Dette med å ikke ha ligget i mamma sin mage...

[snø]

Hei,

jeg ønsker hauger av gode råd og innspill om hvordan man forteller våre søte små at de ikke kommer fra mamma sin mage, men fra en annen mamma sin mage...

Vi HAR selvfølgelig pratet med Bella om at vi har hentet henne i Colombia da hun var liten baby. Hun har sett på bilder og på video. Vi har prøvd å gjøre dette til en naturlig del av vårt familieliv, uten at vi har foksuert daglig på det. Bella vet at hun er fra Colombia. Selv om jeg nok ikke tror hun helt vet hva det innebærer :-)

Men vi har ikke tatt den delen med hvilken mage hun har ligget i enda, så den biten trenger jeg litt hjelp til, mht hvordan jeg skal ordlegge meg for at en 2,5 åring skal forstå det...

Bella har etter hvert blitt ganske opptatt av "baby i mage". Flere av mødrene til lekekammeratene i barnehagen er gravid, og jeg har fått mange spørsmål om ikke jeg også har en baby i magen. Og da har jeg forklart at mamma ikke kan ha noen baby i magen, og at vi i stedet skal ned til Colombia og hente en søster eller bror, slik som vi gjorde da hun ble vår baby. Alt dette aksepterer hun fint, ser det ut til.

Men jeg føler nå at det er på tide å utvide historien om når vi fikk henne, til å også innkludere at hun har en annen mamma enn meg... Og den delen vet jeg helt ærlig ikke helt hvordan jeg skal gripe an!

Er det noen som vil fortelle meg hvordan dere har grepet saken fatt, så er jeg veldig takknemlig :-))

Hvordan fortelle på en skånsom måte at man ikke er biologisk mamma - og ikke minst, hvordan fortelle det på en måte som ei lita jente på 2,5 år kan forstå (eller i alle fall begynne å forstå...).

Beste hilsen fra

[ahg]

Hei Snø.

Her er den svært populære historien jeg forteller mine to kinafrøkener på 6 og snaut 3 år. Den er basert på min livsfilosofi, og jeg aner ikke om du har noe sans for den, men slik lyder den i hvert fall:

Det var en gang to sjeler som bodde i himmelen, og som hadde lyst til å bli jentebarn på jorda. De tittet ned og fant seg en mamma og pappa i Norge som het xxx og yyy (våre navn). Så ble de enige om hvem som skulle komme først og være storesøster. Mamma og pappa prøvde alt de kunne å få storesøster inn i mammas mage, men de fikk det ikke til.

Da var storesøster så lur at hun tenkte hun kunne finne en magemamma og magepappa et annet sted. Hun fant en fin magemamma og magepappa i Kina, og hun vokste i magen. Til slutt kom hun ut som en fin liten jentebaby, og så kom hun på barnehjemmet.

Barnehjemsdirektøren tok bilde av henne og sendte brev om at nå ventet hun på mamma og pappa, og langt om lenge kom brevet til VB i Norge, som ga beskjed til oss. Og mamma og pappa ble så glad at de ikke visste hvilket bein de skulle stå på. Mamma både lo og gråt og måtte sette i et hyl! (Dette synes jentene er veldig morsomt.)

Først måtte vi vente noen uker, og så kunne vi endelig reise og hente storesøster. Og du kan tro vi var glade og stolte da vi fikk deg!

Så gikk det en tid, og nå var det lillesøsters tur. Siden mamma ikke klarte å få henne inn i magen sin heller, var hun like lur som storesøster og fant seg en fin magemamma og magepappa i Kina, hun også.. Osv i samme stil som for storesøster.

Jeg tror vi voksne har en tendens til å tenke komplisert - og kanskje bekymringsfullt - når det gjelder hvordan vi skal fortelle disse tingene til barna. Min erfaring er at barn tar ting enkelt og greit hvis vi voksne gjør det enkelt og greit.

For oss er hovedpoenget at det hele tiden har vært meningen at jentene våre skulle til oss. Slik tror jeg selv at det er, og derfor kan jeg stå inne for det.

Håper du finner en tilnærming som stemmer med dine verdier og ditt syn på tingene. Gjør det enkelt og liketil. De mer 'kompliserte' nyansene får komme senere. Vår seksåring er fremdeles fullt ut tilfreds med min enkle fortelling. Lillesøster på snart 3 år tror jeg ikke skjønner historien helt ennå, men hun hører gjerne på den og kommer med innspill på de detaljene hun forstår.

