12 april 1997

[puff og blårøyk]

Det var den dagen vi giftet oss, slengte prevensjonsmidlene i veggen, og satte i gang med liv og lyst. Enkel oppgave. Lag baby. Akkurat.

Det gikk et år, det ble sædprøver, utredning, pergotime 1 og 2, det gikk ikke, røntgen, IVF, det gikk ikke, IVF 2, det gikk, men så gikk det ikke likevel.

8 april 2002. ICSI. Midt i flyttestria, vi fikk en litt tvilsom positiv. Den ble bekreftet 5 uker senere. _Det_ var vi glade over.

Så vi var gravide. Det var jo målet vårt, men samtidig var det akkurat så langt som vi evnet (og våget) å se. Nå står vi der, lykkelige, men også usikre. All vår kunnskap hittil har vært konsentrert om å bli gravid, kom vi bare så langt ville alt bli bra. Det trodde vi helt til;

Uke 13. Det var da blødningene kom. I hui og hast til sykehuset. Den halvtimen det tok før legen kom vil vi helst glemme. Den følelsen som overtok da ultralyden viste et lite menneske som turnet ivrig rundt i magen, _den_ glemmer vi ikke så lett. Forklaringen? Barnet tar til seg hormoner fra moren. Hormonmangelen fører til tynnere slimhinner, som igjen kan føre til blødninger. Ei sprøyte progesteron i rumpa, og problemet var ute av verdenen. Vi har blødd senere også, fra både nese og tannkjøtt. Av samme årsak.

Nå kommer vi oss endelig inn i et organisert program med fast lege. Noe som har vært umulig fram til nå.

4 kilo har Eggsentralen gått ned. På de første 3 månedene. Ikke det at hun har vært direkte syk, men appetitten har variert voldsomt. Ofte har hun hivd seg over maten, bare for å bråstoppe etter to munnfuller. Legen svarer med å foreskrive multivitamin/mineraltabletter. Pluss kalktabletter. Da spiller det ikke så stor rolle hva vi spiser, barnet får det det skal ha.

Det neste hinderet som dukker opp, er testen for stoffskifte. Legen er ikke fornøyd, og beordrer flere tester. Jeg hiver meg over nettet for å finne ut hva dette er for noe. Man kan altså ha hypothyerose eller hyperthyerose. Hypo er langt å fortrekke, mens hyper _bør_ man ikke være når man blir gravid. Det skrives om operasjoner og behandling med radioaktivitet. Om problemer med å bli gravid. Om aborter. Vi? Hyper. Selvfølgelig.

Det blir (igjen) noen tunge dager før ekstratesten gir oss grønt lys. Falsk alarm. Puh.

En ny test viser at vi ligger lavt på jernskalaen. Vi får jerntabletter.

Eggsentralen får noen fantastiske kramper i beina. Disse inntrer som regel kl. 0500 om morgenen, et hyl, og jeg må hive meg over henne for å tøye ut beinmusklaturen hennes. Det fungerer. Magnesiumtablettene vi får, fungerer enda bedre. Og takk for det.

Vi klager ikke. Til tross for jevnlige små og store problemer, så har vi det bra. Vi holder oss på et relativt sunt kosthold. Uten å være fanatikere, prøver vi å unngå mat det advares mot. Røyken ble stumpet før forsøket. Alkohol har vært bannlyst. Magen vokser, og Eggsentalen med den. Hun er ordentlig stolt av magen og graviditeten. Er det en globetrotter der inne? Fakta er at h*n har vært nesten 50 timer i lufta før vi runder 7 måneder. Utålmodig er h*n også, vi har hatt øvelsesveer fra uke 26.

Glemte jeg å nevne mensmurringer, stikking i eggstokkene, og ellers alt som assosieres med en kommende mens? De har fulgt oss gjennom hele graviditeten.

Jeg har begynt å venne meg til de sparkene jeg får i ryggen om natta. Det er først når h*n begynner å leke klokke, at vi begynner å lure. Det dunkes fullstendig rytmisk, ca. en gang per sekund. Hikke? H*n imiterer vibrator også. Det finner vi ingen løsning på. Eller sagt på en annen måte, vi snakker ikke så mye om det. Normale unger vibrerer vel ikke?

