Jeg hadde en bror....

[Gjest Søsteren din]

.....men han er død! Han har vært død lenge nå! I 17 år har han vært død til sommeren!

Jeg savner ham. Han var bare 1 år eldre enn meg! Savner ham stort! Alle de spørsmålene som aldri blir besvart, hvorfor og hvordan! En ulykke ble det forklart, en gutt på 10 år funnet med rep om halsen!

Hvordan hadde han sett ut, hvor hadde han jobbet, vært gift, barn, og hvordan ville vårt forhold blitt??

Men, jeg har, opplevd ham, kjent nærheten av ham, og det hjelper. Jeg vet at han er med meg hver dag! Jeg vet at han passer på meg, lillsøsteren sin.. Men like stort savner jeg ham.

Forleden fant jeg bilder, tatt den samme dagen som ulykken skjedde, det var rart, men jeg husket mer! Jeg var jo bare ei lita jente jeg! Nå er jeg voksen, og forstår mer, men savnet er om mulig enda større..

Mine tanker, og følelser for han blir aldri borte, han er min bror! Det er godt å vite at han fremdeles er min bror, han er med meg hver dag! Jeg tror på at hvert menneske har en skytsengel, og jeg er heldig som vet hvem min er. Jeg har "sett" ham, opptil flere ganger har han "besøkt" meg! Det er skremmende, men samtidig veldig godt!

Jeg vet på en måte hvordan dere andre mødre har det, men på en annen ikke. Det er ikke mitt barn jeg har mistet, men en bror, en bror jeg hadde i 10 år, før han så brått ble tatt fra hele familien.

Det er godt å prate. Godt å sette ord på tankene. Godt å huske tilbake på den dagen vi så ham i kisten. En engel, med lys lugg og masse roser i kisten....det var min bror!

Jeg savner ham, og lyser fred over hans minne...

MVH

[Gjest mamama]

Du skriver så fint om hvordan du har med deg broren din. hver eneste dag. For meg som mamma er det godt å se, at du som søster også husker og tenker på han.

Vår Martin døde 6 år, og han har to brødre (en som nå er 9 år og en som snart er 5 år).

Jeg tenker masse på hvordan det vil gå med dem, og på om de vil ta med seg MArtin videre.

Elstemann husker Martin godt, og jeg håper at han vil føle det slik som deg, at MArtin er med han resten av livet.

Minstemann var bare 3 år da Martin døde, og for han begynner det å bli veldig lenge siden. Jeg vet ikke hva han kommer til å husker selv, men han prater om Martin, og vi prater også. Håper også at han alltid vil huske, og minnes broren sin.

For meg som mamma, vil alltid Martin være med. Alltid!!

Det er vanskelig å skjønne hvordan barn sørger. Kan du huske noe fra tiden etter at broren din døde? Hvordan var foreldrene dine? Pratet dere mye? Hva var det som var viktig for deg da?

Det hadde vært så fint å fått noen svar fra deg, fordi det virker som at du klarer å leve et godt liv videre, samtidig som at du har med broren din.

Det er jo nettopp det jeg ønsker for de to guttene som vi har igjen, at det skal gå bra med dem, og få gode liv, men samtidig så håper jeg inderlig på at de også vil ha med seg Martin videre.

Klem fra meg

[Gjest SINI]

Du skriver så fint om hvordan du har med deg broren din. hver eneste dag. For meg som mamma er det godt å se, at du som søster også husker og tenker på han.

Vår Martin døde 6 år, og han har to brødre (en som nå er 9 år og en som snart er 5 år).

Jeg tenker masse på hvordan det vil gå med dem, og på om de vil ta med seg MArtin videre.

Elstemann husker Martin godt, og jeg håper at han vil føle det slik som deg, at MArtin er med han resten av livet.

Minstemann var bare 3 år da Martin døde, og for han begynner det å bli veldig lenge siden. Jeg vet ikke hva han kommer til å husker selv, men han prater om Martin, og vi prater også. Håper også at han alltid vil huske, og minnes broren sin.

