Til alle mødre med uforståelige ungdomsjenter..

[Gjest Ofoq]

Mine foreldre satte aldri grenser for meg. Og _jeg_ trodde jo jeg var voksen. I mine øyne _var_ jeg voksen.

Det ødela mange år av mitt liv!

Vær glad dine foreldre bryr seg.

[Gjest ikke undertegnet]

Hvordan kan du dømme om jeg er voksen eller ikke voksen ut ifra et brev?

Hvordan kan vi vurdere om det er sant at din mor ikke viser deg respekt bare utifra et brev?

Det er vel samme svar på de to spørsmålene....

På meg 'virker' dette brevet til å være skrevet av en person som tror hun er mye mer voksen enn hun er.

[Gjest sussi]

Heisann :-)

Jeg ville ikke blitt sint over dette brevet. Jeg ville satt pris på å få vite hvordan du virkelig har det.

Men, når det er sagt, så vil jeg si at hvis du forventer at din mamma skal endre måten hun er på ovenfor deg, så må du "gi" henne noe tilbake.

Forelslå ting dere kan gjøre for å møtes på halvveien. Prøv selv å finne på noe som gjør at dere kan bli bedre kjent. Det er ofte sånn at når det skjer ting som man ikke forstår, så blir man sint og kjefter for man vet ikke hvordan man skal løse problemet. Man blir frustrert.

Det du sier om å fortelle videre ting om deg, det forstår jeg godt at du reagerer på. Det er ikke kjekt å høre at foreldre snakker negativt om deg, da føles tingene så mye værre.

Gi din mor brevet og skriv at du har lyst til å snakke med henne uten å krangle. Skriv at du er glad i henne, men at dere må komme til en enighet.

Men husk! DU må også fire på kravene. DU må gjøre din del for at tingene skal bedre seg. Husk at din mamma er sikkert kjempeglad i deg og er bare bekymret for deg. Det er foreldrenes "jobb" å "mase" på ungene :-)

Om du føler at du er HELE 16 år, så føler nok din mamma at du er BARE 16 år........

Lykke til hva du enn velger å gjøre. Du har i allefall fått satt ord på følelsene dine. Bra jobbet!

Mvh

[dewey]

Er det ikke sant, er det hvertfall godt ljugi.

Fy søren så 16 år du er! Helt utrolig typisk, brevet og innleggene dine kan antas som deler av en ungdomsroman når som helst.

Så som sagt - enten er du bare en helt utrolig klassisk 16åring (jeg mener ikke med det at alle har de samme problemer etc, men det at du føler deg så himla voksen og moden og spesiell...) eller så har du en bra karriere som ungdomsbokforfatter foran deg.

"Foreldrene mine kjenner meg ikke" - "vennene mine er mer for meg enn familien" etc. hehe. Klassisk.

Hadde jeg vært mora di hadde jeg blitt lei meg, sint - og så hadde jeg ledd litt fordi du er så typisk 16 år:-) Tror jeg - jeg har ikke døtre og det er lenge til huttene mine blir tenåringer, gudskjelov (men jeg har jo vært 16 år selv, da:-))

Foreldre SKAl passe på ungene sine - og man er IKKE voksen når man er 16 - selv om alle tror de er det:-)

[Henriette1365380130]

Er det ikke sant, er det hvertfall godt ljugi.

Fy søren så 16 år du er! Helt utrolig typisk, brevet og innleggene dine kan antas som deler av en ungdomsroman når som helst.

Så som sagt - enten er du bare en helt utrolig klassisk 16åring (jeg mener ikke med det at alle har de samme problemer etc, men det at du føler deg så himla voksen og moden og spesiell...) eller så har du en bra karriere som ungdomsbokforfatter foran deg.

"Foreldrene mine kjenner meg ikke" - "vennene mine er mer for meg enn familien" etc. hehe. Klassisk.

