Kina og understimulerte barn

[Gjest Kina på oss?]

Hei!

Ser at noen har stilt et spørsmål vedr. barnehjem og understimulerte/feilernærte barn på VB's spørreforum. Svaret skremmer oss litt. Hva er erfarne Kinadoptanters erfaring? Vi vurderer å nå å velge et land med fosterhjemsordning, men var liksom så innstilt på Kina....

Takknemmelig for svar!

[Mamta]

Hva var det som skremte deg med det svaret, da? Det står jo ikke annet enn det som gis av generell informasjon til alle adoptivsøkere. Adopsjon er, slik jeg ser det, uansett en risiko, fordi alle barna har en fortid som i ulik grad _kan_ prege dem. Men alt er relativt.

Jeg har ikke adoptert fra Kina, men har fått to barn fra barnehjem i India. Vi kjenner også etterhvert ganske mange familier med barn fra både India og Kina, samt Thailand og Korea.

Ingen av barna som kommer fra barnehjem kan sies å ha vært understimulert og underernært i en grad som gjør at de skiller seg ut i forhold til de barna som kommer fra fosterhjem.

Og vi er ikke redde for å anbefale adopsjon av barn fra India, selvom de kommer fra barnehjem. Vår erfaring er at de alle har hatt det så godt som overhodet mulig i en institusjon.

Jeg tror dessuten, utfra informasjon her og i andre fora, at situasjonen ved barnehjem i Kina i løpet av de siste årene har endret seg i positiv retning.

Hilsen fra

[Gjest ikke perfekt du heller]

Du resikerer uansett ikke å få et friskt barn, leste du om de på sørlandet som fikk en gutt med aids/hiv?

Så har vi alle de med skader på grunn av mor drakk under svangerskapet ol.

Man kan vfinne andre barn som er understimulert i andre barnehjem i andre land fordi om landet ikke er kjent for det.

[Gjest Kina på oss?]

Du resikerer uansett ikke å få et friskt barn, leste du om de på sørlandet som fikk en gutt med aids/hiv?

Så har vi alle de med skader på grunn av mor drakk under svangerskapet ol.

Man kan vfinne andre barn som er understimulert i andre barnehjem i andre land fordi om landet ikke er kjent for det.

Nei, jeg er definitivt ikke perfekt )

Men, vi ønsker oss et så friskt som mulig barn - akkurat som foreldre som føder barn gjør det samme. Beklager hvis du har problemer med det! Vi må likevel, på lik linje med de som føder, være forberedt på alt. Såpass har vi forstått! Men, når det gjelder landevalg, vektlegger folk forskjellige kriterier forskjellig.

I startfasen er man usikker på mange ting. Men, det kjenner kanskje ikke du til? Vi har stilt mange "dumme" spørsmål i denne prosessen. Men, det er kanskje en del av modningsprosessen. Ikke døm så hardt, du!

[Tiger+Slange+Okse+?]

Det er stor forskjell på barnehjemmene i Kina. De siste årene har man også i Kina begynt programmer med bruk av fostermødre knyttet til barhjemmene.

Dersom du er redd for understimulering bekymrer du deg for lite i forhold til den riske vi tar når vi velger å få barn på den ene eller andre måten - vi vet aldri.

Vi fikk ett barn som var understimulert (nr 1), og det betyr jo bare at barnet ikke følger A-4 skjema i sin videre utvikling - en kort periode til gapet er tatt igjen. Barna fra Kina er såvidt små, at dersom du får et understimulert barn, tar det ikke så veldig lang tid før gapet i utvikling er tatt igjen. Disse ungene har i hvertfall behov for foreldre!!!

Senskader av manglende tilknyttning i tidlig alder, manglende ernæring over tid osv, er det mye vanskeligere å forholde seg til, vanskligere å "diagnostisere" og gjøre noe med.

Vitenkte ikke på understimulering som problem da vi ventet nr. 2, vi var bare spent på barnet vi skulle få.

[Gjest Kina på oss?]

Det er stor forskjell på barnehjemmene i Kina. De siste årene har man også i Kina begynt programmer med bruk av fostermødre knyttet til barhjemmene.

Dersom du er redd for understimulering bekymrer du deg for lite i forhold til den riske vi tar når vi velger å få barn på den ene eller andre måten - vi vet aldri.

Vi fikk ett barn som var understimulert (nr 1), og det betyr jo bare at barnet ikke følger A-4 skjema i sin videre utvikling - en kort periode til gapet er tatt igjen. Barna fra Kina er såvidt små, at dersom du får et understimulert barn, tar det ikke så veldig lang tid før gapet i utvikling er tatt igjen. Disse ungene har i hvertfall behov for foreldre!!!

