Hva er det dere tenker på!!

[Gjest overrasket]

Jeg har en kollega som nettopp har adoptert et barn og nylig kom vi i snakk om dette i lunsjen på jobben. I utgangspunktet trodde jeg at hun hadde besluttet å adoptere barnet sitt av godhet og et ønske om å bidra til å gjøre verden litt bedre. Jeg hadde beundret henne for dette, men så ble jeg ganske sjokkert når hun fortalte at hun hadde gjort det utelukkende for sin egen skyld!!! Hun ble nesten irritert da jeg i et forsøk på å være tolerant nevnte at hun jo tross alt hadde hjulpet et lite barn i nød likevel. Dette var overhode ikke noe motiv for henne hevdet hun!! Jeg ble helt opprørt av denne samtalen. Hun påsto at så å si alle som adopterer har det samme synet som henne og hun ba med kikke på dette forumet på internett. Derfor spør jeg; Er dette virkelig riktig? I såfall må jeg revurdere mitt syn på dere som adopterer.

Adopsjon blir jo da ikke noe annet enn en slags siste desperate utvei i et fortvilet forsøk på å få egne barn. En fortvilelse som henter frem egoet i dere i en grad som gjør at dere klarer å bruke fattige land som proteser for deres egne livmødre. Hvordan kan adoptivbarna se på seg selv som noe annet enn en erstatning for det barnet dere ikke kunne lage selv? Enten klarer dere å fortrenge dette, eller så tenker dere bare på en helt annen måte enn jeg!!

[AAA]

Kødder du?

Tror du virkelig at noen adopterer for å være snille? Det er da myyyye mer effektive måter å være snille på enn å adoptere, hvis det var det som skulle være fokus.

Og jeg beklager å skuffe deg, mine motiver for å ønske meg barn er ikke det spor edlere enn hvem som helst andre sine.

Og når det gjelder vårt lille gull, så vil jeg tro det er mye bedre å vite at man har kommet fordi man er ønsket, og ikke fordi man er et hjelpeprosjekt.

Beklager virkelig at illusjonene dine er ødelagt nå, men sånn er det! :-)

Jada, jeg *vet* at samtidig som vi får et barn så blir et barn "tatt bort" fra - iallefall potensielt - en veldig dårlig framtid, så jeg ser hvorfor noen syns det er "snilt" å adoptere, men kan iallefall forsikre at det ikke er vårt motiv, og jeg tror at din kollega har rett i at et sånt hjelpemotiv kommer laaaaangt bak på listen for de aller fleste. Heldigvis.

Hilsen fra

[Gjest like overrasket over deg]

Jeg må si meg helt enig med AAA. Jeg er av den oppfatning at når man har kommet til beslutningen om å få barn, er det naturligste (og enkleste) å få biologiske barn!

Etter over 10 år med forsøk på å få eget biologisk barn, ble beslutningen om adopsjon tatt, og det var ikke lett det heller! Men GUD for en lettelse da beslutningen ble tatt! Vi kunne velge - enten å forbli barnløse eller å adoptere. Ja - det blir vel da det du kaller en "siste utvei".

Men vi er ikke i tvil om at dette barnet blir elsket som vårt eget biologiske. Og jeg vil ikke at mitt barn skal få følelsen av å være under et hjelpearbeid jeg heller - det skal få kjenne at det er elsket for det's eget skyld - fordi vi ønsker oss et barn!

Jeg vet mange går gjennom prosessen frivillig - kanskje etter å ha fått biologisk 1 eller 2 barn. Men vit det - at adopsjonsprosessen er kjempetøff!! Det er ransakelse, papirer, dokumentasjoner, undersøkelser, venting, og DYRT! Hvem som helst har ikke 200.000 kr å bruke på å få barn! Dette er et valg man tar - et valg som for meg i dag er helt riktig, men som jeg også har brukt veldig lang tid på...

Så revurder dine tanker rundt dette!

[Gjest Melis]

Det er et interessant innlegg du skriver. Jeg synes det er interessant fordi vi tenker så vidt forskjellig. Når du hører den grunnen kollegaen din har - og som de aller fleste som adopterer deler med henne - blir du sjokkert og nærmest ser ned på oss. I alle fall virker det sånn etter ordbruken din å dømme.

