3.året vgs - sliten!!!

[Gjest Svak]

Nå har ikke jeg skrevet særlig på dol (eller på dette forumet) men..

går siste året på VGS nå og det er jo ikke SÅ lenge igjen til jeg er ferdig.. (=) )

problemet er bare at jeg føler ikke at jeg orker mer.

og jeg klarer ikke si noe til noen..

hver dag er liksom reprise, om ikke en dårligere reprise av gårsdagen.

det er nesten slik at jeg ikke orker å stå opp av senga. vet hva som vil skje før dagen er startet.

men må stå opp for jeg må unngå fravær nå.. holdt på å få ikke vurdert i norsk..!!

på skolen smiler og ler.. mens inni meg er det som om jeg vil falle av utmattelse.

jeg vil veldig gjerne stole på noen og si hvordan ting er men for meg er det så vanskelig å klare akkurat det; å stole på noen..

når en ser meg så ser de ikke hvordan det egentlig er, av og til kan en se at smilet er falskt eller at jeg er sliten. men som sagt ikke alltid..

har i det siste tvunget meg ut i helgene.. har fått høre forskjellige fine kommentarer. men føler at de er løgner alt sammen, men prøver å ta det til meg - som om det skal gi meg styrke til å stå oppreist..

kommentarene går i den retning om at jeg ser fin ut og slik.. og derfor er jeg redd for å si sannheta.. at jeg ikke har det bra..

..redd for å ikke bli trodd..

aller helst vil jeg skrike høyt.. si stopp og fortelle hvordan jeg har det... burde jeg det?? vil det komme noe godt ut av det? ta av meg masken...?

vet ikke helt målet/meningen med dette innlegget (beklager)håper iallefall at det var greit at jeg fikk skrive dette ned...

[Gjest Tine84]

Hei!

Jeg føler med deg. Går i 3. jeg også. Heldigvis har jeg ikke det så ille, men jeg er VELDIG lei skolen og den samme hverdagen dag etter dag.

Karakterene har gått ned og jeg gruer meg til å få karakterene for 1. termin.

Jeg vet jeg bør jobbe mer med fagene, men jeg vil bare ikke lenger. Jeg er så lei...

Ville bare si at du ikke er den eneste. Hadde jeg vært deg hadde jeg snakket med en rådgiver på skolen. Like før jul hadde jeg en lang samtale med en rådgiver og alt ble mye bedre.

Lykke til videre. Snart er vi ferdige...

[modesty]

Hei!

Jeg føler med deg. Går i 3. jeg også. Heldigvis har jeg ikke det så ille, men jeg er VELDIG lei skolen og den samme hverdagen dag etter dag.

Karakterene har gått ned og jeg gruer meg til å få karakterene for 1. termin.

Jeg vet jeg bør jobbe mer med fagene, men jeg vil bare ikke lenger. Jeg er så lei...

Ville bare si at du ikke er den eneste. Hadde jeg vært deg hadde jeg snakket med en rådgiver på skolen. Like før jul hadde jeg en lang samtale med en rådgiver og alt ble mye bedre.

Lykke til videre. Snart er vi ferdige...

Jeg er også skikkelig lei nå..går siste året sånn som dere, og selv om det ikke er mange månedene igjen så føles det som en evighet.. Gleder meg utrolig mye til å bryte opp, flytte bort, starte med noe som virkelig interesserer meg. Jeg er dritt lei klassen min, orker ikke å prate med noen der, har ikke noen ordentlige venner der uansett. Vennene mine går i andre klasser eller på andre skoler, så det er litt kjedelig, men det går jo greit da.

Jeg orker ikke å gjøre noe lekser, for jeg er så lei. Men jeg leser på prøvene da, så jeg får ganske bra karakterer allikevel og regner med å få et snitt på rundt 5,2 - bra nok til å komme inn på mye av det jeg kunne tenkt meg (bortsett fra journalisthøyskolen). Så det at jeg har mange muligheter å velge mellom senere, gjør at jeg faktisk klarer å gå på skolen hver dag og skimte et lys i tunellen (at jeg snart er ferdig....),,, Menmen.. Hadde bare lærerne vært litt mer inspirerende, hadde jeg likt klassekameratene mine (liker jo såklart noen få da..), og hadde fagene vært litt morsommere så hadde det kanskje vært litt enklere. Men nå er jeg ihvertfall sinnsykt skolelei!