Senskader av manglende tilknyttning i tidlig alder, manglende ernæring over tid osv, er det mye vanskeligere å forholde seg til, vanskligere å "diagnostisere" og gjøre noe med.

Vitenkte ikke på understimulering som problem da vi ventet nr. 2, vi var bare spent på barnet vi skulle få.

.

[bart1365380352]

Hei

Syns ikke du skal la dette hindre deg fra å adoptere fra Kina. Vi adopterte ei lita jente fra kina i september 2001 og hun var vel litt understimulert. Hun kunne ikke gå da hun kom til oss 13 mnd og det er vel ikke så unormalt, men hun kunne heller ikke snu seg fra rygg til mage og omvendt. Litt lita og tynn var hun også men ikke så unormalt. Vel i løpet av 14 dager hjemme hos oss kunne hun båded gå , snu seg rundt osv. Ved 1,5 år kontroll var hun fullt på høyde med norske barn og rent motorisk var hun foran.

De får sel¨vfølgeling ikke den stimuleringen som norske barn får men min erfaring var ihvertfall at det ikke var noe problem for oss.

Lykke til videre i prosessen og la ikke dette med understimulering hindre deg fra å adoptere fra kina dersom det er det du helst ønsker. Kjenner etterhvert mange som har adoptert fra kina og alle er velfungerende flotte barn. Lykke til

[Tiger+Slange+Okse+?]

Nei, jeg er definitivt ikke perfekt )

Men, vi ønsker oss et så friskt som mulig barn - akkurat som foreldre som føder barn gjør det samme. Beklager hvis du har problemer med det! Vi må likevel, på lik linje med de som føder, være forberedt på alt. Såpass har vi forstått! Men, når det gjelder landevalg, vektlegger folk forskjellige kriterier forskjellig.

I startfasen er man usikker på mange ting. Men, det kjenner kanskje ikke du til? Vi har stilt mange "dumme" spørsmål i denne prosessen. Men, det er kanskje en del av modningsprosessen. Ikke døm så hardt, du!

Jetg syns spørsmålene dine er helt normale for alle som venter barn, jeg, det er upløyd mark, og vi føler og tenker mye rundt det.

Vi opplevde stor forskjell på første og andre adopsjon mhp informasjon/opplysninger om barnet. Vi fikk vite nesten ingenting første gangen, men i fjor med nr 2 fikk vi masse info - og den var korrekt, det fant vi fort ut av da vi fikk prinsessen. Vi ser på Kina som et meget trygt land å adoptere fra, alle står i kø, ingen får særbehandling, all informasjon om barna er standardisert (skjemaer barnehjemmene fyller ut). Ingen problemer med papirmølla da man er i Kina - det går på "skinner".

Og som jeg skrev i forrige innlegg, understimulerte barn kommer seg fort, de trenger bare mat, et fang å sitte på, noen leker, bli pratet med, sunget for, kost med - akurat som andre barn. Og så får du gleden av å se framskritt i rekordfart! Det er morro det!

Lykke til

[Angela1365380318]

Nei, jeg er definitivt ikke perfekt )

Men, vi ønsker oss et så friskt som mulig barn - akkurat som foreldre som føder barn gjør det samme. Beklager hvis du har problemer med det! Vi må likevel, på lik linje med de som føder, være forberedt på alt. Såpass har vi forstått! Men, når det gjelder landevalg, vektlegger folk forskjellige kriterier forskjellig.

I startfasen er man usikker på mange ting. Men, det kjenner kanskje ikke du til? Vi har stilt mange "dumme" spørsmål i denne prosessen. Men, det er kanskje en del av modningsprosessen. Ikke døm så hardt, du!

Eg dømmer ingen, men det virket som om du hadde et veldig skjeivt syn på de ulike landene. Eg kjenner en familie der fem er adobtert fra colombia og alle her "feil" psykiske eller fysiske også kjenner eg en "perfekt" kinesisk jente som atpåtil er skolegeni og populær blant venner.

Sefølgelig vil du ha et friskt barn, men uansett hvor mye du graver og spør på forhånd så vil du risikere å få noen overaskelser når ungen kommer, ikke alle "feil" og sykdommer blir oppdaget på forhånd,

Men sefølgelig, det er bare positivt å prøve å forbrede seg!

[Tiger+Slange+Okse+?]

Jetg syns spørsmålene dine er helt normale for alle som venter barn, jeg, det er upløyd mark, og vi føler og tenker mye rundt det.

Vi opplevde stor forskjell på første og andre adopsjon mhp informasjon/opplysninger om barnet. Vi fikk vite nesten ingenting første gangen, men i fjor med nr 2 fikk vi masse info - og den var korrekt, det fant vi fort ut av da vi fikk prinsessen. Vi ser på Kina som et meget trygt land å adoptere fra, alle står i kø, ingen får særbehandling, all informasjon om barna er standardisert (skjemaer barnehjemmene fyller ut). Ingen problemer med papirmølla da man er i Kina - det går på "skinner".