Begynner det ikke å bli litt vel mange grå hår nå? Er det patetisk med mannfolk som farger håret?

Vi nærmer oss terminen, 30 desember. Eggsentralen er stor, og det begynner å ta på. 17 kilo opp, og en mage som står rett ut. Når hun står naken med ryggen mot meg, er det nesten umulig å se at hun er gravid. Når hun snur seg i profil derimot... Alle tror det blir en gutt, magen skal visstnok være rund dersom det er ei jente. Vi vet ikke. Det vi vet, er at hvadetnåer ikke har festet seg.

Det er ikke så unormalt. Dersom det er barn nummer to eller tre. Det er unormalt når det er barn nummer ett. Det _kan_ tyde på at barnet er for stort for bekkenet. Det kan også være at navlestrengen ligger rundt halsen og strammer hver gang barnet beveger seg nedover. Med så mange og kraftige øvelsesveer som vi har hatt, er det siste en definitiv mulighet. H*n burde være på plass nå.

Ekstra ultralyd avslører ikke noe unormalt. Legen beslutter å indusere Eggsentralen for å provosere fram veer, samtidig som hjerteaktiviteten på babyen overvåkes. Dersom veene fører til redusert puls, vil det si at navlestrengen ligger rundt halsen og strammer når babyen prøver å bevege seg ned. Da snakker vi keisersnitt. Hvis ikke, vel, da vet vi ikke helt. Vi ser nå fordelen med å være på privat sykehus. Tett oppfølgning, og skreddersydd opplegg. De er heller ikke vant til IVFere, og er voldsomt opptatt med å passe på oss. Jeg tør ikke nevne mikroinjeksjon. Da tar de vel helt av.

Testen finner sted. Drypp. Eggsentralen får regelmessige veer, ca hvert 3 minutt. Hun har ingen smerter. Dette forvirrer sykesøstrene stort. Babyen kvitterer med økt aktivitet og hjerterytme, før h*n tydeligvis ikke gidder mere. Hjerterytmen viser at h*n sover. De klør seg i hodet. Jeg er ikke det minste overrasket. H*n har alltid vært aktiv om kvelden og natta, og dorsk om morgenen og formiddagen. Klokka er ti, at h*n tar seg en blund er fullstendig normalt. Noen navlestreng er i hvert fall ikke i veien. Testen avsluttes, og vi får beskjed om å komme for overvåkning av hjerteaktiviteten hver 3. dag.

Vi feirer jul. Årets julegave strekker budsjettet kraftig, men i år er det på sin plass. Alle våre anstrengelser, alt vårt slit, alle våre tårer. Det er _hun_ som har båret den tyngste børen. Det er hun som har fått injeksjoner, nåler, hormoner, uttak, innsetting, kvalme, kramper, vektøkning, hovne bein og fingre. Hvis det noen gang er på sin plass med noe ekstra, så er det i år.

Våre gjester må synes julemiddagen er en lett bisarr opplevelse. Det skåles og småprates, alt mens Eggsentralen tar små pauser i matspisingen når veene tar overhånd. Vi har levd med disse så lenge, ikke er de vonde, og de bekymerer oss ikke nevneverdig. Dessuten er sykehuset like i nærheten. Det er jul. Vi koser oss.

Nyttårsaften tilbringer vi sammen, bare vi to. Sannsynligvis den siste på lang, lang tid hvor vi kan gjøre akkurat det. Året er nå 2003, og mitt ønske om at fødselen ikke ville skje i 2002 er oppfylt. Det er bedre å være født tidlig på året, enn veldig sent. Vi hadde allerede besluttet å vente til etter nyttår dersom det ble avgjort at keisersnitt ble nødvendig. Vi er nå på overtid, og her lar de det ikke gå lengre enn 10 dager over før fødselen settes i gang, eller eventuellt keisersnitt taes. Hva som vil skje med oss?

2 januar 2003. Jeg blir vekket av Eggsentalen klokka halv seks. "Det er noe i toalettet!" Hun er lysvåken, og jeg rusler lydig ut for å ta en titt. Det ligger vitterlig noe der. Det fiskes opp med ei gammel og kasteferdig skje. En liten, gråaktig og skjelvende klump. Slimproppen? Slimproppen!