[thaimor]

Jeg synes du klarer deg fint jeg, snø ;-) Unger har en tendens til å komme med de riktige spørsmålene selv, men selvfølgelig må de ha oppfanget "noe" for å ha noe å spørre om.

Tror også barns forståelse og interesse rundt dette, varierer like mye som antall unger. Ihvertfal er mine to svært forskjellige. Derfor er det umulig å lage oppskrift for dette temaet som er så nødvendig å få formidlet tidlig, men som også må behandles varsomt.

Selv har jeg fortalt "historien" i eventyrform. Dvs. jeg holder meg til fakta - ryggraden i fortellinga, mens jeg trekker fra og legger til alt etter som. Til og begynne var eventyret i enkel utgave, men ble mer detaljert etterhvert. Da har jeg fått flettet inn mamman og pappan der nede, litt om deres situasjon, hvorfor de måtte gi dem fra seg, om forholdene i Thailand, osv. osv. Men jeg har nok hatt fokusen på det flotte med at _vi_ fikk dem til oss, hvor spennende det var, hvor mye vi lengtet etter akkurat dem, hvor utrolig glade vi er osv.... Skal jeg fortelle mer, blir det eventyr for flere enn dem ;-)

Dette har fungert veldig godt hos oss. Lillebror har nå i en alder av snart fem år begynt å interessere seg for opphavet, han også (sannelig på tide ;-)). Storebror derimot har alltid vært interessert, tenkt og spurt om alt mulig. Likevel elsker han "eventyret" fortsatt. Ja, for det er da virkelig _eventyr_ det hele ;-)

[BMS!]

Jeg synes du klarer deg fint jeg, snø ;-) Unger har en tendens til å komme med de riktige spørsmålene selv, men selvfølgelig må de ha oppfanget "noe" for å ha noe å spørre om.

Tror også barns forståelse og interesse rundt dette, varierer like mye som antall unger. Ihvertfal er mine to svært forskjellige. Derfor er det umulig å lage oppskrift for dette temaet som er så nødvendig å få formidlet tidlig, men som også må behandles varsomt.

Selv har jeg fortalt "historien" i eventyrform. Dvs. jeg holder meg til fakta - ryggraden i fortellinga, mens jeg trekker fra og legger til alt etter som. Til og begynne var eventyret i enkel utgave, men ble mer detaljert etterhvert. Da har jeg fått flettet inn mamman og pappan der nede, litt om deres situasjon, hvorfor de måtte gi dem fra seg, om forholdene i Thailand, osv. osv. Men jeg har nok hatt fokusen på det flotte med at _vi_ fikk dem til oss, hvor spennende det var, hvor mye vi lengtet etter akkurat dem, hvor utrolig glade vi er osv.... Skal jeg fortelle mer, blir det eventyr for flere enn dem ;-)

Dette har fungert veldig godt hos oss. Lillebror har nå i en alder av snart fem år begynt å interessere seg for opphavet, han også (sannelig på tide ;-)). Storebror derimot har alltid vært interessert, tenkt og spurt om alt mulig. Likevel elsker han "eventyret" fortsatt. Ja, for det er da virkelig _eventyr_ det hele ;-)

Flott svar, dette skal jeg huske.

Synd jeg fortsatt bare befinner meg i første fase av eventyret, men gleder meg til og vidrefortelle det videre.

Ha en god dag.

Klem fra

[BMS!]

Hei Snø.

Her er den svært populære historien jeg forteller mine to kinafrøkener på 6 og snaut 3 år. Den er basert på min livsfilosofi, og jeg aner ikke om du har noe sans for den, men slik lyder den i hvert fall:

Det var en gang to sjeler som bodde i himmelen, og som hadde lyst til å bli jentebarn på jorda. De tittet ned og fant seg en mamma og pappa i Norge som het xxx og yyy (våre navn). Så ble de enige om hvem som skulle komme først og være storesøster. Mamma og pappa prøvde alt de kunne å få storesøster inn i mammas mage, men de fikk det ikke til.

Da var storesøster så lur at hun tenkte hun kunne finne en magemamma og magepappa et annet sted. Hun fant en fin magemamma og magepappa i Kina, og hun vokste i magen. Til slutt kom hun ut som en fin liten jentebaby, og så kom hun på barnehjemmet.

