Sikkert ikke innenfor tema tenåringer, men...

[Gjest Jassi]

Nå er min datter ikke lenger tenåring, men har så absolutt vært det! Vi har ikke lenger noen kontakt. Jeg vet ærlig talt ikke hva som er "feil" heller. Hun svarer ikke på henvendelser fra meg. Og har det sikkert ikke bra i sitt liv - og med seg selv. Men hva kan en mor gjøre? Som mor kan jeg heller ikke fortelle henne hva hun burde gjøre - det vil bare bli tatt opp feil. Og samtidig - jeg kan ikke leve hennes liv heller. Hun er voksen og har barn selv. Noen som har eller er i samme situasjon?

[En_Mamma]

Det skal vel mye til at man velger å helt bryte kontakten med sin nærmeste familie. Min første tanke er at i forhold mellom voksne barn og foreldre må dere som foreldre bære minst halvparten av ansvaret for at forholdet er så vanskelig. Men jeg aner jo ikke noe om bakgrunnen for alt dette.

mvh,

[Gjest appendix]

Du sier jo ikke noe om situasjonen. At en ikke har kontakt er vel mer en konsekvens av en situasjon som _har_ vært.

Hun kan ha psykiske problemer. Dere kan ha skuffet henne på en eller annen måte.

VI kan jo ikke svare noe særlig fornuftig på et så spinkelt grunnlag egentlig.

Selv så ville jeg fortsatt å søke kontakt. Forlange rett og slett å få vite hvorfor hun ikke ville ha kontakt.

[Gjest Jassi]

Du sier jo ikke noe om situasjonen. At en ikke har kontakt er vel mer en konsekvens av en situasjon som _har_ vært.

Hun kan ha psykiske problemer. Dere kan ha skuffet henne på en eller annen måte.

VI kan jo ikke svare noe særlig fornuftig på et så spinkelt grunnlag egentlig.

Selv så ville jeg fortsatt å søke kontakt. Forlange rett og slett å få vite hvorfor hun ikke ville ha kontakt.

Ja jeg har prøvd å ta kontakt, men hun nekter å ha med meg å gjøre. Det hun forlanger er økonomisk hjelp, eller så kan det visst være... Og med det samme sa hun høytidlig i fra at det gjelder resten av min slekt også. En situasjon fra tidligere år - ja, jeg vet ikke. Hun sa en gang at hun har ingen "vonde" minner om barndom, har ikke savnet noe spesielt, heller. Psykiske problemer, ja - det er åpenbart. Og jeg vet ikke hvordan livet hennes fortoner seg til det daglige heller for tiden. Men at det ikke er bra er helt sikkert. Jeg får bare en beskjed av og til at jeg stiller for lite opp for hennes barn og henne - og i og med at jeg ikke gjør det så anser hun at jeg da bør komme med økonomiske bidrag istdet for å bøte på.... Hun gir meg "skylden" for alle sine dårlige valg(!) og klarer antageligvis ikke å sortere livet sitt som en voksen.Jeg er bekymret selvsagt, men som jeg skrev; jeg kan ikke leve hennes liv - og som mor kan jeg, eller bør vel helst ikke si for mye - det kan lett bli oppfattet som"moral" og kanskje drittslenging? Det har man jo fått hørt!

[En_Mamma]

Ja jeg har prøvd å ta kontakt, men hun nekter å ha med meg å gjøre. Det hun forlanger er økonomisk hjelp, eller så kan det visst være... Og med det samme sa hun høytidlig i fra at det gjelder resten av min slekt også. En situasjon fra tidligere år - ja, jeg vet ikke. Hun sa en gang at hun har ingen "vonde" minner om barndom, har ikke savnet noe spesielt, heller. Psykiske problemer, ja - det er åpenbart. Og jeg vet ikke hvordan livet hennes fortoner seg til det daglige heller for tiden. Men at det ikke er bra er helt sikkert. Jeg får bare en beskjed av og til at jeg stiller for lite opp for hennes barn og henne - og i og med at jeg ikke gjør det så anser hun at jeg da bør komme med økonomiske bidrag istdet for å bøte på.... Hun gir meg "skylden" for alle sine dårlige valg(!) og klarer antageligvis ikke å sortere livet sitt som en voksen.Jeg er bekymret selvsagt, men som jeg skrev; jeg kan ikke leve hennes liv - og som mor kan jeg, eller bør vel helst ikke si for mye - det kan lett bli oppfattet som"moral" og kanskje drittslenging? Det har man jo fått hørt!

Det er en motsetning i at hun mener du stiller for lite opp for henne og barnet, og istedet vil ha økonomisk hjelp, og i at hun avviser kontakt. Er det slik at hun avviser den kontakten du vil ha men kan tenke seg annen kontakt, praktisk hjelp kanskje? Barnevakt?

Jeg ville fortsatt med å ta kontakt og vise omsorg, på de måtene du kan.

mvh,

[Gjest appendix]

Ja jeg har prøvd å ta kontakt, men hun nekter å ha med meg å gjøre. Det hun forlanger er økonomisk hjelp, eller så kan det visst være... Og med det samme sa hun høytidlig i fra at det gjelder resten av min slekt også. En situasjon fra tidligere år - ja, jeg vet ikke. Hun sa en gang at hun har ingen "vonde" minner om barndom, har ikke savnet noe spesielt, heller. Psykiske problemer, ja - det er åpenbart. Og jeg vet ikke hvordan livet hennes fortoner seg til det daglige heller for tiden. Men at det ikke er bra er helt sikkert. Jeg får bare en beskjed av og til at jeg stiller for lite opp for hennes barn og henne - og i og med at jeg ikke gjør det så anser hun at jeg da bør komme med økonomiske bidrag istdet for å bøte på.... Hun gir meg "skylden" for alle sine dårlige valg(!) og klarer antageligvis ikke å sortere livet sitt som en voksen.Jeg er bekymret selvsagt, men som jeg skrev; jeg kan ikke leve hennes liv - og som mor kan jeg, eller bør vel helst ikke si for mye - det kan lett bli oppfattet som"moral" og kanskje drittslenging? Det har man jo fått hørt!

Det hørtes veldig fastlåst ut ja!

Kan ikke si annet enn at jeg føler med deg...

Vet du om hun går hos en psykolog eller noe. Kanskje du kan ta kontakt med vedkommende for en samtale. Han har taushetsplikt om det hun har fortalt, men du kan jo gi din versjon og si du er bekymret.

Når hun har barn er det jo merkelig at hun frarøver dem kontakt med besteforeldre.

Får håpe det ornder seg på et eller annet vis!