[Gjest Svak]

Jeg er også skikkelig lei nå..går siste året sånn som dere, og selv om det ikke er mange månedene igjen så føles det som en evighet.. Gleder meg utrolig mye til å bryte opp, flytte bort, starte med noe som virkelig interesserer meg. Jeg er dritt lei klassen min, orker ikke å prate med noen der, har ikke noen ordentlige venner der uansett. Vennene mine går i andre klasser eller på andre skoler, så det er litt kjedelig, men det går jo greit da.

Jeg orker ikke å gjøre noe lekser, for jeg er så lei. Men jeg leser på prøvene da, så jeg får ganske bra karakterer allikevel og regner med å få et snitt på rundt 5,2 - bra nok til å komme inn på mye av det jeg kunne tenkt meg (bortsett fra journalisthøyskolen). Så det at jeg har mange muligheter å velge mellom senere, gjør at jeg faktisk klarer å gå på skolen hver dag og skimte et lys i tunellen (at jeg snart er ferdig....),,, Menmen.. Hadde bare lærerne vært litt mer inspirerende, hadde jeg likt klassekameratene mine (liker jo såklart noen få da..), og hadde fagene vært litt morsommere så hadde det kanskje vært litt enklere. Men nå er jeg ihvertfall sinnsykt skolelei!

ja, en trøst er jo at vi er snart ferdige. men så er det jo også det med eksamener på slutten!

*sliten ved tanken*

karaktermessig greier jeg meg sånn sett OK, femmere i noen fag osv..

ang. rådgiver så vil jeg aldri ha vurdert det siden rådgiveren er en lærer på skolen som virkelig er 'a pain in the ass'- hun velger sine favoritter og sine 'værstinger'.. jeg er definitivt ikke på hennes 'topp 10' - så når det gjelder skolepresset, SF, og slike ting så sier jeg ingenting. har en lærer da som jeg vet kan snakke med - problemet er jo da at jeg må prøve å mote meg opp til å 1) spørre om vi kan snakke og så 2) få ordnene ut av munnen min....

vanskelige greier....

har endel venner på skolen, i parallell klasse og min klasse + noen i klassene under. det er ikke det - men mine BESTE venner bor langt vekke pga skolen...

nei...gleder meg virkelig til jeg flytter herifra....samtidig som jeg gruer meg pga at da mister jeg de 2 jeg stoler på. og jeg har så vanskelig for å stole på noen..

[modesty]

ja, en trøst er jo at vi er snart ferdige. men så er det jo også det med eksamener på slutten!

*sliten ved tanken*

karaktermessig greier jeg meg sånn sett OK, femmere i noen fag osv..

ang. rådgiver så vil jeg aldri ha vurdert det siden rådgiveren er en lærer på skolen som virkelig er 'a pain in the ass'- hun velger sine favoritter og sine 'værstinger'.. jeg er definitivt ikke på hennes 'topp 10' - så når det gjelder skolepresset, SF, og slike ting så sier jeg ingenting. har en lærer da som jeg vet kan snakke med - problemet er jo da at jeg må prøve å mote meg opp til å 1) spørre om vi kan snakke og så 2) få ordnene ut av munnen min....

vanskelige greier....

har endel venner på skolen, i parallell klasse og min klasse + noen i klassene under. det er ikke det - men mine BESTE venner bor langt vekke pga skolen...

nei...gleder meg virkelig til jeg flytter herifra....samtidig som jeg gruer meg pga at da mister jeg de 2 jeg stoler på. og jeg har så vanskelig for å stole på noen..

