noe mer enn "Emma Tvertimot"?

[Gjest anonym naa]

Vi har et barn som er 3 år + og for tiden svært krevende å ha med å gjøre. H*n reagerer med skriking på enhver form for grensesetting, bortsett fra hvis vi sier ifra med mild stemme. Da gir h*n blaffen i oss. Så vi må liksom bli sinna, og da kan h*n sette igang konserten. Ja, jeg vet det, en ond sirkel.

Det som sliter mest er denne skrikingen som opparbeider seg til hysteri nesten uten unntak. Noen ganger hender det at såkalt "time - out" fungerer, men sjelden på kvelden og i stellesituasjoner. Så noen kvelder ender med en som blir båret skrikende til sengs, av trøtthet og utmattelse. Ingen god avslutning på dagen akkurat.

H*n er også begynt å være endel våken om natten, kan finne på å gå på do i 03.00 - tiden og ikke legee seg ned å sove igjen. Isteden finner vi h*n igang med lek etpar timer senere hvis vi våkner av lydene. Dette gjør jo sitt til at både h*n og vi er uopplagte mange dager.

pga. at h*n er adoptert, er det jo nærliggende å lure på om dette er noe mer enn vanlig "trassalder". Har noen erfaringer - eller gode råd å komme med?

mvh

[peetmor]

Hei

Vil tro at dette er en reaksjon på grensesetting, anbefaler deg at du tar kontakt med helsestasjonen for å få råd, om ikke annet for å ha pratet med fagfolk.

Ellers så vil jeg si at vi også opplever veldig kraftige gråteanfaller da mener jeg kraftig når kaptein sabelltann på 4 år + får et negativt svar. Ting fungerer mye bedre hos oss når vi har muligheten til å kunne forberede han på at noe skal skje. Les: leggetid, det er 5 min igjen osv.

Og heldigvis kommer "anfallene" bare i perioder nå men vi ser det spesiellt når han ikke er i form eller når han er sliten.

Når det kommer så langt at alt har låst seg "sender" vi han på rommet slik at han kan få fokus på å tenke seg om og det gjør vi før vi mister kontrollen selv og dette har fungert greit hos oss. Må også legge til at dette skjer veldig skjelden. Rommet er absolutt siste utvei.

Jeg ser på mine søsken og venners barn så opplever de også det samme så jeg vil ikke tro at det i første omgang har noe med om barnet ditt er adoptert.

Når det gjelder nattesøvn, kansje slutte/redusere "duppen" på dagtid hvis h*n gjør det eller legge nurket litt senere på kvelden.

Du vil sikkert få mange svar med mange meninger og råd men jeg anbefaler deg å gå etter magefølelsen din og ikke fokusere i så stor grad at barnet ditt er adoptert. Bruk instansene du har rundt deg så vil det sikkert gå seg til.

Lykke til videre, det er tøft å være foreldre i perioder )

Mvh

[Gjest anonym naa]

Hei

Vil tro at dette er en reaksjon på grensesetting, anbefaler deg at du tar kontakt med helsestasjonen for å få råd, om ikke annet for å ha pratet med fagfolk.

Ellers så vil jeg si at vi også opplever veldig kraftige gråteanfaller da mener jeg kraftig når kaptein sabelltann på 4 år + får et negativt svar. Ting fungerer mye bedre hos oss når vi har muligheten til å kunne forberede han på at noe skal skje. Les: leggetid, det er 5 min igjen osv.

Og heldigvis kommer "anfallene" bare i perioder nå men vi ser det spesiellt når han ikke er i form eller når han er sliten.

Når det kommer så langt at alt har låst seg "sender" vi han på rommet slik at han kan få fokus på å tenke seg om og det gjør vi før vi mister kontrollen selv og dette har fungert greit hos oss. Må også legge til at dette skjer veldig skjelden. Rommet er absolutt siste utvei.

Jeg ser på mine søsken og venners barn så opplever de også det samme så jeg vil ikke tro at det i første omgang har noe med om barnet ditt er adoptert.

Når det gjelder nattesøvn, kansje slutte/redusere "duppen" på dagtid hvis h*n gjør det eller legge nurket litt senere på kvelden.

Du vil sikkert få mange svar med mange meninger og råd men jeg anbefaler deg å gå etter magefølelsen din og ikke fokusere i så stor grad at barnet ditt er adoptert. Bruk instansene du har rundt deg så vil det sikkert gå seg til.

Lykke til videre, det er tøft å være foreldre i perioder )

Mvh

Takk for at du deler av din erfaring, peetmor. Det er veldig greit å høre at vi ikke er alene.

Jeg har egentlig som utgangspunkt at dette er "vanlig trass", inntil det motsatte er bevist. Men er åpen for å høre om andres erfaringer om det motsatte også.

Ser nok at skrikeanfallene er verre i perioder der barnet er sliten og trøtt, noe h*n er nå for tiden pga. for lite søvn. og selvsagt takler vi det bedre når vi selv er opplagte enn når vi er helt på felgen.

H*n sover ikke på dagtid, så søvnløsheten om natta har nok ikke noe med det og gjøre. Mulig at større forandringer i dagliglivet den senere tiden kan være årsaken.

Tar rådene dine med meg og følger magefølelsen.

mvh

[Gjest også anonym]

Vårt barn hadde også en vanskelig periode da h*n var på samme alder. Kjenner meg igjen i skrikeranfallene som gikk oss på nervene. H*n fikk et søsken på denne tiden og det forsterket problemene. Det var en slitsom tid. Fremdeles er grensesetting en utfordring, men skriker/sinne anfallene er heldigvis mye sjeldnere nå.