For meg som mamma, vil alltid Martin være med. Alltid!!

Det er vanskelig å skjønne hvordan barn sørger. Kan du huske noe fra tiden etter at broren din døde? Hvordan var foreldrene dine? Pratet dere mye? Hva var det som var viktig for deg da?

Det hadde vært så fint å fått noen svar fra deg, fordi det virker som at du klarer å leve et godt liv videre, samtidig som at du har med broren din.

Det er jo nettopp det jeg ønsker for de to guttene som vi har igjen, at det skal gå bra med dem, og få gode liv, men samtidig så håper jeg inderlig på at de også vil ha med seg Martin videre.

Klem fra meg

Kjære deg....

Syntes det du skrev var nydelig.

Så godt du husker broren din ennå, og så bra at han er hos

deg.

Han passer nok ekstra godt på lillesøsteren sin.

Jeg er en mamma som mistet sønnen min på syv år for nesten ett år siden.

Han har to søstre på 10 og 3 år.

Som mamma er det fryktelig vanskelig å vite hva en skal si og gjøre ovenfor de to søstrene som sitter igjen.

Har lett etter litteratur som omtaler sorg hos barn, men det finnes ikke så mye.

Om du kunne klare det, så hadde det vært utrolig lærerikt for flere her inne om du kunne fortalt noe om hvordan du opplevde det å miste en bror.

Håper du kan klare det....

Klemmer fra sini

[Gjest Søsteren din]

Hei, og takk for svar!

Jo, det er faktisk sånn at han er veldig viktig for meg. Jeg besøker ofte graven og jul og bursdag er et must!

I tiden etter begravelsen husker jeg at det ble stille i huset. Det var ille. Likte ikke stillheten. Jeg ble plutselig redd. Som barn hadde jeg ikke mye å være redd for, men jeg var redd for det som kunne være under senga... ble redd for krig...noe jeg ikke visste hva var nesten...

På skolen hadde lærer fått beskjed, men jeg følte at jeg ble tatt på med silkehansker. Ingen måtte snakke om det..ingen....føler i dag at det ble helt feil..

I familien skjedde det rare ting. Fikk ingen hjelp utenfra, et år etter ulykken skilte mine foreldre seg...fælt.

Ingen skulle liksom prate om broren min. Vi fikk alle søsken et bilde av han, forstørret i glass og ramme, til å ha på veggen...det var godt.

Rommet hans ble ikke rørt på lang lang stund. Jeg brukte å gå inn dit om nettene, bare være der..

Har funnet en kassett hvor han har spilt inn "radio". Der er stemmen hans, jeg gråter enda når jeg hører på den...den er gull verdt for meg.

Av mine søsken er det kun egentlig meg som har det slik, ikke spør meg hvorfor, men sånn har det blitt. Jeg har tenkt å ta kontakt med begravelsesbyrået for å høre om dem har tatt vare på biler fra etter at de var ferdige med å stelle ham...men har ikke bestemt meg enda. Har vært i kontakt med politiet som var tilstede på ulykkesdagen...det var godt.

Skulle ønske jeg kunne vite mer...men jeg får nøye meg med det jeg vet. Jeg vet jo at han betyr mye for meg..

Si ifra om jeg kan hjelpe dere med noe annet, skriver sånn rett før jeg må løpe så jeg har sikkert unnlatt endel...men si ifra om det er mer jeg kan hjelpe dere med...

mvh

[Gjest SINI]

Hei, og takk for svar!

Jo, det er faktisk sånn at han er veldig viktig for meg. Jeg besøker ofte graven og jul og bursdag er et must!

I tiden etter begravelsen husker jeg at det ble stille i huset. Det var ille. Likte ikke stillheten. Jeg ble plutselig redd. Som barn hadde jeg ikke mye å være redd for, men jeg var redd for det som kunne være under senga... ble redd for krig...noe jeg ikke visste hva var nesten...