"De fleste fødsler skjer innen 24 timer etter at slimproppen løsner." Står det i bladene. Litt betuttet ringer vi sykehuset, og får beskjed om å komme. Vi tar oss tid til en dusj, Eggsentralen tar en banan og litt juice før vi går. Vi regner med en rask sjekk, og så tilbake til senga.

På sykehuset blir hun puttet inn i sykehusklær, og får på belter for å sjekke babypuls og veer. Legen dukker opp klokka 8. Ikke vår vanlige lege, hun er bortreist. Jeg er litt ukomfortabel med akkurat det. Rask undersøkelse nedentil avslører at babyen ikke har festet seg, at hodet er ganske høyt oppe, at det ikke er åpning, men at slimproppen definitivt har gått. Vi får fire timer, dersom babyen da ikke har kommet ned, og det ikke er åpning, da blir det keisersnitt. Gulp. Det går opp for oss at, nei, vi skal ikke tilbake til senga, og ja, på den ene eller den andre måten så blir vi foreldre i dag. Eggsentralen blir satt på glukosedrypp, dette for å gi både henne og babyen ekstra energi. Nåla til dryppet bekymrer henne adskillig mere enn utsikten til et mulig keisersnitt. Hun _hater_ nåler. Hun blir direkte ilsken når hun får høre at det ikke blir mere mat før fødselen er over. Uten mat blir hun forbanna. Sånn har hun alltid vært. Jeg jogger hjem for å hente videokameraet.

Anestesilegen stikker innom. Spør om allergier, forklarer om narkose og epidural. Epidural, sier Eggsentralen. Hun vil være våken. Dette er standardforberedelser siden operasjonsteamet alltid er klart når en fødsel er på gang. Vi synes allikevel det lukter styggelig av keisersnitt.

Klokka blir 12. Ny undersøkelse viser ingen forbedringer. Jeg er på telefonen med "vår" lege, hun snakker med legen som ansvarer for oss nå, og de enes om at keisersnitt er veien å gå. Greit! Jeg har fått den bekreftelsen jeg ønsket, at den andre legen nok ble litt støtt av at jeg gikk over hodet hennes, det bekymrer meg minimalt. Vi skal ha en god følelse, ikke sitte med en nagende følelse av at dette ikke er riktig under hele operasjonen. Dessuten betaler vi for dette, og det gir meg rett til å stille spørsmål.

All tvil ryddet til side, og Eggsentralen trilles inn på operasjonsrommet. Jeg har fått grønt lys for å være med, får til og med ta med kameraet. Anestesilegen setter epidural, og det gjør han så bra at Eggsentralen knapt nok kjenner noenting. Jeg filmer. Hun legges på ryggen og en "teltvegg" skjermer hodet fra kroppen. Slange opp i urinblæra, når du ikke kan kjenne noe, så kan du heller ikke kontrollere blærefunksjonen. Anestesilegen tester, kjenner du noe her, eller her? Nei, hun kjenner ingenting, men synes det er litt vanskelig å puste. Vanlig bivirkning av epiduralen sier legen, og gir tommelen opp for teamet som øyeblikkelig starter operasjonen. Jeg står ved hodeenden, passer på at hun har det bra, samtidig som jeg har full oversikt over det som foregår. Kameraet ruller.

"Det gjøres et snitt på tvers av nedre del av mellomgulvet, og babyen løftes forsiktig ut". Det sto det i artikkelen jeg leste om keisersnitt. Jaha, ja. Det snittes. Og det snittes. Og det snittes. Det er mange lag de skal gjennom. Eggsentralen kjenner ingen ting, men blir oppdatert av meg. Legen stikker handa inn gjennom åpningen for å forsiktig løfte babyen ut. DYTT, roper hun, og de andre gir seg til å dytte for å presse babyen nedover og ut. DYTT, DYTT, roper hun igjen, og anestesilegen lener seg fra hodeenden og gir et par reale dytt nedover. Som troll i eske, plutselig er han der. Rødblå og sinna, det tar bare noen sekunder før han skriker ut sin protest. Klokka er 12:53. Gratulerer, sier anestesilegen. Nå er du mamma, sier jeg til henne som ligger der lett fortumlet på bordet. Er jeg? Jeg skjønner henne godt, jeg synes det er like uvirkelig selv. Navlestrengen kuttes, og han tørkes og luftveiene suges rene for slim. Han får hilse raskt på mamma, og pappa blir filmet med sin nye sønn i armene. Så forsvinner han ut døra, og jeg lurer på hvor jeg skal ta veien. Etter han, eller med mor mens de avslutter operasjonen? Jeg blir.