Hadde jeg vært mora di hadde jeg blitt lei meg, sint - og så hadde jeg ledd litt fordi du er så typisk 16 år:-) Tror jeg - jeg har ikke døtre og det er lenge til huttene mine blir tenåringer, gudskjelov (men jeg har jo vært 16 år selv, da:-))

Foreldre SKAl passe på ungene sine - og man er IKKE voksen når man er 16 - selv om alle tror de er det:-)

kanskje jeg har en karriere som ungdomsforfatter da.

[Henriette1365380130]

Heisann :-)

Jeg ville ikke blitt sint over dette brevet. Jeg ville satt pris på å få vite hvordan du virkelig har det.

Men, når det er sagt, så vil jeg si at hvis du forventer at din mamma skal endre måten hun er på ovenfor deg, så må du "gi" henne noe tilbake.

Forelslå ting dere kan gjøre for å møtes på halvveien. Prøv selv å finne på noe som gjør at dere kan bli bedre kjent. Det er ofte sånn at når det skjer ting som man ikke forstår, så blir man sint og kjefter for man vet ikke hvordan man skal løse problemet. Man blir frustrert.

Det du sier om å fortelle videre ting om deg, det forstår jeg godt at du reagerer på. Det er ikke kjekt å høre at foreldre snakker negativt om deg, da føles tingene så mye værre.

Gi din mor brevet og skriv at du har lyst til å snakke med henne uten å krangle. Skriv at du er glad i henne, men at dere må komme til en enighet.

Men husk! DU må også fire på kravene. DU må gjøre din del for at tingene skal bedre seg. Husk at din mamma er sikkert kjempeglad i deg og er bare bekymret for deg. Det er foreldrenes "jobb" å "mase" på ungene :-)

Om du føler at du er HELE 16 år, så føler nok din mamma at du er BARE 16 år........

Lykke til hva du enn velger å gjøre. Du har i allefall fått satt ord på følelsene dine. Bra jobbet!

Mvh

Takk for en av de få støtteinnleggene fra dette forumet ;-) Uansett,jeg vet jeg må gjøre enkelte ting for å få ting til å funke, det er vel også noe jeg har prøvd å få frem i brevet mitt. Jeg foreslår at jeg kan flytte ned for å slippe at vi er alt for mye oppå hverandre, og for å unnga de verste kranglene. For jeg klarer ikke å mennesker for nært meg, venner, familie, Ingen. Og det er sånn jeg er ;-)

jeg føler vel egentlig ikke at jeg er HELE 16 år, jeg føler vel heller at alder ikke har så alt for mye å si. Men i følge alle disse andre innleggene er det vel helt utrolig feil tenkt av meg ;>

Mvh

[Henriette1365380130]

Mine foreldre satte aldri grenser for meg. Og _jeg_ trodde jo jeg var voksen. I mine øyne _var_ jeg voksen.

Det ødela mange år av mitt liv!

Vær glad dine foreldre bryr seg.

Det er ikke grensene foreldrene mine setter som plager meg, det er det at de ikke klarer å la meg ha et privatliv i det hele tatt.

[Henriette1365380130]

Hei Henriette!

Jeg hadde nok blitt litt oppgitt hvis jeg hadde fått brevet ditt.

Du er bare 16 år, og det er helt normalt av en mor å spørre om alt.

Hvor du skal.. hvor du har vært.. hvem du skal til og hva du har gjort..

Og hvis du ønsker å bli akseptert, og få respekt, så forteller du det.

Hvorfor gjør du ikke det, da? Har du hemmeligheter som ikke tåler å komme fram?

Du sier: "Jeg er 16 år. Jeg bestemmer mine egne venner"

Ja, kanskje du gjør det, men det er foreldres oppgave å prøve å skåne dere for ting som "skurrer"

La de bli kjent med hverandre, da vel.

Det må jo være en grunn til at hun ikke liker vennene dine?

Du krever at mor skal akseptere deg, og det skjønner jeg, det er godt å bli akseptert.

Men du må gjøre ditt for å bli akseptert.