På skolen hadde lærer fått beskjed, men jeg følte at jeg ble tatt på med silkehansker. Ingen måtte snakke om det..ingen....føler i dag at det ble helt feil..

I familien skjedde det rare ting. Fikk ingen hjelp utenfra, et år etter ulykken skilte mine foreldre seg...fælt.

Ingen skulle liksom prate om broren min. Vi fikk alle søsken et bilde av han, forstørret i glass og ramme, til å ha på veggen...det var godt.

Rommet hans ble ikke rørt på lang lang stund. Jeg brukte å gå inn dit om nettene, bare være der..

Har funnet en kassett hvor han har spilt inn "radio". Der er stemmen hans, jeg gråter enda når jeg hører på den...den er gull verdt for meg.

Av mine søsken er det kun egentlig meg som har det slik, ikke spør meg hvorfor, men sånn har det blitt. Jeg har tenkt å ta kontakt med begravelsesbyrået for å høre om dem har tatt vare på biler fra etter at de var ferdige med å stelle ham...men har ikke bestemt meg enda. Har vært i kontakt med politiet som var tilstede på ulykkesdagen...det var godt.

Skulle ønske jeg kunne vite mer...men jeg får nøye meg med det jeg vet. Jeg vet jo at han betyr mye for meg..

Si ifra om jeg kan hjelpe dere med noe annet, skriver sånn rett før jeg må løpe så jeg har sikkert unnlatt endel...men si ifra om det er mer jeg kan hjelpe dere med...

mvh

Kjære deg..

Tusen takk for svar. Det er verdifullt for meg som mor å få lov til å lese om dine erfaringer.

Det som du skrev er akkurat det jeg var interressert i å vite mer om.

Hva du tenkte.

Hva som var godt/greit.

Hva jeg og andre mødre kan gjøre for våre barn.

Klemmer til deg fra meg..

[Gjest mamama]

Hei, og takk for svar!

Jo, det er faktisk sånn at han er veldig viktig for meg. Jeg besøker ofte graven og jul og bursdag er et must!

I tiden etter begravelsen husker jeg at det ble stille i huset. Det var ille. Likte ikke stillheten. Jeg ble plutselig redd. Som barn hadde jeg ikke mye å være redd for, men jeg var redd for det som kunne være under senga... ble redd for krig...noe jeg ikke visste hva var nesten...

På skolen hadde lærer fått beskjed, men jeg følte at jeg ble tatt på med silkehansker. Ingen måtte snakke om det..ingen....føler i dag at det ble helt feil..

I familien skjedde det rare ting. Fikk ingen hjelp utenfra, et år etter ulykken skilte mine foreldre seg...fælt.

Ingen skulle liksom prate om broren min. Vi fikk alle søsken et bilde av han, forstørret i glass og ramme, til å ha på veggen...det var godt.

Rommet hans ble ikke rørt på lang lang stund. Jeg brukte å gå inn dit om nettene, bare være der..

Har funnet en kassett hvor han har spilt inn "radio". Der er stemmen hans, jeg gråter enda når jeg hører på den...den er gull verdt for meg.

Av mine søsken er det kun egentlig meg som har det slik, ikke spør meg hvorfor, men sånn har det blitt. Jeg har tenkt å ta kontakt med begravelsesbyrået for å høre om dem har tatt vare på biler fra etter at de var ferdige med å stelle ham...men har ikke bestemt meg enda. Har vært i kontakt med politiet som var tilstede på ulykkesdagen...det var godt.

Skulle ønske jeg kunne vite mer...men jeg får nøye meg med det jeg vet. Jeg vet jo at han betyr mye for meg..

Si ifra om jeg kan hjelpe dere med noe annet, skriver sånn rett før jeg må løpe så jeg har sikkert unnlatt endel...men si ifra om det er mer jeg kan hjelpe dere med...

mvh

Hei!