Barnehjemsdirektøren tok bilde av henne og sendte brev om at nå ventet hun på mamma og pappa, og langt om lenge kom brevet til VB i Norge, som ga beskjed til oss. Og mamma og pappa ble så glad at de ikke visste hvilket bein de skulle stå på. Mamma både lo og gråt og måtte sette i et hyl! (Dette synes jentene er veldig morsomt.)

Først måtte vi vente noen uker, og så kunne vi endelig reise og hente storesøster. Og du kan tro vi var glade og stolte da vi fikk deg!

Så gikk det en tid, og nå var det lillesøsters tur. Siden mamma ikke klarte å få henne inn i magen sin heller, var hun like lur som storesøster og fant seg en fin magemamma og magepappa i Kina, hun også.. Osv i samme stil som for storesøster.

Jeg tror vi voksne har en tendens til å tenke komplisert - og kanskje bekymringsfullt - når det gjelder hvordan vi skal fortelle disse tingene til barna. Min erfaring er at barn tar ting enkelt og greit hvis vi voksne gjør det enkelt og greit.

For oss er hovedpoenget at det hele tiden har vært meningen at jentene våre skulle til oss. Slik tror jeg selv at det er, og derfor kan jeg stå inne for det.

Håper du finner en tilnærming som stemmer med dine verdier og ditt syn på tingene. Gjør det enkelt og liketil. De mer 'kompliserte' nyansene får komme senere. Vår seksåring er fremdeles fullt ut tilfreds med min enkle fortelling. Lillesøster på snart 3 år tror jeg ikke skjønner historien helt ennå, men hun hører gjerne på den og kommer med innspill på de detaljene hun forstår.

Godt skrevet, dette også. Mange nyttige tips, som ikke kommer undertegnede til gode på noen år, men jeg lover de ikke skal bli glemt

Ha en god morgen!

[nanchang]

Storesøster var et par måneder eldre enn din datter da jeg begynte med at hun har ligget i en annen mage, i magen til en mamma i KIna, som ikke kunne passe på henne osv. Storesøster var fremmelig for sin alder, og i barnehagen var det personale med store mager, så det var mye babysnakk på den tia. Jeg syntes det var vanskelig å si disse ordene første gang, det gjorde jeg, men det blir ikke lettere fordi om en venter! Skånsom måte? Vet ikke jeg, det jeg gjør er å snakke om dette på en helt hverdagslig måte, altså slik er det bare, og vi kjenner jo mange vi som har fått ny mamma og pappa, det er jo ikke bare deg og lillebror, osv. Noen ganger har storesøster (nå 7 år) sagt Eg skulle ønske at eg hadde ligget i din mage eg mamma!, da bare ler jeg litt og sier at ja men der kunne det jo ikke vokse noen barn vet du, og da hadde det jo ikke vært deg!!

Lillebror, 4 år, han var jeg litt seinere ute med å snakke om dette, for han er ganske barnslig i forhold til da søstra var på samme alder, men vi har snakka om det, og lest An Mei flere ganger (barnehjem i Wuhan, vi ser mora går fra barnet foran barneheimen). Så sier han en dag: Du fødte meg mamma og så måtte du gå. Koffår måtte du gå? Nei nei, det var en annen mage... I det hele tatt, hva de forstår og ikke forstår det er så forskjellig. Det som er viktig er at vi snakker med barna om dette på samme måte som vi snakker om hva vi skal ha til middag, fra de er så små som f.eks din datter, vi merker jo hvor langt de er kommet forstandsmessig, og det varierer jo fra barn til barn sjølsagt, men det er bare å klemme til med sannheten, vi som adoptivfamilie skal leve hele vårt liv med disse andre magene, og emnet må ufarliggjøres og alminneliggjøres.

En annen ting, må le litt når ungene ligger i hver sin ende av sofaen med dukker under genserne og med hyl og stønn leiker at de føder babyer...

[Gjest rørt mamma...]

Godt skrevet, dette også. Mange nyttige tips, som ikke kommer undertegnede til gode på noen år, men jeg lover de ikke skal bli glemt

Ha en god morgen!