Forut for en adopsjon ligger det som regel en lang modningsprosess. De som ikke har vært i den modningsprosessen, tenker vel ofte at det er "edelt" å hjelpe et barn og at det er derfor vi adopterer. Men for flertallet er det nok ikke dette som ligger bak. Det er derimot et sterkt ønske om å bli foreldre.

For oss som adopterer, er det likestilt med å føde barna selv. Det er en fantastisk prosess og vi er heldige som er så priviligerte å få oppdra og leve sammen med et barn vi ikke har laget selv. Som innledningen her på DOL for adopsjon sier, det er en flott løsning på to problemer; barn uten foreldre møter foreldre uten barn.

Vår datter er på ingen måte en erstatning for barnet vi ikke kunne lage selv. Vi er tvertimot glad alt gikk som det gikk. Hvis ikke hadde vi ikke hatt verdens skjønneste lille datter - født i Kina - nå.

De aller fleste adoptivbarn vil nok få skjønne i oppveksten at de var svært etterlengtet, at vi som foreldre gjorde mye for å få dem - de kom ikke akkurat rekende på en fjøl.

Og er ikke det å lage og føde barna selv også en egoistisk handling? Man får barn fordi man ønsker gleden det er å få barn. Ikke alle får barn for å føre genene sine videre.

Hvis motivet var å hjelpe, hadde det vært mye bedre å sende penger. Men det gir ikke nødvendigvis barna en trygg og omsorgsfull oppvekst i en familie. Og hvis motivet var å hjelpe, slik du synes er det beste motivet, ville det for barnet bety at det ville levd i en takknemlighetsgjeld hele livet. Derfor er det bra at adoptivforeldres motiv ikke er å hjelpe, men tvertimot et ønske om å bli en familie. For vår datters skyld håper jeg at hun ikke får høre selv at hun er heldig som kom til Norge og som ble adoptert. Vi foreldre har allerede hørt det noen ganger, og det provoserer like mye hver gang. Men jeg skjønner at det kan være vanskelig for folk å skjønne, så vi prøver å forklare at _vi_ er de heldige.

Så jeg tror nok at de fleste som adopterer tenker på en helt forskjellig måte fra deg.

[conan]

Til å være så talefør, virker du skremmende lite reflektert. Det er jo ingen som får egne barn heller, av noe annen grunn enn for å tilfredsstille sine egne egoistiske behov.. Hvorfor skulle det være annerledes for adoptivforeldre?

[kina-nina]

Kødder du?

Tror du virkelig at noen adopterer for å være snille? Det er da myyyye mer effektive måter å være snille på enn å adoptere, hvis det var det som skulle være fokus.

Og jeg beklager å skuffe deg, mine motiver for å ønske meg barn er ikke det spor edlere enn hvem som helst andre sine.

Og når det gjelder vårt lille gull, så vil jeg tro det er mye bedre å vite at man har kommet fordi man er ønsket, og ikke fordi man er et hjelpeprosjekt.

Beklager virkelig at illusjonene dine er ødelagt nå, men sånn er det! :-)

Jada, jeg *vet* at samtidig som vi får et barn så blir et barn "tatt bort" fra - iallefall potensielt - en veldig dårlig framtid, så jeg ser hvorfor noen syns det er "snilt" å adoptere, men kan iallefall forsikre at det ikke er vårt motiv, og jeg tror at din kollega har rett i at et sånt hjelpemotiv kommer laaaaangt bak på listen for de aller fleste. Heldigvis.

Hilsen fra

Er så hjertens enig med AAA!

Barnet synes sikkert det er bedre å være inderlig ønsket, fremfor å være et "edelt" nødhjelpsprosjekt...

Mitt barn skal slippe å stå i takknemlighetsgjeld til meg!

[carma]

Har du barn selv? Og i så fall; hvorfor valgte du å få barn?

Ønsket om å ha barn og å være foreldre er det samme hos de som adopterer som det er for de som lager barn på egen hånd.

[fei1365380229]

Dette innlegget provoserer meg faktisk litt. Får ikke alle barn for at de ønsker seg det over alt på jord.