Og som jeg skrev i forrige innlegg, understimulerte barn kommer seg fort, de trenger bare mat, et fang å sitte på, noen leker, bli pratet med, sunget for, kost med - akurat som andre barn. Og så får du gleden av å se framskritt i rekordfart! Det er morro det!

Lykke til

Vi var i grunnen forberedt på å få et understimulert barn den første gangen, fordi vi viste at vi ikke viste noe...

hun var 10 mnd, kunne ikke holde hodet sitt, ikke sitte, ble sint når vi la henne på magen på gulvet, for hun hadde ikke krefter til å løfte hodet fra gulvet (og det var etter 2 uker).

Det mest hjerteskjærende (og bekymringsfulle) var at hun også var underernert og apatisk. Underernæring er jo lett å kurrere, apatien gikk over på under to dager med mat og et fang å sitte på. Vi bar henne på armen hele turen i Kina, hun lå/satt om hverandre og sov på armen mens vi var på tur. Hun fikk flaske på armen da vi gikk gjennom den forbudte by - uforglemmelig - jeg måtte stoppe å sette meg ned på muren for da var det tid for flaske - man glemmer ikke slikt!!!! Eneste tabben var at vi ikke hadde bæresele - men det gikk greit.

For å gjøre tilknyttningen mellom barn og nye foreldre mest muli smertefri og rask, anbefaler jeg mest mulig bæring (i bæresele) og fanget, og minst mulig vogn. Vi hadde ikke vogn med andre gangen - det fungerte helt utmerket!

Vel, det var ikke noe gap å snakke om da hun var mellom 1 og 2 en gang. Både språkutviklingen og motorikken var da helt på normalen.

Lykke til, og husk at risk er det uansett hvilket land dere velger.

PS: nr 2 var også 10 mnd - og hun var/er en tornado med turbo - slapp seg to dager etter hjemkomst og har siden LØPT, både motorikk og språkutvikling er noe tidligere enn normalen.

[Gjest Kjempestolt mamma]

Hei,

Jeg kan skjønne at du tenker og tenker, noe jeg også gjorde.Vi ble foreldre til ei skjønn jente i 2001, hun var 15 mnd da vi fikk henne i armene for aller første gang. På forhånd hadde jeg "sett for meg" alle mulige "tilstander" min datter kunne befinne seg i. Tildelingsbildet var en kopi av et bilde som var tatt da hun var rundt 9 måneder (Noen dårlige fargefotos lå i posten og ventet da vi kom hjem), og denne kopien var det eneste vi hadde foruten en legeattest som fortalt oss litt om helsen hennes ved 9-måneders alder. Hvordan hadde hun utviklet seg fra 9 måneder til 13 måneder tenkte vi (Hun var 13 mnd. ved tildeling).

I vår "gruppe" kom halvparten av barna fra barnehjem, ellers hadde de en viss tilknytning til barnehjem v. fostermor eller de hadde vært på barnehjem tidligere. Hvor lenge de evnt. hadde vært på barnehjem før de kom til fostermor, har jeg ikke oversikt over.

Som en av 4 (fra samme barnehjem) var vår datter den som var noe understimulert. Hun var puslete, tynn, var full av insektstikk, kunne ikke sette føttene under seg og langt mindre snu seg rundt eller sette seg opp ved egen hjelp. Hun ville ikke drikke, spise, ta på leker som vi hadde med, eller sitte i vogn. Når hun først hadde fått kroppskontrakt, ville hun ikke slippe den. Vi hadde fryktelig vondt av henne, men det var bare å brette opp ermene og sette igang å øse ut av våre store lagrede beholdere med kjærlighet! Det tok sin tid før hun ble trygg, men når hun først ble det, er det mamma og pappa som er de aller beste i verden :0) Og så besteforeldrene, tanter, onkler, fettere og alle de små lekekameratene hun har fått etter hvert.

Når jeg tenker tilbake på hvor slapp og lite interessert hun var i omgivelsene rundt seg, kan jeg slettes ikke fatte at det er den samme jenta! Det er helt utrolig hva hun har klart på litt over halvannet år;

Etter 1 dag hjemme ville hun gå rundt med støtte av møbler etc (Veldig ustøtt, men dog), hun smilte litt innimellom (Glemte seg liksom bort?). Andre dagen hjemme smilte hun og lo litt også, og deretter ble hun blidere og blidere (Vi var sammen i 10 dager i Kina).