Vår sønn fra Colombia på 4 år hadde en søt uttalelse her en dag...." du mamma, når jeg blir stor skal ikke jeg ha baby i magen fordi det er så vondt å få ut..så tenkte han litt og sa..du er heldig du mamma som slapp det"

Jeg synest tanken var søt fra en firåring :-)

[bangkok]

Mine to søte små, som nå er 3 1/2 år har vært veldig interessert i dette temaet i hele høst. Mye på bakgrunn av voksende mager i våre omgivlser:-) Vi har hele tiden snakket om fostermor som passet på dem til mamma og pappa kunne komme og hente dem. Og vi har snakket om hvor glade mamma og pappa ble da vi fikk vite at vi de to skulle få komme til oss, og hvordan vi ventet og lengetet etter dem - og dette er alltid stort å høre om, særlig vil de ha demonstrasjoner over hvor hoppende glade vi foreldre var :-)

Men så kom altså spørsmålet direkte fra en av dem - om han hadde ligget i mammas mage.

Vi har ikke laget noe eventyr, eller andre fortellinger rundt dette, rett og slett bare fortalt at de begge to var i magen til en annen mamma som bor i Thailand - men den mamma`n kunne ikke passe på dem lenger, derfor ville hun at de skulle få en ny mamma og pappa, først måtte fostermor passe på dem til mamma og pappa kunne komme og hente dem. Jeg fortalte også at selv om de ikke hadde vært i mamma sin mage, så har de hele tiden vært i mamma sitt hjerte.

Vi har også vært tydelig på at nå er det vi som er mamma og pappa, og vi skal alltid passe på dem.

"Å ja" - var svaret jeg fikk, før podene fortsatt med leken sin :-) Etter en stund så kommer han som stilte spørsmålet, bort og sier med et smil: "jeg har vært i mamma sitt hjerte" Dette at han har vært i hjertet mitt, har tydelig vært viktig for den ene av dem, den andre har ikke snakket noe særlig om det i ettertid.

Her i heimen har vi også sett hvor viktig det har vært å treffe andre adoptivbarn, på den måten har de fått bekreftet at det også er andre barn som " kommer til" på denne måten :-)

Ønsker dere masse lykke til !

[frø]

Den lille frøkenen hjemme hos oss på 3 år, lurte også på om hun hadde ligget inne i min mage. Jeg fotalte veldig ukomplisert at hun har ligget inne i kinamor sin mage før hun kom til oss, og det ble tatt i mot med den største selvfølgelighet. Etterhvert vil vi snakke mer om kinamor og kinafar og hvorfor vi ble hennes foreldre, men vi tar det rolig og naturlig og forteller litt mer hver gang emnet kommer opp.

Hun sier om seg selv og de andre små "kusinene" som ble hentet samtidig som henne i Kina. Vi er født i Kina, men nå er vi hjemme hos mammaene og pappaene våre.

Hun er mye mer opptatt om det er mulig å få melk ut av brystet mitt, enn om hun en gang har ligget i magen min. Jeg sier til henne at hun kan få melk av flaske, og få ligge inntil mitt nakne bryst å drikke fra flasken om kvelden og kose seg. Det gidder hun i to minutter, så er hun ferdig med å være baby. Er det flere adoptivbarn som vil være store babyer og opptatt av pupp?

[ahg]

Hei Snø.

Her er den svært populære historien jeg forteller mine to kinafrøkener på 6 og snaut 3 år. Den er basert på min livsfilosofi, og jeg aner ikke om du har noe sans for den, men slik lyder den i hvert fall:

Det var en gang to sjeler som bodde i himmelen, og som hadde lyst til å bli jentebarn på jorda. De tittet ned og fant seg en mamma og pappa i Norge som het xxx og yyy (våre navn). Så ble de enige om hvem som skulle komme først og være storesøster. Mamma og pappa prøvde alt de kunne å få storesøster inn i mammas mage, men de fikk det ikke til.

Da var storesøster så lur at hun tenkte hun kunne finne en magemamma og magepappa et annet sted. Hun fant en fin magemamma og magepappa i Kina, og hun vokste i magen. Til slutt kom hun ut som en fin liten jentebaby, og så kom hun på barnehjemmet.

Barnehjemsdirektøren tok bilde av henne og sendte brev om at nå ventet hun på mamma og pappa, og langt om lenge kom brevet til VB i Norge, som ga beskjed til oss. Og mamma og pappa ble så glad at de ikke visste hvilket bein de skulle stå på. Mamma både lo og gråt og måtte sette i et hyl! (Dette synes jentene er veldig morsomt.)

