ikke andrevalg?

[Gjest barelurerlitt]

Nesten alle som adopterer bedyrer at deres valg ikke er andrevalget eller nestbest. Hvordan kan man si set når nesten alle har hvert igjennom assistert befruktning og ikke lyktes med dette, eller blitt gravide og dermed dropper adopsjon.

Alle blir jo selvfølgelig like glad i adoptivbarna som egenfødte barn men går det virkelig an å si at det ikke er andrevalg?

[væren]

Vi har ikke vært igjennom ass.befruktning så det var ikke noe andrevalg for oss.

Mvh

[Gjest litt anonym i dag]

...men går det virkelig an å si at det ikke er andrevalg?

Hei! Vi har adopsjon som førstevalg. Vi ser ikke nødvendigheten av å videreføre våre gener og jeg føler ikke noe behov for å føde et barn for å kunne føle at det er vårt eget barn. Jeg valgte å sterilisere meg da jeg var 29 av denne grunn, men jeg må si at jeg er overrasket over hvor mange negative holdninger jeg møter over mitt valg. Til og med fra barnevernet.

[Kinesermor]

Tror ikke det nødvendigvis er andrevalg. Det er vel heller slik at de fleste ikke velger noe før det viser seg at barna ikke kommer på den "vanlige" måten. Når erfaringen viser at dette ikke kommer som "alle andre" begynner valgene......

Vårt valg var om vi skulle ha barn eller ikke, andre valg er utelukket da naturen og kirurgene har satt en stopper for mine muligheter.

Så er det valget om assistert befruktning eller adopsjon, for mange er heller ikke de valgene helt reelle, vi velger vel først det vi kjenner best til....så da kan det hende at adopsjon blir "andre-valget" men jeg tror at for mange er de valgene likestilte, noe må en jo velge..

Dette ble nok noe rotete, men håper allikevel det gir noe mening!

[AAA]

Hvorfor så viktig å gradere da?

Og jeg kommer aldri til å forstå hvorfor det er noe poeng å "slå seg på brystet" med at det er bedre å ikke ha hatt IVF først, men det er nå så. )

Bortsett fra det så kan man jo si at prøverørsbarn også er andrevalgsbarn da. Første valg er jo å få det til med naturmetoden, for det var det som ble prøvd først.

Vi gjorde tingene i den vanligste rekkefølgen: Naturmetoden, utredning, medisinsk hjelp og adopsjon.

Når jeg sier den vanligste så mener jeg at veldig mange av oss går gjennom de fleste av disse stadiene. Noen bruker mye tid på prøving, andre søker hjelp nesten med en gang. Noen tar en tablettkur eller 5 og kutter IVF, andre tar mange forsøk. Men i prinsippet er det det samme: Man prøver på biobarn før man adopterer.

Jeg for min del føler ingen trang til verken å fortrenge det eller å beklage det.

Alle tingene føltes rett da vi gjorde dem. (ok, i ettertid så ser jeg at vi veldig godt kunne klart oss uten de siste par prøverørsforsøkene, men det forandrer jo ikke poenget her)

Og når jeg sier at ting føltes rett og riktig, så inkluderer det definitivt også adopsjonsprosessen og det faktum at vi om 10 dager reiser til Kina for å hente vår lille pike!! Hun er definitivt ikke noe dårligere alternativ for oss enn et selvlaget barn hadde vært, eller et IVF barn. Men man kan faktisk ikke gjøre alle disse tingene på en gang. Livet er nå en gang en prosess. Sånn er det!

:-)

MVH

[Gjest barelurerlitt]

Takk for fine svar, jeg vet at ikke alle går gjenom ivf først og det så jeg jo ut i fra svarene også, det som gjorde at jeg stilte spørsmålet var at jeg ofte har sett her inne at det bedyres at deres adopsjon slett ikke er andrevalg. Det spiller ingen rolle for meg og jeg ser som det skrives at ting skjedde i naturlig rekkefølge og føltes riktige da. Det jeg prøver å knote meg frem til er at adopsjon i noen tilfeller er "andrevalget" (selv om mange ikke liker å innrømme det) men det er jo ikke NOE galt i det! Sant er det at assistertbefruktning er andreval også

Fine svar har jeg i allefall fått. TAKK!

[frø]

Første valget er å bestemme seg for å ville ha barn, andre valget er å få barnet.

Å sette opp en prioritetsliste hvor egenfødte er øverst og adopsjon en god nummer to, virker veldig oppkonstruert på meg. Da får man barn via hode i stedet for med hjerte. Antagelig er det lettere for utenforstående med en teoretisk vinkel inn i problemestillingen å tenke slik.

