Til alle mødre med uforståelige ungdomsjenter..

[Henriette1365380130]

Moren min forstår ikke meg. Vi krangler alltid pga kommunikasjonssvikt. Jeg synes hun er trangsynt. Jeg kanskje ikke mors beste barn, og har gjort mye dumt oppover tidene. Men i dag satte jeg meg ned og skrev et brev. Men vet ikke om jeg tør å gi det til henne..

Derfor, til dere mødre.. Hvordan ville dere reagert på dette brevet?

---

Kjære mamma..

Jeg skriver dette "brevet", tro det eller ei, for at ting kan bli bedre. For selv om du kanskje ikke tror det liker jeg ikke ting som de er, jeg heller. Personlig tror jeg hele greia ligger under det faktum at du/dere ikke aksepterer dere faktisk ikke har en - A4 datter. Folk rundt meg, vennene mine ser på det som en bra egenskap at jeg er "spesiell", fikk akkurat en sms hvor det stod så fint skrevet, "du er en ubeskrivelig vakker sjel. Hvis man fortsatt bruker det ordet ville jeg kalt deg en gudinne. Jeg er glad du ikke er A4" . Men sånn ser ikke du på det, gjør du vel? Du kjenner meg ikke, og jeg tror det er for sent å bli kjent med meg også. Hvorfor kjenner du meg ikke? Det finnes det mest sannsynligvis inget fasitsvar på, men jeg vil gjette at det er det jeg nevnte ovenfor. Du aksepterer meg ikke. Du aksepterer ikke vennene mine. F.eks min aller beste venninne, du hater henne, og når du hater henne , gjør du faktisk meg også lei meg. jeg vet ikke om du noen gang har hatt en så god venninne at du ikke hadde klart å leve uten? Det er faktisk vanskelig nok for meg at min bestevenninne bor i utlandet og at jeg ikke får besøke henne, men jeg synes det er unødvendig å strø salt på sårene og snakke med henne som avskum og hat i blikket. Jeg er 16 år. jeg bestemmer mine egne venner. Og egentlig føler jeg at når dere hater henne, hater dere meg og.. Nå glir jeg vel egentlig litt ut av det jeg egentlig skulle skrive om. Om jeg i det hele tatt mener noe med dette brevet…

Jeg er kanskje ikke som andre 16 åringer heller. En god venn sa til meg i går, "jeg skjønner ikke hvor du har fått dybden og modenheten din fra, alle jeg kjenner som er så voksne og sosialt intelligente som deg er over 20 og har hatt så mye problemer at det er der det kommer fra. " Jeg er ikke overfladisk. Men det er kanskje du? Jeg tror det. Jeg tror kanskje grunnen til at du ikke forstår meg er enten det at du ser på meg som overfladisk eller at du er sinnsykt overfladisk selv. Jeg tenker på den gangen jeg skulle til XXXX for han nær avgrunnen .. Du nektet meg nesten å dra fordi du var redd JEG SKULLE ROTE MEG VEKK I NABOBYEN?! At jeg ikke skulle takle det fordi han var såpass mye eldre? Bare holdningen skremte meg enda flere meter vekk. ..