Først måtte vi vente noen uker, og så kunne vi endelig reise og hente storesøster. Og du kan tro vi var glade og stolte da vi fikk deg!

Så gikk det en tid, og nå var det lillesøsters tur. Siden mamma ikke klarte å få henne inn i magen sin heller, var hun like lur som storesøster og fant seg en fin magemamma og magepappa i Kina, hun også.. Osv i samme stil som for storesøster.

Jeg tror vi voksne har en tendens til å tenke komplisert - og kanskje bekymringsfullt - når det gjelder hvordan vi skal fortelle disse tingene til barna. Min erfaring er at barn tar ting enkelt og greit hvis vi voksne gjør det enkelt og greit.

For oss er hovedpoenget at det hele tiden har vært meningen at jentene våre skulle til oss. Slik tror jeg selv at det er, og derfor kan jeg stå inne for det.

Håper du finner en tilnærming som stemmer med dine verdier og ditt syn på tingene. Gjør det enkelt og liketil. De mer 'kompliserte' nyansene får komme senere. Vår seksåring er fremdeles fullt ut tilfreds med min enkle fortelling. Lillesøster på snart 3 år tror jeg ikke skjønner historien helt ennå, men hun hører gjerne på den og kommer med innspill på de detaljene hun forstår.

Jeg har fundert litt videre...

Eldstejenta kom hjem fra barnehagen en dag (4 år gammel) og spurte om jeg var den ordentlige mammaen hennes, for noen hadde sagt at jeg ikke var det. Jeg svarte: ’Klart jeg er mammaen din. Jeg er ikke magemammaen din, men jeg er mammaen din. Noen mener at man må være magemamma for å være ordentlig mamma, men det mener ikke jeg. Du bor hos meg, jeg elsker deg, du er barnet mitt, og jeg er mammaen din. Og det er jeg veldig glad for.’ Jeg klemte henne godt inntil meg, og hun smilte lettet og betrygget.

Videre forklarte jeg at det mest vanlige er å være både magemamma og mamma. Men jeg fikk ikke til å være magemamma, og da måtte en annen dame være magemamma. Etter at babyen hadde kommet ut av magen, kunne vi få den, og da ble jeg mamma. Dette er selvfølgelig en sterk forenkling, men veslefrøkna syntes det var en grei og tilfredsstillende forklaring.

Siden vi har adoptert fra Kina, vet vi ingenting om de biologiske foreldrene til barna våre. Den delen av deres historie vil alltid være et åpent spørsmål. Det eneste vi vet er at de er blitt funnet forlatt ganske nyfødt og brakt til barnehjem. Dvs de har svært kort historie sammen med de biologiske foreldrene.

For mange adoptivbarn er dette annerledes. De har kanskje mange måneder eller opptil flere års historie sammen med biologiske foreldre. Da tror jeg det er viktig at foreldrene flettes inn i historien på en annen måte enn det vi har gjort med våre barn. I tillegg kommer eventuelle fosterforeldre. Yngstejenta vår (nå snaut 3 år) hadde fosterfamilie i 10 måneder før vi fikk henne, og det snakker vi om. Vi brevveksler også med fosterforeldrene og sender dem bilder. Om noen år håper vi å kunne besøke dem.

Hva er det egentlig å være ’ordentlig’ mamma? Jeg synes vi har en tendens til å bli for opphengt i biologi. Selv mener jeg det er andre faktorer som er like viktige: å ha påtatt seg foreldreansvar for resten av livet, å ha den daglige omsorgen, å nære de følelsesmessige båndene, å skape en felles historie og få felles erfaringer gjennom å bo og leve sammen. Det handler om tilhørighet. Jeg betrakter meg selv absolutt som ordentlig mamma, selv om jeg altså ikke er magemamma.

Dette har vært viktig for oss å få fram overfor jentene våre:

Det var hele tiden meningen at de skulle komme til oss (slik er vår livsfilosofi – andre tenker annerledes).

Vi er kjempeglad for at vi har fått akkurat de to.

Vi synes vi er veldig heldige som får være mammaen og pappaen deres.

Vi vil alltid være mammaen og pappaen deres, og vi vil alltid passe på dem.