Det er godt å se at du har han med deg videre nå, MEN det er sterkt å lese hvordan du opplevde det som barn. Hvordan alt ble stille, og at ingen pratet om broren din.

Det er veldig vanskelig for oss foreldre å vite om det vi gjør er det rette. MEN jeg,mannen min og de andre to gutta prater om Martin. Det går ikke en dag uten at de guttene hører om Martin.

Jeg har flere spørsmål, og jeg lurer på hvordan det er nå, prater dere om han, prater mammaen din og pappaen din om broren din?? Det var trist at de skiltes, tror du det var pga dødsfallet? Dagen etter at vi mista Martin, sa legen til oss. Dette blir den tøfeste belastning et ekteskap kan oppleve.

Det må være spesielt at bare du tenker slik, og ikke de andre søsknene. Var de mye yngre enn deg da dette skjedde? Fikk du flere søsken etter at broren din døde?

Jeg kan skjønne din søken etter opplysninger. Når noe så grusomt skjer, så må man få svar på det man kan få svar på. En har så mye å tenke på, at de tingene man kan få på plass, MÅ man bare få satt på plass.

Når barn dør helt plutselig, under tragiske/grusomme omstendigheter, så er det så mange spørsmål.

Vår Martin døde i vannet, (sommeren 2001) det "skjedde" noe med han (det antars han fikk sitt FØRSTE epilepsi anfall), og han var under vann i 3 minutter. Vi fikk aldri noe liv i han, han var død. Vi får ikke svar på alle spørsmålene våre, men vi ble veldig godt fulgt opp rett etter på. Vi hadde møter hvor vi "rekonstruerte" ulykken, og endel ting fikk vi svar på, MEN noe må vi alltid leve med.

Martin huskes og prates om her hjemme, så om en del år, så klarer kanskje guttene våre å sette ord på hvordan de opplevde tiden etter Martins død. Det er vanskelig, fryktelig vanskelig.

Derfor er det så interesant å høre på deg, som var barn, midt oppi en slik katastrofe som det er for familien.

Jeg høre gjerne mere på deg!!

[Gjest Søsteren din]

Hei!

Det er godt å se at du har han med deg videre nå, MEN det er sterkt å lese hvordan du opplevde det som barn. Hvordan alt ble stille, og at ingen pratet om broren din.

Det er veldig vanskelig for oss foreldre å vite om det vi gjør er det rette. MEN jeg,mannen min og de andre to gutta prater om Martin. Det går ikke en dag uten at de guttene hører om Martin.

Jeg har flere spørsmål, og jeg lurer på hvordan det er nå, prater dere om han, prater mammaen din og pappaen din om broren din?? Det var trist at de skiltes, tror du det var pga dødsfallet? Dagen etter at vi mista Martin, sa legen til oss. Dette blir den tøfeste belastning et ekteskap kan oppleve.

Det må være spesielt at bare du tenker slik, og ikke de andre søsknene. Var de mye yngre enn deg da dette skjedde? Fikk du flere søsken etter at broren din døde?

Jeg kan skjønne din søken etter opplysninger. Når noe så grusomt skjer, så må man få svar på det man kan få svar på. En har så mye å tenke på, at de tingene man kan få på plass, MÅ man bare få satt på plass.

Når barn dør helt plutselig, under tragiske/grusomme omstendigheter, så er det så mange spørsmål.

Vår Martin døde i vannet, (sommeren 2001) det "skjedde" noe med han (det antars han fikk sitt FØRSTE epilepsi anfall), og han var under vann i 3 minutter. Vi fikk aldri noe liv i han, han var død. Vi får ikke svar på alle spørsmålene våre, men vi ble veldig godt fulgt opp rett etter på. Vi hadde møter hvor vi "rekonstruerte" ulykken, og endel ting fikk vi svar på, MEN noe må vi alltid leve med.

Martin huskes og prates om her hjemme, så om en del år, så klarer kanskje guttene våre å sette ord på hvordan de opplevde tiden etter Martins død. Det er vanskelig, fryktelig vanskelig.

