Er blitt alvorlig problem - jeg snakker for lite!

[Gjest Gråter mye]

Den som sier lite blir sett ned på har jeg hørt og det stemmer. Jeg har god allmennutdanning og er interessert i det meste og synes selv jeg snakker normalt med folk. Jeg prøver å være meg selv og være grei mot andre så godt jeg kan. Jeg må innrømme at jeg er sjenert selv om jeg vet at det ikke er noen grunn til det, men jeg prøver å småprate med fremmede hvis det faller seg naturlig etc. Men jeg har visst en egen evne til å skyve folk fra meg. Mine få venner er flyttet utenbys og jeg greier ikke å skaffe nye, ingen bryr seg om meg...Jeg har mann og barn så jeg har så det monner men nå begynner dette allikevel å røyne på. Jeg er med i foreningsliv og helt til folk blir kjent med meg føler jeg at jeg får vanlig respekt, men så er det noe som skjer. Jeg føler at folk flirer av meg og unngår meg hvis de kan. Det samme følte jeg her i nabolaget og da jeg spurte en nabo rett ut om jeg var overfølsom eller hva ble det bekreftet at jeg ble snakket om. Jeg fikk vite om iallfall et rykte som gikk ut på at jeg ble fullstendig dominert av min mann noe som ikke er sant i det hele tatt. Hva de ellers sier vet jeg ikke men dette er altså ikke noe jeg innbiller meg.

Mitt ene barn har noe av det samme - en kjekk gutt som man kan stole på og jeg vet at alle liker ham. Men de bryr seg ikke om ham annet enn når han trengs på fotballaget etc. Han har også sine meningers mot men sier vanligvis lite. Jeg er ikke noe glad i å høre min egen stemme men hører gjerne oppmerksomt når andre snakker og kommer med små input når det passer. Men jeg blir så fortvilet over stadig å høre du er så rolig du, eller skal ikke du si noe og?

Jeg er siden barndommen blitt holdt utenfor, jeg er blitt mobbet på arbeidsplass, ja jeg har stått oppreist gjennom mye og alltid håpet det skulle bli bedre. Men hvorfor får jeg ikke respekt? Dette klarer jeg snart ikke av lenger - er det noe jeg kan gjøre? Veldig takknemlig for seriøs hjelp - går det an å gjøre noe?

[Gjest mia-veronica]

Jeg tror ikke du skal fokusere for mye på dette, jeg tror at jo mer du tenker på det, jo værre blir det for deg? La pratingen komme naturlig.

Er du forresten så sikker på at "alle" foretrekker de som snakker (for) mye? Jeg er i så fall IKKE en av dem! Kjæresten min er av den stille typen og det syns jeg er helt ok. Når han har noe å si, da sier han det, og da vet jeg alltid at dette har han tenkt nøye gjennom. Vi mennesker er heldigvis så forskjellige: Noen liker det ene og andre noe helt annet.

Ikke bind deg fast i naboers oppfatning om at du er "overfølsom". Kanskje hadde du all grunn til å være det i den gitte situasjonen?

At venner velger å flytte, er ikke ditt ansvar! Fortsett med å leve ditt liv og vær deg selv. Folk som lar kjeften gå i alle situasjoner, kan være utrolig slitsomme! Mye dumt sier de også! )

[Gjest zlo]

For å si det først, jeg har ingen problemer med å forstå deg. Jeg har følt og føler mye av det samme som du beskriver. Samtidig vil jeg komme med noen råd som jeg har fått og som kommer fra mine egne tanker.

Du kan ikke forvente respekt fra andre hvis ikke du respekterer deg selv. Hva naboer sier og mener skal ikke ha noen betydning for deg og en nabo som forteller hva andre snakker om er ikke mye å høre på. Du vet best selv hva du klarer og hva du er god til og hvordan forholdet er imellom deg og din mann. Hvis dere er lykkelige sammen spiller naboene ingen rolle.

Hvis derimot du har problemer i ekteskapet eller som jeg har mistanke om har en form for depresjon bør du søke hjelp hos fagfolk. Jeg synes du burde snakke med f.eks. psykolog om disse tankene dine.

Det er ingen ulempe å snakke lite, spørsmålet er hva du sier når du snakker. Min eksmann og hans familie snakker hele tiden, han tidde aldri og jeg var blitt så lei av denne pratingen at jeg holdt på å bli gal. De er intelligente mennesker alle sammen, men når det blir pratet i vei hele tiden blir ikke alt like gjennomtenkt. Jeg har også hatt et kjæresteforhold til en mann som snakket veldig lite. Han var meget snill og omtenksom og var høflig og veltalende, men likte best å høre på andre.

Prøv å like deg selv og spør deg selv om din mann og dine barn liker deg. Det er viktigst.

[eso1365380455]

Jeg kjenner meg selv igjen. Til tider snakker jeg tildels "nok". Ellers er jeg bom stille. Mye av grunnen er nok at jeg har lite å komme med. Ikke det at jeg ser på dette som noe problem, men var bare et lite innspill...

[Gjest Gråter mye]

Jeg tror ikke du skal fokusere for mye på dette, jeg tror at jo mer du tenker på det, jo værre blir det for deg? La pratingen komme naturlig.

Er du forresten så sikker på at "alle" foretrekker de som snakker (for) mye? Jeg er i så fall IKKE en av dem! Kjæresten min er av den stille typen og det syns jeg er helt ok. Når han har noe å si, da sier han det, og da vet jeg alltid at dette har han tenkt nøye gjennom. Vi mennesker er heldigvis så forskjellige: Noen liker det ene og andre noe helt annet.

Ikke bind deg fast i naboers oppfatning om at du er "overfølsom". Kanskje hadde du all grunn til å være det i den gitte situasjonen?

At venner velger å flytte, er ikke ditt ansvar! Fortsett med å leve ditt liv og vær deg selv. Folk som lar kjeften gå i alle situasjoner, kan være utrolig slitsomme! Mye dumt sier de også! )

Takk for svar det er godt å høre andres mening - dere har igrunnen helt rett alle når jeg tenker meg om.

[Vanedis]

Du har fått mange gode råd, vil bare tilføye:

Du har vel hørt ordtaket "Tale er sølv,

taushet er gull."? Det forteller mye...

En ting man bør være klar over er at "tause folk" kan gjøre "pratsomme" usikker. Pratsomme folk kan tenke "hvorfor svarer h*n ikke", er h*m bedre enn meg osv. Tause folk kan virke ut som de har kontroll over situasjoner. Uttalelser "så rolig du, eller skal ikke du si noe og?" bekrefter dette. Grunnen til at de spør kan altså være at de blir urolige, og ønsker å vite hva du mener.

Noe mange ikke tenker på er at "folk flest" har "nok med seg selv", og tenker sjelden over hvordan andre oppfører seg, men er mer opptatt av hvordan de selv har oppført seg.

Det jeg reagerer på er at det går rykter om at du er dominert/kuet av mannen din. Hva synes mannen din om dette?

En annen ting jeg reagerer på er at det virker som du har dårlig selvfølelse. Vanskelig å gi deg råd, men hvis jeg skal våge meg på et, så hadde det kanskje vært å få hjelp til å få selvfølelsen din tilbake. Hva tror du må til for at du skal like deg selv?