[bangkok]

Den lille frøkenen hjemme hos oss på 3 år, lurte også på om hun hadde ligget inne i min mage. Jeg fotalte veldig ukomplisert at hun har ligget inne i kinamor sin mage før hun kom til oss, og det ble tatt i mot med den største selvfølgelighet. Etterhvert vil vi snakke mer om kinamor og kinafar og hvorfor vi ble hennes foreldre, men vi tar det rolig og naturlig og forteller litt mer hver gang emnet kommer opp.

Hun sier om seg selv og de andre små "kusinene" som ble hentet samtidig som henne i Kina. Vi er født i Kina, men nå er vi hjemme hos mammaene og pappaene våre.

Hun er mye mer opptatt om det er mulig å få melk ut av brystet mitt, enn om hun en gang har ligget i magen min. Jeg sier til henne at hun kan få melk av flaske, og få ligge inntil mitt nakne bryst å drikke fra flasken om kvelden og kose seg. Det gidder hun i to minutter, så er hun ferdig med å være baby. Er det flere adoptivbarn som vil være store babyer og opptatt av pupp?

Her i huset har vi også to som av og til må få være litt baby, på samme måte som du beskriver:-)

[Kattapi]

http://home.no.net/califam/opphav/

[nanchang]

Jeg har fundert litt videre...

Eldstejenta kom hjem fra barnehagen en dag (4 år gammel) og spurte om jeg var den ordentlige mammaen hennes, for noen hadde sagt at jeg ikke var det. Jeg svarte: ’Klart jeg er mammaen din. Jeg er ikke magemammaen din, men jeg er mammaen din. Noen mener at man må være magemamma for å være ordentlig mamma, men det mener ikke jeg. Du bor hos meg, jeg elsker deg, du er barnet mitt, og jeg er mammaen din. Og det er jeg veldig glad for.’ Jeg klemte henne godt inntil meg, og hun smilte lettet og betrygget.

Videre forklarte jeg at det mest vanlige er å være både magemamma og mamma. Men jeg fikk ikke til å være magemamma, og da måtte en annen dame være magemamma. Etter at babyen hadde kommet ut av magen, kunne vi få den, og da ble jeg mamma. Dette er selvfølgelig en sterk forenkling, men veslefrøkna syntes det var en grei og tilfredsstillende forklaring.

Siden vi har adoptert fra Kina, vet vi ingenting om de biologiske foreldrene til barna våre. Den delen av deres historie vil alltid være et åpent spørsmål. Det eneste vi vet er at de er blitt funnet forlatt ganske nyfødt og brakt til barnehjem. Dvs de har svært kort historie sammen med de biologiske foreldrene.

For mange adoptivbarn er dette annerledes. De har kanskje mange måneder eller opptil flere års historie sammen med biologiske foreldre. Da tror jeg det er viktig at foreldrene flettes inn i historien på en annen måte enn det vi har gjort med våre barn. I tillegg kommer eventuelle fosterforeldre. Yngstejenta vår (nå snaut 3 år) hadde fosterfamilie i 10 måneder før vi fikk henne, og det snakker vi om. Vi brevveksler også med fosterforeldrene og sender dem bilder. Om noen år håper vi å kunne besøke dem.

Hva er det egentlig å være ’ordentlig’ mamma? Jeg synes vi har en tendens til å bli for opphengt i biologi. Selv mener jeg det er andre faktorer som er like viktige: å ha påtatt seg foreldreansvar for resten av livet, å ha den daglige omsorgen, å nære de følelsesmessige båndene, å skape en felles historie og få felles erfaringer gjennom å bo og leve sammen. Det handler om tilhørighet. Jeg betrakter meg selv absolutt som ordentlig mamma, selv om jeg altså ikke er magemamma.

Dette har vært viktig for oss å få fram overfor jentene våre:

Det var hele tiden meningen at de skulle komme til oss (slik er vår livsfilosofi – andre tenker annerledes).

Vi er kjempeglad for at vi har fått akkurat de to.

Vi synes vi er veldig heldige som får være mammaen og pappaen deres.

Vi vil alltid være mammaen og pappaen deres, og vi vil alltid passe på dem.

