Er jeg alene?

[sprocket1365380446]

Mine venner har i alle år påstått hardnakket at jeg har et seriøst problem med mat og kroppen min. Jeg har i perioder sultet meg, men vil ikke påstå det er så merkelig i dagens samfunn. Jeg er veldig opptatt av å ikke bli overvektig, og har pr idag som mål å komme ned i 58 kilo.

Vennene mine er alle utrolig "fornuftige" og jeg kan overhodet ikke snakke om mine følelser omkring kropp og vekt med dem uten å få oppgitte blikk og replikker om at vi vil ikke diskutere dette.

Det jeg lurer på med å henvende meg hit er rett og slett om det er noen som meg, og om en eller annen som er like opptatt av dette som meg kan ta kontakt via dette forumet. Jeg trenger noen som forstår min redsel for vekt og hvilke følelser dette frembringer.En som heller ikke klarer å leve med seg selv som han/hun er men som slanker seg fordi alt bør bli bedre.

Noen som skjønner meg? Uten å kalle meg anorektisk?

[Gjest ikke undertegnet]

Du har helt klart en spiseforstyrrelse , noe som du absulutt ikke er alene om. Du er ikke anoreksier , kanskje mer i retning bulimi, men jeg vet ikke om du lider av overspising. Kjenner meg selv igjen så alt for godt fra tiden jeg var yngre, men er heldigvis blitt bedre nå. Alt avhang av vekt og hvordan jeg så ut i forhold til andre. Måtte sammenligne hele tiden. Kunne ikke gå inn på et bad hvor det befant seg ei vekt, uten å måtte veie meg. Jeg hadde dager hvor jeg åt til jeg ikke greide å holde meg oppreist, andre dager omtrent ingenting. På dette viset unngikk jeg direkte overvekt, heller ikke undervekt. Lå vel sånn omtrent på normalen, men det innså jeg ikke selv. Bare jeg nådde 55 kg, ville alle problemer bli løst, trodde jeg. Dessverre er dette så lenge siden at sykdommen var dårlig opplyst. (70-tallet) Hadde hørt om anoreksi, men bulimi var ikke noe tema den gangen.Selv innså jeg at jeg hadde et problem, men det var ingen hjelp å hente. Omgivelsene mine bad meg bare om å "slutte å tulle" Jeg innser selvfølgelig at jeg slet ut mine nærmeste, hele tiden spurte jeg samboeren min om hvem er tykkest av meg eller henne ?".(sammenlignet meg med alle, også tilfeldige personer på gaten) Jeg slet med dette i 4 år. Skiftet da miljø og arbeidsplass, og i mitt tilfelle var det det som skulle til. Ble gradvis bedre og fikk etterhvert et ganske normalt forhold til mat. Nå er jeg 47 år og er vel enda litt opphengt i vekt og kropp, men på langt nær på samme måte.

Vet ikke riktig hva jeg skal råde deg til. Du kan selvfølgelig søke råd hos psykolog e.l., det begynner etterhvert å bli en del kompetanse på området. Ulike typer antidepsessiva skal visstnok også kunne hjelpe, men jeg har ingen erfaring med dette. Det beste tror jeg vil være om du ble skikkelig engasjert i noe annet enn mat, så jeg er ikke så sikker på om det nødvendigvis er det rette å maile med andre om problemet.Det kan bli en slags dyrking av det, slik at du stadig blir påmint at du har dette problemet. Men på den annen side så må du vite at du slettes ikke er alene. Dette ble vel ikke noen særlig gode råd, bare noen erfaringer på veien. Håper ihvertfall at du kommer deg ut av dette, for jeg kan være med å skrive under på at dette er et helvete.