Gjør du ting, sier ting som ikke er akseptabelt, kan du ikke regne med å bli akseptert, heller ikke av mor.

Og noen ganger er det sånn at 16 - åringer ikke vet sitt eget beste. Man _er ikke_ voksen da. Man er tidlig ungdom.

Jeg tror du må innse det, like godt først som sist.

Jeg har en hau av hemmeligheter som ikke skal komme frem i lyset, men de "hemmelighetene" har heller ikke mamma, eller noen andre for den saks skyld rett til å vite? Hva som foregår i hodet mitt må jeg få holde for meg selv?

Nja, det er vel normalt at mødre spør om alt, men.. "hvorfor går du inn der nå?", "hvem snakker du med nå?", "hvem fikk du sms av nå?", "hva stod det?", "Hvorfor vil du ikke si hva som står?","Hvorfor spiser du akkurat det?" .. er kanskje å overdrive? Ikke vet jeg, men jeg føler at jeg ikke en gang kan se ut av luften og tenke før jeg blir skutt ned av spørsmål jeg helst vil la være å svare på.

Man har rett til et privatliv også da man er 16.

..og å fortelle det at jeg ønsker å bli respektert og akkseptert er vel akkurat det jeg prøver å oppnå med brevet mitt.

og grunnen til at foreldrene mine ikke liker vennene mine er at de er annerledes. I hennes øyne.

[Henriette1365380130]

Det er du som er barnet og du skal først vise respekt.

Uansett man kan ikke få respekt fra noen uten å gi respekt så hvem som starter er vel egentlig likgyldig.

Så man skal få en unge og ikke respektere det før barnet respekterer moren ?

Så får man en vrang unge ender det med at hun/han aldri blir respektert?

Rar tankegang.

[Henriette1365380130]

At din mor spør deg ut, er redd for deg, vil vite hvem du er sammen med, blir urolig når hun tror du ikke har det godt, er _ikke_ mangel på respekt.

Alle mødre som er glad i barna sine er slik.

16 år og dra til en annen by (skulle du overnatte også?) for å hjelpe en mye eldre (mannlig?) venn, ville alle mødre satt seg imot. Selvfølgelig. Det er ikke normalt å få lov til slikt.

Tror din mor skulle vært med deg til psykologen, så kunne dere snakket sammen der!

Du respekterer ikke at din mor (som de fleste mødre) setter grenser for innetider o.l. Hvordan skal du få respekt av henne da?

Alle begynner som barn og ungdom. Uerfarne som må lære av de som har levd en stund.

Når du blir voksen kommer du til å skjønne din mors nåværende dilemma.

Nei, jeg skulle ikke overnatte, jeg skulle besøke og hadde skyss hjem. Jeg synes hun undervurderer meg når hun ikke tror jeg kan hanske opp med vennene mine. Det sier bare litt om at hun ikke aner hva jeg gjør hver dag. Hun kjenner meg ikke, og viser heller ikke interesse for å ville kjenne meg. hva hun vil, er vel heller å bestemme over meg.

[Gjest sussi]

Takk for en av de få støtteinnleggene fra dette forumet ;-) Uansett,jeg vet jeg må gjøre enkelte ting for å få ting til å funke, det er vel også noe jeg har prøvd å få frem i brevet mitt. Jeg foreslår at jeg kan flytte ned for å slippe at vi er alt for mye oppå hverandre, og for å unnga de verste kranglene. For jeg klarer ikke å mennesker for nært meg, venner, familie, Ingen. Og det er sånn jeg er ;-)

jeg føler vel egentlig ikke at jeg er HELE 16 år, jeg føler vel heller at alder ikke har så alt for mye å si. Men i følge alle disse andre innleggene er det vel helt utrolig feil tenkt av meg ;>

Mvh

Heisann :-)

Du har i allefall kommet langt når du har lyst til å gjøre noe for å løse problemene. Det enkleste (og feigeste) hadde vært å bare stikke hodet i sanden og la tingene gå sin gang....