Når du går usynlig svanger og venter og venter på at underet skal skje, er det uvesentlig hvordan underet skjer – bare at det skjer er viktig. Når telefonen kommer og du har blitt mamma eller pappa brister hjertet og lykken er din!

Takk for at du spurte…..

[snø]

Takk for fine svar, jeg vet at ikke alle går gjenom ivf først og det så jeg jo ut i fra svarene også, det som gjorde at jeg stilte spørsmålet var at jeg ofte har sett her inne at det bedyres at deres adopsjon slett ikke er andrevalg. Det spiller ingen rolle for meg og jeg ser som det skrives at ting skjedde i naturlig rekkefølge og føltes riktige da. Det jeg prøver å knote meg frem til er at adopsjon i noen tilfeller er "andrevalget" (selv om mange ikke liker å innrømme det) men det er jo ikke NOE galt i det! Sant er det at assistertbefruktning er andreval også

Fine svar har jeg i allefall fått. TAKK!

Hei,

Vi hadde bestemt oss for at vi ville ha både egenfødte og adoptere, det gjorde vi lenge før vi begynte å planlegge barn på alvor. Ved en tilfeldighet oppdaget vi at barn fra magen ikke var noen selvfølge, og vi havna på prøverørskarusellen. Etter to forsøk ble vi enige om at "bare" adopterte barn overhode ikke var noen dårlig ide det heller.

I og med at det for de aller fleste er naturlig å tenke at man skal kunne bli gravid og føde selv, så må folk naturligvis gå gjennom en prosess for å innse at adopsjon er et like godt alternativ. Jeg tror ikke at det er noen som velger adopsjon, om det føles som et andrevalg for dem! Da prøver de heller lengre på å få egenfødte. Den dagen de velger adopsjon, så har de innsett at adopsjon er et like godt alternativ som egenfødte.

For oss var adopsjon i utgangspunktet likestilt med å få egenfødte, og vi skulle gjøre begge deler. På tross av dette gikk også vi gjennom en sorgprosess da vi innså at vi ikke skulle få egenfødte barn. Men våre tårer den gang betyr ikke det at datteren vår er "nest best". Ideen om henne hadde vi fra begynnelsen av, det var bare trist å miste ideen av barnet fra magen. Skulle jeg blitt gravid nå (noe jeg IKKE vil!!!), ville jeg sørget like intenst over det barnet fra Colombia som jeg da ville mistet. Hvis du forstår?

Beste hilsen fra

[yogi]

For meg er begge deler et 1. valg. Av økonomiske grunner valgte vi IVF først og var heldig å få ei jente. Vi har ikke blitt så mye rikere etter det, men går nå for adopsjon. I teorien har vi to IVF forsøk igjen (dvs. får offentlig støtte for), men jeg er lei av hele IVF sirkuset etter totalt fire forsøk og ønsker å gå for noe som er sikrere.

Jeg har aldri tenkt tanken 2. valg når det gjelder adopsjon for det har det aldri vært for meg. Jeg føler meg bare utrolig heldig som skal få oppleve å adoptere et barn i tillegg til at jeg har fått opplevd å føde et. Begge måter er for meg like så fantastiske måter å få et barn på.

Jeg føler at det er nesten litt rart å måtte forsvare at en har valgt å ta noen IVF forsøk før en går for adopsjon. Nå må jeg få si at jeg leser aldeles ingen anklage i ditt innlegg, men jeg kan huske at i tidligere tråder her har noen nesten påstått at de som går rett på adopsjon blir “bedre” adoptivforeldre enn de som prøver å få magebarn først. Det er så feil så feil. Mitt neste barn vil bli like høyt elsket som den jenta jeg har nå. Hadde jeg ikke vært sikker på det, hadde jeg aldri valgt å starte med en adopsjonsprosess. Adopsjon er ikke noe 2. valg.

Hilsen

[Gjest ikke signert]

er kanskje en mer aktuell problemstilling for de som IKKE adopterer? Kan det være at det blant noen av de som ikke adopterer fordi det blir barn i magen, syns å være en vanlig måte å tenke på? Mens det for oss som adopterer bare er en fin måte å få barn på?!

IVF eller ikke....

[Gjest ChiengMai]

"eller blitt gravide og dermed dropper adopsjon"

Bare for ordens skyld: Blir man gravid MÅ man droppe adopsjonen.

Dette at adopsjon er et andrevalg for dem som har prøvd assistert befruktning er for meg like dumt argument som at kun første barnet er førstevalg, mens yngre søsken er mindre verdt eller andrevalg.Ingen argumenterer slik, gjør de vel?