Det å få barn er vel en egoistisk handling enten det kommer fra din egen mage, eller det er adoptert. Og det er ingen som bruker fattige land som en "livmor". Barna som blir adoptert bort har ikke foreldre som kan ta seg av dem, sånn sett kan man kanskje si at man hjelper ett barn til å få nye foreldre. Men et hjelpeprosjekt er det ikke. Skulle man ha hjulpet barn så burde man tatt alle pengene det koster å adoptere og hatt mange fadderbarn, da kan man snakke om hjelpeprosjekt.

Når du snakker om at det er siste utvei så er jeg heller ikke enig med deg, men det å adoptere er en både tidkrevende og kostbar prosess dessverre. Det er mange ting du skal igjennom som kan fortone seg som litt "skremmende". Derfor krever det selvfølgelig litt modning.

Jeg har selv tre egenfødte barn og venter bare på å få reise å hente vårt adoptivbarn i Kina. Jeg var på forhånd litt spent på hvordan folk ville reagere, men de aller fleste syns det er kjempespennende og gleder seg veldig med oss. Det er veldig få som har sagt; "så snille dere er som vil hjelpe et barn", men noen er det. Men da sier jeg det samme som din kollega; "at vi adopterer fordi vi ønsker oss et barn" Det skjønner faktisk de fleste.

Syns du virkelig at det er edlere å få et barn for å hjelpe det enn å få et barn fordi du ønsker deg det over alt på jord.

Mitt barn er ihvertfall ikke noe hjelpeprosjekt. Hun skal slippe å være takknemlig fordi hun kom til oss, akkurat som mine andre barn også skal slippe det.

[guri]

Din kollega har nok rett i at de aller fleste adoptanter tenker som henne. Heldigvis.

Det er da vel slik at de aller fleste som får barn får dette av ren skjær egoisme? Så også vi som adopterer. Og som AAA skriver er det nok mye bedre for barna å vite at de kom til Norge fordi foreldrene hadde et stort ønske om barn, og ikke fordi man ville gjøre en god gjerning.

Vi som har adoptert får i blant høre noen si til barna at "du er heldig du" eller "du har jo vunnet i lotto fordi du fikk komme til Norge".Helt feil! -Det er vi foreldre som har vært heldige som har fått så flotte barn:-)))

[Gjest ChiengMai]

Vi hadde visst om at vi ikke kunne få egenrpoduserte barn 7-8 år før vi bestemte oss for å adoptere. I disse årene kan man trygt si at vi var frivillig barnløse, så adopsjon var nok ikke noen desperat handling fra vår side, nei. Alle disse årene visste vi at hvis vi skulle ha barn, så var adopsjon det rette for oss.

Og ja, det ligger pur egoisme bak mitt ønske om å få barn! Ønsket om liv på gården, barnelatter, ei mjuk hand å holde i, mjuke barnekinn.... Altså de samme motivene som de fleste andre foreldre har.

Aldri i verden om jeg hadde giddet å legge ned så mye tid og energi i et hjelpeprosjekt! Jeg har tross alt dedikert resten av livet mitt til ungene mine, og så snill er jeg ikke at jeg gjør det av ren godhet. Men akk, så mye godhet _jeg_ blir tilgodesett med på denne måten!

[kinabarn]

Kødder du?

Tror du virkelig at noen adopterer for å være snille? Det er da myyyye mer effektive måter å være snille på enn å adoptere, hvis det var det som skulle være fokus.

Og jeg beklager å skuffe deg, mine motiver for å ønske meg barn er ikke det spor edlere enn hvem som helst andre sine.

Og når det gjelder vårt lille gull, så vil jeg tro det er mye bedre å vite at man har kommet fordi man er ønsket, og ikke fordi man er et hjelpeprosjekt.

Beklager virkelig at illusjonene dine er ødelagt nå, men sånn er det! :-)

Jada, jeg *vet* at samtidig som vi får et barn så blir et barn "tatt bort" fra - iallefall potensielt - en veldig dårlig framtid, så jeg ser hvorfor noen syns det er "snilt" å adoptere, men kan iallefall forsikre at det ikke er vårt motiv, og jeg tror at din kollega har rett i at et sånt hjelpemotiv kommer laaaaangt bak på listen for de aller fleste. Heldigvis.

Hilsen fra

Helt enig med deg AAA.