Det er ikke det at jeg ikke VIL prate med dere, heller det at JEG er en person som liker tid for meg selv. Jeg liker å tenke, være alene, høre på musikk. Snakke i telefonen. jeg tar oftere enn telefonsamtale enn å besøke folk for eksempel. Det kan være mange ganger jeg er et sted, men bare lengter å komme meg hjem og slappe av.. Jeg liker å ha et privatliv. Og ikke være presset til å fortelle hva jeg driver med. Vil jeg fortelle noe, forteller jeg det. Vil jeg ikke, gjør jeg det ikke. Jeg liker ikke å gå ut av rommet mitt, og få hundre spørsmål om hvorfor jeg kommer ut døren, hvorfor jeg hørte på akkurat den musikken, hvorfor jeg låste døren. Nå setter jeg så klart ting på spissen, men jeg tror ikke du er så dum at du ikke skjønner hva jeg mener. Jeg liker ikke at dere snakker bak ryggen min, jeg liker ikke at dere bryr dere. det er mitt liv, my stuff. Ikke deres. Jeg "går gjennom" ting nå, som egentlig ikke er så ille som dere liker tro. MEn det er mine ting. Og jeg vil ha det for meg selv. jeg finner det ikke naturlig å snakke med dere om det, og jeg skulle ønske dere kunne godta det. Akseptere det. Akseptere meg. Dere må gjerne snakke til meg, men må spørsmålet alltid være hvem jeg snakker med i telefonen, hva jeg har gjort, hvor jeg var, hvem jeg var hos? Det er ikke som om jeg ikke kan fortelle dere hvor jeg er og hvem jeg snakker med, men jeg føler meg som en 4 åring som kommer hjem fra barnehagen. Vennene mine går ut av døren, sier de skal ut. Kommer hjem da og da. Ellernoe sånt. Det er greit. Jeg får ikke engang lov å overnatte borte i helgene? Du blir mistenksom hvis jeg er sammen med en du ikke har hørt om? Hva har jeg gjort deg for å få deg så mistenksom? Hva har jeg gjort for at du skal ha så utrolig lite tillit til meg? Jeg er 16 nå. Kan flytte ut om jeg vil. Tenk over saken, Hvor mye kontroll hadde du hatt da? Ingenting! Jeg føler meg som en fange i et fengsel i blant. jeg har ikke nok privatliv at dere banker på døren før dere braser inn en gang.. Jeg skulle ønske jeg fikk flytte ned. jeg tror det hadde vært bedre, for hadde jeg ikke BODD alt for oppå dere hadde jeg kanskje kommet mer opp, snakket mer med dere. Jeg liker ikke rommet mitt, jeg hater det. Det er lytt. Det er stygt, og det er ekkelt. Kall det gjerne ukonstruktivt, men jeg liker det bare ikke.. jeg får nesten klaustrofobi av å sitte her inne.

Nå skal jeg prøve å se det fra deres side. Dere har en datter, dere ikke har alt for god kontakt med som har "problemer". Jada, jeg skjønner dere vil vite hva som skjer, hvordan jeg har det. Men hva om jeg sier at jeg får det mye bedre uten for mye press på meg? Jeg har nok press fra før, tro meg. Jeg har mer enn nok å tenke på .

jeg skjønner at dere føler at dere har mislyktes. jeg mener, heisann. En datter som sliter på skolen går til psykolog og ikke snakker med foreldrene sine. Hvem ønsker seg det? Og når man først har det, hvordan skal man liksom takle det? Hvem kan forklare det bedre enn datteren selv? I wonder. Så hør på mine ord, eller les mine bokstaver blir det vel.. Jeg trenger privatliv, jeg også. Jeg trenger også en familie, og jeg er glad jeg har dere. Ikke misforstå. Av og til føler jeg at jeg ødelegger familiens samhold osv, det blir mye krangling. Men jeg skulle bare ønske dere kunne prøve å forstå. (uten å drive å snakke bak min rygg med Per Olav osv. Ikke en gang prøv å forklare deg, han fortalte hva du hadde sagt. hvor skulle han ellers fått det fra?)

Forresten, grunnen til at jeg skriver et brev er at jeg prøver å få ned alt som plager meg. I løpet av en samtale blir det for mye krangling, for mye skriking. Grining. Selvfølgelig er det en feil, kommunikasjonssvikt.

Men som en konklusjon, jeg har sikkert glemt ufattelig mye. Men likevel. jeg liker heller ikke ting som de er, men aksepter at jeg ikke er gjennomsnitt fnise 16 åring som sliter med hvor mange hun klina med sist kveld. I'm far away from that. Aksepter at jeg trenger et privatliv, jeg og. Jeg trenger armslag. Alle mennesker trenger luft for å leve, jeg er også et menneske… Eller hva?

Det verste, er at jeg mistenker deg, at du nå har lest dette brevet og klarer å bli sint på meg. Klarer å bli mistenksom. Klarer å misforstå budskapet i denne lille greia. Men jeg vil faktisk at ting skal "fungere" jeg og. Tror det eller ei.

Men jeg er glad i dere, selv om det ikke alltid virker sånn.

( omvendt også kanskje`? I don't know )

Og dette brevet er forresten til deg, og bare til deg. Ikke allmenn – familie informasjon.

---

Brevet skjuler en del av meg, og forteller ikke hva jeg virkelig sliter med, men det vil jeg ikke at foreldre mine skal vite. Så, hvordan tror dere hun reagerer..?

Forhåpentligvis hjalp dette kanskje noen som synes de sliter med håpløse barn også.

