Mistet Lille Vetle...

[Lille Vetle]

Hei, jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg følte for å ha noen å "snakke" med akkurat nå.

Jeg mistet vår Lille Vetle fredag 10/1-03, i 19. svangerskapsuke....

Vet at det fortsatt var tidlig i graviditeten, og at mange mener sorgen går fort over. Men for meg var det min lille baby, og selv om jeg knapt var kommet halvveis i graviditeten, så er man så fokusert på det lille livet som vokser i magen, jeg hadde følt liv, samboeren min hadde kjent spark, og dette var vår første baby sammen.(Samboeren min har tvillinger fra et tidligere forhold.)

Vi var veldig usikre på hva vi skulle gjøre ifbm. med begravelse eller ikke, og visste ikke hva som var "vanlig". Men vi følte for å ha et sted å gå til, og vi skal ha en liten minnestund i kapellet på torsdag, så skal vi selv kjøre kisten til gravlund, hvor vi har fått gravplass på en liten "barne-gravlund".... Det føles veldig godt nå, at vi tok avgjørelsen om å ha en egen grav. Selv om noen nok reagerer og synes det er rart, så er det ikke rart for oss.... (og det er vel det viktigste, er det ikke???)

Jeg vet at sorgen vil blekne etterhvert, men vi vil jo aldri glemme!!!!

Høres det rart ut det valget vi har tatt??? Er det flere i samme situasjon??

Hadde vært takknemlig for gode råd fra dere som har opplevd det samme.

Akkurat nå er alt fryktelig tungt, trist, og jeg føler meg helt tom ........

Fint at det finnes slike sider som denne....

[Iroe]

Kjære mammaen til lille Vetle

Det gjør meg vondt å lese at dere mistet sønnen deres. Klart du har det vondt, ubeskrivelig vondt , det vet vi alle som er her på disse sidene. Det er bare vi som selv har mistet barn som fullt ut kan forstå din smerte og ditt savn.

Forstår godt at dere har valgt å ha et sted hvor lille Vetle ligger - da kan dere gå til han når dere har behov for det - tror det var et lurt valg av dere - selv om det ikke finnes noe fasit svar på dette.

Jeg mistet min sønn i 30. svangerskapsuke for et år siden. Han døde av en hjertefeil. Vi har grav og er veldig glad for det idag.

Det er vanskelig for deg å forstå nå, men dagene vil bli lettere etterhvert. Bruk oss her inne når du har behov for det - det synes jeg har vært godt.

Gråt masse - det hjelper.

Lykke til

Hilsen Ingrid

[adriel]

Kjære deg!

Det var trist å lese, at ennå et lite barn er dødt. Jeg synes ofte at det kan være vanskelig å finne de rette ordene å si, selvom jeg liksom har "fasiten" på hva som er "riktig og galt". Men det jeg vet er at ingen ting kan gi mye trøst når man mister barnet sitt, det er bare så meningsløst.

De aller første ukene etterpå var for meg bare kaos, og selv om jeg synes at vi gjorde alt riktig da vår Viktoria døde, så har jeg i ettertid lært at man angrer aldri på det man valgte å gjøre, bare på det man ikke gjorde. Man har så kort tid på seg og det er så mange valg som må tas. Mitt råd til deg er å gjøre mest utav den tiden som er igjen før begravelsen, da vil dere ha ennå fler minner og bedre "samvittighet" i ettertid. Da har dere gjort alt dere har kunnet for gutten deres, og det er så godt etterpå når man vet at man gjorde det selv.

Dere får sikkert en fin minnestund for lille Vetle på torsdag.

"Når natten så stille seg senker,

finnes ensomhetens tomhet hos meg,

og lik den klareste stjernens som blinker,

så sterk er min kjærlighet til deg."

Stor klem fra Viktorias mamma, Tina

http://www.viktoria-dahl.net

[Salina]

Kjære, kjære deg!

Det er vondt å lese at dere har mistet gutten deres, Vetle. Vondt å ønske deg velkommen til denne siden.

Du sier du føler deg tom og trist. Det er helt naturlig etter at man mister et barn.