Jeg kan ikke noe for det, men jeg er voldsomt fasinert av selve operasjonen. På forhånd var jeg ikke sikker på hvordan jeg ville reagere, men nå er jeg helt med. Ikke visste jeg at når de skal sy sammen livmora, så tar de den ut av kroppen. Det er ikke mindre enn fantastisk å se hele livmora, med eggledere og alt, ligge i friluft mens de jobber på den. Avslutningen tar et stykke tid, det er mye sying og rengjøring. En god time etter at det hele startet, er hun tilbake på rommet. Jeg går på jakt etter min sønn.

Det er bare å følge lyden. Han gauler så det ljomer over hele avdelingen. Under varmelampa finner jeg han. Knallrød, og med et svært hull hvor det strømmer lyd fra. Han er helt klart ikke fornøyd med sin nye tilværelse. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, filmer litt, og sniker meg så tilbake til mamman.

Han blir etterhvert levert på rommet, mamma får han opp i senga. 3,9 kilo, og 53 cm. Han hadde nok ikke kommet ut den vanlige veien, så keisersnittet var den rette avgjørelsen. Noe navn har han enda ikke. De koser seg, mens jeg lurer på om det ikke er meningen at jeg skal føle noe stort og vidunderlig nå? I stedet for er jeg ganske pumpet. Det er Eggsentralen også, og fødselsdagen blir han for det meste tatt vare på av pleierne, mens hun hviler.

Jeg tilbringer natta med rare tanker. Så han ikke litt rar ut? Hvorfor hadde han så hovne øyne? Han åpnet bare det ene, hvorfor det? Og de gule prikkene på nesa, de er i hvert fall ikke normale. Og underleppa, den kunne jeg nesten ikke se. Og, og... Er han normal?

Er han normal? Er han i orden? Det var spørsmålet mitt til jordmødrene morgenen etter. Han er helt i orden. De smiler litt. Jeg er litt beroliget, men ikke helt sikker. Han ser ikke helt god ut, men det kan jeg da ikke si til noen. Hvorfor har jeg ingen fantastisk følelse? Vi har ventet 5 år, 8 måneder og 21 dager på dette, og så føler jeg ikke noe spesiellt? Jeg mener, jeg er jo glad, men dette skulle jo være det største av det største? Det lir ut på ettermiddagen før jeg forsiktig spør Eggsentralen: Synes du han ser litt rar ut? Hun flakker litt med øya, men må innrømme at jo, han er litt rar. Kanskje... kanskje... de har byttet om eggene??? Nei, det går da ikke an? Jeg synes han ser ut som en miniutgave av Mr Miyagi fra Karate Kid. Eggsentralen er ikke uenig. Gudskjelov, jeg er ikke riv ruskende gal.

Alt er ikke fullstendig i orden, sånn rent fysisk sett. Han har et snev av gulsott, men ikke nok til at de legger han i sola. Lavt blodsukker, ikke uvanlig for såpass store babyer, så han fikk injeksjon med glukose. Og mat fra flaske. Pungen er stor. Hydrocele kaller de det. Vann som følger med testiklene når de kommer ned, og som forblir i pungen. Ganske vanlig, og det blir sakte men sikkert absorbert av kroppen.

Jeg sover litt bedre denne natta, men uroen gnager.

Dag 2. Han ser litt bedre ut. Rar er han, men jeg mener å se konturene av et lite menneske i ansiktet hans. I dag skal han ha sine første vaksiner. Han får to sprøyter, hyler i 20 sekunder, så er han fornøyd. Hmm. En tøffing. Han skal på ultralyd også. Vannet i pungen gjør at de ikke kan føle om begge testiklene er på plass. Han liker definitivt ikke en kald ultralydsonde der nede, kraftige protester mens han ormer seg bortetter bordet. Testiklene er på plass, så alt er i orden. Da vi er tilbake på rommet, oppdager jeg at ryggen min er stiv og vond. Jeg har spent meg så kraftig mens de undersøkte han, at jeg knapt nok kan bevege meg. Jeg innser at det finnes usynlige, men høyst reelle bånd mellom oss to. Vi hører sammen, enten vi liker det eller ikke.