Hun rakk såvidt å begynne med litt krabbing innen hun slapp hendene fra møblene og gikk(!) for egen maskin, 18 måneder gammel. Og hver dag hadde pappa hjulpet henne med å trene opp muskulaturen i benene, mage, rygg og armer. Jeg glemmer aldri den dagen hun gikk alene for aller første gang, - og hvilken glede hun viste oss; hele ansiktet var ett eneste stort smil :-)

Idag er hun ei jente som hopper og spretter og er full av "lopper". Hun gir klemmer i fleng, men kun til de hun kjenner. Hun er sterk i kroppen og full av sjarme og humør. Godt humør somregel, men innimellom må hun jo vise oss at hun er i nei-alderen og bare vil ikke fordi hun ikke vil :-)

Nå har jeg vel sporet av for lengst, men dette var litt fra

[snø]

Hei,

Jeg kan skjønne at du tenker og tenker, noe jeg også gjorde.Vi ble foreldre til ei skjønn jente i 2001, hun var 15 mnd da vi fikk henne i armene for aller første gang. På forhånd hadde jeg "sett for meg" alle mulige "tilstander" min datter kunne befinne seg i. Tildelingsbildet var en kopi av et bilde som var tatt da hun var rundt 9 måneder (Noen dårlige fargefotos lå i posten og ventet da vi kom hjem), og denne kopien var det eneste vi hadde foruten en legeattest som fortalt oss litt om helsen hennes ved 9-måneders alder. Hvordan hadde hun utviklet seg fra 9 måneder til 13 måneder tenkte vi (Hun var 13 mnd. ved tildeling).

I vår "gruppe" kom halvparten av barna fra barnehjem, ellers hadde de en viss tilknytning til barnehjem v. fostermor eller de hadde vært på barnehjem tidligere. Hvor lenge de evnt. hadde vært på barnehjem før de kom til fostermor, har jeg ikke oversikt over.

Som en av 4 (fra samme barnehjem) var vår datter den som var noe understimulert. Hun var puslete, tynn, var full av insektstikk, kunne ikke sette føttene under seg og langt mindre snu seg rundt eller sette seg opp ved egen hjelp. Hun ville ikke drikke, spise, ta på leker som vi hadde med, eller sitte i vogn. Når hun først hadde fått kroppskontrakt, ville hun ikke slippe den. Vi hadde fryktelig vondt av henne, men det var bare å brette opp ermene og sette igang å øse ut av våre store lagrede beholdere med kjærlighet! Det tok sin tid før hun ble trygg, men når hun først ble det, er det mamma og pappa som er de aller beste i verden :0) Og så besteforeldrene, tanter, onkler, fettere og alle de små lekekameratene hun har fått etter hvert.

Når jeg tenker tilbake på hvor slapp og lite interessert hun var i omgivelsene rundt seg, kan jeg slettes ikke fatte at det er den samme jenta! Det er helt utrolig hva hun har klart på litt over halvannet år;

Etter 1 dag hjemme ville hun gå rundt med støtte av møbler etc (Veldig ustøtt, men dog), hun smilte litt innimellom (Glemte seg liksom bort?). Andre dagen hjemme smilte hun og lo litt også, og deretter ble hun blidere og blidere (Vi var sammen i 10 dager i Kina).

Hun rakk såvidt å begynne med litt krabbing innen hun slapp hendene fra møblene og gikk(!) for egen maskin, 18 måneder gammel. Og hver dag hadde pappa hjulpet henne med å trene opp muskulaturen i benene, mage, rygg og armer. Jeg glemmer aldri den dagen hun gikk alene for aller første gang, - og hvilken glede hun viste oss; hele ansiktet var ett eneste stort smil :-)

Idag er hun ei jente som hopper og spretter og er full av "lopper". Hun gir klemmer i fleng, men kun til de hun kjenner. Hun er sterk i kroppen og full av sjarme og humør. Godt humør somregel, men innimellom må hun jo vise oss at hun er i nei-alderen og bare vil ikke fordi hun ikke vil :-)

Nå har jeg vel sporet av for lengst, men dette var litt fra

Vet du, jeg fikk tårer i øynene av innlegget ditt! :-))

Flott å lese hvor godt det har gått med den lille jenta di! Synes ikke understimulering bør være en grunn til å velge bort et land.

Beste hilsen fra

[en gang til?]

Viste ikke at det var noe større problemer med barn fra Kina enn barn fra andre land. Vi fikk frisk og fin liten jente for snart et år siden. Gruppen vi reiste med var stor, og alle barna virket som om de hadde hatt gode oppvekstvilkår. Alle disse barna hadde vært i fosterhjem. Jeg vet selvfølgelig om noen tilfeller hvor barna ikke har vært i like god form, men disse har kommet seg utrolig fort når de har fått faste omsorgspersoner.