Man kan aldri glemme, men lære å leve med det.

[marsve1365380383]

Nå er det snart 1 år siden vi mistet vårt lille "lykkebarn"

Etter 2 år med hormoner og prøverørs forsøk og ikke minst mange tusen kroner brukt, fikk vi beskjeden om at vi hadde lykkes.

Gleden var stor blant famillie og venner på våre vegne, og ikke minst var jeg overlykkelig over at jeg endelig hadde lykkes med å bli gravid.

Hadde små blødnigner fra første dag, og fikk streng beskjed om å holde meg i ro og prøve å slappe av. Var til ultralyd 1 gang i uken..og ultralydbildene ble mange etterhvert.

Så etter 12 uker stoppet blødningene og legen bekreftet at alt var i orden med fosteret.Vi trengte bare gå til ultralyd hver 14 dg..

Vi kunne begynne å glede oss over å bli foreldre!

Men den neste gangen vi var til ultralyd fikk vi beskjed om at det ikke fantes hjertelyd. Babyn vår var død. den fantes ikke mere..Det tyngste for oss (spesiellt meg) var at vi måtte vente 3 dager før utskrapningen..det å gå å vite at du har et dødt barn inni deg er ikke enkelt. familie og venner prøvde å trøste så godt de kunne, men jeg følte at alt de sa bare ble feil. de ville aldri forstå hva vi følte, hvor stort savnet var..hvor hardt det var å se på ultrabildene og utviklingen på fosteret, men samtidig vite at det var dødt. Når vi kom på sykehuset måtte enda 2 leger bekrefte at det var dødt før de kunne fjerne det. Noe som gav ekstra belastning..vi måtte få beskjed 3 ganger om at ønskebarnet var dødt. Når jeg ble trillet inn på operasjonstuen husker jeg at jeg knakk sammen..tårene bare trillet..og tankene begynte å svirre..hva hvis det ikke var dødt allikevel..hva hvis hjertet begynte å slå igjen etc Sykepleieren prøvde å trøste meg så godt hun kunne og sa "du får nok flere sjanser" det var det verste noen kunne si til meg akuratt da! Hva visste hun om det?

Når jeg våknet av narkosen var jeg helt sikker på at ungen min levde allikevel..og jeg ble helt hysterisk. Eneste beskjed jeg fikk var at jeg måtte roe meg ned..Vi ble sendt rett hjem etter noen timer, uten samtale med lege eller lignende. Hvorfor ville ingen snakke med oss? trøste oss? Brydde de seg ikke?

Dette er tanker som jeg fortsatt sliter med i dag snart ett år siden de fjernet det.

Det går ikke en dag uten at jeg fortsatt titter på ultralydbildene og tenker på nurket som kunne vært her i dag.

Det smarteste en vennine av meg sa er følgende "man kan aldri glemme det som har skjedd, men man kan lære å leve med det"

8.Mars (kvinnedagen av alle ting) er dagen de fjernet fosteret...det er dagen jeg forakter for resten av mitt liv.

takk for oppmerksomheten og at jeg fikk "blåst" ut mine følelser!

[Angela1365380318]

Trist historie, vet engentlig ikke hva eg skal si uten at eg føler med deg og håper på at en dag får lykkebarnet deres en liten bror eller søster.

[nido1365380467]

Min historie er nokså lik din. Jeg ventet også lykkebarnet. Vi hadde prøvd prøverørs i mange år. Gutten vår ble født etter 32 uker og han levde i 2 dager. Tapet er så ubegripelig. Vi hørte også på sykehuset at vi var unge og ville få flere sjanser. Men vi må ha hjelp til og få det til. Har du prøvd igjen?