Morsfølelse - kommer den?

[Gjest Gruer meg litt jeg...]

Er veldig bekymret for at jeg ikke skal få morsfølelse for barnet vi får.

Hvordan gikk det med dere?

[huufsa]

Jeg lover deg: den kommer!

Jeg ville ikke ha barn... jeg gråt i mange måneder... men når han kom, - da kunne jeg ikke 'slippe han av syne'...

Den varme følelsen... -den kjærligheten jeg følte.. -tok nesten pusten fra meg...

lykke til, jeg vet du kommer til å elske det!

[huufsa]

Jeg lover deg: den kommer!

Jeg ville ikke ha barn... jeg gråt i mange måneder... men når han kom, - da kunne jeg ikke 'slippe han av syne'...

Den varme følelsen... -den kjærligheten jeg følte.. -tok nesten pusten fra meg...

lykke til, jeg vet du kommer til å elske det!

åh.. jeg la ikke merke til at det var på adopsjonsforum jeg svarte... Beklager misforståelsen...

Men tenk deg... jeg som overhode ikke ville ha barn, -det var faktisk 'det siste' jeg kunne tenke meg her i verden... - jeg elsker han høyere enn alt annet... og da kan jeg ikke tenke meg annet enn at du, -som ønsker deg et barn så sterkt at du vil adoptere, du må vel finne morsfølelsen mere naturlig enn meg...?

Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest jeg også]

Jeg lover deg: den kommer!

Jeg ville ikke ha barn... jeg gråt i mange måneder... men når han kom, - da kunne jeg ikke 'slippe han av syne'...

Den varme følelsen... -den kjærligheten jeg følte.. -tok nesten pusten fra meg...

lykke til, jeg vet du kommer til å elske det!

Det var godt å lese huufsa.... Vi venter også på barn og jeg er livredd, har mest lyst til å stoppe hele prosessen til tider. Jeg grubler og lurer på om jeg virkelig vil ha barn..... tenker at jeg klarer meg fint uten. Før dere andre dømmer meg nord og ned, så må jeg bare si at jeg er 110% sikker på at jeg kommer til å elske barnet, selv om jeg er redd nå.

Føler med deg "gruer meg litt jeg", for jeg gruer meg litt jeg også....

[tenyrg]

Den kommer!!!

Første gang kom den etter noen dager på barselavdelingen på sykehuset.

Andre gang kom den i det vi fikk prinsessen i armene på barnehjemmet.

Tredje gang tok det litt lenger tid. Det var ikke så lett å skjønne at også dette barnet virkelig var MITT, men nå når morsfølelsen først er på plass er den ikke til å rikke!!!!

Nå har vi snart vært hjemme med lilleprinsen i 2 år , og han er bare nydelig! Blir nok mamma's lille gutt bestandig. (Han er nok den av barna som er mest bortskjemt også).

Lykke til!

[Lisette]

Ja, så absolutt!

Jeg syntes jeg hadde ventet sååå lenge, og plutselig var øyeblikket der, får gåsehud når jeg tenker på det!

Det høres kanskje patetisk ut, men det var som om vi smeltet sammen til ett. I noen sekunder glemte jeg til og med far! Pang (!), så var morsfølelsen på plass :-)

Jeg glemmer at jeg ikke selv har født gullet :-) Sprøtt, eller? Forklares med de enorme følelsene som overmannet meg i det jeg fikk gullet i armene!

[Gjest YTTI]

JAAAA, den kommer. Jeg tenkte også mye på dette. men helt uten grunn kunne det vise seg i ettertid. Jeg tenkte også mye på om hva jeg kom til å føle når jeg fikk se bildet første gang. Tenk om jeg "avskydde" det jeg så.Ja det var fæle tanker men slik var det. Vi har et barn fra før som vi har født selv og jeg trodde jeg ikke kom til å oppleve det samme med vår flybårende som vår egenfødte. Der tok jeg grundig feil . Da telefon, bilder og rapport kom var jeg helt i min egen verden. NOE så NYYYYDELIG hadde jeg ikke sett og tenk at dette var vår datter. Jeg hulket og grein gledestårer og "værre" ble det i Korea. At man kan føle noe så sterkt for et barn visste jeg ikke. Jeg vet egentlig ikke hva morsfølelse er eller hvordan man skal føle for at man skal kunne si at man har en morsfølelse men det vi følte for vår datter var i allefall en meget god følelse. Jeg tror det med morsfølesle er kanskje litt oppskrytt for hvem vet egentlig hva dette er og hvordan man skal kjenne seg. Men det jeg vet er at den kjærlighet til et lite menneske man føler, ja den føleseln er i allefall meget god.

Vi føler akkurat det samme for våre to barn selv om en er egenfødt og en er adoptert. Dette blir bare en formalitet for det er jo når barnet kommer til en at livet og føleslene kommer.

Har du i utgangspunktet evne til å elske og være glad i og vise omsorg for et annet menneske,ja da vil jeg garnatere deg at du vil få gode føleselr og oppleve kjærlighet til ditt kommende barn,

NYT DET

[laurits]

Jeg fikk den store "følelsen" da jeg fikk henne på fanget første gangen. Hun satt med ryggen mot meg, lente hodet litt bakover og ga meg et forsiktig smil. Da var jeg solgt. Siden den gang har hun hatt meg i sin hule hånd....

Jeg lurte som deg på hvordan det ville gå. Tenkte som så at jeg ville uansett blir glad i barnet, men at det skulle bli så overveldene....

[Noraførr]

hei,

ja, jeg skjønner godt at du grubler på dette. Jeg tenkte også MYE på dette med morsfølelse - og NÅR den ville komme. Jeg tror at det kan variere NÅR den kommer, men at den kommer er HELT sikkert!

Fram mot tildelingen har man jo ingenting konkret å forholde seg til - man vet ikke hvem som venter. Første mulighet blir derfor når man får bilde. Ja, det går an å forelske seg i bildet og sikkert også å kjenne morsfølelsen for barnet. Når man treffer barnet for aller første gang har følelsene virkelig mulighet til å få 'tatt av' - men det trenger slett ikke å bety at man er en dårlig far eller mor om man ikke føler det helt store med én gang. Noen trenger noe tid (dager eller uker) for å la dette synke - og gradvis la følelsene vokse fram.

Sånn følte jeg det:

Vi fikk bilde at ei nydelig, lita jente. Da var jeg mest glad for at hun hadde et tiltalende ytre - at hun så søt ut (i mine øyne i alle fall = myrsnipa ?!). Da vi fikk henne for første gang synes jeg ikke at hun var særlig vakker (svært tynn og puslete), men følelsen om at hun var VÅR var definitivt til stede. Den aller første tiden gikk til å bli kjent med situasjonen og hverandre.....men så begynte det å skje noe.....og i løpet av de to første dagene vokste følelsene fram - de usynlige båndene som etableres mellom barn og foreldre var plutselig der, og jeg kjente at om jeg så måtte ville jeg ofre mitt eget liv for å redde henne - mitt barn! Det var en utrolig sterk opplevelse.

I dag kan jeg ikke skjønne at noen kan være mer glad i sitt barn enn det jeg/vi er. Hun er definitivt VÅR på alle måter, og som en annen sa; jeg glemmer faktisk noen ganger at jeg ikke har født henne. Hun passer perfekt inn i familien vår.

Som sagt; følelsene kommer, men jeg skjønner godt at du lurer.

LYKKE TIL!

klem fra