Vi kan få flere barn, men velger å adoptere. Nødløsning: Langt i fra! Dette er noe jeg har alltid ønsket og jeg får fnatt dersom noen berømmer meg for min GODHET siden vi skal adoptere.

Forresten tror jeg enkelte land ville ta det ille opp om grunnen for adopsjonen var U-hjelp og ikke et ønske om å få barn. (Jeg skriver tro, ikke vet).

Hilsen et sinna

[Tiger+Slange+Okse+?]

Du har fått mange gode svar her. jeg vil bare legge til at dersom du søker adopsjon med "hjelpeprosjekt" som eneste motiv, så tror jeg ikke du hadde fått lov til det. Hensikten med utenlandsadopsjon er at det skal være til beste for barnet,ikke for noen andre enn barnet.

Heg håper virkelig ikke at mine to søte noengang kommer til å føle at de er "hjelpeprosjekter" "siste utveg" osv. Det er vi som er så heldige at vi har fått lov til å være mammaen og pappaen deres, og de var begge i høyeste grad ønsket fordi vi ville ha barn. Finere unger hadde vi ikke greid å lage sjøl. Forskjellen på oss som adopterer og de som velger ikke å gjøre det, er kanskje at de som velger å forbli uten barn eller kjempeprosesser med hormoner osv, er kanskje troen på at blod er tjukkere enn vann, ønske om egne geners overlevelse osv. Noen tviler kanskje i utgangspunktet på om de greier å bli så glad i et adoptert barn som ett egetprodusert? Det betyr ikke at de mangler hedelige motiver eller at de ikke er snille mennesker. Noen av oss som adopterer har vært gjennom alt det der, noen har det ikke - men når man kommer så langt at man faktisk gjør det, er det nok få av oss som tenker på at vi "redder" ett barn. Vi preges mer av tvil om det er det rette for barna vi får - nok ett omsorgsskifte, og ingen vet med sikkerhet hva som hadde skjedd om de hadde blitt der de var. Jeg syns det var en utrolig sterk opplevelse å reise fra byen, reise fra landet med gullungene å vite at dersom de noengang kommer tilbake, vil de være fremmede - se makne ut, men ikke kunne språk og kulturelle koder.

Vi får håpe at du ikke fremdeles syns vi er noen "udyr" med uhumske hensikter.

[Anka]

Jeg anser dett for et tafatt forsøk på å provosere for å få i gang en diskusjon, men jeg lar meg ikke provosere.

Om du _vikelig_ har disse meningene er det _du_ som har et problem, og det intresserer meg "midt på leggen" hva du måtte mene om oss adoptanter.

Jeg går ut fra at andre har svart utfyllende på våre motiver, så det gidder jeg ikke å forklare deg.

[Shockira]

Jeg kan ikke skjønne hvorfor 'nødhjelp' skulle være et bedre motiv for å adoptere ennå ønsket om et barn?

Hva er barnet best tjent med; foreldre som vil redde verden, eller foreldre som har lengtet etter barnet?

Håper dette beror på en misforståelse mellom deg og din kollega, og at du ser at dette er barn som er svært etterlengtet. Ja, unike, uerstattelige små skatter som vi har vært så heldige å få hit til landet vårt :-)

Hilsen en som gleder seg stort til å få barn på denne måten. Vel og merke om vi er så heldige å få lov.....

[Gjest litchi]

Næmmen stakkars deg, da - som har fått ødelagt alle illusjoner om disse kjempesnille adoptivforeldrene....

Vel - 150000 kroner til Kirkens Nødhjelp hjelper nok atskillig flere barn enn det ene man henter hjem, for ikke å snakke om dersom man i tillegg sender de pengene man ville brukt på barnets oppvekst - mat, klær, barnehage, lommepenger..... Så hvis det er snillhet som er poenget, anbefaler jeg det på det sterksete.

For øvrig: Tenk hvordan det er for et barn å vokse opp hoe mennesker som tok det i mot for å være snill ??? Snakk om giga - takknemlighetsgjeld.... Stakkars unger !

Det er en eneste akseptabel grunn for å få barn, egenfødte eller adopterte, og det er å virkelig, inderlig ønske seg det ! Det er det eneste "argumentet" som holder i lengden. Det er tøft å være foreldre til tider, og det ville vært veldig vanskelig å være ei god mor når det "drar seg til" dersom jeg hadde blitt mamma for å være snill.

