sorgreaksjon på abort

[søker-svar]

Hei alle sammen!

Jeg har vært en flittig leser på disse sidene, og jeg syns det er flott å se samholdet og søtten dere gir hverandre.

Jeg ønsker nå å dele mine erfaringer med dere, og også gjerne få tilbakemeldinger, råd, synspunkter fra dere som kanskje har vært i samme situasjon.

Jeg er en jente på 24 år, og jeg tok abort for 25 måneder siden. Dette skjedde etter en rekke vanskelige ting, så jeg vet jeg gjorde det rette i den vanskelige situasjonen jeg var i, og ikke minst for mitt kommende barn. Jeg søtter meg ofte til vissheten at jeg tok det rette valget, men til tider blir dette skrekkelig vanskelig.

Jeg har egentlig tenkt relativt lite på det jeg gjorde på sykehuset den dagen. Jeg har snakket med venner om det, og det var overraskende enkelt å gå videre. Kanksje for enkelt.

Den natten jeg skulle / kunne født barnet mitt, drømte jeg om fødselen. Jeg så gutten min, i levende live, og han var heldigvis helt frisk og fin. Dette bildet av han har fulgt meg til tider, men mest som et godt minne.

Har noen av dere hatt lignende opplevelser? Jeg vet bildet jeg så av ham, er min kreasjon, men likevel var det så virkelig at jeg velger å tro på det. Kanksje bare en mor kan forstå hva jeg mener?

For noen uker siden fikk jeg en _enorm_ reaksjon på aborten og gutten jeg valgte bort. Jeg fikk sorgen som kastet på meg, og jeg klarte ikke gå, ikke snakke, såvidt røre meg. Jeg hulk-gråt for første gang på mange år, og jeg snakket med gutten min. Etterhvert "så" jeg han igjen, men da var han fanget i grov sjø og jeg prøvde fortapt å redde ham. Det nyttet ikke. Gud for en ubeskrivelig vond følelse. Jeg gråt ustoppelig i mange timer, og jeg så han gjentatte ganger. Var livredd for at han ikke hadde det bra, og var skrekkslagen for at han ikke hadde tilgitt meg for valget jeg tok. Hadde han det vondt? Bare han visste at jeg elsket ham!

Det var nesten uutholdelig.

Nå i ettertid er jeg mer klar over at nye reaksjoner kan komme. Jeg håper dem kommer, for jeg vil jobbe meg gjennom dette.

Jeg har tenkt med meg selv at det kanksje ville vært lettere å bearbeide hvis jeg hadde hatt en grav å gå til. Jeg har kjøpt spesielle lys som jeg tenner når jeg føler for det. Så har jeg det som et sted å gå når jeg føler for å være nær ham. Ingen vet hva lysene symboliserer, og det trenger heller ingen å vite. For det er bare mitt lille avlukke hvor jeg kan være alene med minnene om gutten min, og hvor jeg føler jeg får kontakt med sjelen hans. Jeg får anledning til ro.

Men jeg tror ikke jeg vil ha ro rundt dette før jeg klarer å tilgi meg selv. Og dit er det enda et stykke å gå.

Dette er en ting jeg vil anbefale til andre kvinner som skulle komme i samme situasjon som meg.

Jeg ønsker som sagt å takke dere alle her inne for å bidra til et flott sted å komme og dele sine tanker og følelser.

Jeg er takknemlig hvis noen ønsker å kommentere etc innlegget mitt.

Takk!

Med vennlig hilsen

[Gjest kornblomst]

Med dagens abortlov hender det ikke sjelden at en kvinne tar en abort hun senere angrer på.

Jeg har ingen råd til deg, du får jo ikke barnet ditt igjen uansett. Imidlertid forstår jeg så inderlig ditt savn og det at du føler at du ikke kan tilgi deg selv.

Jeg har ingen alternativer til dagnes abortlov, jeg vil at det skal være kvinnens eget valg.

Men i tvilstilfeller burde kanskje legen ta en ultralyd i f.eks. uke 9, slik at moren til barnet får en forståelse av at dette faktisk er et barn.

Jeg vet ikke, dette er så vanskelig, og jeg føler med deg. Som mamma til 3 friske barn, vet jeg at jeg aldri ville kunnet ta en abort, men jeg forstår fullt ut andre som velger dette.

[Gjest en som har vært der..]

Hei,

Jeg tok selv abort for 4 år siden.Jeg har angret,men gjort ER dessverre gjort:sånn er det.Det var riktig da,men angrer og savner iblandt.

