eneste som hjelper

[Gjest trrrish]

dessverre er det eneste som faktisk hjelper når jeg er sinna og har det forferdelig å snakke om å dø og slike ting, men dette er visstnok så fælt for andre å høre det. virkelige kjipe saker. det er jo eneste som demper trykket.

[carma]

Det går an å snakke om sinne, følelser og dødstanker uten å gi uttrykk for at man har planer om å ta sitt eget liv. De fleste som ønsker å hjelpe er åpne for å snakke konstuktivt, men ingen ønsker å bli sittende hjelpesløse og frykte at en annen vil ta selvmord.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er ganske mange som tenker slik. Men det er mye verre å se det på trykk!

Selv så har jeg ikke selvmordsplaner. Ikke direkte ønsker heller. Men jeg forventer ikke å få noe mer glede ut av livet mer.

Synes jeg er til plunder og heft for både meg selv, mann, barna og samfunnet. Hadde det ikke vært for at det ville ødelagt livet for ungene mine, så hadde jeg 'flagga ut'. Men orker ikke påføre dem den smerten.

Paradokset er at jeg påfører dem smerte ved å være den jeg er også. Ikke greit å ha en deprimert, sliten, til tider hysterisk mor.

På en måte orker jeg ikke å ta imot fremtiden. Fordi jeg vet at det sikkert finnes (blant gode ting også selvfølgelig, men de er jeg ikke redd for) så mange utfordringer der framme som vil slite meg ut. Orker ikke selv det minste problem nå uten å klappe sammen.

Det verste er at jeg er så redd ungene skal slite med lignende ting. Da kommer nok jeg til å ta på meg skylda. De får problemer pga at de har vokst opp med meg. Det er nesten ikke til å holde ut å tenke på. Det kommer jeg ikke til å orke å leve med.

Dør jeg så er det galt for andre. Lever jeg så gjør jeg galt for andre. Men hva med meg?