(hadde vært evig takknemlig for svar!! )

klemmer

[Gjest bebba]

Jeg leser fra dette brevet at du ønsker en aksept fra din mor. Jeg har to døtre, og har også en mor. Forholdet imellom mor og datter er spesielt, det er bånd som aldri brister. Moren din er glad i deg og du er glad i henne. Det er viktigst, vis henne brevet og snakk med henne. Du greier deg ikke uten henne i din alder og du er en del av henne og hun greier seg ikke uten deg. Hun prøver å veilede deg, men i en travel hverdag blir det fort mas. Når forteller du henne at du setter pris på henne, når forteller du henne at hun er en fantastisk sjel. Hun har også drømmer og behov. For henne er dine behov viktigst og har vært det siden du var i magen hennes. Sånn var det også med hennes mor, din bestemor. Sånn er det med meg og døtrene mine og sånn er det med min mor.

For 25 år siden hadde jeg samme tankene som deg, jeg smilte fordi jeg kjente meg igjen. Lykke til med livet ditt.

[petter smart]

Vil du at det skal fungere eller vil du at de skal gjøre akkurat som du vil?

Det er vel ikke rart at foreldrene dine bryr seg om deg og bekymrer seg. Du har problemer på skolen og har venner som kanskje ikke er heldige for deg. Du innser det neppe nå, kanskje ikke før det er for sent. Dine foreldre har mer erfaring enn deg og ser farene bedre enn deg. De prøver bare å hjelpe deg.

Foreldre kan ikke akseptere at barna deres sklir ut og hvaner på skråplanet o.l.

Kanskje vennene dine ikke er bra for deg?

At venner synes du er moden og "en gudinne" er sin sak. De kjenner deg ikke like godt som dine foreldre. De har ikke noe ansvar for deg og de må ikke plukke opp bitene dersom det går til helvete.

Du føler nok at foreldrene dine er overbeskyttende og at du klarer deg selv, men det gør du neppe. Familie er viktig. De prøver bare å passe på deg. De vil det beste for deg. Selv om du anser dem som fiender.

[Gjest anon]

Vis henne brevet da tror jeg dere kan komme videre.

Lykke til

[Henriette1365380130]

Vil du at det skal fungere eller vil du at de skal gjøre akkurat som du vil?

Det er vel ikke rart at foreldrene dine bryr seg om deg og bekymrer seg. Du har problemer på skolen og har venner som kanskje ikke er heldige for deg. Du innser det neppe nå, kanskje ikke før det er for sent. Dine foreldre har mer erfaring enn deg og ser farene bedre enn deg. De prøver bare å hjelpe deg.

Foreldre kan ikke akseptere at barna deres sklir ut og hvaner på skråplanet o.l.

Kanskje vennene dine ikke er bra for deg?

At venner synes du er moden og "en gudinne" er sin sak. De kjenner deg ikke like godt som dine foreldre. De har ikke noe ansvar for deg og de må ikke plukke opp bitene dersom det går til helvete.

Du føler nok at foreldrene dine er overbeskyttende og at du klarer deg selv, men det gør du neppe. Familie er viktig. De prøver bare å passe på deg. De vil det beste for deg. Selv om du anser dem som fiender.

Jeg ble egentlig en smule provosert når jeg leste svaret ditt, for det er det som er "problemet". Det er det foreldrene mine klager på til stadighet, de kjenner meg ikke. Ikke i det hele tatt. Vennene mine derimot, er så mye mer for meg enn familie.

og klart jeg vil at ting skal fungere. Det er en grunn til at jeg setter meg ned og skriver brev? Er det ikke?

Vennene mine er kanskje ikke bra for meg, men på ingen måte mindre bra for meg enn hva jeg er for dem...

Jeg tror nettopp det at foreldrene mine ikke har erfaringer - jeg tror det er det det ligger i

[petter smart]

Jeg ble egentlig en smule provosert når jeg leste svaret ditt, for det er det som er "problemet". Det er det foreldrene mine klager på til stadighet, de kjenner meg ikke. Ikke i det hele tatt. Vennene mine derimot, er så mye mer for meg enn familie.

og klart jeg vil at ting skal fungere. Det er en grunn til at jeg setter meg ned og skriver brev? Er det ikke?

Vennene mine er kanskje ikke bra for meg, men på ingen måte mindre bra for meg enn hva jeg er for dem...

Jeg tror nettopp det at foreldrene mine ikke har erfaringer - jeg tror det er det det ligger i

Hvorfor ble du så provosert? Kanskje fordi du innerst inne vet at jeg har (litt) rett?

Hvilke erfaringer er det dine foreldre mangler? De har levd lenger enn deg, opplevd mer enn deg (på godt og vondt), av og til vet faktisk foreldre best (selv om det svir å måtte innrømme det).