Rett etter aborten kunne jeg lukke øynene og se den lille hånden som strakk seg etter min....Den fikk ikke tak i mamma`n sin den,for hun hadde valgt h*n bort....Det må jeg bare leve med:dette bildet av hånden som strekker seg etter min og aldri får tak!En gang kommer jeg til h*n og lurer på om h*n vil kjennes ved mamma`n sin..

Jeg tror at reaksjoner;enten som du har eller jeg har,ikke er så uvanlige.At det kan komme forsinkede reaksjoner er heller ikke uvanleg:kanskje en måte å "beskytte" seg selv på i øyeblikket?En måte å bevare seg selv på der og da?Hva vet jeg egentlig,kan igrunnen bare svare for meg selv.

Ønsker deg lykke til videre,du gjør rett i å bearbeide sorgen din nå:ikke "gjem" den bort mer nå.Det er som regel bedre å få den ut,du får det bedre med deg selv etterpå.

Lykke til videre!

Mvh fra

[Gjest mamma til 1+1]

For fire år siden satt jeg selv å skrev et tilsvarende innlegg her... og tårene trillet.

Jeg var 16 år når jeg tok abort. Jeg har angret på at jeg har gjort det flere ganger enn jeg kan telle. Tre uker etter aborten kom den første reaksjonen... Jeg hørte fortvilet barneskrik, men når jeg prøvde å se meg rundt så jeg ikke noe annet enn blod-blod-blod. I en måned var jeg helt uttafor... Jeg snakka ikke med folk om det, for legen som hadde undersøkt meg før aborten hadde anbefalt meg å ikke gjøre det, "folk tenker forskjellig", som han sa...

Sorgen og skyldfølelsen kom og gikk i bølger. Spesielt måneden rundt terminen var vond. Det tok et par år før jeg faktisk vile fortelle samboeren min (samme som skulle vært far til barnet) hvorfor jeg var så deprimert i mars måned...

Fire år etter aborten fortalte jeg om aborten til et par venninner. En av de hadde selv tatt abort, og hadde opplevd sorg. Jeg brukte da noen måneder påå bearbeide den gamle sorgen, og følte at jeg kom meg over det. Samboerne min var en kjempe støtte i den prosessen (da jeg endelig slapp han ordentlig inn). Jeg hadde aldri før egentlig vist hva han mente, for han støttet meg uansett...

I mars ville "vesla" (jeg er overbevist om at det var en jente) vært syv år. Til sommeren er det åtte år siden aborten. Jeg har også fått et barn til, hun blir tre år til sommeren. Men fortsatt er det nesten ikke en dag jeg ikke tenker på "jenta". Jeg tenker på mulighetene jeg tok fra henne, på storesøsteren jeg stjelte fra min snart tre år gamle datter. Men det er ikke trist lenger, jeg har ikke så store skyldfølelse lenger.

Jeg vet at jeg gjorde et riktig valg, og sannsynligvis ville gjort det samme hvis jeg var 16 år og like uskyldig i dag. Men jeg kunne ønske jeg hadde fått vite mer om alle følelsene som kommer etterpå, de kunne nok ha hjulpet meg da. Og uvnalig er det ikke, langt derifra.

Du må gjerne svare meg på dette innlegget - jeg er inne og leser her ofte - jeg vet hva du går igjennom!

Hilsen en som har et barn for lite, selv om jeg har valgt det selv og ikke har "lov" til å sørge over det

[søker-svar]

For fire år siden satt jeg selv å skrev et tilsvarende innlegg her... og tårene trillet.

Jeg var 16 år når jeg tok abort. Jeg har angret på at jeg har gjort det flere ganger enn jeg kan telle. Tre uker etter aborten kom den første reaksjonen... Jeg hørte fortvilet barneskrik, men når jeg prøvde å se meg rundt så jeg ikke noe annet enn blod-blod-blod. I en måned var jeg helt uttafor... Jeg snakka ikke med folk om det, for legen som hadde undersøkt meg før aborten hadde anbefalt meg å ikke gjøre det, "folk tenker forskjellig", som han sa...

Sorgen og skyldfølelsen kom og gikk i bølger. Spesielt måneden rundt terminen var vond. Det tok et par år før jeg faktisk vile fortelle samboeren min (samme som skulle vært far til barnet) hvorfor jeg var så deprimert i mars måned...

Fire år etter aborten fortalte jeg om aborten til et par venninner. En av de hadde selv tatt abort, og hadde opplevd sorg. Jeg brukte da noen måneder påå bearbeide den gamle sorgen, og følte at jeg kom meg over det. Samboerne min var en kjempe støtte i den prosessen (da jeg endelig slapp han ordentlig inn). Jeg hadde aldri før egentlig vist hva han mente, for han støttet meg uansett...