Tomhetsfølelsen vil nok være der en stund. Gi deg tid til å sørge. Bruk menneskene rundt deg. Snakk om Vetle. Gråt.

Selvsagt vil du huske sønnen din. Du ble jo kjent med han mens han levde inne i magen din. Og du er jo blitt mamma!

Men desverre vil du kanskje oppleve at noen irundt deg tilsynelatende glemmer. Det er vondt. For man trenger å snakke og minnes.

Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt. Tankene er lik de jeg hadde da jeg mistet gutten min.

Tor Erling fikk bare leve 21 uker i magen min. Vi måtte avbryte svangerskapet fordi gutten vår hadde en alvorlig hjertefeil.

Vi lurte også på det med egen grav eller minnelund. Det vi hadde bestemt oss før fødselen ble ikke det vi bestemte oss for etterpå.

Vi valgte til slutt en egen gravplass for Tor Erling, noe jeg er glad for i dag. Det er godt å besøke han på grava, sette seg ned å småprate litt.

Men ingenting er rett og ingenting er galt når man er i en slik situasjon. Jeg tror man må ta avgjørelsene der og da. Det man planlegger på forhånd passer seg kanskje ikke når man er midt i situasjonen.

Håper dere får en fin minnestund i morgen.

Sender varme tanker.

Send meg gjerne en mail om du ønsker å snakke mer.

[email protected]

Klemmer fra Hanah

[Gjest ikke undertegnet]

Kjære mammaen til lille Vetle

Det gjør meg vondt å lese at dere mistet sønnen deres. Klart du har det vondt, ubeskrivelig vondt , det vet vi alle som er her på disse sidene. Det er bare vi som selv har mistet barn som fullt ut kan forstå din smerte og ditt savn.

Forstår godt at dere har valgt å ha et sted hvor lille Vetle ligger - da kan dere gå til han når dere har behov for det - tror det var et lurt valg av dere - selv om det ikke finnes noe fasit svar på dette.

Jeg mistet min sønn i 30. svangerskapsuke for et år siden. Han døde av en hjertefeil. Vi har grav og er veldig glad for det idag.

Det er vanskelig for deg å forstå nå, men dagene vil bli lettere etterhvert. Bruk oss her inne når du har behov for det - det synes jeg har vært godt.

Gråt masse - det hjelper.

Lykke til

Hilsen Ingrid

Jeg mistet i uke 20, også en liten gutt. Valgte som dere en minnestund med oss foreldre, deretter besteforeldrene. Vi valgte så kremasjon, og deretter nedsettelse på en felles barnegrav. Vi ville nok også ha valgt egen gravplass hvis det ikke hadde vært for at barnegravplassen lå så vakkert til på kirkegården. Vi synes at det er fint å tenke på at han dessuten har "selskap" av andre små engler rundt seg.

Jeg er enig med hun ene som svarte deg, at man angrer som regel ikke på det man gjorde, men på det man ikke gjorde. Men samtidlig må man da huske på at i den situasjonen man er i rett etter å ha mistet sitt barn, gjør nok alle det beste man kan der og da, tatt i betraktning det følelsesmessige sjokket og tapet man går i gjennom.

Det er riktig at dere gjør alt på en måte som er riktig for dere. Det er deres barn, og sorgen over å ha mistet vil nok alltid være en del av dere, og den vil være med på å forme dere som mennesker framover.

Det vil nok alltid være vondt å tenke på den lille dere mistet, men samtidlig godt også etterhvert.

Klem fra aprilius

[Gjest lenajac]

Kjære deg,

vi mistet også den lille gutten vår i 19. svangerskapsuke, dette skjedde for litt over en uke siden. Vi har også bestemt oss for et eget gravsted, og skal ha en enkel begravelse på tirsdag. Det var jo vår lille baby! Det gjør forferdelig vondt, og jeg gruer meg til å treffe folk igjen, og særlig alle mine gravide kolleger...

Vi håper å kunne bli gravide igjen så snart som mulig. Ønsker dere lykke til videre i livet, jobb dere gjennom sorgen, og ta vare på hverandre!

Klem fra Lena