"skremmende"

[Hugmee]

Vi feiret nettopp vår første bryllupsdag - og da vandrer jo tankene litt...

For litt over ett år siden hadde vi aldri trodd at vi skulle være "her" i dag. Da var adopsjon en fremtidsdrøm. Nå står vi plutselig midt oppe i det og behandlingstiden hos BUFA er nede i tre mnd. Det vi si at vi om ca 2 mnd har fått svaret vi venter på.

Spenningen er nesten for stor - så skremmende at vi om ikke lenge får vite om vi faktisk får lov til å bli foreldre. Så mange spørsmål melder seg og tiden brukes til mange, lange samtaler for tiden.

Er vi egnet som foreldre, hvordan blir forholdet vårt etter dette, hva gjør vi hvis vi ikke blir godkjent?

Nattetimene bare flyr avgårde og på jobben skjønner de ikke hvorfor jeg er så trøtt - jeg har da viktigere ting å gjøre enn å sove. Så mye vi må snakke om og den sikkerheten vi hadde på oss selv som blivende foreldre under hjemmebesøket er søkk borte og erstattet med noe som ligner frykt.

Hvordan klarer dere dette - fra å ha levd et "voksen-liv" med dere selv i sentrum, til plutselig å ha et barn som krever så mye. Jeg ser for meg søvnmangel og sære middager. Og hvordan skal jeg få med meg TV-seriene jeg nå følger med på?

Jeg er kanskje litt rar - eller er det flere enn meg som har slike rare tanker?

De venninnene mine som har barn ble plutselig "mødre" da de ble gravide - når blir vi det? Er det noe som kommer automatisk når vi får barnet i armene våre?

Nei jeg har flere spørsmål enn svar for tiden og det er litt slitsomt å være i hodet mitt nå, men det må jo bli bedre etterhvert.

Min største frykt er kanskje det at jeg nå tror på en godkjenning fra BUFA og vet at skuffelsen vil bli enorm om det ikke skjer.

Kanskje noen vil dele sine tanker med meg - eller er jeg på vei til å bli sprø? :-)

[Gjest ChiengMai]

Du er nok ikke alene om å tenke på slike ting, tror det er helt normalt både med håp og tvil om hverandre underveis i prosessen.

Nå har jeg aldri vært noen TV-slave, men ellers har jeg tenkt mange av de tankene du nå har selv. Rart med det, jeg og mannen min hadde vært sammen i 17 år før vi fikk Storebror, så jeg hadde mang en tanke om hvordan det ville virke inn på forholdet vårt.

Jeg har litt sær døgnrytme, er typisk B-menneske. Og fikk en sønn som er akkurat det samme (og nå bekymrer jeg meg for akkurat det samme som sist når det gjelder Lillebror....).

Barn tilpasser seg, og ikke minst; Vi som blir foreldre tilpasser oss. Man får rett og slett et annet perspektiv på tingene når dette lille vesenet inntar sjefsstolen og blir en del av familien.

Så bare bekymre deg, du. Det er helt grunnløst, men er deg vel undt. Og det er helt normalt også. ;-)

[Gjest kjennermegigjen]

Kjenner meg igjen i de tankene du/dere bærer på. Tvilen nager en, og man er slett ikke sikker på at man slipper igjennom nåløyet. Tallene som sier at 95% av alle søkere slipper igjennom uten problem er ikke noen trøst, vi kan jo tilhøre de resterende 5%

Tror disse tankene er normale og innhenter de fleste av oss. Når godkjenninga er i havn begynner vi å bekymre oss for om giverlandet godtar oss, vi blir redd for at noe skal skje som spolerer det hele (sykdom, dødsfall, arbeidsløshet, graviditet (!!)osv, osv).

Når tildelinga kommer begynner vi å bekymre oss for barnet, tenk om noe skulle skje nå på innspurten, vil vi elske det,vil det elske oss vil vi klare foreldrerollen, hvordan klarer vi overgangen ? osv osv i det uendelige....

Det jeg vet er at vi var engstelige hele veien, vi fikk tildelt verdens skjønneste barn, det tok noen uker etter hjemkomst før jeg fikk de store følelsene for barnet, det tok noen måneder før det ble normalt å ha barn og jeg kunne følge med på alle serier, og det tok enda flere måneder før vi hadde tid å være kjærester og elskende igjen.

Men en ting er sikkert!! Det tok bare noen sekunder før vi hadde bestemt oss for at dette gjør vi igjen!!!! Og nå er vi gang med nummer to

Good luck!

[Lisette]

Tror du er helt 'normal' jeg!

Det er vanvittig spennende å være i din situasjon! Har selv vært innom tanker om alt mulig mellom himmel og jord som adoptant. Er selv igang med søknad nr 2. Det er veldig spennende denne gangen også, men som førstegangsadoptant var det mye mer tanker, frustrasjon og opp- og nedturer mener jeg å huske.

Dersom du fortsatt har overskudd og ønske om å følge med på tv-serier etter at du er blitt mor, kan du alltids ta opp på video/dvd :-)

...og så sporet jeg av ;-)

Lykke til!