Derfor er det så interesant å høre på deg, som var barn, midt oppi en slik katastrofe som det er for familien.

Jeg høre gjerne mere på deg!!

Hei igjen!

Ja, foreldrene mine skiltes vel av den grunn, men at det lå andre årsaker bak også det tror jeg nok. Men det var liksom det som fikk begeret til å renne over.

Jeg og moren min er veldig åne om døden til min bror. Vi prater ofte om det, og hun har også hatt "besøk" av ham, så det er veldig spesielt!

Mine søsken er 6 og 7 år eldre enn meg, men som sagt så prater dem lite om det som skjedde.

I og med at vi to var så like i alder, og de andre søskene mine er så mye eldre, så ble jeg heeeelt alene! Moren min fortalte for en uke siden at hun ikke husket noe særlig fra begravelsen. Vi kom frem til at hadde det vært i dag, så skulle det nok vært filmet, sånn at når jeg ble voksen, at jeg også kunne se det hele med voksne øyne og forståelse! Men den gang da, var det ikke noe sånt.

Jeg har bilde av ham på veggen, jeg prater med ham, og jeg griner rett som det er. Vi hang jo sammen som erteris som barn, og derfor mener jeg at jeg har et sterkt bånd til ham. Moren min sa også for litt siden at vi kranglet aldri som andre søsken....rettere sagt nesten aldri krangling...og det er jo ganske unormalt, men vi gjorde alt sammen, på do, dusj, hjemme, sove....det mest tenkelige gjorde vi sammen.

Min far, han prater om det, men kun i korte perioder. Altså, og kun hvis noen bringer det på bane, og han går ikke inn på det følelsesmessige plan...det er synd, men sånn er det.

Det var trist å lese om Martin og hvor tragisk et aldri så lite minutt kan være.

Moren min sier at hun alltid visste at broren min ikke kom til å bli gammel. Det pga en følelse hun fikk like etter at han ble født! Han var den av oss søsken som så helt anderledes ut. Vi gjenlevende er veldig like hverandre, men han skilte seg helt ut...sprøtt!

Ha en fortsatt fin søndag, og spør gjerne igjen, for jeg vet ikke om jeg fikk svart deg på alt

[Caytlin]

Det var litt skremmende å lese innlegget ditt, det var som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Jeg vet det er lenge siden du har skrevet dette, men jeg måtte skrive litt.

Jeg mistet min bror i 1983 10 år gammel, jeg var litt over 7 år..

Jeg trodde hele tiden at han ville bli bra, han døde etter han havnet i koma etter astma anfall, og de fant masse feil i indre organer etter obduksjon og..Han var mye syk pga astmaen..

Savnet er ikke til å beskrive, det gjør så vondt.

Går ikke en dag uten at jeg tenker på ham..

Har nå selv to sønner og første mann er så lik sin onkel, både i sykdomsbilde og oppførsel og utseende.

Både min mor og jeg er veldig bevisst på dette, litt for bevisst.

Er livredd for ham, redd det samme skal skje med meg.

Den første innleggelsen hans var da han var 6 mnd gammel og siste gangen var han 3 år. han blir 4 til sommeren.

Heldigvis er legen flinkere og vet mye mer om astma en da min bror døde. Legen min beroliget meg på dette.

Så eldste mann er veldig spesiell for hele familien vår.

Jeg kjenner smerten din så godt, og smerten hvor ingen snakker om det.

Mine foreldre sluttet å snakke med hverandre om ham da han døde, de gikk med følelsene sine inni seg, pappa begynte å drikke, mamma ble stille.

Heldigvis snakket de med meg hvis jeg tok initiativet, men til slutt turde jeg ikke, jeg så hvor vondt de hadde det når emnet kom opp. De gikk fra hverandre for 2 år siden, og en av grunnene er at etter han døde gikk de hver sin vei på en måte, snakket aldri om følelser, mamma savnet en å snakke med en å vise følelser for, men ble avist. Etter mange år, klarte hun ikke mer.

