Ute av dvalen...(langt)

[Hugmee]

Nå er jeg kommet ut av dvalen min, egentlig skulle jeg bare holde meg i ro til ca. april når vi kan starte å vente på brev fra BUFA. Men sånn ble det ikke. Jeg har nesten ikke vært her inne siden nov/des. Og jeg har faktisk ikke savnet det heller. De få som vet at vi har søknaden vår hos BUFa har fått streng beskjed om å ikke spørre før rundt påske-tider.

Det har vært litt deilig å leve som "normalt" denne lille stunden.

Men nå har det da altså skjedd noe som vekket meg opp. Kanskje var det listen over populære navn i avisa, eller at stua er ferdig pusset opp (endelig) - og barnerommet er det neste som skal til pers. Mest tror jeg det er den snikende mistanken om at vi ikke er de ensete i familien som tenker på familieforøkning. Søsken med samboer flyttet før jul inn i en ny og større leilighet med ekstra soverom. Og nå skal de bytte ut sin Golf med en stasjonsvogn. Jeg har prøvd å spørre forsiktig, men får liksom ikke noe ordentlig svar.

Vet ikke helt hvorfor dette gjør meg så opprørt, kanskje er jeg bare så sjalu fordi de kan velge selv når de vil ha barn. Misforstå meg rett, jeg vet at det å bli gravid ikke alltid er "bare". Men hadde vi hatt den muligheten er sjansen stor for at vi var foreldre allerede. Desuten hadde jeg oppe i tankene mine tenkt en masse dagdrømmer om hvordan det var å fortelle foreldrene våre at de de skulle bli besteforeldre for første gang.

Det kan jo være at mistanken min er helt feil, men nå kom jeg altså ut av dvalen min.

Og plutselig er jeg tilbake til å uroe meg over "kanskje vi ikke blir godkjent", "er vi egentlig egnet som foreldre" til det motsatte som å planlegge hentereise og våkne netter med masse tanker om navn og innkjøpslister og-jeg-vet-ikke-hva...

Dette ble vel bare rot, men det er det som foregår i hodet mitt for tiden :-)

Hva gjør dere andre mens dere venter på brev fra BUFA? Jeg må jo holde ut enda noen månder.

Nå er jeg hvertfall tilbake på DOL.

Hilsen

[flosshatt]

Jeg skjønner hvordan du har det. Når vi har planlagt å bli en familie i mange år, er det leit om et av søskene blir det først, ikke fordi en ikke blir glad i tantebarn, men det blir en lei følelse...

[Mamta]

Godt å se deg her igjen, Hugmee!

Jeg forstår at det kan føles litt sårt dersom andre i familien kommer dere i forkjøpet når det gjelder å skaffe barnebarn. Især hvis man har sett for seg at ens egne barn skulle komme først.

Da vi var i første prosess, ble min søster gravid med sitt tredje barn underveis, noe som på det tidspunktet var litt sårt. Men i ettertid har det jo vist seg å klaffe godt, ettersom yngstejenta hennes og min eldste er like gamle.

Ellers har vi ikke på noen måte følt at våre (adoptiv)barn har kommet i andre rekke selvom de har vært nummer 4 og 5 i rekken av barnebarn.

Når det gjelder venting på BUFA... nå sist var jeg i en sånn ikke - i - prosess - tilstand, at ventetiden gikk som en vind. Dessuten gikkk det jo mye raskere enn forventet... Dere slipper mest sannsynlig unna med omkring 3 mnd. dere også!

Første gang vi ventet, forberedte vi, som dere, barnerom, sparte penger, leste masse om adopsjon, India osv. Det var likevel noen ulidelig lange 7 måneder i spenning og lengsel, håp og frustrasjon.

At tankene veskler mellom tro på at dette skal bli virkelighet og usikkerhet i fht. om dere blir funnet "gode nok", er nok helt normalt. Som du sier, du er kommet ut av dvalen og begynner mentalt å forberede deg på at Barnet skal bli virkelighet.

Jeg krysser ellers fingre for harde livet for dere nå, bare så du vet det! ;-)

Mange hilsener fra