Jeg hadde også venner som ikke var bra for meg da jeg var ung, men ble kvitt dem takket være mine foreldre. Jeg var ikke takknemlig der og da, men jeg er det i dag.

Dersom foreldrene dine ikke kjenner deg vil de føle at de ikke har kontroll, at de ikke kan gjøre noe. For de vil bare ditt beste. Derfor blir de kanskje litt mer kontrollerende i dine øyne.

At du setter deg ned og skriver dette brevet viser at du ikke er fornøyd med situasjonen og at du vil at den skal endre seg. Men på meg virker det som om du vil at foreldrene dine skal jenke seg på alle områder og at du skal få gjøre som du vil. Du er tross alt bare 16 år (selv om du mener du er voksen er du ikke det).

[Dorthe]

Ja, dette var litt av et angrep. Haddde blitt kjempesinna hvis datteren min hadde skrevet et slikt brev.

Antagelig hadde jeg bedt deg flytte hvis du ikke hadde akseptert meg slik jeg er. Foreldre har rett til å bestemme, det er deres oppgave og så lenge du bor og lever på dem får du oppføre deg der etter

[Henriette1365380130]

Ja, dette var litt av et angrep. Haddde blitt kjempesinna hvis datteren min hadde skrevet et slikt brev.

Antagelig hadde jeg bedt deg flytte hvis du ikke hadde akseptert meg slik jeg er. Foreldre har rett til å bestemme, det er deres oppgave og så lenge du bor og lever på dem får du oppføre deg der etter

er det ikke et poeng at mødre skal akseptere døtre også?

[Henriette1365380130]

Hvorfor ble du så provosert? Kanskje fordi du innerst inne vet at jeg har (litt) rett?

Hvilke erfaringer er det dine foreldre mangler? De har levd lenger enn deg, opplevd mer enn deg (på godt og vondt), av og til vet faktisk foreldre best (selv om det svir å måtte innrømme det).

Jeg hadde også venner som ikke var bra for meg da jeg var ung, men ble kvitt dem takket være mine foreldre. Jeg var ikke takknemlig der og da, men jeg er det i dag.

Dersom foreldrene dine ikke kjenner deg vil de føle at de ikke har kontroll, at de ikke kan gjøre noe. For de vil bare ditt beste. Derfor blir de kanskje litt mer kontrollerende i dine øyne.

At du setter deg ned og skriver dette brevet viser at du ikke er fornøyd med situasjonen og at du vil at den skal endre seg. Men på meg virker det som om du vil at foreldrene dine skal jenke seg på alle områder og at du skal få gjøre som du vil. Du er tross alt bare 16 år (selv om du mener du er voksen er du ikke det).

Hvordan kan du dømme om jeg er voksen eller ikke voksen ut ifra et brev?

[Henriette1365380130]

Vis henne brevet da tror jeg dere kan komme videre.

Lykke til

tusen takk. Var ikke meningen å provosere med dette innlegget, noe jeg tydeligvis har gjort mot andre.

Men jeg har bestemt meg for å ta mot til meg og levere brevet. Så får man se, kanskje ting ordner seg.

;-)

[Dorthe]

er det ikke et poeng at mødre skal akseptere døtre også?

Jo, det er det. Og jeg aksepterer datteren min fullt ut. Men de fleste mødre fortjener respekt, de har som regel gjort en kjempejobb, og respekt har ikke du for mora di i det brevet du skriver.

[Henriette1365380130]

Jo, det er det. Og jeg aksepterer datteren min fullt ut. Men de fleste mødre fortjener respekt, de har som regel gjort en kjempejobb, og respekt har ikke du for mora di i det brevet du skriver.

Bør ikke respekt være gjensidig?

[Dorthe]

er det ikke et poeng at mødre skal akseptere døtre også?

Jo selvfølgelig men brevet ditt vitner ikke om at du respekterer moren din. Gi respekt og du vil antagelig få respekt tilbake.

[petter smart]

Hvordan kan du dømme om jeg er voksen eller ikke voksen ut ifra et brev?

Jeg dømmer ikke, men jeg vurderer ut fra det du skriver og det faktum at du kun er 16 år. Selv om du føler deg voksen nå, er du nok ikke det. Kanskje vil du innse det senere, kanskje ikke.

[Henriette1365380130]

Jo selvfølgelig men brevet ditt vitner ikke om at du respekterer moren din. Gi respekt og du vil antagelig få respekt tilbake.

og samme vei rundt...