Hun måtte ut, og få leve...

Hver jul er en tøff tid.

han døde rett før den store dagen.

Ennå ikke klart å glede meg ordentlig til jul.

Men det er godt å ha ham i hjertet, i tankene hver dag.

Og som du sier. Våre brødre passer på oss og våres, og vi møter dem igjen en gang:-)

Tenker på deg..

klem

[Gjest lillesøsteren]

Det var litt skremmende å lese innlegget ditt, det var som om jeg skulle ha skrevet det selv.

Jeg vet det er lenge siden du har skrevet dette, men jeg måtte skrive litt.

Jeg mistet min bror i 1983 10 år gammel, jeg var litt over 7 år..

Jeg trodde hele tiden at han ville bli bra, han døde etter han havnet i koma etter astma anfall, og de fant masse feil i indre organer etter obduksjon og..Han var mye syk pga astmaen..

Savnet er ikke til å beskrive, det gjør så vondt.

Går ikke en dag uten at jeg tenker på ham..

Har nå selv to sønner og første mann er så lik sin onkel, både i sykdomsbilde og oppførsel og utseende.

Både min mor og jeg er veldig bevisst på dette, litt for bevisst.

Er livredd for ham, redd det samme skal skje med meg.

Den første innleggelsen hans var da han var 6 mnd gammel og siste gangen var han 3 år. han blir 4 til sommeren.

Heldigvis er legen flinkere og vet mye mer om astma en da min bror døde. Legen min beroliget meg på dette.

Så eldste mann er veldig spesiell for hele familien vår.

Jeg kjenner smerten din så godt, og smerten hvor ingen snakker om det.

Mine foreldre sluttet å snakke med hverandre om ham da han døde, de gikk med følelsene sine inni seg, pappa begynte å drikke, mamma ble stille.

Heldigvis snakket de med meg hvis jeg tok initiativet, men til slutt turde jeg ikke, jeg så hvor vondt de hadde det når emnet kom opp. De gikk fra hverandre for 2 år siden, og en av grunnene er at etter han døde gikk de hver sin vei på en måte, snakket aldri om følelser, mamma savnet en å snakke med en å vise følelser for, men ble avist. Etter mange år, klarte hun ikke mer.

Hun måtte ut, og få leve...

Hver jul er en tøff tid.

han døde rett før den store dagen.

Ennå ikke klart å glede meg ordentlig til jul.

Men det er godt å ha ham i hjertet, i tankene hver dag.

Og som du sier. Våre brødre passer på oss og våres, og vi møter dem igjen en gang:-)

Tenker på deg..

klem

Hei!

Tusen takk for svar. Det var jo en lik historie når det gjelder alder og savn og reaksjoner. Stygt av meg å skrive kanskje, men det var godt å lese at det ikke bare var min familie som reagerte på den måten.

Ja, savnet er stort, men dagene går videre utrolignok. Jeg er nå gravid, og venter mitt barn nr. 1, og skulle gjerne ønske at min bror var her for å dele dette med meg. Da han levde hang vi sammen i tykt og tynt, og jeg vet at dette hadde vært stort for ham. Men han følger nok med, der hvor han er.

Har tenkt å fortelle dette barnet vårt alt om onkelen sin. Fortelle hvor glad mammaen var i ham, og hvor godt det er å ha ham i hjertet, og besøke graven. Det er i alle fall planen, så vil jo tiden vise seg når den tid kommer. Har også lyst å oppkalle barnet om det blir en gutt, men vet ikke om det virker litt "søkt"?

Håper det er bra med deg!

Klem

[Caytlin]

Hei!

Tusen takk for svar. Det var jo en lik historie når det gjelder alder og savn og reaksjoner. Stygt av meg å skrive kanskje, men det var godt å lese at det ikke bare var min familie som reagerte på den måten.