Jeg liker ikke bestandig å snakke med lærere og rådgivere jeg heller, men det er en rådgiver på skolen jeg liker veldig godt (som var klasseforstanderen min i første klasse), og jeg har vært og diskutert veien videre og sånn med ho. Du burde prøve å manne deg opp til å prate med noen du også, iblant kan det faktisk være godt å få snakket ut med voksne. Voksne er som oftest flinkere enn jevnaldrende til å sette ord på ting og sette seg inn i andres situasjon, og dessuten er jo lærere og rådgivere vant med at elever kommer til dem med forskjellige problemer.

Jeg gleder meg skikkelig til å bli ferdig der jeg går nå, selv om jeg liker meg godt og alt det der. Miljøet på skolen er helt greit, jeg har mange å prate med i friminuttene og sånn, men allikevel føler jeg meg ganske ensom iblant. Jeg har flere gode venner som jeg har vært sammen med i mange år, men jeg føler vi har begynt å vokse fra hverandre, og jeg vet ikke helt lenger hvor jeg har dem. Men jeg er så heldig at jeg har en fantastisk kjæreste som støtter meg og trøster meg når jeg trenger det, og det er deilig å vite at det er noen som elsker en uansett hva som skjer. Men selv når jeg er sammen med han, kan jeg føle meg ensom..selv om det ikke har noe med han å gjøre..jeg vet kke helt!

PS; Gå til noen, helsesøster, lærer eller hva som helst, og prat om spiseforstyrrelsen din!! Jeg kjenner så altfor mange som har spiseforstyrrelser nå, og det er kjempeskummelt!! Du må ta dette på alvor, gå og oppsøk hjelp!!

Klem!

[Gjest Svak]

Jeg liker ikke bestandig å snakke med lærere og rådgivere jeg heller, men det er en rådgiver på skolen jeg liker veldig godt (som var klasseforstanderen min i første klasse), og jeg har vært og diskutert veien videre og sånn med ho. Du burde prøve å manne deg opp til å prate med noen du også, iblant kan det faktisk være godt å få snakket ut med voksne. Voksne er som oftest flinkere enn jevnaldrende til å sette ord på ting og sette seg inn i andres situasjon, og dessuten er jo lærere og rådgivere vant med at elever kommer til dem med forskjellige problemer.

Jeg gleder meg skikkelig til å bli ferdig der jeg går nå, selv om jeg liker meg godt og alt det der. Miljøet på skolen er helt greit, jeg har mange å prate med i friminuttene og sånn, men allikevel føler jeg meg ganske ensom iblant. Jeg har flere gode venner som jeg har vært sammen med i mange år, men jeg føler vi har begynt å vokse fra hverandre, og jeg vet ikke helt lenger hvor jeg har dem. Men jeg er så heldig at jeg har en fantastisk kjæreste som støtter meg og trøster meg når jeg trenger det, og det er deilig å vite at det er noen som elsker en uansett hva som skjer. Men selv når jeg er sammen med han, kan jeg føle meg ensom..selv om det ikke har noe med han å gjøre..jeg vet kke helt!

PS; Gå til noen, helsesøster, lærer eller hva som helst, og prat om spiseforstyrrelsen din!! Jeg kjenner så altfor mange som har spiseforstyrrelser nå, og det er kjempeskummelt!! Du må ta dette på alvor, gå og oppsøk hjelp!!

Klem!

Modesty!

jo vet at det av og til kan være godt å prate med noen voksne. problemet mitt er bare at jeg ikke har noen. dvs..

jeg går på BUP for anoreksi da.. og regelmessig hos lege. jeg stoler på legen men ikke psykologen. der greier jeg ikke si ting slik de EGENTLIG er... (hun fikk sjokk i forrige uke da jeg brøt sammen på skola og ble sendt dit)

men så har jeg en lærer som var min kl.forstander da jeg gikk GK - hun har holdt kontakt med meg siden da problemet er bare at nå så møter ikke jeg henne så ofte og jeg tør ikke si: kan vi prate?

selv om hun (og legen +/-) er den jeg kan prate med.

men - det hadde vært UTROLIG godt å prate med noen. si ting helt 'usensurert....'

hmm..