Vi hadde god nytte av å lese Jesper Juuls bøker "ditt kompetente barn" og "her er jeg, hvem er du?" Den siste er en tynn bok, veldig lettlest og fokuserer på nettopp grensesetting. For vår del handlet det om å forstå barnet vårt og hvilke mekanismer som ble benyttet og være tålmodige selv om vi var slitne pga. lite søvn etc.

Lykke til!

P.s. 3,5 årsalderen er jo også trassalderen (eller selvstendighetsalderen som JJ kaller det) på sitt mest intense!

[Gjest anonym naa]

Vårt barn hadde også en vanskelig periode da h*n var på samme alder. Kjenner meg igjen i skrikeranfallene som gikk oss på nervene. H*n fikk et søsken på denne tiden og det forsterket problemene. Det var en slitsom tid. Fremdeles er grensesetting en utfordring, men skriker/sinne anfallene er heldigvis mye sjeldnere nå.

Vi hadde god nytte av å lese Jesper Juuls bøker "ditt kompetente barn" og "her er jeg, hvem er du?" Den siste er en tynn bok, veldig lettlest og fokuserer på nettopp grensesetting. For vår del handlet det om å forstå barnet vårt og hvilke mekanismer som ble benyttet og være tålmodige selv om vi var slitne pga. lite søvn etc.

Lykke til!

P.s. 3,5 årsalderen er jo også trassalderen (eller selvstendighetsalderen som JJ kaller det) på sitt mest intense!

Takk for erfaringer og råd fra deg også. Vi er nok ikke alene om å slite litt med selvstendighetsalderen.

Jeg må innrømme at jeg har hørt jesper Juul nevnt, men har ikke orket tanken på å lese lange fagbøker. Skal se om jeg får tak i den tynne og lettleste, det høres mer overkommelig ut.

mvh

[Gjest campestre]

Heisann "anonym naa". Det du beskriver høres helt normalt ut-ifølge min mor :-) Min gullunge begynte slik da han ble 3 år-den evinnelige trassalder :-) men rett før han ble 4 ble det HELT slutt på det , og heller reagerer med å bli skikkelig fornærmet , og det er faktisk bedre enn den terroriserende skrikingen....

Det går snart over , sier mor.

[Gjest anonym her i dag]

Dere skal i hverfall ta det på alvor og ikke vente for lenge før dere rådfører dere med profesjonelle. Vårt barn hadde også slike "trassanfall" og skriketokter i lang tid etter hjemkomsten - og vi mistenkte tidlig at det var noe mer enn "Emma tvert imot". På helsestasjonen ble vi "beroliget" med at dette var høyst "normalt" og dette pågikk lenger enn vi ønsket - selv vår fastlege var ikke enig i at det var grunn til å søke hjelp. Nå står vi her med et barn som snart skal begynne på skolen, og som først NÅ (etter 3 års kamp for å bli tatt på alvor) er blitt noen lunde utredet! H*n viser seg å trenge svært mye ekstra hjelp på de fleste områder - og ligger helt i randområdet mot psykisk utviklingshemming. I tillegg mener barnepsykiateren at h*n er relasjonsskadet i ganske stor grad. Sier ikke dette for å skremme dere - men for å oppfordre dere innstendig til å søke profesjonell hjelp tidlig - heller enn for sent - og ikke roe dere med hva helsesøster sier (de har svært lav kompetanse på adopsjon). Lytt til egne erfaringer og magefølelse!

[Gjest Kina 2001]

Takk for at du deler av din erfaring, peetmor. Det er veldig greit å høre at vi ikke er alene.

Jeg har egentlig som utgangspunkt at dette er "vanlig trass", inntil det motsatte er bevist. Men er åpen for å høre om andres erfaringer om det motsatte også.

Ser nok at skrikeanfallene er verre i perioder der barnet er sliten og trøtt, noe h*n er nå for tiden pga. for lite søvn. og selvsagt takler vi det bedre når vi selv er opplagte enn når vi er helt på felgen.

H*n sover ikke på dagtid, så søvnløsheten om natta har nok ikke noe med det og gjøre. Mulig at større forandringer i dagliglivet den senere tiden kan være årsaken.

Tar rådene dine med meg og følger magefølelsen.

mvh

Hei!

Fikk lyst til å svare jeg også.

Våre lille skøyer er ikke mer enn to år enda,men trassalderen har begynt å gjøre seg gjeldende. Bra er jo selvfølgelig det, for det er en viktig selvstendiggjøringsprosess.

Jeg skjønner imidlertid at det "tar litt av" hos dere til tider og det er utrolig intenst og slitsomt for alle parter!

Det jeg har mest erfaring med er oppvåkningen om natten, noe frøkna har gjort i nærmere 3/4 år etter at vi fikk henne. Hun var da gjerne våken i 2-3 timer hver natt, det var slitsomt! Det gikk seg etterhvert til med tiden til hjelp. Nå i ettertid ser vi det som et tegn på uttrygghet, fordi vi ser at når det skjer forandringer i hennes hverdag, våkner hun på natten igjen før det faller inn i et nytt spor.

Du sier det er mye forandringer nå, og da vil jeg tro at det er en helt sunn reaksjon på dette, som vil gå seg til med tiden.

Lykke til!

Hilsen