11-åring utenfor kameratgjengen

[Gjest trist og lei]

Min sønn blir 12 år i år - dette er andre gang ikke han men hans to "beste kamerater" blir invitert i bursdag til en klassekamerat. De er bare 7 gutter i klassen og det er tre som da ikke blir invitert inkl. min sønn. Nå er han ikke alene om å ikke bli invitert, men det er det at det er de guttene han pleier å leke med som blir invitert og jeg er redd for hva dette gjør med gutten min - han bøyer bare hodet når jeg snakker om det....det er nemlig blitt slik det siste året at det er min sønn som har oppsøkt de andre guttene og de kommer aldri til ham - utenom når de trenger ham på fotballaget. Jeg har prøvd å snakke med foreldrene og spurt om det er noe galt med min gutt men neida sier de han er så kjekk så og deres barn spør da etter ham også - det må da være ringeklokken det er noe i veien med? Jeg kommer ingen vei og jeg føler at det eneste som er i veien er at min sønn er veldig rolig, sier ikke så mye mens de andre er stikk motsatt. Og det er vel de som har lettest for å få venner. Jeg er sikkert ekstra hårsår fordi jeg selv har vært den som har vært holdt utenfor og det bærer jeg med meg enda - det gjør fryktelig vondt. Har noen noe råd til meg - skal jeg bare la det skure og gå og satse på at det ordner seg....er det noen andre som også har det slik? Jeg føler at de andre foreldrene på en måte "flirer" av meg at tåler hun ikke såpass da? Er det meg som overreagerer? Må legge til at denne gutten som inviterer de andre er heller ikke den som de andre spør mest etter, dvs han leker like lite med dem som min sønn gjør det er derfor jeg ikke er helt med på måten dette blir gjort på. Men er det virkelig vanlig? De andre i klassen har invitert alle alltid og det vil jeg også gjøre, men jeg er jo livredd for at de ikke vil komme til oss nå det hadde vært helt grusomt.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg kunne skrevet dette selv. Kjenner meg igjen.

Ja, jeg tror du (og jeg) overreagerer. Det er pga egne vonde oppelvelser, som vi er redde guttene våre skal oppleve.

11-12år er en vanskelig alder. Hormonene begynner å gjøre seg gjeldende. De utvikler seg veldig forskjellig. Noen er fort modne. Andre er veldig barnslige mye lenger.

Jeg vet, ihvertfall i mitt tilfelle, at å vise alt for mye uro for deres situasjon, kan gjøre mer skade enn gavn.

Du har gjort det du kan nå, å snakke med de andre. Vi kan ikke leve livet for barna våre. Vi kan ikke hjelpe dem til aldri å oppleve noe vondt. De lærer av _det_ også.

Min sønn hadde en periode (han er 14 nå) for et par år siden hvor han plutselig var mye alene her hjemme i flere måneder. Jeg engsta meg noe fryktelig, men han ble sint når jeg pratet om det. Jeg forhørte meg også hos andre foreldre, men fant ikke noe 'galt'. Tror han bare trengte litt tid alene. Han skjønte vel ikke noe av det som skjedde i kroppen han heller.

Det har bedret seg. I hans tilfelle var det (tror jeg) at han var sent utviklet iforhold til kameratene. Så han følte seg usikker sannsynligvis. De begynte vel med jenteprat og andre 'tøffe' ting, mens han hang ganske mye tilbake i ting som hører barndommen til.

De må få følge sin egen rytme og hastighet i utviklinga. Det tror jeg er viktig.

Lykke til!

[petter smart]

Er dette et problem for han eller kun for deg?

[Gjest ikke undertegnet]

Er dette et problem for han eller kun for deg?

Det er vel det hun er usikker på!

Unger vil sjelden innrømme det om de er satt utenfor. Det er derfor vi mamma'er fabulerer så mye rundt det.