det gjør uendelig vondt når ingen husker datoen for fødselen hans. Det ville de jo ha gjort om dere hadde fått lov til å beholde han.

19. februar blir det et år siden Henrik ble født. En elsket og ønsket liten gutt. Jeg forventer ikke at noen husker han den dagen. Ingen nevner han ellers heller.

Jeg har vært gjennom årsdager før. Til sommeren blir det tre år siden Julie døde under fødselen. Ingen har husket noen av hennes årsdager heller. Den første årsdagen for hennes fødsel og død, var fryktelig vond. Den store sorgen og savnet, samt skuffelsen over at ingen husket henne. Jeg kan fremdeles bli skuffet, men har lært å ikke ha for store forventninger til mine nærmeste.

Dessverre har jeg fått inntrykk av at svært mange opplever å bli skuffet av sine nærmeste på årsdager for små engler, som våre.

Jeg synes ikke vi forventer for mye, når vi ønsker at vår familie og våre venner skal huske årsdagen for barna våre. I hvertfall denne ene dagen hadde det gjort godt å bli husket. Våre engler betyr så uendelig mye for oss. De som ikke har opplevd det selv, skjønner nok ikke hvor mye det betyr for oss. Vi glemmer aldri. Slutter aldri å elske.

Jeg sender deg en varm klem, og ønsker deg lykke til videre.

Klem fra

[Iroe]

Kjære deg

Det gjør meg vondt at ingen husket 17 januar da Nestor kom til verden. Ikke mannen din engang? Forstår godt at du er skuffet og lei deg. Det skulle da bare mangle. Det er ikke godt å sitte med gråten alene -det skulle ikke vært nødvendig. Håper du har bedre dager nå. Du kan kjøpe gule roser til Nestor nå også - det setter han sikkert pris på.

For min del har jeg snakket veldig mye om Christoffer de siste ukene slik at folk rundt oss "måtte" huske dagen (kanskje bevist fra min side da jeg var veldig redd for at folk skulle glemme det). Min mann var veldig opptatt av at vi skulle dra på kirkegården, men ellers har han ikke pratet så mye om Christoffer som jeg skulle ønske. Min mor har vært god. Noen venninner har kommet nå noen dager etterpå og spurt hvordan dagen var. Det har jeg satt veldig stor pris på.

Tenker på deg.

Klemmer fra Ingrid

[eam]

Nå er det snart 5 år siden vi mistet vår Wenche - og det jeg har erfart er at mange husker men tør ikke ta kontakt - de snakker til deg en stund etter og spør hvordan det gikk.

Jeg tror det kan være vanskelig å ta kontakt en slik dag. Tror det er viktig å signalisere at det er nettopp på en slik dag at det er godt at noen sier ifra at vi VET hvilken dag du har i dag.

Gule roser er også min favoritt - det står ofte hos Wenche og hjemme !!

Lykke til !

[Nestor sin mamma]

Tusen takk alle sammen som har tatt seg tid til å svare på og lese innlegget mitt.

Det er godt å få andres perspektiv på ting,spesielt noe slikt som dette!

Det er godt å vite at dere er der,og at det er noen som vet hvordan jeg har det iblandt!

En stor klem fra

[Gjest maria- Marius sin mamma]

Kjære deg!

En ting er å komme seg igjennom slike årsdager, som vi jo alle må igjennom. Det er vondt, alt blir rippet opp igjen. Når man så i tillegg opplever at ingen husker på det, ja da blir det så mye vondere og man føler sorgen ennå verre.

Den 28.12.02 da Marius ville fylt et år, var det ingen! som ringte meg heller. Heller ikke den 04,01.03 da det var et år siden han døde. Det føles vondt, men samtidig så klandrer jeg ingen for det. Som en venninne sa til meg noen dager etterpå- "hvordan har du det egentlig, jeg har tenkt så mye på deg- vet at disse dagene bringer fram mye vonde minner"! Så ga hun meg en god klem- og det varmet veldig.

Jeg tror at mange er "redde" for å snakke om temaer som død, etc. de er redd for å såre noen som allerede har det vondt.

Det er trist å høre at ingen tok kontakt med deg på denne dagen, jeg føler med deg i sorgen over det. Vi er mange her inne i samme situasjon og vi tenker ihvertfall på deg, det skal du aldri glemme.

En god klem fra

[adriel]

Kjære Nestor sin mamma,

Det har skjedd deg, det jeg frykter mest, at ingen skal huske den første bursdagen til Viktoria.

Har du og mannen din på forhånd snakket om at årsdagen snart nærmet seg? Det var veldig trist at ikke engang pappan husket gutten sin.

Jeg er som i en hengemyr for tiden. Trodde alt skulle bli så bra bare julen var over, men der tok jeg grundig feil. Jeg tror nok det er fordi Viktorias bursdag snart nærmer seg, 12. februar.

Jeg er livredd for at den dagen skal bli glemt, for da vil jeg bli så enormt skuffet. Jeg har derfor allerede begynnt å minne de rundt oss på den. Noen vet jeg at aldri ville glemt det. Pappa holder på å lage gyngehest til Viktoria. Hun får jo aldri brukt den, men jeg ble så glad når jeg hørte at hun skulle få en med navnet sitt påmalt. Mamma og pappa er også på kirkegården hver uke på "besøk" og har ofte med seg blomster og lys til henne. Min svigerinne har allerede spurt om de skal komme, og jeg skal si til andre venner at de gjerne må stikke innom oss på fødselsdagen eller dagen etter da hun døde. Jeg skal bestille kake med navnet hennes på. Både Ole og jeg skal ha fri fra jobben de to dagene som hun levde, slik at vi kan være hos henne på kirkegården på tidspunktet for fødsel og død.

Vi har en gjeng med utrolig gode venner, og det skjer aldri engang at vi treffes uten at de nevner Viktoria, og det setter veldig masse pris på. Vi snakker om Viktoria så fort noen vil høre

Stor klem fra Tina

http://www.viktoria-dahl.net