omtale av bio-mor overfor barnet

[Gjest undreundre]

Det er noe jeg lurer på. Hvordan pleier dere der ute å omtale bio-mor overfor barna? Bruker dere hennes navn, dersom dere vet det? Hvor gammelt er barnet før dere forteller litt MER rundt historien til han/hun som er adoptert?

[leenie]

Jeg tror det er riktig å gjøre ordene "adopsjon" og "adoptert" til dagligtale for barnet, før andre barna begynner å kommentere og spørre. Gjør barnet trygg med og kjent med sitt opphav, og fortell om barnets fødeland med stolthet!

Jeg har alltid "visst" at jeg var adoptert og ikke hadde vært i magen til mamma, og jeg husker at når de andre barna i gaten begynte å skjønne tegningen så kunne jeg ikke forstå hva oppstyret dreide seg om! Det var jo helt naturlig for meg.

Det skal vel litt til å vite navnet på den biologiske moren? Trodde ikke de haddde lov til å opplyse om det. Da jeg var mindre sa jeg "moren min i Korea" når jeg skulle omtale min biologiske mor, men nå er det naturlig for meg å bruke betegnelsen "biologiske foreldre". Særlig etter at jeg fant ut at de er/var et gift ektepar.

Jeg husker faktisk at jeg ble litt sjokkert da det gikk opp for meg at jeg jo også hadde en biologisk far. Den tanken hadde liksom aldri streifet meg, det hadde alltid vært snakk om bare mor.

Jeg tror ikke det er nødvendig å bekymre seg så mye for det der med å fortelle om adopsjonen til barna. For dem er det jo helt naturlig, de vet jo ikke om noe annet.

Jeg har en søster som ikke er adoptert, men som ble født halvannet år etter at jeg kom, og for henne var det også helt unaturlig at folk skulle kommentere at det var forkskjell på vårt opphav. Vi VISSTE jo det, liksom!

[Gjest ChiengMai]

Vi vet navnet på Storebrors biologiske mor, men vi omtaler henne alltid som Thailandmammaen.

[Asksmommy]

Vi bruker "fødselsmamma" eller fornavn. Fornavn for å snakke om de, og "fødselsmamma" om den rolle de har. Betegnelsen fungerer flott for oss. Ellers er den første mammaen fint, synes jeg. Legger til at vi kaller oss for-alltid-mamma og for-alltid-pappa og er en for-alltid-familie.

[Gjest Juliansmamma]

Vi bruker "fødselsmamma" eller fornavn. Fornavn for å snakke om de, og "fødselsmamma" om den rolle de har. Betegnelsen fungerer flott for oss. Ellers er den første mammaen fint, synes jeg. Legger til at vi kaller oss for-alltid-mamma og for-alltid-pappa og er en for-alltid-familie.

Hei, hiver meg bare på her for å høre hvordan du har det. Det er så lenge siden jeg har sett deg her.....

Klem

Ps. forøvrig veldig smart dette med alltid-familien.......sikkert betryggende......og stabiliserende.....tips å ta med seg,...takk

[ruffe]

Jeg tror det er riktig å gjøre ordene "adopsjon" og "adoptert" til dagligtale for barnet, før andre barna begynner å kommentere og spørre. Gjør barnet trygg med og kjent med sitt opphav, og fortell om barnets fødeland med stolthet!

Jeg har alltid "visst" at jeg var adoptert og ikke hadde vært i magen til mamma, og jeg husker at når de andre barna i gaten begynte å skjønne tegningen så kunne jeg ikke forstå hva oppstyret dreide seg om! Det var jo helt naturlig for meg.

Det skal vel litt til å vite navnet på den biologiske moren? Trodde ikke de haddde lov til å opplyse om det. Da jeg var mindre sa jeg "moren min i Korea" når jeg skulle omtale min biologiske mor, men nå er det naturlig for meg å bruke betegnelsen "biologiske foreldre". Særlig etter at jeg fant ut at de er/var et gift ektepar.

Jeg husker faktisk at jeg ble litt sjokkert da det gikk opp for meg at jeg jo også hadde en biologisk far. Den tanken hadde liksom aldri streifet meg, det hadde alltid vært snakk om bare mor.

Jeg tror ikke det er nødvendig å bekymre seg så mye for det der med å fortelle om adopsjonen til barna. For dem er det jo helt naturlig, de vet jo ikke om noe annet.

Jeg har en søster som ikke er adoptert, men som ble født halvannet år etter at jeg kom, og for henne var det også helt unaturlig at folk skulle kommentere at det var forkskjell på vårt opphav. Vi VISSTE jo det, liksom!

Et viktig poeng du har her, leenie: Det er også en biologisk far inne i bilde, han bør få en like stor plass.

Det er klart at virkeligheten gjerne er litt brutal, og ofte er det en biologisk far som har stukket av fra et ansvar, eller som man overhode ikke vet hvem er. Men det gjør ham ikke mindre viktig for barnet! Derfor må han også med på lik linje med biologisk mor, så får sannheten komme fram etterhvert som barnet er mer modent.

[leenie]

Et viktig poeng du har her, leenie: Det er også en biologisk far inne i bilde, han bør få en like stor plass.

Det er klart at virkeligheten gjerne er litt brutal, og ofte er det en biologisk far som har stukket av fra et ansvar, eller som man overhode ikke vet hvem er. Men det gjør ham ikke mindre viktig for barnet! Derfor må han også med på lik linje med biologisk mor, så får sannheten komme fram etterhvert som barnet er mer modent.

I mine papirer blilr det fremsatt at biologiske foreldre er ukjente, men det blir antatt at mor var en ung, enslig kvinne. Siden jeg er litt lysere i huden enn det som er vanlig, og har litt "mindre" koreanske trekk, så har jeg alltid antatt at min far var en ensom amerikansk soldat eller noe...

Så det var et, etterhvert gledelig, sjokk å oppdage at foreldrene mine var et gift, eldre ektepar. Det er fint å vite at mine foreldre var to som var glade i hverandre og tok avgjørelsen om adopsjon sammen. MIn far var ikke en sviker, han var en familiemann....