[sprocket1365380446]

Du har helt klart en spiseforstyrrelse , noe som du absulutt ikke er alene om. Du er ikke anoreksier , kanskje mer i retning bulimi, men jeg vet ikke om du lider av overspising. Kjenner meg selv igjen så alt for godt fra tiden jeg var yngre, men er heldigvis blitt bedre nå. Alt avhang av vekt og hvordan jeg så ut i forhold til andre. Måtte sammenligne hele tiden. Kunne ikke gå inn på et bad hvor det befant seg ei vekt, uten å måtte veie meg. Jeg hadde dager hvor jeg åt til jeg ikke greide å holde meg oppreist, andre dager omtrent ingenting. På dette viset unngikk jeg direkte overvekt, heller ikke undervekt. Lå vel sånn omtrent på normalen, men det innså jeg ikke selv. Bare jeg nådde 55 kg, ville alle problemer bli løst, trodde jeg. Dessverre er dette så lenge siden at sykdommen var dårlig opplyst. (70-tallet) Hadde hørt om anoreksi, men bulimi var ikke noe tema den gangen.Selv innså jeg at jeg hadde et problem, men det var ingen hjelp å hente. Omgivelsene mine bad meg bare om å "slutte å tulle" Jeg innser selvfølgelig at jeg slet ut mine nærmeste, hele tiden spurte jeg samboeren min om hvem er tykkest av meg eller henne ?".(sammenlignet meg med alle, også tilfeldige personer på gaten) Jeg slet med dette i 4 år. Skiftet da miljø og arbeidsplass, og i mitt tilfelle var det det som skulle til. Ble gradvis bedre og fikk etterhvert et ganske normalt forhold til mat. Nå er jeg 47 år og er vel enda litt opphengt i vekt og kropp, men på langt nær på samme måte.

Vet ikke riktig hva jeg skal råde deg til. Du kan selvfølgelig søke råd hos psykolog e.l., det begynner etterhvert å bli en del kompetanse på området. Ulike typer antidepsessiva skal visstnok også kunne hjelpe, men jeg har ingen erfaring med dette. Det beste tror jeg vil være om du ble skikkelig engasjert i noe annet enn mat, så jeg er ikke så sikker på om det nødvendigvis er det rette å maile med andre om problemet.Det kan bli en slags dyrking av det, slik at du stadig blir påmint at du har dette problemet. Men på den annen side så må du vite at du slettes ikke er alene. Dette ble vel ikke noen særlig gode råd, bare noen erfaringer på veien. Håper ihvertfall at du kommer deg ut av dette, for jeg kan være med å skrive under på at dette er et helvete.

Har ikke noe helvete så vidt jeg vet i alle fall. Det som plager meg er at alle er så innmari rolig med tanke på vekt, fatter ingen hva de egentlig gjør med å spise all den maten? Jeg har sett mamma gråte fordi folk mobber henne pga vekten, og det er fælt å se at hun har det vondt.

Jeg klarer virkelig ikke kroppen min men ingen skjønner det for jeg får ikke forklart hvorfor.Folk vil ikke høre, kanskje det er skjebnebestemt at jeg skal være alene med følelsene mine, og det er et enda større helvete. Unnskyld...har det vondt!

[Gjest ikke undertegnet]

Har ikke noe helvete så vidt jeg vet i alle fall. Det som plager meg er at alle er så innmari rolig med tanke på vekt, fatter ingen hva de egentlig gjør med å spise all den maten? Jeg har sett mamma gråte fordi folk mobber henne pga vekten, og det er fælt å se at hun har det vondt.

Jeg klarer virkelig ikke kroppen min men ingen skjønner det for jeg får ikke forklart hvorfor.Folk vil ikke høre, kanskje det er skjebnebestemt at jeg skal være alene med følelsene mine, og det er et enda større helvete. Unnskyld...har det vondt!

Hvis du ser litt på alle innleggene i dette forumet. ser du at du ikke er alene om problemet. Det kan nok uarte seg forskjellg fra person til person, noen har direkte anorekia, andre bulimi/tvangsspising, andre kanskje andre varianter. Felles er en sykelig opptatthet av vekt/kropp og det var det jeg mente med at jeg opplevde det som et rent helvete. Det er mange måter å si at man har det vondt på, noe jeg skjønner at du faktisk har. Men jeg får ikke helt tak på problemet, er du faktisk overvektig og vil slanke deg av den grunn, eller er du "bare" hele tiden overfokusert på dette med vekt og kalorier. For det første: Du kan ikke vente at folk som ikke har dette problemet skal forstå deg.

For det andre: Det er mange som har dette problemet uten å ville innrømme det. Hvis dette er et problem for deg i hverdagen, noe som jeg har inntrykk av at det er, bør du søke profesjonell hjelp. Du er kommet langt med å innrømme at det er et problem og da er du også motivert for å ta imot hjelp.