Selvtillit/depresejon

[dumogteitogstygg]

Heisann!

Jeg har problemer med noe depresjons ting og har en selvtillit som ikke ligner grisen. Jeg klarer ikke å la være å se på meg selv som en forbanna idiot(unnskyld ordbruken) og en stygg jævel. På skolen går det til h. og jeg har bare meg selv å takke.

Dette er i hvert fall det jeg mener om meg selv. Jeg vet egentlig at jeg ikke er hverken stygg eller spesielt dum, men når jeg ikke får til ting på skolen (jobber med et stor prosjekt alene nå), så synes jeg at jeg er så dum at det halve kunne vært nok. Jeg har nok en ønske innerst inne om å bære best, og krever at jeg skal være det. Det er imidlertid et ganske meningsløst utgangspunkt. Jeg kommer jo ikke til å få noen nobelpris for det jeg driver med nå uansett, men allikevel er det der jeg legger lista. Om ikke så høyt som en nobelpris, så vil jeg jo at alle skal synes at jeg er kjempeflink.

Problemet mitt er at jeg ikke er flink nok til å være kjempeflink. Dette er viktigst. Hvordan kan jeg bli flinkere? Jeg må selvsagt øve i det jeg har lyst til å bli flink i. Dette innebærer at man må strekke seg og slite litt. "Det er jo tross alt i motbakke det går oppover". Dette er no tull. Jeg vil i stedet si: Det er i motbakke man blir sliten. Og det blir jeg. Jeg blir så sliten at jeg gir opp. Da blir jeg jo heller ikke flinkere, og alt er bare nedoverbakke. Hva pokker skal jeg gjøre for at ting skal se litt lysere ut. Jeg har jo en selvtillit som ligger på bånn, oppid et hele. All kritikk av meg tar jeg meg fryktelig nær av. Det er jo helt meningsløst. AAAAAAARGH!!!

Det dumme er at jeg blir møkkasint på meg selv. Det går jo klart fram av måten dette er skrvet på. Jeg hater virkelig meg selv snart.

Har noen noen enkle tips til hvordan man kan forbedre selvtilliten.

(Finnes det en pille / en slik som jeg vil ha / som kan gi meg selvtilliten / som bare smaker bra. nesten DeLillos det her

Skulle nesten håpe jeg drakk som en tulling, for da kunne jeg drukket meg vekk. Men det funker jo heller ikke.

Alle tips mottas med stor takk.

[enit77]

hei!

Ville bare si at jeg har det akkurat på samme måten! Jeg er superperfeksjonist! Ingenting jeg gjør er godt nok. Fikk 1,5 på en eksamen, men var ikke fornøyd. Jeg skulle jo ha 1!! Det er det beste.

Venner og familie sier jeg må ta det med ro. Sier jeg er kjempeflink og at jeg ikke må trakke sånn på meg selv.

Er heller ikke fornøyd med utseende. Er heller ikke stygg, men kunne så absolutt sett bedre ut!

Dette er jo utrolig selvdestruktivt. Jeg forventer svært lite av de rundt meg, men jeg forventer alt for mye av meg selv. Rart at jeg ikke klarer å akseptere "manglene" ved meg selv, når det er veldig lett å akseptere mangler ved andre.

Har gått i terapi. Lærte der å snu på tankemønsteret. Prøve akseptere at ikke alle kan like meg, men at det er mange som gjør det. MED mine feil og mangler!

Det er ikke noe feil med meg selvom noen ikke liker meg. Jeg mener: det er MANGE jeg ikke tåler trynet på, så hvorfor må jeg få dem til å like meg da???

Ville bare at du skulle vite at du ikke er alene, og at du må jobbe med å ikke bare godta, men bli glad i deg selv! Det er jæ.... vanskelig, men det føles godt!

Vennlig hilsen

[Gjest appendix]

Du høres ut som en kvikk, morsom og herlig person! Med god selvinnsikt og selvironi.

Faktisk så høres det ut som en utgave av meg selv alt det du forteller. Den gang jeg var slik omtrent tjue år. Nå er jeg snart femti!

Så da kan jeg fortelle hva JEG ville gjort annerledes. Det er lett å si, men vanskelig å gjennomføre, men det ville hjulpet meg hvis jeg var SÅ klok den gangen.

Altså:

Du MÅ bare senke krava til deg selv.

Tenk aldri at du må være flinkest. Er du ganske flink på et eller et par felt så la det være med det.