Ja, savnet er stort, men dagene går videre utrolignok. Jeg er nå gravid, og venter mitt barn nr. 1, og skulle gjerne ønske at min bror var her for å dele dette med meg. Da han levde hang vi sammen i tykt og tynt, og jeg vet at dette hadde vært stort for ham. Men han følger nok med, der hvor han er.

Har tenkt å fortelle dette barnet vårt alt om onkelen sin. Fortelle hvor glad mammaen var i ham, og hvor godt det er å ha ham i hjertet, og besøke graven. Det er i alle fall planen, så vil jo tiden vise seg når den tid kommer. Har også lyst å oppkalle barnet om det blir en gutt, men vet ikke om det virker litt "søkt"?

Håper det er bra med deg!

Klem

Lykke til med svangerskapet, sitter her med barn i magen selv. som sagt 3 mann.

Har tenkt tanken selv om og oppkalle en av mine gutter etter ham, men jeg vet at pappa ikke ville likt det noe særlig.

Så jeg har latt det ligge.

Vi og var nære hverandre, jeg kommer nok til å fortelle ungene når de er store nok til å forstå. Min søster som ble født halvannet år etter hans død, ble fortalt det ved 4 års alder, men hun forsto ikke så mye.

Kunne ønske han var her og oppleve barna mine, mannen min, ja hele familien.

Du er faktisk den første jeg har "snakket " med som har opplevd det samme, og vet hva som surrer opp i hodet..

Jeg ønsker deg allt godt i fremtiden, og gled deg til du har den lille i armene dine.

En helt utrolig følelse:-)

Klem

[Gjest lillesøsteren hans]

Lykke til med svangerskapet, sitter her med barn i magen selv. som sagt 3 mann.

Har tenkt tanken selv om og oppkalle en av mine gutter etter ham, men jeg vet at pappa ikke ville likt det noe særlig.

Så jeg har latt det ligge.

Vi og var nære hverandre, jeg kommer nok til å fortelle ungene når de er store nok til å forstå. Min søster som ble født halvannet år etter hans død, ble fortalt det ved 4 års alder, men hun forsto ikke så mye.

Kunne ønske han var her og oppleve barna mine, mannen min, ja hele familien.

Du er faktisk den første jeg har "snakket " med som har opplevd det samme, og vet hva som surrer opp i hodet..

Jeg ønsker deg allt godt i fremtiden, og gled deg til du har den lille i armene dine.

En helt utrolig følelse:-)

Klem

Hei igjen.

Det er ikke lett, det å ikke ha noen rundt en som forstår hva som egentlig skjer oppi hodet på oss. Ingen av mine venner har tidligere pratet om broren min, de er redde for at det er sårende for meg. Mend det er jo heller tvert imot. Kan jeg få lov å inkludere ham, så gjør jeg det gjerne.

Har de siste årene fått ei ny venninne, og henner har også mistet søsken. 2 stk i sykdom, og hun og jeg vet akkurat hvordan det er og hvordan den andre kan tenke. Det er helt utrolig. Vi kan sitte sammen og plutselig bare prater vi om våre brødre, og den ene kan avslutte den andres setninger.

Nå er jeg kanskje veldig opptatt av at min bror ikke skal glemmes, og derfor ønsker jeg også at en del av navnet til min lille spire, skal inneholde noe av hans navn, og det har vi fått til. Mannen min er veldig forståelsesfull, og vet hvilket behov jeg har for å inkludere broren min i livet mitt. Som f.eks når jeg ble gravid, så reiste jeg til grava, plantet ned en blomst, og fortalte at nå skulle han bli onkel, og at jeg gledet meg masse til dette. Ba ham om å passe ekstra godt på den lille spiren, slik at alt gikk bra med oss begge. Og,det ser ut til å ha virket. I dag har jeg nemlig passert de 12 ukene, og vandrer inn i 13 uke, og mot større trygghet.

ha en fin søndag i morgen!