Radikale omveltninger.....

[Gjest TRISTIAN....:-)]

Hei :-) Og takk for sist...til alle som skulle føle seg "truffet"....

Jeg har den siste tiden opplevd en radikal endring i min oppfatning av livet og menneskene rundt meg. Det finnes mennesker der ute som har gitt meg åpenbaringer, både med og uten hensikt.

Hvorvidt min intensivkur på hypericum stada, kosthold og egenaktivitets-terapi har spilt noen rolle i sammen hengen, skal jeg ikke uttale meg om.

Det får hver enkelt vurdere selv.

Jeg har sluttet å lyve for mennesker generelt.

Spør de meg hvordan jeg har det...ja; da får de svar. Uansett situasjon og sted.

Overraskende nok, så har dette slått ut helt motsatt av hva jeg hadde forventet.

I en sosial sammenkomst for noen uker siden, som jeg tvang meg selv til å gå i, kom jeg i snakk med en dame som satt ved siden av meg ved bordet. En helt normal, oppegående dame som jobbet som noe hun kalte "butikk-koordinator" i en stor butikk-kjede. "Hjelp" - tenkte jeg , og følte meg med ett helt på jordet....hvordan hadde JEG endt opp i dette selskapet?

Bet det i meg, og etter noen minutter dreide samtalen over på mer personlige oppfatninger og....filosofi...:-) ..tenk dèt, da.....blant slike "overfladiske" mennesker...?

Jeg var lett overrasket over dreiningen samtalen tok, og fant mot og styrke til å fortelle om mine på D.O.L. så velkjente problemer med angst, depresjon og selvmordstanker.

Hun ble stille ett øyeblikk.

Så kunne jeg se at hun tok seg kraftig sammen, nærmest gispet etter luft, før hun sa : " Sånn har jeg også hatt det.."

Noe tungt løsnet i meg...det var som om hele verden ble løftet av skuldrene mine.....hennes også, tror jeg.

For her satt vi, i et sosialt lag, sammensatt av noe vi trodde var trygge, veletablerte og selvsikre, overfladiske mennesker som aldri har stilt spørsmål ved sin egen eksistens...og forsto plutselig at det er VI som hadde vært fordomsfulle og ikke gitt mennesker en sjanse til å stille opp for oss...

Hun fortalte videre at hun hadde gått til psykolog i to år, gått på antidepressiva, som hun hadde sluttet med som følge av bivirkninger. (noget kjent , det der..:-)...men at hun nå trodde hun var på bedringens vei....omsider.

Skal ikke legge skjul på at det var en antydning av kong alokhol med i bildet her...men på dette nivået tror jeg ikke at det gjorde noen forskjell på utfallet av samtalen.

Sannheten kom ihvertfall fram.

Og den ble ikke bare akseptert...den ble faktisk....gjenstand for... beundring.

Da jeg hadde fortalt min historie litt mer inngående, hvordan jeg hadde utviklet sosial fobi, hvor lenge jeg hadde slitt med den..osv. -ble jeg plutselig oppmerksom på at det var flere som hadde sittet og hørt på historien...og før jeg visste ordet av det, var JEG i senter av alles oppmerksomhet.

Hva skjedde? Plutselig ble jeg overrøst med komplimenter...folk kunne ikke fatte at jeg hadde greid meg så bra gjennom alle disse årene uten noen form for hjelp eller støtte.

Det viste seg at praktiskt talt alle i dette rommet hadde vært gjennom en eller annen form for emosjonell krise i årenes løp. Noe de selv hevdet at de ikke ville ha klart seg igjennom uten noen å støtte seg til.....

Jeg hadde klart meg...alene.

Folk så åpenbart dette som tegn på styrke....og satte meg på en måte på en form for....pidestall.

Her satt jeg altså, og delte mine innerste, radikalt negative tanker med en haug fremmede mennesker...og ble beundret for det...?

Denne hendelsen har åpenbart nye horisonter for meg....følelsen av at jeg faktisk ikke er så malplassert i denne verden, blir sterkere for hver dag....

frykten for å se folk i øynene blir også mindre og mindre for hver dag som går..

Jeg ser...og de ser tilbake.

Noen av dem..smiler..:-)

Skyggen i øynene mine er borte....jeg tror folk flest kan se...meg.