[Dorthe]

og samme vei rundt...

Det er du som er barnet og du skal først vise respekt.

Uansett man kan ikke få respekt fra noen uten å gi respekt så hvem som starter er vel egentlig likgyldig.

[Gregga]

Hei Henriette!

Jeg hadde nok blitt litt oppgitt hvis jeg hadde fått brevet ditt.

Du er bare 16 år, og det er helt normalt av en mor å spørre om alt.

Hvor du skal.. hvor du har vært.. hvem du skal til og hva du har gjort..

Og hvis du ønsker å bli akseptert, og få respekt, så forteller du det.

Hvorfor gjør du ikke det, da? Har du hemmeligheter som ikke tåler å komme fram?

Du sier: "Jeg er 16 år. Jeg bestemmer mine egne venner"

Ja, kanskje du gjør det, men det er foreldres oppgave å prøve å skåne dere for ting som "skurrer"

La de bli kjent med hverandre, da vel.

Det må jo være en grunn til at hun ikke liker vennene dine?

Du krever at mor skal akseptere deg, og det skjønner jeg, det er godt å bli akseptert.

Men du må gjøre ditt for å bli akseptert.

Gjør du ting, sier ting som ikke er akseptabelt, kan du ikke regne med å bli akseptert, heller ikke av mor.

Og noen ganger er det sånn at 16 - åringer ikke vet sitt eget beste. Man _er ikke_ voksen da. Man er tidlig ungdom.

Jeg tror du må innse det, like godt først som sist.

[Chocky]

Jeg leser fra dette brevet at du ønsker en aksept fra din mor. Jeg har to døtre, og har også en mor. Forholdet imellom mor og datter er spesielt, det er bånd som aldri brister. Moren din er glad i deg og du er glad i henne. Det er viktigst, vis henne brevet og snakk med henne. Du greier deg ikke uten henne i din alder og du er en del av henne og hun greier seg ikke uten deg. Hun prøver å veilede deg, men i en travel hverdag blir det fort mas. Når forteller du henne at du setter pris på henne, når forteller du henne at hun er en fantastisk sjel. Hun har også drømmer og behov. For henne er dine behov viktigst og har vært det siden du var i magen hennes. Sånn var det også med hennes mor, din bestemor. Sånn er det med meg og døtrene mine og sånn er det med min mor.

For 25 år siden hadde jeg samme tankene som deg, jeg smilte fordi jeg kjente meg igjen. Lykke til med livet ditt.

Jeg tror ikke noe på at det er noe bånd mellom mor og datter som ikke kan brytes. Selv ikke en forelder har NOE som helst krav på å ha kontakt med deg! Jeg trives best i dag uten kontakt og har ikke tenkt å igjenoppta den!

[Gjest ikke undertegnet]

Bør ikke respekt være gjensidig?

At din mor spør deg ut, er redd for deg, vil vite hvem du er sammen med, blir urolig når hun tror du ikke har det godt, er _ikke_ mangel på respekt.

Alle mødre som er glad i barna sine er slik.

16 år og dra til en annen by (skulle du overnatte også?) for å hjelpe en mye eldre (mannlig?) venn, ville alle mødre satt seg imot. Selvfølgelig. Det er ikke normalt å få lov til slikt.

Tror din mor skulle vært med deg til psykologen, så kunne dere snakket sammen der!

Du respekterer ikke at din mor (som de fleste mødre) setter grenser for innetider o.l. Hvordan skal du få respekt av henne da?

Alle begynner som barn og ungdom. Uerfarne som må lære av de som har levd en stund.

Når du blir voksen kommer du til å skjønne din mors nåværende dilemma.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg ble egentlig en smule provosert når jeg leste svaret ditt, for det er det som er "problemet". Det er det foreldrene mine klager på til stadighet, de kjenner meg ikke. Ikke i det hele tatt. Vennene mine derimot, er så mye mer for meg enn familie.

og klart jeg vil at ting skal fungere. Det er en grunn til at jeg setter meg ned og skriver brev? Er det ikke?

Vennene mine er kanskje ikke bra for meg, men på ingen måte mindre bra for meg enn hva jeg er for dem...

Jeg tror nettopp det at foreldrene mine ikke har erfaringer - jeg tror det er det det ligger i

Har du søsken?

Ig i såfall, kjenner dine foreldre _dem_? Eller er de slike mennesker som ikke kommer inn på noen?