Barn skal være inderlig ønsket, da blir de også inderlig elsket - og det er DET barn trenger.... Uansett hvem sin mage det har vokst i !

[Korea-Fan]

Jeg tror dette innlegget bare er skrevet for å provosere. At dere GIDDER å svare! Ingen fornuftige mennesker ordlegger seg på en så ufin måte.

[Shockira]

Jeg tror dette innlegget bare er skrevet for å provosere. At dere GIDDER å svare! Ingen fornuftige mennesker ordlegger seg på en så ufin måte.

Jo, kan tenkes at det er noe muffens med akkurat dette innlegget. Men siden det faktisk er noen som tenker sånn, er det vel ikke helt bortkastet tid...

[snø]

Du kan umulig være alvorlig når du sier at du trodde at vi som adopterer gjør det ut fra godhet og ønske om å hjelpe!??? At våre barn er en litt mer avansert og mer kostbar form for fjernadopsjon...?!

Og du kan i alle fall ikke være alvorlig når du sier at du NÅ tror ungene våre vokser opp som "siste utvei-løsninger" for desperate barnløse....At våre unger er dårlige erstatninger for de vi ikke klarte å føde selv...?!

Hvis du ER alvorlig så tror jeg trygt vi kan slå fast at vi tenker VELDIG forskjellig!!

Min datter er alt det jeg kunne ønske meg, og mannen min og jeg har flere ganger snakket om hvor heldige vi er som fikk oppleve at vår store sorg (det å være ufrivillig barnløs), faktisk resulterte i det største og beste som har hendt oss - nemlig vår datter. Vi er i dag faktisk takknemlige for at våre to prøverørsforsøk gikk i dass (bokstavlig talt). For hvis ikke hadde vi aldri fått Bella. Vi så selvfølgelig ikke slik på det da vi var midt oppe i suppa. Men det at vi DA krysset fingrene for at eggene skulle feste seg, betyr ikke at det vi har NÅ er en dårlig erstatning! Vår datter har vokst fram i hjertet vårt.

For oss har hele tiden målet vært å bli foreldre. Det var derfor vi adopterte. Vi ønsket oss et BARN, ikke et hjelpeprosjekt. Og du kan ta deg f**** i at hun skal vokse opp med vissheten om at hun var dypt, dypt ønsket og etterlengtet. Og at vi er grenseløst glade for at vi var så heldige vi fikk oppleve den gleden det var å bli hennes foreldre. At vår store sorg (barnløsheten) løste seg på den best tenkelige måten.

Dette ble veldig klissete, ser jeg, men jeg blir himla provosert over de holdningene du viser. At vi som adopterer enten gjør det som "u-hjelp", eller som en slags dårlig erstatning for de barna vi ikke kan føde selv. Slik skal ikke min datter måtte høre!!!!

Og helt ærlig tror jeg at du forsøker å provosere. Noe du jo har klart...

Beste hilsen fra

[Mamta]

Med fare for å gjenta de andre adoptantenes velvalgte ord:

Vårt motiv for å adoptere er og var et sterkt og dypfølt ønske om å bli foreldre. Vi for vår del har også hele tiden vært klar over at hvis vi skulle bli foreldre, måtte det bli via adopsjon. Desperat? Neppe.

At vårt livs lykke dessverre også innebærer en annens ulykke, er noe jeg nå og da reflekterer over. Men som det heter i introduksjonen til dette forumet: To problemer får tilsammen en god løsning!

Ellers, siden 'litchi' nevner dette med pengebruk og adopsjon kontra nødhjelp:

Når vi forhåpentligvis har fått hentet hjem vår tredje Gudegave fra India, har vi "ofret" ca. 350.000 Nkr på vårt "hjelpeprosjekt" overfor 3 barn. (Dette inkluderer selvsagt bare Hente - pakken. Daglig pass og stell kommer utenom.) Disse midlene kunne (dersom brukt til f.eks. fjernadopsjon) hjulpet 23 vanskeligstilte barn i 10 år!

Du har altså fullstendig rett: Vi tenker totalt forskjellig! Og det er helt greit.

Hilsen fra

[Gjest @nonymus]

Det var jammen på tide at du ble desillusjonert mht. dine tanker om adoptivforeldre!

mvh