Det er ikke før dag 3, mor er i dusjen, og jeg sitter alene og ser på han. _Ser_ han. Ser det mørke håret som allerede er så langt at det når ned over øverste delen av øret. Ser to symmetriske øyne med laange øyenvipper, de har han fra meg. Ser den fine nesen, den er fra mor. Det samme er den pent formede overleppa, mens underleppa og kjeven er mine. Alt faller på plass akkurat da, følelsene veller opp inni meg. Jeg ser vår sønn!

Den natten sov jeg godt.

[puff og blårøyk]

Dette innlegget hører i hovedsak hjemme på graviditet, men siden jeg ser at flere av de "jeg kjenner" er her inne, så valgte jeg å legge det her også. Beklager dersom noen føler seg irritert over å få hele graviditeten vår tredd ned over hodet her inne. Innlegget er i beste mening. Og for å skryte litt.

[Gjest bobla 20+4]

Dette innlegget hører i hovedsak hjemme på graviditet, men siden jeg ser at flere av de "jeg kjenner" er her inne, så valgte jeg å legge det her også. Beklager dersom noen føler seg irritert over å få hele graviditeten vår tredd ned over hodet her inne. Innlegget er i beste mening. Og for å skryte litt.

hei puff og blårøyk...

jeg synes dette var en vakker historie jeg, du er utrolig flink til å skrive!!!

er gravid med vårt første barn etter 2'dre icsi forsøk, og dette er altså det jeg og boblamannen går i møte nå...... kan med hånden på hjertet si at nå gleder jeg meg enda litt mer til å møte junior!!!

klem fra en beveget

[Venus]

Takk for at delte dette med oss - en utrolig vakker og følelsesladet avslutning på slitet.

Såvidt jeg husker er det ikke første gangen tårene har trillet når jeg har lest innlegg fra dere!

Gratulerer masse som nybakte foreldre til verdens skjønneste lille guttebaby!!!!

Stor klem fra

[Gjest Heidi (Tidligere K & H)]

Kjære puff & blårøyk!

Så kjempe flaks at jeg var innom og så dette innlegget!

GRATULERER!!!

Vet ikke om dere husker oss men vi fikk ei jente med icsi, juni 2001.

Vi har vært så fantastisk heldige å få det til på egenhånd, så nå venter vi en liten gutt i mnd skiftet mars\april!

Så jeg har selvfølgelig sippet et helt vannmagasin mens jeg leste innlegget ditt )

Hils eggsentralen!

Varme tanker og hilsner fra

K & H

[Lille My]

Dette innlegget hører i hovedsak hjemme på graviditet, men siden jeg ser at flere av de "jeg kjenner" er her inne, så valgte jeg å legge det her også. Beklager dersom noen føler seg irritert over å få hele graviditeten vår tredd ned over hodet her inne. Innlegget er i beste mening. Og for å skryte litt.

Gratulerer så mye med gutten!!! Det var herlig å se at dere endelig har nådd målet!

Sitter og gliser og tenker på alle de morsomme, sanne, tragikomiske, ja bare helt utrolige innspill du har kommet med på dette forumet. Du lysnet mange tunge tider med innlegga dine! Dette innlegget blir bare enda ett i rekka!

Vi klarte oss vi også og har en på snart halvannet, det er den største gleden etter å ha sliti på disse sidene i lange tider. Gratulerer så mye igjen og igjen!

Hilsen fra

[Gjest eljo]

Å jeg har tenkt så mye på dere, og håpet at det stod bra til! Tusen takk for oppdateringen! Det var jo nervepirrende lesning da!

Gratulerer så mye med den deilige babyen! Det blir bare bedre og bedre herfra!

Masse lykke til videre, kos dere med babytiden, den går utrolig fort (selv om det høres som en klisje ;-)

Klem fra

[Gjest cecil1]

Gratulerer så mye med gutten, og for fantastiske fortellinger du har postet her i tiden dere har vært her.