Å få barn bør uansett være gjennomtenkt, og enhver må modnes på sin egen måte. Syns ikke det er rett å bruke betegnelser som første- eller andrevalg på denne modningsprosessen.

Jeg kan ikke med handa på hjertet si at jeg ville adoptert hvis jeg hadde fått egenfødte barn. For meg blir dette en hypotese, jeg _kan_ ikke få egenfødte barn. Adopsjon er vår måte å tilfredstille ønsket om barn på. Og når jeg ser på sønnen min, så er jeg overlykkelig for at livet ble slik.

[Gjest Plan A]

Takk for fine svar, jeg vet at ikke alle går gjenom ivf først og det så jeg jo ut i fra svarene også, det som gjorde at jeg stilte spørsmålet var at jeg ofte har sett her inne at det bedyres at deres adopsjon slett ikke er andrevalg. Det spiller ingen rolle for meg og jeg ser som det skrives at ting skjedde i naturlig rekkefølge og føltes riktige da. Det jeg prøver å knote meg frem til er at adopsjon i noen tilfeller er "andrevalget" (selv om mange ikke liker å innrømme det) men det er jo ikke NOE galt i det! Sant er det at assistertbefruktning er andreval også

Fine svar har jeg i allefall fått. TAKK!

Alle prøver vel naturmetoden først, det er jo helt naturlig. Plan A er å få barn! Poenget er bare at når det ikke blir barn etter "Plan A", så kommer en ny "Plan A", for oss ble det adopsjon. I min tankegang opererer jeg ikke med noen "Plan B", om du skjønner, for oss er barnet vårt en perfekt oppfyllelse av "Plan A", som om hun var tenkt for oss. Det høres sikkert veldig rart ut hvis en har egenfødte barn og ikke har adoptert, men slik opplever jeg det, og gleder meg over at jeg nå er "gravid" i hjertet med nr.2!

Hilsen (for anledningen)

[olga]

Hei

For vårt vedkommende tenker jeg slik:

1. Vi prøvde å bli gravid, som de fleste par i løpet av livet gjør.

2. Etter noen år prøvde vi x antall ganger med IVF. Den veien var på en måte kortere og billigere å gå enn adopsjon.

Trodde vi.

Men hele tiden hadde vi adopsjon i tankene.

3. Vi adopterte.

Ikke noe valg den ene eller den andre veien, bare en naturlig prosess.

I ettertid ser vi at brukte for mye tid, penger og krefter på IVF, det mest sikre resultatet fikk vi jo med adopsjon. Men det ble som det ble, og da vi fikk tildeling var det kun det barnet som var tiltenkt oss - sånn føltes det.

Hadde vi adoptert tidligere eller senere hadde det ikke blitt han.

Jeg har også tenkt på at hvis jeg hadde blitt gravid i den tiden vi ventet på tildelng, så hadde han ikke kommet til oss......bare tanken får meg til å grøsse!

[peetmor]

Hei barelurerlitt

Det slo meg når jeg leste innlegget ditt at dette med valg ift osv kan bety mye for mange.......

Første gangen jeg ble oppmerskom på at det ble fokusert på "valg" var da jeg kom inn i adopsjonsmiljøet. For slik jeg ser det har ikke vi stått ovenfor dette valget, tenker magebarn kontra adposjon osv. Fordi vår vei til barn var en naturlig vei for oss å gå og veien ditt var ganske tradisjonell, å ikke kunne få egne magebarn, mislykket IVF-behandling og til slutt hjertebarn.

Hvorfor dette ble vår vei til å få bli foreldre på er vanskelig å svar på men i ettertid kan man både se og ha kunnet gjort ting annerledels men sånn var nå vår vei den gangen.

Jeg synes forresten at dette var et kjemepbra innlegg )

masse hilsner fra

[Gjest Myrna]

Dette spørsmålet blir kanskje særlig aktuelt når den dagen kommer at man skal fortelle barna (hjertebarna) hvordan de kom til oss. Innstillingen til foreldrene er da avgjørende for hvordan budskapet blir mottat, hvordan det presenteres osv. Men det som også betyr mye er hvordan barna har opplevd oppveksten sin. Er hjertebarnet blitt elsket, satt pris på, fått oppmerksomhet, gitt grenser og alt som er best for det-- så er det det!! som betyr noe til syvende og sist og ikke om man er noe sitt første eller annet valg.

Jeg tror likevel at vi foreldre må vere forberedt på at våre hjertebarn vil kunne stille akkurat spørsmålet "barelurerlitt" stiller her (kanskje problemstillingen er presentert dem fra eksternt hold), og at vi må kunne svare / diskutere/ forklare dette for barna.