det gjør fortsatt vondt

[Gjest co]

Føler egentlig at jeg ikke har noe her å gjøre. for det som har skjedd meg kan ikke sammenlignes med hva dere andre har opplevd.

I midten av november viste graviditets testen positivt, og min første reaksjon var gråt.

Da jeg fortalte den vordende far at jeg var gravid, ble han veldig glad. han hadde ønsket seg barn lenge. Jeg ønsket meg barn jeg også, men ikke akuratt nå. Midt i studiene var jeg også.

dagen gikk, og jeg klarte fortsatt ikke å glede meg, måtte late som om alt var greit.

Jeg gikk glipp av mye studie og en stor og viktig eksamen. fordi jeg bare gråt, og var kvalm døgnet rundt.

Da julen stod for dør, hadde jeg roet meg ned og begynte og se fram i mot det som skjedde inni meg.

Men var jo hele tiden urolig for spontan abort. Så vi la ingen planer, men diskuterte navn. For det måtte være klart før fødselen.

Nyttårsaften kom, og alle på festen lurte på hvorfor jeg ikke drakk alkohol. Og jeg fortalte stolt at jeg var gravid.

Da vi var ferdig med middagen, skulle jeg bare en liten tur på do, og da hadde det kommet noen blod dråper fra skjeden.

Jeg ringte ned på sykehuset, og spurte hva det kunne være. Men de sa at det ikke var noe farlig. Skulle bare ligge resten av kvelden.

Men jeg klarte ikke å roe meg ned med det. Så jeg ringte til sykehuset nok en gang, og jugde å sa at jeg blødde mye mer, og de sa at jeg kunne komme ned med en gang.

Det ble utført en vaginal ultralyd, og mens rakettene smalt utenfor. Fikk vi beskeden.

Det var ikke som det skulle. Fosteret var dødt. Det hadde vært dødt i flere uker, men kroppen hadde ikke kommet igang med å støte fosteret ut.

Så vi måtte til sykehuset 1.nyttårsdag for utskrapning, da ble vi fortalt at jeg hadde en `missed abortion`.

Det var helt forferdelig, føler at det er min skyld, fordi jeg ikke gledet meg noe for at jeg var gravid. Kansje det lille fosteret følte at jeg ikke ønsket det der?

Det gjør fortsatt vondt enda. Tenker på hvor stor magen min kunne vært nå...

[Gjest lenajac]

Jeg kan forstå at du tenker på dette nå etterpå, at du ikke gledet deg den første tiden. Men du vet jo også, med fornuften, at dette ikke hadde noe å gjøre med at babyen døde. Fikk dere ikke vite noen årsak? Du skriver jo at du var stolt når du fortalte nyheten på nyttårsaften! Jeg kjenner igjen den følelsen fra et julebord ifjor...

Jeg hadde en også en missed abortion for en måned siden, jeg var 19 uker på vei. Tenker også på hvor stor magen min ville vært nå, særlig når jeg ser de andre jeg kjenner som er gravide, det er endel!

Ta vare på hverandre, snakk sammen, og tør å føle på sorgen.

Lykke til videre!