Lykke til!

Mvh

[Gjest fostermamman]

Hei. Leser brevet du har skrevet med interesse, og må jo innrømme at jeg kjenner igjen noen av de problemstillingene du setter. MEN - jeg klarer ikke å være helt enig med deg i alt. Du ønsker at foreldrene dine skal respektere deg, men for å få respekt må man gi respekt.

Har du tenkt på at foreldrene dine kanskje ikke helt vet hva de skal prate med deg om, dersom du mener de blander seg uansett? Kanskje det er derfor de spør om alt mellom himmel og jord, for å vise deg at de bryr seg. Men de vet ikke hvordan de skal prate med deg, at de prøver å få igang en samtale om alt og ingenting med spørsmålene sine.

Tenk litt over om du selv kanskje over-reagerer på en del av dem, hadde du blitt like sur om det var en venn, eller en bekjent av foreldrene dine som spurte??? Kanskje du da hadde pratet litt om feks. skole og hvordan du har det der??

Du starter innledningen din med å si at du har gjort mange dumme ting, så det er kanskje en grunn til at foreldrene dine er engstlige for deg? Dersom du vil at de skal forandre holdning - må du kanskje forandre litt på din oppførsel overfor dem, en skal huske at en ikke kan forandre andre mennesker - men en kan forandre seg selv. Og når en selv opptrer annerledes forandrer kanskje de en omgås seg også til det posistive.

Sjønner at du føler deg voksen, men du er det ikke og det må du godta. Tror du gjør livet ditt enklere viss du selv gjør noe med dine holdninger til foreldrene dine først. Det er en voksen ting å gjøre. Det er ikke voksent etter mitt syn å si at vennene mine mener at jeg er voksen, så blant dem oppfører jeg meg som om jeg var det - mens foreldrene mine mener jeg er et barn og derfor oppfører jeg meg som et.....

Hadde jeg vært mora di som fikk dette brevet hadde jeg blitt oppgitt, for du skriver masse om hva de skal gjøre for at du skal få det bedre. Men hvor står det hva du skal gjøre for at ting skal bli bedre?????? Du skal få nytt rom etc... men hva skal du yte???????????

Håper du finner en ordning med foreldrene dine ivertfall. Men tenk på at for å få må en gi!

[tiliti]

Takk for en av de få støtteinnleggene fra dette forumet ;-) Uansett,jeg vet jeg må gjøre enkelte ting for å få ting til å funke, det er vel også noe jeg har prøvd å få frem i brevet mitt. Jeg foreslår at jeg kan flytte ned for å slippe at vi er alt for mye oppå hverandre, og for å unnga de verste kranglene. For jeg klarer ikke å mennesker for nært meg, venner, familie, Ingen. Og det er sånn jeg er ;-)

jeg føler vel egentlig ikke at jeg er HELE 16 år, jeg føler vel heller at alder ikke har så alt for mye å si. Men i følge alle disse andre innleggene er det vel helt utrolig feil tenkt av meg ;>

Mvh

Jeg klarte forsåvidt heller ikke å bo oppå foreldrene mine da jeg var 16, så jeg utsatte vgs et år og tok et år folkehøgskole. Gjorde underverker for mor/datter forholdet iallefall.

Etter å ha bodd hjemme et halvt års tid etter fhs flyttet jeg på hybel. Mor/datter-forholdet bedret seg enda mer.

Tenårene kan være en evig kamp. Foreldre som ønsker mer kontroll og tenåringer som ønsker seg mer frihet. Skal en del til for at det ikke skal kræsje.

[leenie]

Jeg trodde også jeg "visste" alt det du "vet" da jeg var 16. Nå, 6 år senere, ser jeg tydelig hvor feil jeg tok. Du er ikke så unik, du tenker akkurat det samme som millioner andre 16-åringer. Og som millioner andre, vil du oppdage at 16 ikke er høyden for noe som helst... Det er foressten heller ikke 22...