På benken ved buss-stasjonen, storesøster og jeg venter på bussen, så kommer det ei klassevenninne og ei litt større jente som jeg ikke har snakka med før, bor i nabolaget. Storejenta er ca 10 år, ei grei og likefram jente, og spør om Hanna og Kina, og jeg forklarer enkelt, så sier hun: Men da er jo ikke du den ordentlige mammaen hennes." Hvorpå jeg svarer som den selvfølgeligste ting i verden at jooooda, det er jeg nok det, for det er den som gjør alle mammatingene som er ordentlig mamma, steller og passer på og klemmer og kysser og skjenner og alt det der. Altså mammating. Jeg forstår jo godt at en 10-åring skjønner at det er et skille mellom magemamma og meg, men når 7-åringen hører på, så er det viktig (ja ellers og) å få slått fast at storesøster har en ordentlig mamma, og det er meg.

[peetmor]

Dette blir vell av interesse for vår kaptein sabelltann etterhvert også.

Vi prøver å smette inn med "noe" av og til men han viser ingen interesse for dette enda. Tror likevell han lagrer det vi sier.

Vi har vært innom magemammafortellingen med null respons og bruker nå vår neste adopsjonsprosess på å fortelle ham rundt dette med adopsjon. Det han gir utrykk for verbalt er at bror eller søster skal få alt han ikke bruker lenger )

Ser at du har fått mange gode svar så jeg vil bare ønske deg lykke til!

Mvh

[Gjest Trebarnsmamma]

Bare et lite spørsmål fra en utenforstådende "magemamma". Min 8-åring har blitt opptatt av hvordan vi laget henne. Og jeg har forklart om samleie, egg, sæd og det hele. Hun synes naturligvis det høre ekkelt ut. Også har vi gjort det hele 3 ganger!!! (At vi i tillegg gjør det mange ganger uten at det blir barn, vil hun ikke høre på!).

Hva med deres barn? Tror de at dere ikke gjør "det" - eller er de ikke opptatt av det? Kankje de rett og slett ikke tror dere vet hvordan det skal gjøres?

Min 8-åring spurte da veldig om hvorfor foreldre som har adoptert ikke laget dem selv, om de bare ikke gjorde "det"....

[thaimor]

Bare et lite spørsmål fra en utenforstådende "magemamma". Min 8-åring har blitt opptatt av hvordan vi laget henne. Og jeg har forklart om samleie, egg, sæd og det hele. Hun synes naturligvis det høre ekkelt ut. Også har vi gjort det hele 3 ganger!!! (At vi i tillegg gjør det mange ganger uten at det blir barn, vil hun ikke høre på!).

Hva med deres barn? Tror de at dere ikke gjør "det" - eller er de ikke opptatt av det? Kankje de rett og slett ikke tror dere vet hvordan det skal gjøres?

Min 8-åring spurte da veldig om hvorfor foreldre som har adoptert ikke laget dem selv, om de bare ikke gjorde "det"....

Så langt har ikke guttene mine vært opptatt av det. Jeg tror faktisk de synes det å være adoptert er sidestilt med å være biologisk, og hvordan de har blitt til har null betydning. Storebror er alikevel opptatt av fødsler (i dag nevnte han keisersnitt også ;-)), så det kommer nok. La meg bare minne deg på (i all vennskapelighet) at å gjøre "det" som du kaller det, ikke kun har med å lage barn! Vi har det da like gøy vi også ;-)

[Mamta]

Så langt har ikke guttene mine vært opptatt av det. Jeg tror faktisk de synes det å være adoptert er sidestilt med å være biologisk, og hvordan de har blitt til har null betydning. Storebror er alikevel opptatt av fødsler (i dag nevnte han keisersnitt også ;-)), så det kommer nok. La meg bare minne deg på (i all vennskapelighet) at å gjøre "det" som du kaller det, ikke kun har med å lage barn! Vi har det da like gøy vi også ;-)

he - he...

;-)

[thaimor]

Flott svar, dette skal jeg huske.

Synd jeg fortsatt bare befinner meg i første fase av eventyret, men gleder meg til og vidrefortelle det videre.

Ha en god dag.

Klem fra

Alle faser har sin verdi vet du ;-)

Husker godt tiden da vi ventet og lengtet..., slik dere gjør. Nå lurer jeg på hvor årene har blitt av!? Med dette tempoet har vi konfirmanter lenge før tida ;-)

*klems*

[snø]

Takk for mange gode svar :-) Dere er gode å ha!!

Da er det vel bare å kaste seg i det, da....! Tror jeg lager meg en liten eventyrbok, som vi kan lese om kvelden. Var jo noen fine bilder på lenken til Califamilien :-)

Beste hilsen fra