Kos dere med gutten, det er dere vel unt. (Vi fikk ei icsi-jente i mai-01, etter 6 års slit).

Kjempeklem fra cecil

[AAA]

For et spennende innlegg! :-)

Gratulerer med det lille vidunderet!

MVH

[Nord-Trønder]

Endelig - der var dere jo!

Gratulerer så mye med gutten!

Som en av dem som alltid har lest dine innlegg med glede har jeg tenkt på dere innimellom denne høsten og vinteren og så smått etterlyst dere også. Selvsagt skuffet du ikke med dette innlegget heller og jeg kjente meg så vanvittig godt igjen da du avslutningsvis beskriver øyeblikket da farskjærligheten grep deg. Vet nøyaktig hva du følte da og ikke noe kan komme opp mot akkurat det øyeblikket!

Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på en vise av Odd Børresen da jeg leste innlegget. Visa var vel strengt tatt skrevet i forbindelse med et skimesterkap og er derfor først og fremst en hyllest til skiene (som framkomstmiddel). Etter at far nærmest har bært jordmor fram og tilbake i vinternatten og han er på vei hjem til mor og sin nyfødte sønn visker stjernene på den klare vinterhimmelen "vær god om gut'en"!

[agape]

Kjære dere!

Gratulerer med vidunderbarnet, og tusen takk for en spennende og medrivende fortelling! Jeg har lest innleggene dine med stor glede og interesse, og ergrer meg stadig over at jeg ikke lenger kan finne de du har skrevet her tidligere. Denne siste historien fra din side er etter min mening (foreløpig) den aller beste; innenfor ufb-genren er det ingenting som slår en happy ending (eller som du sikkert har oppdaget; egentlig er det mer av en "happy beginning")...!

Jeg gleder meg stort med dere. Lykke til med fortsettelsen, alle tre!

[laban]

Gratulerer og lykke til! Fint å høre at alt endte bra.

Det kom flere etterlengtede barn til verden tidlig på nyåret - jeg tror TKJ fikk trillingene sine også 2. januar (resultat av 7. forsøk).

Velkommen til Foreldreforum hvis det skulle dukke opp noen startvansker :-)

[yogi]

Først og fremst, gratulerer så mye med gutten. Nyt alle dagene med ham. Det har dere virkelig fortjent.

Jeg kan ikke annet enn å si at jeg skulle ønske at du tok vare på alt du hadde skrevet og sendte det inn til f.eks. FUB slik at flere fikk lese alle de gode ordene du har kommet med de siste årene her på DOL. Jeg håper at du har tatt vare på alt, for en gang i fremtiden er det nok en gutt som gjerne vil lese om tiden før han kom til verden. Kanskje gjør du det allerede, men jeg vil i hvert fall råde deg til å skrive en liten dagbok til sønnen din spesielt for det første året. Det skjer så ufattelig mye da. Jeg har stor glede av å lese det jeg skrev om vesla mi. Ennå noterer jeg ned litt om henne, men ikke så mye som jeg gjorde det første året.

Nok en gang gratulerer. Det var så kjekt, så kjekt å lese den lykkelige slutten på historien din om veien mot et barn. Jeg har tårer i øyene ennå. )

Gratulasjonsklem

[Gjest Svale]

Gratulere kan jeg bare si!

Og ikke minst, tusen takk for et flott, og realistiskt innlegg!

Kos dere med familien!

klem fra

[Raglan]

Gratulerer så mye . Dette var fasinererende lesning

[sona]

Takk for et flott innlegg!

Gratulerer så mye med gutten!!

Mvh

[luckyto]

*snufs* - så vakkert! Takk for at du delte denne opplevelsen med oss og GRATULERER!!!!!!

Klem

[puff og blårøyk]

*snufs* - så vakkert! Takk for at du delte denne opplevelsen med oss og GRATULERER!!!!!!

Klem

Tusen takk, luckyto!

[puff og blårøyk]

Takk for et flott innlegg!

Gratulerer så mye med gutten!!

Mvh

Takk for det, sona!

[puff og blårøyk]

Gratulerer så mye . Dette var fasinererende lesning

Tusen takk!