Rett og slett fordi jeg kan se dem...

Endelig.

Selvfølgelig finnes det et og annet individ som gir meg dårlige viber, og får meg til å bakke ut.....men, tenk om det er slik folk har oppfattet MEG de siste årene?

Hvilke horisonter som åpner seg....hvor mange fine mennesker ER det egentlig der ute....?

Jeg bare spør.

Det er selvfølgelig flere hendelser og aspekter som kommer inn i bildet....prøvde å gjøre dette innlegget litt ....kort.;-)....

Med takk for all hjelp og støtte dere har gitt meg , vil jeg ønske alle en God Natt...(eller morgen..?) :-)

I`ll be back..;-)

[musikeren]

Helt nydelig! Sjøl om jeg ikke kjenner deg, glad på dine vegne!:-)

Dette er ikke helt ukjent land for meg heller.

[happy1365380345]

Helt nydelig! Sjøl om jeg ikke kjenner deg, glad på dine vegne!:-)

Dette er ikke helt ukjent land for meg heller.

Det er så godt å lese innlegget ditt.

Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn at det er så deilig med litt "solskinn" i denne ellers litt triste hverdagen. Og at historien din varmet meg.

Det er synd at de aller fleste av oss ser på oss selv som svake, og dessverre krampaktig holder på våre problemer fordi de er "tabubelagte". For som du selv sier: det krever enorm styrke å bære en psykisk lidelse dag ut og dag inn.

Det er først som du sier når man er oppriktig at folk kan se deg. Ingen kan lese smerte utenpå. Som med meg - de få gangene jeg forteller at jeg er syk til noen - så opplever jeg at folk ser litt rart på meg. DU - det får jeg ikke til å henge på greip!

Jeg blir litt såret av det på en måte, på den annen side forstår jeg godt hvorfor. Jeg har jo aldri uttrykt denne siden av meg selv. Hvordan skal de da kunne vite og klare å se "den lille, redde jenta" som bor inni her? Jeg har jo alltid kjempet for å få aksept gjennom å vise styrke. Bite tenna sammen og gå på med krummet hals.

Så lenge jeg ser det som en svakhet og ha det som jeg har det, så vil jeg jo ikke vise det frem. Andre vil jo se det på samme måte. Det er imidlertid ikke slik, det er min versjon, fordi jeg er redd de skal se på meg som svak.

Som deg har jeg heldigvis kommet litt lengre i senere år. Jeg kjenner at jeg begynner å få en litt mer sånn "spiller det noen rolle holdning" til dette å uttrykke hvordan det faktisk ligger an. Jeg trenger jo ikke aksept fra hele verden, men det er utrolig deilig å kunne være seg selv, helt og holdent. Den sterke og den "lille redde". De bor jo sammen side om side i denne kroppen.

Gleder meg til neste innlegg fra deg, og håper virkelig at den positive trenden fortsetter for deg

Lykke til videre.........

[Gjest ikke undertegnet]

Så flott!

Du har gjort samme erfaring som mange andre. Det lønner seg nesten alltid å være åpen om sine problemer. Som regel får en både sympati og støtte fa folk rundt en da. Og så blir brått alt mye lettere. Akkurat som du har opplevd.

[vicca]

Godt å lese, TRISTIAN!

Ville bare si det..

Klem fra

[goliane]

Ble glad av å lese det du skriver.

Ble glad over å se at du har oppdaget at det fins mange fine mennesker.

De fleste av oss har problemer å hanskes med på et eller annet område. Å kunne være åpen om det er en styrke, ikke en svakhet.

Var nylig med i en avisartikkel som handlet om psykiatri og fengsel. Datra mi er nemlig innsatt. Har bare fått positive reaksjoner på artikkelen.

Var det ikke godt å være ærlig og å kunne dele erfaringer med andre?

[Rosita1365380427]

Er ikke helt sikker på hva jeg skal si, jeg har iallefall tårer i øynene nå:c)

Utrolig godt å lese at det endelig begynner å løsne for deg. Vet ikke om du kjenner igjen nicket mitt, er en stund siden jeg har vært her inne, men jeg har "fulgt" deg en stund. Du er flink til å skrive!!!!

Håper det fortsetter oppover for deg.

Liten klem fra