I mars ville "vesla" (jeg er overbevist om at det var en jente) vært syv år. Til sommeren er det åtte år siden aborten. Jeg har også fått et barn til, hun blir tre år til sommeren. Men fortsatt er det nesten ikke en dag jeg ikke tenker på "jenta". Jeg tenker på mulighetene jeg tok fra henne, på storesøsteren jeg stjelte fra min snart tre år gamle datter. Men det er ikke trist lenger, jeg har ikke så store skyldfølelse lenger.

Jeg vet at jeg gjorde et riktig valg, og sannsynligvis ville gjort det samme hvis jeg var 16 år og like uskyldig i dag. Men jeg kunne ønske jeg hadde fått vite mer om alle følelsene som kommer etterpå, de kunne nok ha hjulpet meg da. Og uvnalig er det ikke, langt derifra.

Du må gjerne svare meg på dette innlegget - jeg er inne og leser her ofte - jeg vet hva du går igjennom!

Hilsen en som har et barn for lite, selv om jeg har valgt det selv og ikke har "lov" til å sørge over det

Hei igjen dere

Det er hyggelig og godt å se jeg har fått svar! Det setter jeg stor pris på!

Jeg håper vi alle her inne kan være til støtte for hverandre, og jeg tror vi har godt av å dele våre erfaringer. Slik kan vi hjelpe hverandre på veiene vi går....

Som en kommentar til "mamma til 1+1", vil jeg si at jeg kjenner meg veldig igjen i mange av formuleringene dine. Jeg har også tenkt tanken på at den dagen jeg er klar for å få barn, vil jeg kanskje tenke at jeg "stjal" hans/hennes eldre bror osv.

Jeg har heldigvis en flott samboer som hjelper meg så godt han kan. Det begrenser seg likevel, fordi jeg tror ikke andre enn en kvinne som selv har gått igjennom (u)frivillig abort, virkelig kan forstå hva det innebærer. Jeg har stor tro på å dele sine tanker og følelser med mennesker man har rundt seg. Om det er partnere, venner eller andre. Den største, og kanskje vanligste (?) bjørnetjenesten vi gjør oss selv, er å lukke det inne i oss?

Som jeg skrev i mitt første innlegg, er jeg på en måte glad jeg har fått disse reaksjonene. For noen er det kanskje mulig å "hoppe bukk" over alt av følelser og tanker i etterkant, men jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg ikke er en av dem. Derfor tror jeg det er heldig ikke minst for psyken og ta disse vanskelige følelsene frem til tider. Kjenne litt på dem, og hvis tiden er rett, klarer man kanksje å bearbeide dem litt også. Jeg håper og tror at hvis man kjenner og jobber med disse følelsene over tid, vil de bli mer og mer "ok". Forhåpentligvis vil vi tilgi oss selv til slutt. For min del går mye av dette på at jeg ikke har tilgitt meg selv, og at jeg er livredd for at ikke gutten min har tilgitt meg for at jeg valgte han bort.... Hvor enn han er....

Jeg vil ihvertfall si til alle her inne at jeg syns det er flott at vi har dette forumet til å dele våre tanker. Kanksje lurt å minne seg selv på at å dele sine erfaringer kan være den beste terapi for en selv og andre.

Det er hyggelig hvis noen ønsker å kommentere saken videre...

Beste ønsker fra

[Gjest beriket]

Med dagens abortlov hender det ikke sjelden at en kvinne tar en abort hun senere angrer på.

Jeg har ingen råd til deg, du får jo ikke barnet ditt igjen uansett. Imidlertid forstår jeg så inderlig ditt savn og det at du føler at du ikke kan tilgi deg selv.

Jeg har ingen alternativer til dagnes abortlov, jeg vil at det skal være kvinnens eget valg.

Men i tvilstilfeller burde kanskje legen ta en ultralyd i f.eks. uke 9, slik at moren til barnet får en forståelse av at dette faktisk er et barn.

Jeg vet ikke, dette er så vanskelig, og jeg føler med deg. Som mamma til 3 friske barn, vet jeg at jeg aldri ville kunnet ta en abort, men jeg forstår fullt ut andre som velger dette.

Lurer på om noen har sett på adopsjon som et alterntiv til abort?

Retten til selvbestemt adopsjon har eksistert i snart 100 år. Barnet vil ofte ha god kontakt til sine opprinnelige foreldre både før og etter fylte 18 år, og det er sikker adoptanter som vil godta det.