Når alle har glemt

[mason]

Jeg har vært litt i tvil om jeg skulle skrive dette innlegget, er litt redd for at det skal oppfattes som om jeg har "grodd fast" i sorgen noe som ikke er tilfellet.

Jeg fikk en datter for hele 16 år siden. Hun var alvorlig syk da hun ble født og kjempet hardt for livet sitt de 4 dagene hun fikk leve. Ingen trodde at hun ville overleve fødselen men de spådommene gjorde hun til skamme selv om hun måtte gi tapt til slutt.

Jeg jobbet meg fint gjennom sorgarbeidet selv om det til tider selvfølgelig var veldig tungt. Fikk et nytt barn 13 måneder etter og kom "igang" med livet mitt igjen.

Har senere utdannet meg til sykepleier og fått to barn til med en ny mann. Jeg har nå tre flotte sønner, og vi har bestemt oss for at det får holde.

Sakens kjerne er den at jeg i perioder fortsatt har behov for å snakke om min datter, men jeg har ingen å snakke om henne med. Jeg føler at jeg vil bli oppfattet som litt "rar" dersom jeg nevner henne. Det er jo så lenge siden og jeg har jo tre flotte sønner.

Har noen her inne et forslag til hva jeg skal gjøre for å få snakket litt om henne innimellom uten at folk tror at jeg fortsatt sliter med sorgen etter så mange år for det gjør jeg ikke. Føler bare at hun fortjener å bli snakket om innimellom. Hun ble jo faktisk den eneste datteren jeg fikk.

Klem fra Ida`s mamma

[Gjest utom]

Kjære deg, det er da helt normalt at man vil snakke om de som sto oss nær og gikk bort.

Jeg mistet selv min mor for over 20 år siden, enda snakker jeg om henne innimellom.

Hva med søsknene til det barnet du mistet, kan ikke du snakke med dem og fortelle dem om storesøster?