[modesty]

Modesty!

jo vet at det av og til kan være godt å prate med noen voksne. problemet mitt er bare at jeg ikke har noen. dvs..

jeg går på BUP for anoreksi da.. og regelmessig hos lege. jeg stoler på legen men ikke psykologen. der greier jeg ikke si ting slik de EGENTLIG er... (hun fikk sjokk i forrige uke da jeg brøt sammen på skola og ble sendt dit)

men så har jeg en lærer som var min kl.forstander da jeg gikk GK - hun har holdt kontakt med meg siden da problemet er bare at nå så møter ikke jeg henne så ofte og jeg tør ikke si: kan vi prate?

selv om hun (og legen +/-) er den jeg kan prate med.

men - det hadde vært UTROLIG godt å prate med noen. si ting helt 'usensurert....'

hmm..

Prøv å mann deg opp for å snakke med noen..da kommer du nok til å føle deg mye bedre etterpå! Du må jo ikke absolutt snakke med en lærer eller lege, hvis det er andre voksne du kjenner og stoler på kan jo det også være greit, f.eks. mamma (kanskje ikke alltid like lett), en tante, moren til en venninne, bestemor eller hvem som helst. Prøv, så skal du se at du føler deg bedre etterpå!

[modesty]

Modesty!

jo vet at det av og til kan være godt å prate med noen voksne. problemet mitt er bare at jeg ikke har noen. dvs..

jeg går på BUP for anoreksi da.. og regelmessig hos lege. jeg stoler på legen men ikke psykologen. der greier jeg ikke si ting slik de EGENTLIG er... (hun fikk sjokk i forrige uke da jeg brøt sammen på skola og ble sendt dit)

men så har jeg en lærer som var min kl.forstander da jeg gikk GK - hun har holdt kontakt med meg siden da problemet er bare at nå så møter ikke jeg henne så ofte og jeg tør ikke si: kan vi prate?

selv om hun (og legen +/-) er den jeg kan prate med.

men - det hadde vært UTROLIG godt å prate med noen. si ting helt 'usensurert....'

hmm..

Prøv å mann deg opp for å snakke med noen..da kommer du nok til å føle deg mye bedre etterpå! Du må jo ikke absolutt snakke med en lærer eller lege, hvis det er andre voksne du kjenner og stoler på kan jo det også være greit, f.eks. mamma (kanskje ikke alltid like lett), en tante, moren til en venninne, bestemor eller hvem som helst. Prøv, så skal du se at du føler deg bedre etterpå!

[leenie]

Det er fire år siden jeg gikk VK2 for Allmennfag på VGS, og jeg skal love deg at sånn du føler det, slik følte omtrent hele klassen min seg... Vi var utbrente og umotiverte, og ikke rent få illusjoner sprakk i løpet av det året!

Jeg og mine venninner hadde studieretningsfag som matte, fysikk, kjemi og bedriftsøkonomi, og hadde store planer for videre studier. Saken var bare at etter å ha kjempet oss gjennom 3. året, så hadde vi mistet all lyst på videre studier. Vi har samtlige tatt både ett og to og tre "hvileår", noe ingen av oss angrer på nå hvertfall.

Jeg vil råde deg til å ta en prat med en rådgiver på skolen. Kanskje du har for tunge fag? Mulig det er litt sent og bytte, men jeg hoppet av det ene faget og tok eksamen som privatist året etter i stedet. Rådgiverne kan det der, og de har hørt historier som din mange ganger før...

Lykke til!

[Sofline]

Sånn hadde jeg det da jeg gikk i 2. klasse på vgs. Jeg tvang meg rett og slett gjennom skoleåret, selv om karakterene ble elendige. Neste året droppa jeg ut, orket ikke mer og reiste utenlands (angrer ikke). Nå driver jeg og tar opp VKII som privatist, og er ferdig til sommeren.... ENDELIG!!! Heldig du som ikke fikk denne sprekken før. Men jeg tror de fleste får det sånn i løpet av vgs. Enten synes de at de tre årene er de beste i ens liv, eller så er de mildt sagt j....

Lykke til! Du skal nok klare et halvt år til (og tenk på russetiden). Og en ting til: Får du høre pene ting om deg selv, er det selvfølgelig sant. Folk driver ikke med smiger til folk de ikke liker!

Du er heldig som ikke