Lær å lytte når kroppen er sliten alt nå. (Du høres ung ut). Å tenke for mye kan være like slitsomt for psyken som tungt kroppsarbeid for fysikken.

La livet være like mye en lek som fullt alvor.

De fleste opplever at det de tror skal gjøre dem lykkelige, ikke gjør det. En bra stilling, mye penger, et stort flott hus - det hjelper jo, men det viktigste i livet er å satse på gode relasjoner til familie og venner. Helt garantert!

[favn]

Er det noen trøst hvis jeg minner deg om at de som strutter av selvtillit er totalt uspiselige? Det beste er å ha passe selvtillit, skjønner du... ;-)

Forresten vet jeg egentlig ikke om jeg tror på det du sier om manglende selvtillit. Koketterer du? Trenger du input fordi ting står i stampe?

Selv har jeg også gjennomført et rimelig stort prosjekt på egen hånd uten å ha særlig mye medvind. Og jeg vet at for å gå i gang med noe slikt må man med nøvendighet inneha såpass med selvtillit at man kan si 'dette skal jeg holde på med så og så lenge, det kommer til å kreve slit/krefter/ressurser, men vel... jeg kan klare det'.

Kort sagt: En som er blottet for selvtillit er ikke igangstarter på ting av et visst omfang.

Så til det å være 'flinkest'. Hvorfor er det viktig? Min lille smule kjennskap til mennesker som streber etter å være flinkest har gjerne sammenheng med foreldrene. Har du alltid hatt dine foreldres krav å leve opp til? Skoleflinke som aldri, aldri blir finke nok kommer ofte fra slike hjem. Hvis dette er tilfelle med deg må du bare prøve å klippe av navlestrengen og fortelle deg selv at du står til ansvar for deg selv og ingen andre.

Lykke til. Si til deg selv at du er en fin fyr / ei fin jente og at du gjør ditt beste. Det skulle holde i massevis.

[Gjest megher]

Hei!

Jeg tror ikke det hjelper deg å bli bedre til å være best, tror ikke det hjelper å øve/lese enda mer på det du vil være best i.

Du må ikke sette deg selv så høye mål! Du må ikke ha så alt for store forventninger til deg selv. Da blir bare selvtilliten din verre, fordi du gang på gang blir skuffet over deg selv. Selv i situasjoner hvor du virkelig burde være stolt over deg selv-fordi du gjorde det kjempebra, men som du selv føler deg mislykket over.

Mitt råd er å prøve å sette målene dine lavere. Da vil du oppleve at du klarer å oppnå de og det vil få deg til å bli mer fornøyd med deg selv!

Jeg vet hvordan det føles.. for jeg er slik jeg og. Setter skyhøye mål.

Prøv å sammenlign en situasjon hvor du føler at du er mislykket fordi du ikke klarte å få til å gjøre så bra som du selv forventet. Sammenlign det med et glass som fylles og som er fult når du greier å oppnå det du vil. Når du da ikke får det fult, så vil du føle at du ikke mestret noe og ikke fikk noe ut av det i det hele tatt. Men ikke glem det halvfulle glasset du har min venn! Selv om det ikke er fullt så var det likevel en nytte! DU var kjempeflink!

Ble litt rotete forklart dette.. men håper du forsto hva jeg mente.

Ønsker deg alt godt jeg!

Og du- du er et fantastisk menneske! Ikke glem det

[dumogteitogstygg]

Tusen takk for svarene! Det hjelper det og. Hadde nesten ikke trodd noen kom til å svare her, men så er jo jeg ny her, da.

Det var mange fine tips og råd dere kom med. Det dumme er at de desverre ikke tilførte noe nytt. Jeg vet at jeg må senke lista for hva jeg krever av meg selv. Jeg må si til meg selv at "Godt Nok" er nettopp det. Jeg vet at det ikke er et nederlag å spørre andre om hjelp. Jeg vet at jeg bare er et menneske.

Det er bare det at det ikke synker inn.

Hvordan kan jeg trene opp denne måten å tenke på?

Jeg vet også at penger ikke er alt. Har man masse penger får man bare andre typer problemer enn om man har lite. Problemet med lite penger, er at det da går ut over mat og husleie og strøm og "fanden oldemor". Probleme ligger lavt på Maslows pyramide. Det er, for å si det mildt, litt kinkig.

Igjen: tusen takk for svarene.